Den rødgrønne regjeringen slo i Soria Moriaerklæringen fast at den ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Som ledd i arbeidet med å omsette erklæringen i praktisk politikk, la regjeringen fram sin nordområdestrategi i desember 2006. Mens neste trinn i denne politikken ble presentert i mars 2009. PLAN har snakket med kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete og næringslivsgründer Johan Petter Barlindhaug, for å høre nærmere om innholdet i nordområdepolitikken og hvordan denne satsingen oppfattes blant folk og næringsliv i nord.

Nordområdesatsingen skal skape økt kunnskap, aktivitet og nærvær i nord og legge grunnlaget for en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling. Dette er jo både mer enn utenrikspolitikk og mer enn innenrikspolitikk. Er det likevel mulig å si noe om hvor tungt de ulike delene veier i regjeringens satsing, Liv Signe Navarsete?

Navarsete:Det går ikke an å skille skarpt mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i nordområdesatsingen, disse dimensjonene griper nært inn i hverandre. Ta for eksempel transportkorridorene som er etablert langs kysten. Det dreier seg selvfølgelig om suverenitet og grenser, om utenrikspolitikk, men det handler i høy grad også om miljøpolitikk, om vår beredskap i forhold til miljøkatastrofer. Og det vi kan få til av verdiskaping i havet, enten vi snakker om fiske eller olje, vil gi store ringvirkninger på land.

For oss i Kommunal- og regionaldepartementet er selvfølgelig den landbaserte delen av nordområ- desatsingen viktig: å utvikle tunge forskningsmiljøer, fremme næringsutvikling og styrke transportnettet. Men gode og nære relasjoner til våre naboer i nord ligger som en sentral premiss. Samarbeidet med dem vil ha stor betydning for mulighetene våre til å utvikle et framtidsrettet næringsliv i Nord-Norge og opprettholde bosettingen.

Hvordan er arbeidet med nordområdesatsingen organisert innad i regjeringen?

Navarsete:Utenriksdepartementet har en koordinerende rolle, men de spiller tett på lag med de andre departementene, både Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet, Næringsdepartementet og Samferdselsdepartementet, på deres spesifikke felt. Vi i KRD har vel kanskje et bredere engasjement i nord enn mange av de andre departementene, både på grunn av kontakten med kommunene og de distrikts- og regionalpolitiske utviklingsmidlene som vi forvalter.

Du har gitt uttrykk for at du synes nordområdesatsingen favner for vidt, Johan Petter Barlindhaug. Hva ligger i denne kritikken?

Barlindhaug: Vi har alltid hatt en nordområdepolitikk og en distriktspolitikk, og det vil vi fortsatt ha. Men selv om




Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete og Johan Petter Barlindhaug. (Foto: Roger Holmsen/ Kommunal- og regionaldepartementet)

de henger sammen, så er det viktig at vi holder dem fra hverandre. Etter min mening har det skapt urealistiske forventninger at disse to politikkområdene blir blandet sammen. Opprinnelig dreide nordområdesatsingen seg om norsk interessepolitikk i nord, som i sin tur skulle gi positive ringvirkninger på land. Og de tunge interessene våre er knyttet til olje og gass, til marin sektor, til miljø og polhavstrafikk, samt forholdet til Russland spesielt.

To representanter fra Troms Arbeiderparti har betegnet nordområdesatsingen som «en smørbrødliste for diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt». Er du enig i en slik karakteristikk?

For et par år siden begynte daværende kommunalminister Åslaug Haga å snakke om at nordområdepolitikk bare er et nytt og annet navn på distriktspolitikk for Nord-Norge. Det fikk en rekke ordførere i nord til å etterlyse tradisjonelle tiltak. Og etterpå har vi hatt en ulykksalig diskusjon om hvor mye penger det er snakk om fra statens side, i stedet for å fokusere på norske strategiske interesser og virk- ningene på land.

For å gi et konkret eksempel: Det beste resultatet som etter mitt syn er kommet ut av nordområdesatsingen så langt, er at vi nesten helt har klart å stoppe det ulovlige fisket i Barentshavet. Vi har maktet å ivareta våre interesser i forhold til både Russland og EU, og vi kommer til å få en helt annen tilgang på fisk nå framover. Men i debatten er ikke dette blitt oppfattet som nordområdepolitikk.

Heldigvis ser jeg på dokumentet som regjeringen la fram i fjor om neste trinn i sin satsing, «Nye byggesteiner i nord», som et skritt tilbake til den opprinnelige ideen bak nordområdepolitikken.

Så nordområdesatsingen skal ikke bli en ny finnmarkspakke?

Navarsete: Nordområdesatsingen handler om en bred og langsiktig mobilisering av egne krefter og ressurser av hele vår nordlige landsdel. Men, og dette er viktig å presisere, det er ikke bare et prosjekt for nord. Det er et prosjekt for hele landet og det nordlige Europa – med betydning for hele kontinentet.

Politikken vår tar utgangspunkt i at Norge har strategiske interesser i nord som vi skal ivareta. I tillegg finnes det enorme ressurser i nord som vi skal bygge på, både for å skape robuste og attraktive miljøer og som basis for en verdiskaping som selvfølgelig skal komme landsdelen, men også hele Norge til gode. Jeg er ellers enig med Barlindhaug i at vi ikke skal blande distriktspolitikk og nordområdepolitikk. De distrikts- og regionalpolitiske tiltakene ligger der, men nordområdepolitikken er noe helt annet.

Barlindhaug: I Nord-Norge har vi altfor lenge levd med et klientstempel, og vi har delvis selv dyrket vår klient-rolle. Så kommer nordområdepolitikken – som skal gjøre Nord-Norge viktigere for nasjonen og gi oss den stolthet og sikkerhet som gjør at vi tør satse på egne krefter. Og den effekten får vi ikke hvis vi blander sammen de ulike kortene. Jeg har sans for en formulering som regjeringen brukte i Nasjonal transportplan, hvor det er snakk om å utvikle norske områder i nord som en «næringsstrategisk plattform», spesielt med tanke på et nærmere samarbeid med Nordvest-Russland. Da snakker vi ikke litt skredforebygging, men om de store kommunikasjonslinjene ...

Liv Signe Navarsete:

leder i Senterpartiet (fra 12. september 2008), samferdselsminister 2005–2009, kommunal- og regionalminister fra20. oktober 2009.

Johan Petter Barlindhaug:

gründer av Barlind-haug-konsernet som er Nord-Norges største rådgivnings- og utbyggingsselskap, delaktig i etablering av det første nordnorsk eide oljeselskapet North Energy. Professor II ved Nordområdesenteret/ Handelshøgskoleni Bodø. Sentral aktør i debatten om utvikling av nordområdene.

Kunnskap er «navet» i nordområdesatsingen, ifølge regjeringen. Skyldes det at utfordringene som skal løses krever ny kunnskap, eller er det nordlendin- gene som trenger å sette seg på skolebenken?

Navarsete:

Det er behov for å bygge opp en spesifikk «arktisk» kunnskap – om klima og miljø i nordområdene, om

hvordan ulike former for næringsvirksomhet i nord kan drives under trygge og sikre forhold, og hvordan vi kan leve og bo i nord på en bærekraftig måte. Denne kunnskapsoppbyggingen må skje i nord, med basis i forholdene der oppe. I dag er det slik at mesteparten av nordområdeforskningen drives i Sør-Norge. Og hvis vi skal sikre at en større del av denne aktiviteten kan foregå i nord, må vi bygge opp gode kompetansemiljøer nordpå som er i stand til å bruke forskningsmidlene som stilles til disposisjon og sette i gang prosjekter osv. Dette vil være kompetanse som igjen skal kunne nyttes til verdiskaping og gå inn i de prosessene som genereres gjennom nordområdepolitikken.

Det er viktig at kunnskapsmiljøene i Nord-Norge nå kjenner sin besøkelsestid og bruker den definisjonsmakt som de bør ha når det gjelder forskning rettet mot nordområdene. Med andre ord: At de kan ta initiativ og si at dette kan vi, eller at her trenger vi ny kunnskap som må bygges opp fra grunnen.

Barlindhaug:Jeg er enig med statsråden. Miljøene i nord kan kritiseres for at de ikke er flinke nok til å ta initiativ, at man bruker for mye krefter på å diskutere med hverandre, ja nærmest bekjempe hverandre, i stedet for å stå samlet. Ta for eksempel diskusjonen mellom Tromsø og Bodø om universitet og høgskole, der fylkesgrensen er blitt viktige enn innholdet.

Et annet grensespørsmål dreier seg om forholdet mellom Norge og Russland. Du uttalte nylig til en avis, Barlindhaug, at det haster med å få til avtaler for råderetten av arktiske strøk. Bakgrunnen var russiske planer om å slippe fallskjermjegere over Nordpolen for å markere krav på overhøyhet ...

Mitt poeng med at det haster, har ingen ting med russiske militære planer å gjøre. Det er en kobling som avisen lagde. Utgangspunktet mitt er at vi nå snart har avklart sokkelutstrekning i dyphavsområ- dene, og da bør de fem nasjonene – Norge, Russland, Danmark, Canada og USA – som ønsker å ha kontroll over Arktis, sørge for progresjon i forhold til Kina, EU og andre land som vil blande seg opp i dette.

Er det et kappløp om Arktis, Liv Signe Navarsete?

Navarsete:Jeg skal være varsom med å blande meg opp i saker som har med et annet departement å gjøre. Men det er klart at det er viktig å ha progresjon i spørsmålet om hvilke grenser som skal gjelde i Arktis, og jeg vet at dette er noe utenriksministeren jobber mye med.

Nå kommer jo Russlands president på statsbesøk i slutten av april. Og da går det kanskje mot løsning av det førti år gamle striden om delelinjen i Barentshavet?

Navarsete:President Medvedevs statsbesøk er viktig, både innholdsmessig og symbolmessig. Men jeg synes ikke vi skal spekulere i spørsmålet om delelinjen ...

Barlindhaug:Jeg har fått høre om en rapport som ennå ikke er offentliggjort, men som konkluderer med at Norge egentlig ikke vil ha mer gass å eksportere om 10–15 år. Skulle dette stemme, vil det selvfølgelig ha svært store konsekvenser. For hvis vi skal ha noe å putte inn i rørledningene våre etter den tid, for eksport til kontinentet, trenger vi mer gass. Uansett: Forhandlingsarenaen kan endres og kortene bli delt ut på nytt. Det kan blant annet bety at samarbeidet med Russland blir enda viktigere for oss.

Store forventinger har vært knyttet til norsk deltakelse i utbyggingen av det store russiske gassfeltet Shtokman. Nå er utbyggingen skjøvet ut i det blå. Betyr det noe?

Barlindhaug:Nei, ressursene i Barentshavet vil før eller senere bli bygd ut. Og jeg høres faktisk til dem som sier at utsettelsen kan være til Norges fordel. Det kan for eksempel gjøre det mulig å forlenge rørledningene våre til Barentshavet, noe som vil gi oss infrastruk- turen som utbyggingen av Shtokman-feltet i russisk sektor vil trenge.

Kan den foreslåtte Pomorsonen som skal knytte Kirkenes og Petsjenga sammen, bli et viktig norsk-russisk samarbeidsprosjekt?

Barlindhaug:Ja, men betegnelsen økonomisk og industriell sone som jeg ser har vært brukt i avisene, kan gi litt gale assosiasjoner. Vi snakker egentlig om en arena for norsk-russisk samarbeid og politikk, og så får vi se hva Pomorsonen etter hvert kan utvikle seg til. Vi kan ikke dytte løsninger på russerne som de ikke er klare for, da stopper alt opp.

Navarsete: Vi må ha respekt for at det russiske samfunnet fungerer på en litt annen måte enn det norske, i forhold til beslutningsprosesser og politisk styring. Samtidig skal vi gi ros til nordnorske aktører som har vært flinke til å etablere samarbeid regionalt – når det gjelder handelsforbindelser og ikke minst samferdsel, der jeg som samferdselsminister opplevde at det var




Som ledd i regjeringens nordområdesatsing er det satt igang arbeid med etablering av et helhetlig overvåkingsog varslingssystem for de nordlige havområder (BarentsWatch). Systemet skal binde sammen eksisterende norske delsystemer for overvåking og varsling slik at man får ett integrert system. (Illustrasjon: UD)

gode samarbeidsprosesser både på kryss og tvers. Dette må det bygges videre på, som grunnlag for etablering av samarbeid på andre felter. Jeg er helt enig med Barlindhaug i at et tillitsfullt og godt samarbeid med Russland er en forutsetning for å nå dit vi vil med nordområdepolitikken.

Regjeringen vil blant annet styrke nyskapings- og utviklingsevnen i det nordnorske næringslivet. Er det slik dere vil hindre fortsatt «klientifisering» av landsdelen?

Navarsete:Vi ønsker å bidra til at nordnorsk næringsliv blir bedre i stand til å ta ansvar for landsdelens utvikling, med grunnlag i de store ressursene landsdelen har for verdiskaping i form av både mennesker og naturressurser. Verken regjeringen eller kommunal- departementet kan legge alle premissene for hvordan Nord-Norge skal utvikles, det må folk i nord selv være med på å gjøre. Og derfor må vi som sitter her i Oslo som nasjonale styresmakter være villige til å gi mer frihet til utviklingen lokalt.

Barlindhaug:I nordområdepolitikken må det satses på forskning og utvikling innenfor de feltene hvor vi i nord har spesielle fortrinn. Hvis landsdelen selv skal inviteres til å legge premisser for utviklingen, blir det lett en diskusjon om både små og store ting som ikke nødvendigvis har noe med nordområdesatsingen å gjøre. Så det må legges noen føringer.

Navarsete: Slike føringer har vi allerede gitt. For eksempel ønsker vi å stimulere til et fylkesoverskridende næringssamarbeid i nord. Derfor har vi vært pådrivere for etablering av et norsknorsk reiselivsselskap der landsdelen selv skal ha styring.

Hva er egentlig Nord-Norges spesielle fortrinn?

Barlindhaug:For det første har vi alt det marine, enten det er fisk, bioprospektering, råmaterialer for neste generasjons medisiner; et kjempefelt med ressurser som vil vare hundrevis av år, ikke minst fordi vi nå har fått tjuvfisket under kontroll.

Så har vi olje og gass. Der er nok regjeringen og jeg noe uenig. Men debatten om oljeutvinning i nord kan raskt endre seg når vi får se hvor lite gass vi har igjen.

Vi har også erfaringsbasert kompetanse som det går an å kommersialisere. Vi kan for eksempel mye om hvordan det er å jobbe i kulde, på glatt underlag og under vanskelige værforhold, men vi har ennå ikke laget noen produkter av denne kunnskapen.

Og så har vi overvåkingsbiten, Barents Watch, som både handler om klima-, miljø- og ressursovervåking. Dette kan gi mange arbeidsplasser og stor aktivitet, og det dreier seg om topp høykompetanse, for det er snakk om å kombinere alt fra satellittovervåking og nedover.

Til sist har vi forholdet til Russland. At lille Norge skal levere arbeidskraft til store Russland, har jeg ingen tro på. Men russerne vil være svært

avhengige av norsk territorium, så hvordan vi bygger opp kommunikasjonene, hvordan hele den maritime og industrielle logistikken henger i hop, det blir viktig. Russerne vil ikke klare å utnytte sine ressurser i Barentshavet uten at Nord-Norge kommer med. Og da er vi tilbake i den næringsstrategiske plattformen som vi har snakket om. Vi må bare ikke tro at vi skal arbeide i Murmansk; det er russerne som skal komme til Norge.

Dette høres jo forlokkende ut. Er det ingen problemer i sikte?

Barlindhaug:Jo, utnyttelsen av disse mulighetene kan kollidere med distriktspolitikk. For å være konkret: Olje-selskapet North Energy, som jeg er involvert i, er lokalisert til Alta. Kommunen er motoren i Finnmark, med sterk vekst og rivende utvikling og med fylkets største tettsted. Vi så ikke for oss at vi kunne trekke til oss attraktiv arbeidskraft, enten norsk eller fra utlandet, til et sted der miljøet ikke var stolt av seg selv – til et sted som lever på overføringer fra staten. Men hvor er det politiske fokuset i Finnmark rettet mot? Jo, Vardø og Berlevåg. Mens Alta, fylkets vekstkraftigste sted, blir prügelknabe.

Navarsete:Jeg synes du har feil fokus på dette, Barlindhaug. Jeg er enig med deg i at Alta har en viktig rolle i Finnmarks utvikling. Men det må jo gå an å se på Alta som et nav i en større regional sammenheng, som kan dra med seg andre steder. Hvis man ikke klarer å nytte ressursene som finnes rundt omkring i fylket, gjennom samarbeid, vil Finnmark bli veldig «fattig». Dette handler om holdninger både i Alta og i de andre lokalsamfunnene, og det handler veldig mye om samferdsel – hvordan vi bygger opp kommunikasjonene slik at folk kan kommunisere med hverandre og reise på en effektiv måte rundt i dette vidstrakte fylket.

Jeg kan derfor ikke se at utnyttelse av ressursene i nord nødvendigvis må kollidere med distriktspolitiske mål. Jeg lurer på om du lever litt i fortida, for dagens distriktspolitikk, i hvert fall slik jeg snakker om den når jeg reiser rundt i landet, handler mye om at vi ser på byene og regionsentrene som tyngdepunkt som må spille på lag med sine omland. Men dette krever en holdningsendring hos noen og enhver, at man evner å se hvilke fortrinn både en selv og andre har og klarer å samarbeide om en fornuftig arbeidsdeling.

Barlindhaug:Den politiske retorikken har ikke fanget opp dette. Hvis du drar til Alta og spør, så vil folk i kommunen og fra næringslivet si at de ikke føler seg verdsatt.

Navarsete:Både regionale og nasjonale politikere må bli tydelige på hvordan de ser på denne arbeidsdelingen, hvis ikke vil distriktene totalt sett kunne tape. Når jeg har vært rundt på motmakt-møter, som jeg kaller det, for eksempel i Bergen, Bodø og Trondheim, har dette vært helt grunnleggende. Disse byene er regionale tyngdepunkt som skal kunne balansere den tiltrekningskraften som hovedstaden utgjør og samtidig spille på lag med sine omland.

Det er på denne måten at vi kan klare å løfte landet videre – ved at vi greier å se ulike steders betydning i sammenheng. Vi må prøve å bygge ned motsetningen mellom sentrale og mer perifere strøk, for disse motsetningene hindrer både innovasjon, nyskapning og utvikling. Og de tapper oss for krefter. I stedet må vi se på hvilke fortrinn ulike steder har, og hvordan de kan spille på lag. Da trenger vi noen fyrtårn som kan vise vei. Det er slik regjeringen og jeg tenker omkring dette, og jeg registrerer at det er et visst gehør for våre synspunkter.

Men vil ikke nordområdesatsingen uansett skape vinnere og tapere? Gevinstene kan vel ikke porsjoneres likt ut til alle steder i nord?

Navarsete:I så fall har vi jo distriktspolitikken, vi har tiltaks- sonen for Nord-Norge og vi har ulike regionale tilskudd som skal sikre spredt bosetting i nord, både av beredskapshensyn og andre grunner.

Som Barlindhaug var inne på, må vi skille mellom distriktspolitikk, Nord-Norge-politikk og nordområdepolitikk. Gjennom nordområdesatsingen skal det bygges noen «søyler», for å bruke billedspråk, oppå det «fundamentet» som den nasjonale distrikts- og regionalpolitikken utgjør. Og disse søylene, eller fyrtårnene, skal bidra til utvikling og verdiskaping som kommer hele landet til gode. Nordområdesatsingen er således ikke noen regionpolitikk, snarere en viktig del av den nasjonale politikken. Men på flere områder må denne politikken defineres i nord.

Utbygging av infrastruktur og transportnettet er en prioritert oppgave i nordområdepolitikken. Kan du si litt mer konkret hva det handler om?

Navarsete:

Det handler om to dimensjoner: øst-vest, hvordan vi kan få etablert korridorer til Russland, Finland og Sverige, og nord-sør, hvordan vi binder landet bedre sammen. Dette siste dreier seg både om hovedveiene, spesielt E6, om luftfarten som i nord nærmest har karakter av kollektivtrafikk fordi avstandene er så store, og det handler om havneutbygging.

Blant annet må det bygges opp en beredskap i forhold til den store og økende skips- trafikken langs kysten i nord.

Dere skal ikke blåse støvet av de gamle planene om en Nord-Norge-bane, da?

Navarsete:Nei, det ligger i så fall langt fram i tid. Men det er et par mindre banestrekningen vi jobber med for å få mer transport over på bane.

Barlindhaug:Som statsråden sier, er det korridortenkning som gjelder. Noen nordover, og noen hovedkorridorer på tvers, og disse må få en skikkelig høy standard. Om dette er det stor enighet. Men å forlenge Nord-Norge-banen nordover, er lite aktuelt. Øst-vest-forbindelsene er mye viktigere.

Så er det havnebiten som vi har lett for å glemme i samferdselspolitikken. Alle ressursene vi har i nord, er jo knyttet til havet. Etablering av havneknutepunkter som er moderne og store nok, er derfor viktig.

Det har vært skrevet mye om at smelting av havisen kan åpne Polhavet for internasjonal skipsfart, noe som kan få positiv effekt for kyst- og skipsfarts- nasjonen Norge. Er dette realistisk?

Barlindhaug:Verken når det gjelder petroleumsforekomster eller klimaendringer er det mulig å si med sikkerhet hvordan framtiden blir. Derfor posisjonerer aktørene seg med tanke på hva som kanskje kan skje, siden ingen vet noe. Skipsfart over Polhavet er uansett ikke noe som kommer i morgen. Men vi bør forberede oss med tanke på hva som muligens vil skje om 10–15 år. Det viktigste Norge kan gjøre i så måte, er å tenke beredskap. Vi kan ikke ta ansvar for store havområ- der i nord med fare for alvorlige skipsulykker, uten å ha god beredskap. Og da snakker vi om tiltak enten på finnmarkskysten eller Svalbard.

Hva nå, med nordområdepolitikken? Det kan virke som om folk i nord var mer opptatt av satsingen for noen år siden. Er lufta allerede gått ut av ballongen?

Barlindhaug: Nordområdepolitikken skapte stor oppmerksomhet og mye entusiasme når den kom. Så dalte interessen litt da det ble for mye distriktspolitikk-tenkning og man begynte å spørre hvor pengene og tiltakene ble av. Men nå tror jeg interessen er på vei opp igjen. Og det skyldes at fokuset er kommet tilbake på koblingen mellom de nasjonale interessene vi har i nord og ringvirkninger på land.




Dagens Næringsliv sammenliknet nylig regjeringens nordområdesatsing med Team Antonsens «Joker Nord», der spillereglene hele tiden endrer seg. Du har vært inne på noe av det samme, Barlindhaug, at innholdet i satsingen har endret seg underveis ...

Barlindhaug:Ja, og derfor er jeg så glad for det statsråden nettopp har sagt – om forholdet mellom distrikts- og regionalpolitikken som ligger som et fundament i bunn, og søylene eller pilarene som gjennom nordområdepolitikken reises oppå denne grunnmuren. Men å få synliggjort disse pilarene, har regjeringen ikke vært flink nok til.

Navarsete:Det er viktig å slå fast at regjeringens nordområdesatsing kommer i tillegg til den generelle distrikts- og regionalpolitikken og sektorpolitikken på ulike områder. De ulike politikkområdene må selvfølgelig ses i sammenheng, men det gjelder å skille mellom det som er «basic» og det som står opp som noen «søyler», og som det skal være en spesiell strategisk tenkning omkring i forhold til det øvrige Europa.

Så må vi til slutt ikke glemme de store og viktige målene vi har satt oss for nordområdepolitikken: at den skal sette oss bedre i stand til å møte utfordringene som endringer i klima og miljø medfører, og til å møte de rike mulighetene som ligger i nord.