Sammendrag

Ved kommunevalg har velgerne alltid hatt store muligheter for å påvirke personutvelgingen. Dette til forskjell fra stortingsvalg, der det ikke er reell mulighet for dette. Det samme var situasjonen ved fylkestingsvalg inntil 2003, da det ble innført en ordning med personvalg. Bondevik II regjeringen foreslo samme ordning for stortingsvalg, men dette ble avvist av Stortinget. Åpningen for velgerinnflytelse over personvalget ved fylkestingsvalget har hatt liten betydning for kandidatutpekningen. Både i 2003 og 2007 ville 99 prosent av representantene blitt valgt også om en som tidligere hadde fulgt rekkefølgen på lista. Et mindretall rettet på listene (en fjerdedel i 2007), og de støttet gjerne toppkandidatene. Det kreves at minst åtte prosent av velgerne må støtte en kandidat for at dette skal påvirke utvelgingen. Ved kommunevalg kan partiene sikre kandidater valg gjennom å gi dem stemmetillegg. Men det er ingen minstekrav til velgerstøtte. I tillegg er det flere velgere som retter (andelen økte til 40 prosent i 2007). To tredeler av plassene i kommunestyrene ble i 2007 tildelt på grunnlag av velgernes listeretting, men mange av disse ville også bli valgt hvis rekkefølgen på listen var avgjørende. En fjerdedel av representantene ble valgt inn utelukkende på grunn av personstemmer. Et spesielt trekk ved den norske ordningen er at velgere kan gi så mange personstemmer de ønsker, vanligvis er dette begrenset til én stemme. Dette åpner mulighet for flertallsvalgliknende utfall, eksemplifisert ved såkalte kupp ved kommunevalg. Kandidater med minoritetsbakgrunn har blitt favorisert av listerettingen. Kvinnelige kandidater har generelt kommet dårligere ut, selv om det er eksempler på at kvinner har tjent på organisert listeretting.

Nøkkelord: personvalg, valg, valgordning

English abstract

Preferential voting in Norway

Norwegian parliamentary elections are de facto closed to preferential voting. Voters may change the ranking of candidates, but to have an effect this has to be done by at least half of the voters, which never happens. In local elections, on the contrary, voters have ample opportunity to influence the selection of candidates. Preferential voting was introduced in county elections in 2003. A proposal by the government to include parliamentary elections was rejected. However, the consequences for the candidate selection in county elections have been minor. In the 2003 and 2007 elections, 99 percent of the representatives would have been elected even without preferential voting. A minority (in 2007 a quarter) expressed candidate preferences, and those who did tended to support the top candidates. In addition, at least 8 percent of the voters have to support a specific candidate for this to have any effect on selection. In local elections, the parties may secure the election of candidates by means of an extra vote and voters may provide preferential votes for any number of candidates. An increasing number of voters express candidate preferences (40 percent in 2007) and the result has a substantial impact on the selection of candidates. In 2007, two-thirds of the seats in municipal councils were decided by preferential votes. Many representatives would have been elected anyway, as the voters mostly supported highly ranked candidates, but a quarter owe their seats to the preferential votes. In Norway, voters may support as many candidates as they wish, while in most countries this is restricted to one vote. Unlimited preferential voting opens up the possibility for «winner takes all» outcomes. While candidates from ethnic minorities have been favored by preferential voting, the opposite is the case for female candidates. However, there are cases of successful organized campaigns in support of female candidates.

Keywords: elections, eletoral system, preferntial voting