Denne høsten markerer Tyskland at det er 20 år siden «die Wende». Både i Berlin og i flere østtyske byer holdes egne minnemarkeringer. Et høydepunkt var festakten i Gewandhaus i Leipzig 9. oktober, der Gewandhaus-orkesterets dirigent fra DDR-tiden, Kurt Masur, var til stede som æresgjest. Til stede var også Christian Führer, prest i Leipzigs Nikolaikirche under DDR-tiden, og en av lederne for den folkelige motstandsbevegelsen i 1989. I fjor ga han ut boka «Und wir sind dabei gewesen. Die Revolution, die aus der Kirche kam».

I det nåværende Øst-Tyskland er det ulike meninger om hvilken rolle kirken spilte som fødselshjelper for murens fall. Sikkert er det at kirker var viktige som samlingssteder for opposisjonen, og at en rekke prester også var viktige som ledere i kampen mot SED-regimet. Mens altfor mange tyske lutherske prester under nazitiden så gjennom fingrene med statlige overgrep under henvisning til den lutherske toregimentslærens bud om lydighet mot øvrigheten, var situasjonen en annen i 1989. Her stilte ikke bare Christian Führer, men også en god del andre prester seg i spissen for de folkelige kravene om frihet fra politisk undertrykkelse. – Men historien om kirken og de kristne i DDR er ikke bare en historie om frihetskamp på vegne av folket. Også her finner vi fortellinger om svik, til dels blant kirkens mest betrodde medarbeidere. Hafstads artikkel i dette heftet reflekterer over noen slike historier, som ennå er kommet lite fram i -lyset i kirkehistorieskrivingen.

Noe av det som her er spennende i forhold til Norge, er den doble relasjonen av stor likhet og stor ulikhet på en og samme gang: Få deler av Europa er i religiøst henseende mer likt Norge enn Sachsen og Thüringen, – begge entydig lutherske områder helt siden reformasjonen, begge sterkt påvirket av pietismen på 1700- og 1800-tallet, og begge uten betydelige innslag av katolisisme. Norge har da også gjennom mange generasjoner hentet avgjørende inspirasjon både i teologi og fromhetsliv nettopp fra disse delene av Tyskland. Men innen rammen av en slik religiøs og kulturell likhet har nettopp de delene av Tyskland som hadde mest til felles med Norge gjort noen ganske ekstreme erfaringer som har ført til at de nå er blitt ganske ulike oss. De har med nazismen og med DDR-tiden erfart to totalitære regimer. Trolig har SED-regimet endret regionen mer enn nazi-perioden, og en av de viktigste endringene går nettopp på religionens rolle. Neppe noen del av Europa er så gjennomsekularisert som det tidligere DDR. Enkelte østtyske byer som for 50 år siden fortsatt var gjennomsyret av luthersk fromhet, er nå nede i prosenttall godt under 10 når det gjelder medlemskap i religiøse trossamfunn.

Den østtyske kirkehistorien på 1900-tallet er i relasjon til vår egen kirkehistorie i samme periode både ekstrem og utfordrende. Og norsk teologi har god grunn til å beskjeftige seg med ulike sider av denne historien.