INGER BJØRNHAUG: Pierre Bourdieu - alle stridigheters sosiolog

Pierre Bourdieu

å gjenreise politikken. I ei tid som under dekke av demokratiets utbredelse på mange måter går i en autoritær retning, og hvor mange etterlyser de intellektuelles stemme, sto han fram i Emile Zolas og Jean Paul Sartres tradisjon: ”Det jeg forsvarer er muligheten til og nødvendigheten av intellektuell kritikk” (Le Monde 25.1.2002, etter Le Monde 1992). I ei tid hvor kollektive bevegelser er erklært døde og individualismen proklamert som eneste drivkraft, sto han fram og forsvarte både gamle kollektive bevegelser, som fagforeningene, og de nye sosiale bevegelsene.

Dette engasjementet knytter an til viktige trekk i skriftene hans, men bryter også. For i skriftene har maktstrukturer og dominans stått mer sentralt enn vilkårene for endring, og enkeltpersoners innsats har blitt gitt en nokså marginal betydning. Men samtidig har Bourdieu i mange sammenhenger understreket betydningen av å avsløre doxa.

Doxa er det som tas for gitt uten videre; det som er så selvinnlysende riktig at det ikke engang uttrykkes gjennom bevisste forestillinger eller trossetninger. Slik Bourdieu så det nå hadde markedsliberalismens sosialt bestemte mekanismer gradvis og umerkelig trengt seg inn i politikk, tanker og forestillinger til i stadig sterkere grad å bli tatt for gitt. Mot det måtte heterodoksien – et annet Bourdieuuttrykk - reise kampen om en ny legitim forståelse av verden. Denne kampen, som vi i dag bl.a. kan se i en del av bevegelsene rundt Attac, ville Bourdieu sjøl være en del av. Grunnlaget for endring så han i I januar i år døde Pierre Bourdieu, rundt 70 år gammel.

For mange av oss var det ikke bare beklagelig, men også trist og opprørende. For han trengtes fortsatt. I ei tid der markedets bevegelser ses som naturlover som de fleste politikere har abdisert for, tok han til orde for at markedsliberalismens virkninger allerede var sterkt følbare for mange, i form av arbeidsløshet, fattigdom og usikkerhet – i store grupper av folk uten framtid. I det omfattende verket La Misére du monde fra 1993 – en bred undersøkelse av fattige og utstøtte i Frankrike - ble dette grundig dokumentert av Bourdieu og medhjelperne hans.

Mot strømmen

Slik sett var Pierre Bourdieu godt forberedt til å reise heterodoksiens fane. Det må føyes til at han alltid konsekvent var en motstrømsmann, fra han som landsbygdgutt, sønn av en postmann i en liten by (Beacutern) sør i Pyrineene kom til akademias høysete, Paris. Mange ville nok ha satset alt på tilpasning og aksept i en slik situasjon. Men Pierre Bourdieu brukte også bakgrunnen sin bevisst, som en erkjennelsesport og som et grunnlag for en viss distanse. Så ble han heller aldri virkelig akseptert av den akademiske eliten i Paris, på tross av sin stilling som professor ved det prestigetunge Collége du France. Han ble heller ikke populær av boka Homo Academicus fra 1984, der det franske akademia ble analysert med metoder som liknet de Bourdieu tidligere hadde brukt på algirske bønder. Så er også overskriften på første kapittel – i engelsk oversettelse – ”A book for burning”(Bourdieu 1988:1). Hans kritikk av media, særlig TV, var heller ikke noen bønn om popularitet. Kommentarene ved hans død skal av visse TV-stasjoner ha vært nokså syrlige.

Også på andre måter var Pierre Bourdieu motstrøms. Han stilte seg heller kjølig til marxismen da den var på sitt høydepunkt på 1960- og 70-tallet og var heller ikke veldig engasjert i studentopprøret i 1968. Men da Marx forlengst var erklært død og sosiale klasser forsvunnet, viste han en langt større – riktignok kritisk – interesse. Han tok opp kvinneundertrykking på ei tid da mange tidligere feminister syntes forholdene var blitt rimelig bra, og mange i alle fall reagerte på den sterke vektleggingen av dominansforhold (Bourdieu 2000).



Artikkelen er en noe bearbeidet versjon av en forelesning holdt på Høgskolen i Oslo, avd. ØKS 31.1. og 19.4.2002

Pierre Bourdieu var en spennende, fargerik og motsetningsfull intellektuell, og tillike en som ytret seg på de fleste områder av samfunnet. Derfor vil han også bli utlagt svært ulikt – også blant dem som synes de har fått mye av ham. I det som følger vil jeg derfor ikke prøve å gi noe generelt eller dekkende bilde av virksomheten hans. Jeg vil heller prøve å si litt om hvordan jeg, som historiker, kom til å bli interessert og inspirert av en del av Bourdieus tanker, og ellers ta utgangspunkt i det som har vært viktigst for meg. Det dreier seg om spørsmål som den kroppslige basisen for kunnskaper og virksomhet, makt og dominansforhold i samfunnet og den teoretiske tenkingens grunnlag. Gjennom det ønsker jeg også å få fram den brede relevansen Bourdieu har; en relevans som i høy grad også må gjelde feltet sosialt arbeid. Men først litt om hvordan jeg ble oppmerksom på Pierre Bourdieu.

Arbeid som kroppslig virksomhet

På slutten av 1980-tallet fikk jeg forskningsmidler til et prosjekt om holdninger til arbeid på en lokal bedrift, Mesna Kartonfabrik AS i Lillehammer. Prosjektet skulle ta for seg hvordan disse holdningene hadde utviklet seg fra 1945 til bedriften gikk konkurs i 1980. I utgangspunktet tenkte jeg prosjektet i forhold til mer eller mindre bevisste holdninger, særlig knyttet til det nye politiske klimaet i etterkrigs-Norge. Jeg begynte å intervjue arbeidere og fant ganske raskt ut at problemstillingen min var grunnleggende feil. For å si det på bourdieusk – jeg hadde søkt å forstå praktisk virksomhet med et grunnleggende teoretisk utgangspunkt. Holdninger til arbeid måtte søkes i selve arbeidet, i kroppen som arbeidet.

I min søken etter teori om dette fant jeg en del interessant, men først og fremst Bourdieus praksisteori. Gjennom Bourdieu fant jeg også tilbake til ham som hadde blitt min filosof da jeg hadde tatt mellomfag i filosofi mange år tidligere – den franske filosofen Maurice Merlau-Ponty, kroppens filosof, som også døde altfor tidlig. Det viste seg også at Bourdieu, som har en utdannelse som filosof, hadde arbeidet mye med Merlau-Ponty. Jeg følte at jeg hadde fått et utgangspunkt.

Men hva betydde det? Forholdet mellom kroppen og verden er – sier Bourdieu – et ontologisk forhold; det handler om det som er, som eksisterer grunnleggende. Å se kroppen som objekt er en intellektualistisk fremmedgjøring. Merlau-Ponty – som også var psykolog – brukte eksempler fra folk med ulike typer hjerneskader for å illustrere et slikt forhold til kroppen; som en som måtte ”finne” armen sin i rommet (Merleau- Ponty 1994: 56ff). Denne mangelen på konkret tilstedeværelse i egen kropp kan knyttes til det Bourdieu omtaler som den skolastiske holdningen til kroppen. Kroppen er blitt en ”kroppting”, fra utsiden kjent som ”ren mekanikk, hvis yttergrenser er kadaveret overlatt til disseksjon...” Han setter så det i motsetning til ”den bebodde og glemte kroppen, som innenfra oppfattes som åpning, impuls, spenning, begjær, og også som en kapasitet...” (Bourdieu 1999:139).

Det som slo meg i de intervjuene jeg foretok, var også hvor viktig arbeidernes kroppsbaserte kunnskaper var, for bedriften og dens resultater, men også for egen identitet. (Et ord Bourdieu mislikte.) Det var helt uavhengig av at de fleste var formelt ufaglærte. Denne kunnskapen var ikke noe de ervervet seg ut fra en bestemt strategi – selv om den også kunne utnyttes i bestemte sammenhenger. Kunnskapene fulgte av arbeid som kroppslig virksomhet i sin relasjon til omgivelsene. For kroppen er ikke bare en passiv mottaker av ytre stimuli. Kroppen er aktivt handlende, stadig ute etter å skaffe seg praktisk forståelse, aktivt foregripende det den forventer vil skje. Handlingsteorier som ikke tar utgangspunkt i dette blir gale, understreker Bourdieu i flere sammenhenger. En viktig grunn til dette er den utlevertheten som ligger i den kroppslige og praktiske virksomheten.

Den kroppslige virksomhetens sårbarhet

Kroppen kan ikke, som teoretikeren ved skrivebordet, trekke seg tilbake og reflektere over seg sjøl eller holde en ironisk distanse. Den er helt og fullt utlevert til omgivelsene. Den vet at den lever farefullt, kan bli skadet og enda dø. Dette har Bourdieu beskrevet svært vakkert:




Dette slår bein under den ganske vanlige forestillingen om at arbeidere, særlig ufaglærte, har et instrumentelt forhold til arbeidet: Mens vi som har utdanning, akademikere og kanskje fagarbeidere, er opptatt av innholdet i arbeidet er det for andre bare et middel. En enkel, men presis kritikk av dette er at det blander sammen

det å gå på arbeidet – eller la være, med å arbeide – arbeid som praktisk virksomhet (Buroway 1979:139). I flere sammenhenger understreker Bourdieu hvordan kroppslige kunnskaper gir en investering i arbeidet; en investering som gir glede, men som også kan bidra til å øke utbyttinga (Bourdieu 1999:210). Dette er, som han sier, de to sannhetene om arbeidet. For den praktiske virksomheten foregår alltid i forhold til bestemte omgivelser, omgivelser preget av makt- og dominansforhold. Også det understreker den kroppslige virksomhetens sårbarhet.

Utlevert til verden – og andre mennesker

Som mennesket er utlevert til omgivelsene, er det også utlevert til andre mennesker. Mennesket er grunnleggende et sosialt vesen, understreker Pierre Bourdieu, helt og fullt avhengig av anerkjennelse av andre for bekreftelse – også av egen eksistens. Andre menneskers dom er en hovedkilde til uvisshet og utrygghet, men også til sikkerhet, stadfestelse og trygghet (Bourdieu 1999:246).

I mye samfunnsfaglig, særlig økonomisk tenkning, ses mennesket som en nyttemaksimerende aktør; en som først handler etter en grundig og rasjonell avveining av hva som er det beste for seg sjøl. Det er så langt fra Bourdieus tenkning som mulig. Det betyr ikke at mennesket handler irrasjonelt, eller blindt ut fra ytre stimuli. Mennesket handler rasjonelt ut fra situasjonen det befinner seg i – noen ganger bruker Bourdieu til og med uttrykket ”strategi”. Men det er en strategi som springer ut av den konkrete situasjonen og dens opplevde muligheter på den ene siden, aktøren med sin historie på den andre. Og et viktig element i disse mulighetene er samfunnets makt- og dominansforhold.

Makt og dominans

Makt og dominans spiller en nøkkelrolle i Pierre Bourdieus tenkning. Men det er ikke nok å se på den åpne makten. Det er den skjulte makten, den symbolske makten, Bourdieu særlig vil trekke fram. Igjen er vi inne på doxa, det som tas for gitt. Det skumle med den symbolske makten er at de dominerte sjøl tar inn over seg de dominerendes syn – nettopp fordi alle tar det for gitt. En kan tenke på hvordan mange samer lenge godtok den offisielle norske definisjonen av dem. Eller hvordan undertrykte og voldstruete kvinner har godtatt mannens påstand om at det er de som har forårsaket volden og undertrykkinga.

Bourdieu har skrevet mye om hvordan det eksisterende dominansforholdet blir – kan en si

Pierre Bourdieu

– allemannseie: gjennom oppdragelsen av det lille barnet, gjennom språket og klassifikasjonene i det, gjennom skolesystemet og andre offentlige handlinger. Gjennom denne oppdragelsen framstår eksisterende maktforhold som doksiske – dvs. naturlige; det gjelder også forhold mellom sosiale grupper, kjønn og rase. Dette er slett ikke noe som bare er historie, mener Bourdieu. For eksempel konstrueres språket fortsatt i motsetninger klart knyttet til kjønn: harde og myke fag, etiske og estetiske verdier. I slike kategoriseringer ligger også verdsettinger.

Mange har reagert på dette – at de dominerte så og si deler de dominerendes verdenssyn. Har ikke de dominerte sjøl sin verdighet, sine tanker? Har ikke både arbeidere og kvinner dannet egne organisasjoner, utviklet egne teorier? Dette er forhold Bourdieu nok kunne ha diskutert mer, og som han kanskje var i ferd med å gi noe større potensiale. Men det er også lett å se at slike bevegelser ikke er unntatt fra eksisterende dominansforhold. Og først og fremst er det spørsmål om hvor dypt de går. Har arbeiderbevegelsens frammarsj opphevet kapitalens dominans over arbeidet? Hvor langt har likestillingskampen rørt ved grunnlaget for mannlig dominans, slik den kan ses i arbeidslivet, i familien, i holdningen til kvinnen som objekt, i kroppsholdninger?

Habitus – kroppen som ”huskelapp”

Skal en forstå dominansrelasjonene slik Bourdieu legger dem fram, må det ses i forhold til kroppen, kroppen som utgangspunkt for forståelsen av verden, og den læreprosessen kroppen har vært gjennom fra det lille barnets første møte med voksenverdenen. Kroppen har lært hva som er bra og hva som er dårlig, hva som passer for den, og hva ikke. Den har lært om grenser; - ”dette er ikke for meg” – slik mange arbeidere, også skoleflinke, har sett på mulighe-tene for videre teoretisk utdanning, og slik man-

ge kvinner lenge godtok sitt begrensete livsrom. Det er her Bourdieus habitusbegrep kommer inn. Habitus er den sosialt informerte kroppen – kroppen som ”huskelapp”. Både maskulinitet og femininitet og sosiale grenser er viktige deler av kroppens lærdommer. Derfor monner ”bevisstgjøring” så lite. Dominansrelasjonene virker så sterkt nettopp fordi de ikke går inn i ”de vitende bevisstheters rene logikk, men i habitusŽ disposisjoners dunkle verden…” (Bourdieu 1999:177).

Gjennom habitus sitter dominansrelasjonene i kroppen. De preger måten vi ser og forstår på, hva vi verdsetter og liker, men også selve kroppsholdningene – kroppsspråket som det sies nå. I boka Distinksjonen (1995) setter Bourdieu småborgerens kroppsholdning i kontrast med borgerens; småborgerens måteholdenhet, strenghet og usikkerhet mot borgerens frihet og sikkerhet – hans naturlighet (Bourdieu 1995:160). Pierre Bourdieu har sjøl i et TV-intervju fortalt hvor-dan han rødmet og ble usikker i møtet med den akademiske eliten i Paris. Han var fortsatt post-mannens sønn.

Hvorfor er habitus så vanskelig å endre? Det gjelder å holde fast ved kroppen som utgangspunkt. Kroppen er vendt mot verden og, kan en kanskje si, i verdens vold. Habitus ønsker å være i overensstemmelse med omgivelsene, passe inn, være som ”fisken i vannet.” En slik overensstemmelse kan gi rene lykkefølelsen, mens mangelen på overensstemmelse gir negative følelser – ubehag, skam. Alle har erfart det i det små; gjort ”feil” i forhold til omgivelsene, som et innlegg, en replikk som ikke passet inn, feil klesdrakt i forhold til anledningen etc. Så lærer en til neste gang.

Men er det ikke også grenser for habitus tilpasning? Kan dominansen brytes? Hva er grunnlaget for endringer?

Forhåpningene og mulighetene

Dette er vel ikke det feltet Bourdieu har utdypet mest. Men i boka Meditasjoner (1999) går han mer inn på det enn tidligere. Problemet er at forhåpningene stadig tilpasser seg mulighetene. Men dette mønsteret kan brytes, sier han her. Det finnes ”en frihetsmargin.” En viktig faktor er økende utdanning på den ene siden, økende usikkerhet på arbeidsmarkedet på den andre. Stadig flere erfarer at framtida er uviss. Samtidig gir den relative autonomien i den symbolske orden et visst handlingsrom – der også ulike intellektuelle kan bidra til å sette ord på nye muligheter – men bare muligheter som alt er skrevet inn i de dominertes kropper (Bourdieu 1999:243f). Samfunnsforholdene vil da ikke lenger bli tatt for gitt, doxa vil bli utfordret og vil måtte gå over til ortodoksi – et aktivt forsvar for den etablerte orden. Da kan en få en virkelig diskurs om den legitime forståelsen av verden. Det var en slik diskurs Bourdieu søkte å drive fram i sine siste år.

Denne uoverensstemmelsen mellom forhåpninger og muligheter må også kunne finnes i andre sammenhenger. Habitus, aktivt rettet ut mot verden, vil merke uoverensstemmelser med omgivelsene, også om de ikke formuleres bevisst. Arbeiderne på min kartongfabrikk merket godt at stadig økende krav til tempo ødela mye av grunnlaget for arbeidet som aktiv og skapende virksomhet, skapte frustrasjoner og slitasje. Sjøl om de kanskje oppfattet det slik – som bedriftsledelsen sa – at dette var nødvendig for bedriftens overlevelse. Den hjemmeværende husmora på 1950- og 60-tallet delte nok det dominerende synet at slik skulle det være. Hun kunne også se seg som et ankerfeste i samfunnet. Men hun merket samtidig av verken hun eller arbeidet hennes ble verdsatt slik den offisielle retorikken tilsa. Jeg har tenkt på virkningen av dette som en form for ”uro”, og ser også dette som ”muligheter skrevet inn i de dominertes kropper.” Kanskje kan dette også knyttes til endringer som historikere ofte bare analyserer i forhold til ytre årsaker: når mange mennesker handler samtidig uten at endringene er satt på den ”offisielle” – eller politiske - dagsordenen. Viktige hendelser som de første påvisbare fødselsbegrensningene fra slutten av 1800-tallet og kvinnerevolusjonen på 1960-og 70-tallet kan ses i et slikt lys, kanskje også noe av grunnlaget for arbeiderbevegelsen.

Hvorfor kan ikke de dominerte gjøre opprør på egen hånd? Den symbolske makten gjør at samfunnets maktstrukturer internaliseres; langt forut for språket, men også gjennom språket. Å bryte totalt med det synes vanskelig, slik Bourdieu legger det fram. Men også de dominerte har sine tanker, sine erfaringer og sine ytringer. Allikevel vil de ikke nå fram. De mangler kulturell kapital – en viktig form den symbolske kapitalen tar.

Symbolsk kapital

Kapitalbegrepet er ikke tilfeldig. Symbolsk kapital står i nært samband med økonomisk kapital. Som den økonomiske kapitalen kan den symbolske akkumuleres, og utgjøre en kilde til makt og kontroll. Men den miskjennes som kapital og framstår som noe annet; ofte som egenskaper ved personen sjøl. Dyrkingen av lederen i vårt samfunn, en person som leder i kraft av sine

personlige egenskaper (og derfor har rett til lønn i millionklassen) – er vel et godt eksempel på dette. Den opprinnelige symbolske kapitalen var ære. Det understreker også den symbolske kapitalens kjønnskarakter.

I våre samfunn tar den symbolske kapitalen mange former. Sosial kapital knyttes mye til det vi tenker på med forbindelser og tenkes vel gjerne mer i forhold til den tradisjonelle overklassen i Frankrike eller England, enn i Norge. Men sosial kapital finner sted på mange områder. I Norge kan den kanskje særlig knyttes til organisasjonslivet. Mange har gjennom organisasjonene, ikke minst innenfor arbeiderbevegelsen, opparbeidet en sosial kapital som også har sendt dem til topps i samfunnets maktstruktur. Yngve 2 Hågensen er et godt eksempel på en slik vei. I Lillehammer ble det vanlig at Arbeiderpartiordførere – ofte med beskjeden sosial bakgrunn – endte som bestyrere i den lokale avdelinga av Norges Bank (Bjørnhaug 2000:241). Sosial kapital vil også være et viktig element i det som – noe uklart – nå blir kalt nettverkssamfunnet. Og den har fortsatt kjønn. Næringslivslederes mannlige sosiale nettverk utgjør fortsatt en barriere mot kvinnelige ledere – på tross av mange tiår med politisk likestillingsarbeid.

Kulturell kapital utgjør en viktig del av den symbolske kapitalen. Her er det nok allikevel store forskjeller mellom det svært elitedominerte Frankrike, som Pierre Bourdieu har analysert, og det langt mer egalitære Norge. Men det har vist seg at forholdet mellom kulturell og økonomisk kapital også får fram interessante skillelinjer innenfor det norske samfunnet. En undersøkelse fra Stavanger viste at forskjellene mellom de økonomiske og kulturelle elitene når det gjaldt ulike preferanser, holdninger og smak, ikke var så ulike de Bourdieu fant for sine eliter i Paris. Også nedover i hierarkiene hadde holdninger og preferanser sammenheng med omfanget av kulturell versus økonomisk kapital. Disse forskjellene kunne også knyttes til andre dimensjoner, som ansettelsesforhold (offentlig eller privat) og kjønn (Lennart Rosenlund i Klassekampen 7.4.2001).

Den teoretiske kunnskapens kulturelle kapital

Den kulturelle kapitalen har fått økende betydning med skriftspråket og institusjonaliseringen av utdanningsvesenet. Å utvide sin teoretiske kunnskap er derfor samtidig å akkumulere kulturell kapital, for i vårt samfunn er det den som har kapitalverdi. Det er tydelig både i utdanningssystemet, og i det tragiske faktum at det har blitt svært vanskelig å få ungdom til å velge praktisk utdanning. Så gis heller ikke praktiske kunnskaper og praktisk sans noen viktig plass i framtidas drømmesamfunn, der det kan se ut til at vi skal kunne leve av virtuell mat og luftige visjoner.

Mine intervjuer med arbeidere fra Mesna Kartonfabrik, lærte meg mye om ulike kunnskapers kapital. Dette var stabile arbeidere med lang fartstid, og med intimt kjennskap til et maskineri som i økende grad var et lappverk mellom gammelt og nytt. Det fungerte ikke etter boka, men de kjente det. Så kom det nye ingeniører som visste hvordan maskineriet skulle virke. Arbeiderne måtte følge deres ordre sjøl om de visste at det ikke virket, og kanskje nylig hadde måttet gjøre det samme for en annen ingeniør. Sikkert hadde også ingeniørene rett noen ganger. Men det var ikke grunnlag for noen legitim diskusjon, for ingeniørenes kunnskaper hadde uansett forrang. Kunnskapenes kapital var direkte knyttet til bedriftens makthierarki (Bjørnhaug 1996:399ff).

Våre teoretiske kunnskaper er som ingeniørenes, ikke som arbeidernes. Det var noe av det som skapte problemer for meg i utgangspunktet. Det preger fortsatt mye av det som skrives om arbeid og arbeidsliv, men må også ha betydning for analyser på mange andre felt der teoretiske og praktiske kunnskaper føres sammen – som i ulike former for sosialt arbeid. Bourdieu har viktige refleksjoner rundt våre forståelsesmåter her, og feilkildene de gir opphav til.

Praktisk virksomhet på teoriens premisser?

Problemet er at vi tar vår egen teoretiske tenkning og tilbaketrukne posisjon for gitt når vi undersøker menneskelig handling. Bourdieu kritiserte antropologen C. Lévy-Strauss for å se gaveutveksling som et rent uttrykk for en be-stemt struktur; gave fulgt av gjengave. For i en konkret situasjon vil mye være usikkert – en vet ikke om gjengaven kommer og heller ikke når – og mye vil stå på spill (Bourdieu 1977:4ff). Ser vi en handling som uttrykk for en bestemt struktur eller et bestemt mønster ser vi den ikke ut fra sin egen logikk; vi ser ikke habitus i forhold til de omgivelsene den søker å tilpasse seg,



Yngve Hågensen, Landsorganisasjonens meget markerte formann mellom 1989 og 2001, startet sitt arbeidsliv som visergutt, seinere produksjonsarbeider, ved Saugbruksforeningen i Halden.



Dette er glitrende beskrevet i Solstad 1987: 283ff

men ikke kontrollerer; vi ser ikke den kroppslige handlingens utleverthet, den grunnleggende usikkerheten om handlingens virkninger. Den teoretiske kunnskapens kulturelle kapital, som vi ikke forstår som det, gjør det lett å ta vår tenkemåte for gitt.

Hva gjør vi så? Her finnes det ingen enkle løsninger. En kan intervjue – som jeg gjorde med arbeiderne på Mesna Kartonfabrik. Men intervjuet foregår på forskerens og språkets premisser. For arbeiderne var det ikke mulig å bringe sannheten om arbeidet inn i språket. Et eksempel: Flere arbeidere fortalte hvordan de brøt sikkerhetsinstrukser for å få bedre kvalitet på produktet – ofte med fare for egen helse. I intervjuene fortalte de at de gjorde det for bedriften eller kameratene på skiftet. Men måten de fortalte det på viste at gleden ved å skape et godt resultat og den kroppslige mestringen som var nødvendig for det, antakelig var minst like viktig (Bjørnhaug 1996:271f, 333f, 646).

Bourdieu avviser også deltakende observasjon som noen snarvei. Forskeren tror at generelle menneskelige erfaringer er nok til å forstå praktisk virksomhet – og ender opp med å reprodusere sin egen forutforståelse. Forskning forutsetter en avstand til det det forskes om, en objektivering. Det er uunngåelig. Det forskeren kan gjøre er å reflektere over hva dette betyr, objektivere objektiveringen – dvs. objektivere det objektiverende subjekt, forskeren sjøl (Bourdieu 1977: 31f, 115). Hva vil det si?

Den teoretiske tenkingens særegne vilkår

Det dreier seg om å tenke gjennom og erkjenne den teoretiske tenkingens særegne vilkår. I Meditasjoner knyttes fraværet av en slik refleksjon til ulike former for skolastiske feilslutninger. Alle dreier seg om det Bourdieu kaller en generalisering av enkelttilfeller. To av dem skal tas med her.

Den ene er knyttet til kunnskaps- eller vitenskapsfeltet. Handlende subjekter tillegges bevissthet og motiver som framgår som naturlige for forskerens refleksjoner – men ikke nødvendigvis for den handlende sjøl. Det dreier seg om å forstå det ikkeverbaliserte og ikke eksplisitte, men også om noe mer.

For det dreier seg om å forstå aktøren i den virkelige verden, spillet han eller hun er kastet inn i; engasjementet og usikkerheten, overveielsene, men også følelsene som følger med. Her dreier det seg altså også om forståelsen av f.eks. politiske handlinger. En analyse som ser alle politiske handlinger ut fra et rent strategisk nytteperspektiv, eller som uttrykk for ”vikarierende motiver” blir også rammet av denne kritikken.

Alternativet er ikke å søke ”å leve seg inn i aktørens situasjon” – noe Bourdieu helt sikkert ville oppfatte som naivt. Vi må objektivere. Men altså også reflektere. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til.

Forskeren har sjøl – må en tro - en praktisk relasjon til verden og kan trekke lærdommer av det. Og ikke minst kan hun tenke gjennom sin egen virksomhet som forsker.

Forskning, også den mest formelle, er, sier Bourdieu, aldri ”annet enn en iverksettelse av den praktiske sans”(Bourdieu 1999:57). En forsker- habitus, eller en annen form for intellektuell habitus, oppstår gradvis, gjennom praksis. Fagets og forskningens regler må læres – som annen virksomhet må det. Etter hvert tenker en ikke på reglene; en iverksetter habitus. Ofte føles det som å følge intuisjon. Og som annen praktisk virksomhet følges forskningen av usikkerhet – og også følelser; opphisselse, gleder og skuffelser.

Den andre ”feiltakelsen” er knyttet til moral. Her fører en generalisering av våre spesielle og privilegerte vilkår til en moralisme Bourdieu karakteriserer som ”egoistisk universalisme”. Han er kritisk til mye av bruken av generelle termer som ”humanisme” og ”demokrati”. Både fornuft og verdier har sine historiske vilkår. En tåkelegging av det bidrar til ”å legitimere det mest uberettigete av alle monopoler; dvs monopolet på det universelle.” I realiteten blir det ofte slik at den abstrakte universalismen bidrar til å rettferdiggjøre den etablerte orden, både i og mellom nasjoner, og dermed understreke den heteroseksuelle, euroamerikanske (hvite), borgerlige manns dominans”(Bourdieu 1999:74).

I Bourdieus analyse er dermed forskeren sjøl – med sin høyt verdsatte kulturelle kapital – del av samfunnets makt- og dominansforhold. Å uttale seg som samfunnsforsker er å utøve makt – og maktmisbruk hvis det ignoreres. Uten refleksjoner står vi i fare for å bli delaktige i ”det universelles imperialisme”. Valget for samfunnsvitenskapene er å stille sine rasjonelle kunnskapsredskaper til tjeneste for dominansen, eller bruke dem til sjøl å analysere dominansen, mener Bourdieu.

Forskeren skal bruke sine vitenskapelige og nøkterne metoder, skal objektivere, men sikte mot å avdekke dominansen. For alternativet blir å skjule den. I dette ligger også en tiltro til vitenskap og akademisk tenkning, tross alle farer for feilslutninger.



Uttrykket “vikarierende motiver” stammer fra historikeren Jens A. Seip. Det gjelder å søke de ”egentlige” motivene bak de tilsynelatende, og svært ofte dreier de seg om makt.

Fagfeltene og deres autonomi

Den rent teoretiske tenkningen, som også er et vilkår for forskningen, har sine bestemte historiske vilkår. Det har å gjøre med en utvikling mot samfunnsmessig differensiering, og ikke minst utbredelsen av skriftkulturen. Poenget er at tenkningen, eller fornuften, har skilt seg ut som et eget felt, knyttet til samfunnets maktstrukturer, men allikevel med en viss autonomi. Det betyr at det finnes egne nettverk, der avgrensete grupper mennesker kjemper om noe som er felles for dem. Et felt kjennetegnes altså både av delte verdier, og av kamp om dem. Et fag kan ses som et slikt felt.

Et fag vil verdsette sin form for kunnskap og samtidig ha bestemte regler for hvordan denne kunnskapen kan bringes fram. Innenfor feltet vil det være en kamp om å stå fram med best og mest kunnskap – forutsatt at reglene, som også er verdier, følges. Gjennom sin kulturelle kapital er kunnskapen i feltet knyttet til ulike former for makt, men på en måte som ofte er underkjent av de som er i feltet.

Det betyr ikke at verdiene i feltet ikke er reelle. Tvert imot er de også knyttet både til moral og følelser for dem som hører til feltet. Bourdieu bruker analogien med et spill: Å være i feltet er å være en spiller, fullt og helt med i spillet og der spillereglene og spillets mening tas for gitt. Fuskere vil møtes med sterke følelser og miste sin plass i feltet.

Verdiene, for eksempel i et historisk eller samfunnsfaglig felt, vil være knyttet til sannhet. Det betyr ikke at det utgjør motivene for å være med. Historikere og samfunnsforskere, som andre mennesker, drives av mange ulike motiver og følelser – spenning, lyst; ønsker om prestige, innflytelse, makt, penger. Men det er ikke så farlig. For spillets regler – slik disse feltene har vokst fram – har blitt knyttet til regler for argumentasjon og prøving mot virkeligheten, erfaringens dom. Slik er det utviklet et ”rasjonalitetsregime” som tvinger seg på deltakerne.

Samtidig pågår det en kontinuerlig kamp om feltets verdier – også med høyst blandete motiver.

I denne striden – ”en væpnet strid” – ifølge Bourdieu – må de beste våpen tas i bruk. Dermed kan denne striden også bli en strid om sannhet, for ”om det finnes en sannhet, så er sannheten gjenstand for strid” (Bourdieu 1999:127).

Slik har også de teoretiske og akademiske diskusjonene og stridighetene sin verdi. Men det er et vilkår: fagenes autonomi. Den undergraves dersom andre våpen enn de som hører feltet til tas i bruk – særlig politiske og økonomiske våpen. Det kan oppfattes som en svært relevant påpekning i dagens virkelighet.

Kamp om sannhet – kamp for sannhet?

Noen vil nok mene at Bourdieu sjøl i sine siste år tok politiske våpen i bruk. En ledende sosiolog karakteriserte virksomheten hans de siste åra som agitprop – et uttrykk hentet fra sovjetisk propaganda i 20-30-åra (Le Monde 25.1.2002).

Andre har berømmet ham for nettopp å ha brukt sitt analyseapparat til å avsløre dagens maktrelasjoner. Å finne nøytrale vurderinger av forholdet mellom Bourdieus teori og hans politiske praksis de siste åra vil være vanskelig.

Uansett er det i verkene hans mye å hente inspirasjon fra; til tenkning, forskning, diskusjoner – og kanskje strid? Det er verdt å merke seg en av overskriftene i Le Monde i samband med hans død: Pierre Bourdieu alle stridigheters sosiolog – og se den i sammenheng med hans egen uttalelse om sannhet – at hvis det finnes en sannhet så er den gjenstand for strid.

Kanskje bør det også være en inspirasjon?

Litteratur

Bjørnhaug, Inger (2000), Dølaby, verdensby. Lillehammer og Fåbergs historie 3, Thorsrud as, Lillehammer

Bjørnhaug, Inger (1996), Mesna Kartonfabrik A/S 1945-1980. Arbeidets betydning og arbeidernes holdninger til arbeid og bedrift, AHS, Bergen

Bourdieu, Pierre (2000), Den maskuline dominans, Pax, Oslo

Bourdieu, Pierre (1995), Distinksjonen: En sosiologisk kritikk av dømmekraften, Pax, Oslo

Bourdieu, Pierre (1988), Homo Academicus, Polity Press, Cambridge

Bourdieu, Pierre (1980), Le sens pratique, Minui, Paris

Bourdieu, Pierre (1999), Meditasjoner, Pax, Oslo

Bourdieu, Pierre (1977), Outline of a Theory of Practice, Cambridge University Press, Cambridge

Buroway, Michael (1979), Manufacturing Consent. Changes in the Labor Process under Monopoly Capitalism, Verso, Chicago/London

Merleau-Ponty, Maurice (1994), Kroppens fenomenologi, Pax, Oslo

Solstad, Dag (1987), Roman 1987, Oktober, Oslo

Summaries

Pierre Bourdieu – a sociologist for all controversies

The article proceeds from Bourdieu’s vehement critique of society in his last years, viewing it in connection with his emphasis on exposing doxa, all that is taken for granted. It shows how Bourdieu’s theories and concepts gave new perspectives on my own work, both for understanding work as a bodily activity and for illuminating hidden power relations. Concepts such as habitus and symbolic and cultural capital are important in this context. This leads on to Bourdieu’s reflections about research and theoretical thinking with its strong cultural capital. If this thinking does not understand its own special foundation, it will have difficulties in understanding both work and other practical activities on their own premises.

Pierre Bourdieu – stríðlyndi félagsfræðingurinn

Í greininni er gengið út frá harðri þjóðfélagsgagnrýni Bourdieu á síðustu árum og er hún skýrð í ljósi viðleitni hans til að afhjúpa doxa, þ.e. það sem umhugsunarlaust er viðtekið. Í henni er sýnt hvernig kenningar og hugtök Bourdieu komu með ný sjónarhorn í starf greinarhöfundar, bæði með því að skilja vinnu sem líkamlega starfsemi og með því að varpa ljósi á dulin valdatengsl. Hugtök á borð við búsvæði og táknlega og menningarlega auðlegð eru miðlæg í þessu sambandi. Þetta leiðir hugann að hugleiðingum Bourdieu um rannsóknir og fræðilega hugsun með ríka menningarauðlegð sína. Ef menn gera sér ekki grein fyrir grundvelli þessarar sérstöku hugsunar verður erfitt að skilja bæði vinnu og aðra hagnýta starfsemi á eigin forsendum.

Mänskliga rättigheter tillkommer också invandare

De nordiska välfärdsmodellerna bygger på sociala och mänskliga rättigheter för alla medborgare. Vi måste hålla fast vid dessa principer och undvika att välfärdssamhällets tjänster försämras för de etniska minoriteterna. Socialarbetet får inte bli ett slagfält i en populistisk politisk kampanj mot en befolkningsminoritet.

Konferensen ”Socialarbete, etnicitet och multikulturellt arbete” i Rovaniemi har gett oss tillfälle att granska den nordiska välfärdsmodellens ställning och socialarbetet bland etniska minoriteter. Socialarbetare har utvecklat metoder och färdigheter i multikulturellt socialarbete, vilka ger oss möjligheter att sköta uppgifter som rör de etniska minoriteterna.

Den nordiska välfärdsmodellen har ett starkt stöd hos majoriteten av medborgarna i de nordiska länderna. Den nordiska modellen hotas inte av ekonomiska eller strukturella problem. Hoten är huvudsakligen politiska. En av de viktigaste politiska frågorna gäller de etniska minoriteternas rättigheter.

I dag kan vi se ett starkt uttalat politiskt program som utpekar etniska minoriteter och invandrigen som ett hot mot samhällsordningen och välfärdssystemet. Det har medfört att det sociala systemet valts som ett av slagfälten för en politisk kampanj. Detta har t.ex. varit fallet i Danmark och vi kan se samma tendenser i hela Europa. Men xenofobiska och populistiska politiska vindar kan skapa allvarliga problem.

Denna situation för med sig allvarliga utmaningar för socialarbetarna. Vi måste ta vårt ansvar och handla i dessa frågor. Vi måste informera allmänheten och det politiska systemet om följderna av en sådan politik! Vi kan inte längre tiga!

Omkring 120 socialarbetare från alla nordiska länder deltog i det nordiska seminariet om socialarbete, etnicitet och multikulturella frågor i Rovaniemi 23-25.8.2002. Organisatör för seminariet var Nordiska socialarbetarorganisationernas samarbetskommitté, NSSK.

Ytterligare information ges av Kristiina Koskiluoma, +358 40 5832 689, kristiina.koskiluoma@talentia.fi

Pierre Bourdieu – ristiriitojen sosiologi

Artikkelin lähtökohtana on Bourdieun viime vuosien vahva yhteiskuntakritiikki, jota tarkastellaan siinä yhteydessä, minkä merkityksen Bourideu antaa doksan,eli kyseenalaistamattoman, paljastamiselle. Siinä tuodaan esiin miten artikkelin kirjoittaja antaa omassa työssään uusia näkökulmia Bourdieun teorioille ja käsitteille, sekä ruumiillisen työnteon ymmärtämisessä että piiloutuneiden valtarakenteiden selittämisessä. Käsitteet, kuten habitus sekä symbolinen ja kulttuurinen pääoma ovat tässä yhteydessä tärkeitä. Ne johtavat Bourdieun mietteisiin tutkimuksesta ja teoreettisesta ajattelusta koskien vahvaa kulttuurista pääomaa. Jos ei ymmärrä ajattelun ehtoja, on vaikeuksia ymmärtää sekä työtä että käytännöllistä toimintaa niiden omista lähtökohdista käsin.