Denna personliga betraktelse av Sissel Seim - Nordisk Sosialt Arbeids första huvudredaktör och tidigare medlem av NSA:s norska redaktion -- avslutar vår tillbakablick över tidskriftens utveckling. Tack för intressanta bidrag!

Nordisk Sosialt Arbeid er flygedyktig - er det fortsatt levedyktig?

Hvordan kan Nordisk Sosialt Arbeid møte de kryssende utfor-dringer fra mer bevisste bruker-grupper, fra et krevende praksisfelt og fra forskning og akademia? Og hvordan skal tidsskriftet plas-sere seg i den nye flora av tidsskrif- ter og bøker og formidling på inter-nett? Bør forskning og formidling i sosialt arbeid bevege seg inn på mer ukjente stier?

Sissel Seim, tidsskriftets hoved- redaktør de fem første årene, ser seg tilbake og reiser noen spørsmål om veivalg videre for NSA.

Snart 25 år med Nordisk Sosialt Arbeid! Det første heftet kom ut i januar1981, men forarbeidet startet en gang i 1977. Ideen til et nordisk tidsskrift kom ”drivende på en fjøl” i flere nordiske land. I Norge hadde Norsk sosionomforbund forsøkt å starte et norsk tidsskrift, men fant raskt ut at det ville være spennende å utvide det gode nordiske samarbeidet som var etablert gjennom Nordiske Sosionomforbunds Samarbeidskomité, NSSK. Forslaget om et felles faglig tidsskrift fikk raskt gjenklang i de andre nordiske landene, men det tok likevel et par år med diskusjoner før avtalen kunne undertegnes i Dublin i august 1979, da Samarbeidskomiteen møttes på et internasjonalt seminar i regi IFSW. Universitetsforlaget var da kommet med som entusiastisk samarbeidspartner, og bidro til at arbeidet med redigering, praktisk utforming og salg av tidsskriftet kunne komme i gang.

Det var med spenning og store ambisjoner vi presenterte vår nye ”baby” i 1981. Behovet for et fagteoretisk tidskrift ble begrunnet med økning i antall sosialarbeidere, økt videreutdanning og forskning i sosialt arbeid, og ønske om å styrke det profesjonelle sosiale arbeidet. Den gang som nå var både velferdsstaten og yrkesgruppa under debatt. Jeg sakser litt fra lederen i det aller første nummeret: ”Vårt arbeid settes under lupe ved økt forskning og evaluering. På grunn av den økonomiske situasjon spør politikere om velferdsstaten bør oppgis og sosialpolitikken endre karakter totalt. I forlengelse av dette blir yrkesgruppa utsatt for kritikk: I Norge går diskusjonen høyt om det er bruk for profesjonelle sosialarbeidere.”

Redaksjonen ønsket å ta utgangspunkt i en bred faglig forståelse av sosialt arbeid: ”Tidsskriftet skal gjenspeile sosialt arbeid - faglig utvikling og sosialpolitikk i de nordiske land. Vi tar mål av oss til å bringe rapporter fra forskning innen feltet, teoretiske artikler og debatt.” Det første heftet spente opp et bredt lerret: ”Tidsskriftet markerer starten med å se fremover: Sosialt arbeid i 80-årene er tema for dette heftet. Bidrag fra alle fem land analyserer den økonomiske og sosialpolitiske situasjon og ser på klienters og sosialarbeideres muligheter fremover. Hvilke utfordringer står vi overfor?” Dette heftet er fortsatt leseverdig, det slår meg at temaene fortsatt er aktuelle, selv om velferdsstaten består, og felt og forskning i sosialt arbeid har tatt mange skritt fremover. En norsk økonom og ekspedisjonssjef i Statens Planleggingssekretariat, Per Schreiner, diskuterte sosialpolitikkens betingelser i lys av den antatte økonomiske utviklingen i 1980 årene. ”Vi står i lort til halsen.

Derfor holder vi hovedet højt løftet” skrev Svend Solvig og Bente Stig med et sitat fra Dario Fo for å karakterisere situasjonen, og de diskuterte radikale sosialarbeideres vilkår i det de oppfattet som ”den sanerende socialpolitik”. Lars Gunnar Lingås fortsatte med en kritisk drøfting av sosialarbeiderens situasjon i 1980- årene: ”mellom nettverksidyll og sparekniver”, mens Ulla Habermann mener frivillige i sosialt arbeid både er en utfordring og en nødvendighet. Sigrun Juliusdottir drøftet om 1980-årene krevet en endret rolle for sosialarbeiderne, mens Aulikki Kananoja argumenterer for at sosialt arbeid skulle ha mer omfattende mål enn sosial trygghet.

”Hur ska det gå för Helene?” spurte Stig Larsson med utgangspunkt i en prostituert kvinnes situasjon, og drøftet hva en sosialarbeider kunne bidra med. Harald Swedner, den første svenske professor i sosialt arbeid, forsvarte sosialt arbeids plass som et nytt akademisk emne.

Tidsskriftet har fortsatt sin linje med en bred samfunnsmessig forståelse av sosialt arbeid som et fagområde i skjæringspunktet mellom sosialpolitikk, brukerinteresser, faglige metoder, forskning og akademia. I starten hadde de fleste artikkelforfattere med respekt for seg selv en innledning med historisk og sosialpolitisk bakgrunn for sitt tema. Etter hvert har det blitt rom for mer ”smale” artikler, og artikler som fokuserer mer direkte på tema.

Om ideen til tidsskriftet ”kom flytende på en fjøl”, gjorde ikke artiklene det samme. Redaksjonen brukte et år på utgivelsen av det første heftet, og da var tre av artiklene skrevet av redaktører eller redaksjonsmedlemmer. Det var like spennende hver gang. Kommer det artikler som er gode nok? Kommer det i det hele tatt artikler? Redaksjonen hadde is i magen, og har nå i over 20 år klart å få ut hefter med gode artikler og bra nordisk spredning. I dag er tidsskriftet mer etablert og mange artikler kommer av seg selv, men det hender nok fortsatt at redaksjonsmedlemmer eller kolleger får kniven på strupen for å fylle sidene.

Redaksjonsarbeidet har i disse snart 25 årene vært en fantastisk spennende faglig arena, både i betydningen møteplass og kampplass. På de halvårlige nordiske redaktørmøtene gikk bølgene høyt om tidsskriftets linje: Balansen mellom å være praksisnære og relevante for sosialarbeidere i feltet, og å være vitenskapelige nok til å forsvare plassen i akademia var ikke alltid enkel; heller ikke balansegangen mellom å inkludere et kritisk samfunnsmessig perspektiv og foreta nødvendige avgrensninger for å gå i dybden. Det har ikke alltid vært like lett å forene hensynet til forfattere som ønsket å publisere, med hensy- net til lesere som krever kvalitet, og i tillegg ta vare på tidsskriftets renommé for publisering av forskningsresultater. Redaksjonen har hatt sterk strid om bruk av bilder og illustrasjoner, men alltid vært enige om at artiklene skal ha godt og forståelig språk.

Abonnenter har heller ikke kommet ”flytende på en fjøl”. Redaksjonsmedlemmene drev i starten svært aktiv (les påtrengende) markedsføring overfor arbeidssteder, studenter, kolleger, venner og kjente, og tidsskriftet fikk relativt raskt rundt 2000 abonnenter. Islendingene har alltid vært flittigst til å abonnere, og det islandske sosionomforbundet har nå tegnet kollektivt abonnement for alle sine medlemmer. Det har vært flest abonnenter i Norge, og færrest i Sverige, som jo har flere andre konkurrerende teoretiske tidsskrifter på fagområdet. De siste årene har det vist seg vanskelig å opprettholde abonnenttallet, en trend som gjelder tidsskrifter generelt. Abonnementene er tidsskriftets økonomiske ryggrad så lenge de nasjonale forbundene ikke har kollektivt abonnement. Hva med en ny diskusjon om dette i Samarbeidskomiteen og i forbundene?

Tidsskriftets økonomi har ofte vært vaklende, og det er nok spørsmål om det kan satses videre bare på finansiering gjennom personlige abonnementer. Mange, både sosialarbeidere, lærere og studenter kopierer artikler i stedet for å abonnere. De fleste tidsskrifter kommer nå i nettutgave som kan leses og lastes ned fra tidsskriftsbaser på nettet, og litteratursøking til forskning og oppgaveskrivning foregår oftest på internett. Det er nok bare et tidsspørsmål før NSA bør gjøres tilgjengelig på denne måten hvis det skal være aktuelt som referanse. Dette krever en nøye gjennomgang av finansieringsformer og distribusjon.

Tidsskriftet er i 20 års alderen absolutt ”flygg” eller flygedyktig, er det fortsatt levedyktig? Etter min mening har tidsskriftet fortsatt en viktig rolle å spille, men må møte flere utfordringer hvis det skal ha en fremtredende posisjon i det nordiske sosiale arbeidet. Da tidsskriftet startet var det stort behov for fagartikler og bøker skrevet av nordiske sosialarbeidere, som arenaer for faglig debatt og for bruk i undervisningen. Selv om det nå utgis mange fagtidsskrifter og bøker i sosialt arbeid, er det likevel bare NSA som har en klar nordisk profil, og som leses av folk i alle de nordiske landene. Tidsskriftet er derfor et sentralt element for å formidle og informere om faglige diskusjoner på nordisk basis.

Økt skrivelyst har i tillegg medført behov for mange og varierte steder å publisere artikler. I dag er det langt flere sosialarbeidere som tar høyere utdanning, tar hovedfag og doktorgra-

der, og som driver med forskning og utviklingsarbeid, og det er stort behov for formidling mellom felt og forskning. Nordisk Sosialt Arbeid har nå på linje med andre fagtidsskrifter utviklet et refereesystem som gjør at doktorgradsstudenter og forskere kan publisere som ledd i avhandlingsarbeid og meritering. Samtidig beholder tidsskriftet sin åpne linje med artikler som er basert på erfaringer fra praksis uten de samme akademiske kravene som stilles til godkjenning av refereebedømte artikler. Er det mulig og nødvendig å stå med et ben i begge leire? Bør NSA utvikle seg til et mer teoretisk forskningsbasert tidsskrift og overlate andre artikler til nasjonale tidsskrifter? Utfordringen videre er å være et tidsskrift som levende formidler problemstillinger og erfaringer mellom praktikere og forskere, og som er leseverdig for alle som er interessert i sosialt arbeid.

”Do you read Scandinavian” spør redaktøren i en leder i 1987. Det finske sosionomforbundet hadde foreslått at alle artikler i tidsskriftet skulle trykkes på svensk. Forslaget falt, og artikler har hele tiden vært trykket på svensk, dansk eller norsk bokmål, og med finske, engelske sammendrag, senere også islandske sammendrag. Svensker liker ikke å lese norsk og dansk og den svenske redaksjonen har av og til lagt inn en ordliste med oversettelse av vanskelige norske og danske ord. Det har også vært foreslått at tidsskriftet skulle gå over til engelsk. Mange artikler har internasjonal interesse, og ville nådd et større publikum om de ble publisert på engelsk. Når en leser utenlandsk litteratur er det ofte fortærende at forfatterne ikke er kjent med fagdiskusjonen i Norden, som ofte er vel så langt fremme på mange områder. På universiteter og høgskoler fører økt internasjonalisering til krav om at det skal publiseres i internasjonale tidsskrifter, først og fremst på engelsk. Diskusjonen om å oversette artikler til engelsk bør nok også ses i sammenheng med eventuell publisering på nettet.

På den annen side er det sterke argumenter for å opprettholde et nordisk tidsskrift basert på de skandinaviske språkene. Vi er Norden i den heldige situasjon at vi har et felles språkområde, og med litt strev kan forstå hverandre både muntlig og skriftlig. Det er viktig at det opprettholdes og utvikles faglig forståelse med rot i eget språk og egen kultur. Engelsk vil fortsatt være et fremmed språk for de aller fleste av oss. Å skrive artikler på engelsk vil nok være en bøyg for de aller fleste, på den annen side må jo både islendingene, finnene og færøyingene skrive på et annet språk enn sitt eget om de vil publisere i NSA. Det vil fortsatt være mulig å oversette enkelte artikler og hefter til engelsk for å nå fram til et større publikum.

Har akademiseringen ført til at klientene har fått det bedre, spør Stig Larsson i sitt tilbakeblikk i nr.3 2001. Et betimelig spørsmål for sosialarbeidere som gjerne vil at utviklingen skal styres i riktig retning. Jeg er langt på vei enig i at det er viktig med en nær forbindelse mellom forskning og praktisk sosialt arbeid, gjennom aksjonsforskning og praktisk utviklingsarbeid. I de nordiske land har både undervisning og forskning tett kontakt med praksisfeltet. Min egen forskning har oftest vært aksjonsforskning i tett kontakt med praktisk sosialt arbeid, eller i samarbeid med klientorganisasjoner.

Det finnes motsetninger mellom klientenes interesser og profesjonalisering og kunnskapsutvikling i sosialt arbeid, enten dette foregår i praksisfeltet eller i akademia. Det er en illusjon at forskning i nær kontakt med praksisfeltet garanterer at klientenes interesser ivaretas. Det er i tillegg behov for uavhengig forskning i tett kontakt med brukere og deres organisasjoner, forskning som kanskje holder nødvendig avstand og kritisk distanse til den praktiske hverdagen. Det kan i denne sammenhengen være et problem at forskning oftest foregår ved høyskoler som utdanner sosialarbeidere, fordi høyskolene er avhengige av et godt forhold til praksisfeltet. Men vitenskapelige tradisjoner kan også stå i motsetning til å ivareta klienters interesser. For eksempel står aksjonsforskeren ofte i klemme mellom å utvikle aksjonen og den praktiske virksomheten, eller å oppfylle vitenskapelige krav til dokumentasjon og kritisk distanse. Petimeterkrav til vitenskapelig nøyaktighet og teoretiske spissfindigheter kan drepe både fantasi og kreativitet. Uansett er det jo vanskelig å vite hva som tjener brukernes interesser. Både sosialarbeidere og forskere bør derfor bidra til at brukerne blir i stand til å fremme egne interesser, og ikke bare påta seg rollen som fortolkere og formidlere. Hvordan kan Nordisk sosialt arbeid ta opp denne hansken?

Det må være rom for ulike former for forskning og teoriutvikling i sosialt arbeid. Å forfølge ”sære” teoretiske eller filosofiske interesser kan føre ut i vidåtta, men også være nettopp det som fører fag og klientarbeid videre. Innovasjon og nytenkning er avhengig av at noen legger ut på åpne ferder der svarene eller målene ikke er gitt. Nordisk sosialt arbeid må fortsatt formidle det som er kjent, og som oppleves som relevant. Men tidsskriftet kan kanskje også ta større sjanser på å bevege seg inn i det ukjente, på artikler som er eksplorerende og utfordrer nye områder?