KAREN HAVNEN, REIDAR JAKOBSEN OG GRY SAYER: Målinger av samtaleferdigheter i sosialt arbeid

Som del av et metodeutviklingsprosjekt i barnevernet i Bergen kommune ble det gjennomført et omfattende opplæringsprogram for saksbehandlere med fokus på samtaleferdigheter. Et hovedspørsmål i prosjektet var om opplæringen hadde effekt på saksbehandlernes bruk av samtaleferdigheter i kontakt med foresatte i barnevernet. I denne artikkelen vil vi redegjøre for et evalueringsdesign som gir muligheter for å måle endringer i saksbehandlernes bruk av samtaleferdigheter fra før til etter opplæring.

Å de evaluere eller måle effekt av arbeid innen samfunnsvitenskapelige fagområder har alltid vært forbundet med en viss usikkerhet både med hensyn til hva som skal måles og hvordan det skal måles (Holme og Solvang 1993). Evalueringsforskningen stiller strenge krav til målemetoder både hva gjelder operasjonalisering av variabler som skal måles og kontroll med mulige andre variabler som kan påvirke resultatet. Innenfor et naturvitenskapelig paradigme vil et tilnærmet ideelt evalueringsdesign være å gjennomføre et randomisert kontrollgruppeeksperiment. Dette betyr at en ut fra et homogent utvalg av personer tilfeldig trekker noen ut til en gruppe som får et tiltak og andre til en gruppe som ikke får noe tiltak eller eventuelt et alternativt tiltak. Under ellers like omstendigheter skal da observerbare effekter kunne spores tilbake til de personer som har fått tiltaket (Hellevik 1991).

Slike evalueringsstudier gjennomføres relativt sjelden innenfor sosialt arbeid og tilgrensende fagområder i Norge. I stedet blir det ofte gjort brukerundersøkelser hvor erfaringene systematiseres og oppsummeres og hvor den subjektive opplevelse tillegges stor vekt. Slike tilbakemeldinger er viktige for å tilrettelegge ulike tjenester best mulig for brukerne, og det gir ofte tilstrek- kelig informasjon til å vurdere om en tjeneste bør justeres eller videreutvikles på bestemte områder. Hvis, formålet derimot er å prøve ut et spesielt program eller intervensjon, vil en brukerundersøkelse alene i liten grad kunne dokumentere at resultatet skyldes den utprøvde intervensjonen og ikke andre forhold. I det aktuelle metodeutviklingsprosjektet ble det tillagt stor vekt å dokumentere om nettopp det utprøvde programmet hadde effekt, og å kontrollere mulige andre forhold som kunne virke inn.

Evaluering av opplæringsprogrammet

Målsettingen for opplæringsprogrammet var å prøve ut om opplæring over tid samt veiledning i bruk av interaksjonsmodellen i sosialt arbeid (Shulman 1992, 1999) kunne bidra til bevisstgjøring og bedre håndtering av situasjoner hvor samarbeidet med foresatte var eller ble vanskelig (Jakobsen, Havnen og Sayer, under trykking, Havnen & Sayer, 2002). Opplæringsprogrammet skulle evalueres i forhold til mulig nytteverdi for saksbehandlerne, og i forhold til de foresattes opplevelse av kontaktforholdet med saksbehandler før og etter endt opplæring. Det skulle også legges til rette for å måle samsvar mellom de foresattes og saksbehandlernes vurderinger av kontaktforholdet.

Spørsmålet om opplæringens nytteverdi for saksbehandlerne ble behandlet gjennom en enkel spørreundersøkelse blant kursdeltakerne etter endt opplæring (Jakobsen m.fl. op.cit), mens spørsmålene om kontaktforholdet mellom de foresatte og saksbehandlerne ble gjenstand for et større evalueringsprosjekt med fokus på saksbehandlernes samtaleferdigheter.

Et hovedspørsmål i evalueringsprosjektet var om opplæringsprogrammet hadde hatt noen effekt. Et annet spørsmål gjaldt om det var mulig å fange opp konkrete elementer fra opplæringsprogrammet (for eksempel samtaleferdigheter) i tilbakemeldingene fra de foresatte. I denne artikkelen vil vi behandle disse spørsmålene ved å gjøre rede for evalueringsdesignet, og å presentere endringer i de foresattes vurderinger

av saksbehandlernes samtaleferdigheter fra før til etter opplæringsprogrammet. Avslutningsvis vil vi gi en nærmere omtale av samtaleferdighetene som har vært gjenstand for evaluering, og knytte noen forbindelseslinjer til Shulmans interaksjonsmodell.

Evalueringsdesign

Evalueringsprosjektet som ble gjennomført hadde design som ”kvasieksperiment” med kontrollgruppe (Svartdal 1998, Cozby 1997). I enkelhet var dette at en gruppe saksbehandlere ved to barneverntjenestekontorer fikk opplæring i interaksjonsmodellen ( Shulman 1992, 1999) (opplæringsgruppe), mens en tilsvarende gruppe ved to andre barneverntjenestekontorer ikke fikk denne opplæringen (kontrollgruppe). Det ble gjennomført en spørreskjemaundersøkelse av saksbehandlere og klienter i begge gruppene før opplæringen startet, og kort tid etter at opplæringen var avsluttet. En hadde da mulighet for å kartlegge om det var skjedd endringer i vurderingene fra de to gruppene fra før til etter opplæringsprogrammet. Figur 1 gir en grafisk fremstilling av designet. Dataene i figuren indikerer hvor mange skjema som ble besvart av saksbehandlere og foresatte i de ulike gruppene.

Kontorene som var med i undersøkelsen var ikke like (jfr. kvasieksperiment), men fordi det ble gjennomført undersøkelser på to tidspunkter var det mulig å sammenligne resultatene fra kontorene ikke bare med de andre, men også med deres eget utgangspunkt før opplæring. At spesielle forhold kunne oppstå i perioden fra før til etter opplæringsprogrammet var i utgangspunktet like sannsynlig for opplæringskontorene som for kontrollkontorene. Da ulike påvirkningsvariabler på denne måten var kontrollert for, ville en med stor grad av sannsynlighet kunne anta at eventuelt endringer i vurderinger i opplæringsgruppen fra før til etter opplæring skyldes det gjennomførte opplæringsprogrammet og ikke andre forhold.

Hvem og hva omfattet undersøkelsen?

Gruppen som fikk opplæring bestod av totalt 16 saksbehandlere ved to barneverntjenestekontorer, mens kontrollgruppen bestod av tilsvarende antall saksbehandlere ved to andre kontorer. Klientene som ble bedt om å besvare spørreskjema var i utgangspunktet alle foresatte over 18 år som hadde samtale med sine saksbehandlere ved de utvalgte kontorene i løpet av en seksukers periode før og etter opplæringsprogrammet. Totalt sett var det 202 foresatte som fylte ut spørreskjema i løpet av de to periodene før og etter opplæringsprogrammet.

Undersøkelsen omfattet ulike elementer som inngikk i opplæringsprogrammet, og som var knyttet til målsettingen om et bedre samarbeid mellom saksbehandlere og deres klienter. Foruten spørsmål om bruk av konkrete samtaleferdigheter, ble det innhentet bakgrunnsopplysninger vedrørende kjønn og alder hos de foresatte og saksbehandlere, saksbehandlernes utdanning og tidligere kjennskap til opplæringsmodellen, ulike kjennetegn ved saken, målsetning for den spesifikke samtale, samt foresattes vurderinger av kontakten med barnevernet.

Den delen av spørreskjemaet som gjaldt saksbehandlernes ferdigheter var laget etter modell av Shulmans eget spørreskjema som ble brukt i arbeidet med å identifisere ferdigheter i sosialt arbeid (Shulman 1981). Spørsmålene vedrørende saksbehandlers bruk av spesifikke ferdigheter var utformet som påstander, f.eks: ”saksbehandler spurte hva jeg mente om de forhold vi snakket om” eller ”saksbehandler gjorde det mulig for meg å snakke om vanskelige ting”. Den foresatte krysset av på en femdelt skala om i hvilken grad påstandene stemte overens med deres oppfatninger. Saksbehandler fikk tilsvarende spørsmål om i hvilken grad hun mente at hun hadde brukt de ulike ferdighetene. Ved at både foresatte og saksbehandlere besvarte de samme spørsmål, kunne en i tillegg til å undersøke forskjeller mellom opplærings- og kontrollkontorene også undersøke graden av samsvar mellom de foresatte og saksbehandlernes vurderinger.

Analyser fra evalueringsundersøkelsen omfattet både en sammenligning av foresattes og saksbehandleres vurderinger før og etter opplæringsprogrammet og en sammenligning med utgangspunkt i opplæringskontor og kontrollkontor. Data er bearbeidet og analysert ved hjelp av statistikkprogrammet SPSS, og er gjennomgått i detalj i en egen evalueringsrapport (Jakobsen, Havnen og Sayer, under trykking).

Målinger av samtaleferdigheter

Hovedfokus for evalueringen var å måle eventuelle endringer i saksbehandlers bruk av samtaleferdigheter i opplæringsgruppen fra før til etter opplæring, som kunne tilskrives opplæringsprogrammet. Det var ikke forventet tilsvarende endringer hos kontrollgruppen. Vi skal nedenfor vise to figurer (figur 2 og figur 3) som gjengir målinger før og etter opplæring på henholdsvis kontrollkontorene og opplæringskontorene.

De tolv enkeltferdighetene som er listet opp langs x-aksen i figurene nedenfor er et utvalg




Figur 1. Skisse for evalueringsopplegg.

sentrale samtaleferdigheter som ble fokusert i opplæringsprogrammet, og som har nær tilknytting til Shulmans interaksjonsmodell. De utvalgte ferdighetene representerer ulike faser av en enkeltsamtale, og er spesielt knyttet til den såkalte ”arbeidsfasen” i et kontaktforhold.

Spørsmålene vedrørende bruk av samtaleferdigheter var utformet som påstander, hvor de foresatte ble bedt om å vurdere i hvilken grad de ulike utsagnene stemte overens med deres oppfatning. Skårene går langs y-aksen fra ”stemmer ikke i det hele” som laveste skåre (1), til ”stemmer helt” som høyeste skåre (5). Kurvene viser gjennomsnittsskåre for de ulike påstandene i




Figur 2. Foresatte ved kontrollkontorene sine vurderinger av spesifikke ferdigheter i samtalen. Gjennomsnitt ved kontrollkontorene 1999- 2000

perioden før og etter opplæringsprogrammet. I figur 2 og 3 er teksten knyttet til de ulike samtaleferdighetene noe forkortet. Nedenfor gjengir vi derfor den fulle spørsmåls/påstandsteksten knyttet til de målte ferdighetene. I den videre omtale av ferdighetene brukes blant annet nummeret som referanse. Spørsmåls/påstandsteksten knyttet til de målte ferdighetene:

1. I begynnelsen av samtalen spurte saksbehandler om det var noe spesielt jeg ønsket å snakke om i dag
2. Saksbehandler gjorde det mulig for meg å fortelle om mine tanker og opplevelser
3. Saksbehandler spurte hva jeg følte om de tingene vi snakket om
4. Saksbehandler ga uttrykk for egne tanker og følelser om de tingene vi snakket om
5. Saksbehandler hjalp meg å se på et problem om gangen
6. Saksbehandler gjorde det mulig for meg å snakke om vanskelige ting
7. Saksbehandler spurte hva jeg mente om de tingene vi snakket om
8. Hvis jeg ble opprørt av noe saksbehandler sa eller gjorde, prøvde hun å finne ut hva som gjorde det
9. Saksbehandler ga nødvendige og viktige opplysninger i samtalen
10. Saksbehandler var åpen for innspill og motforestillinger
11. På slutten av samtalen spurte saksbehandler om det var viktige ting vi ikke hadde fått snakket om
12. På slutten av samtalen oppsummerte saksbehandler det vi hadde snakket om og eventuelt hadde blitt enige om

De foresattes vurderinger av kontrollkontorene

Figur 2 viser de foresatte ved kontrollkontorene sine vurderinger av saksbehandlers bruk av spesifikke samtaleferdigheter før og etter opplæringsprogrammet framstilt ved to ulike kurver. Det er regnet ut en gjennomsnittsskåre for hver ferdighet. For en nøyaktig oversikt over måleresultatene vises til tabell i vedlegg.

Kurven fra før opplæringsprogrammet viser at de foresatte mente at de aller fleste ferdighetene ble brukt i ganske stor grad. Det betyr at et stort flertall av de foresatte mente at de fleste påstandene stemte helt eller i ganske stor grad, og at det bare var et fåtall foresatte som mente at påstandene ikke stemte. De foresatte ved kontrollkontorene mente følgelig at deres saks-

behandlere allerede brukte de meste sentrale ferdighetene i Shulmans modell.

Kurven over de foresatte ved kontrollkontorene sine vurderinger i perioden etter opplæringsprogrammet er nesten identisk med kurven fra før opplæringsprogrammet, med noen få unntak i positiv retning. Statistisk sett er disse endringene små, og ingen av dem viste signifikante forskjeller i skåre mellom de to tidspunktene for undersøkelse. Dette betyr at de endringene som ble registrert etter all sannsynlighet skyldes tilfeldigheter og ikke systematiske endringer i bruk av samtaleferdigheter over tid.

Totalt sett gir figuren et inntrykk av at de foresatte ved kontrollkontorene var svært godt fornøyd med sine saksbehandleres bruk av sentrale ferdigheter i samtalen, og de var like godt fornøyde etter opplæringsperioden som før. Sett fra en forskningsmessig side er dette resultatet i tråd med evalueringsprosjektets forventninger om at kontrollkontorene som ikke mottok opplæring, heller ikke burde framvise vesentlige forskjeller i skårer fra før til etter opplæringsprogrammet.

De foresattes vurderinger av opplæringskontorene

Figur 3 viser de foresatte ved opplæringskontorene sine vurderinger av saksbehandlers bruk av spesifikke samtaleferdigheter før og etter opplæringsprogrammet.

Totalt sett viser kurven fra før opplæringsprogrammet at de foresatte ved opplæringskontorene (figur 3) ga noe lavere skårer for saksbehandlernes bruk av ferdigheter enn de foresatte ved kontrollkontorene (figur 2). Mens de aller fleste skårer for kontrollkontorene var omkring fire, var omtrent halvparten av skårene for opplæringskontorene mellom tre og fire, og de øvrige var omkring fire. Statistisk sett var det signifikante forskjeller i skårer mellom opplæringskontorene og kontrollkontorene for to av ferdighetene (nr. 2, nr. 5). Det kan på denne bakgrunn se ut som om opplæringskontorene i utgangspunktet hadde et større opplæringsbehov enn kontrollkontorene, men uten at dette var kjent på forhånd.

Fokus for evalueringsprosjektet var imidlertid ikke å sammenligne kontrollkontorene og opplæringskontorene på ulike tidspunkt. Det var å måle eventuelt endringer ved henholdsvis kontrollkontorene og opplæringskontorene fra før til etter opplæringsprogrammet, og som med rimelig grad av sikkerhet kunne tilskrives opplæringsprogrammet. Figuren over viser to adskilte kurver for opplæringskontorene fra før til etter opplæring. For de aller fleste ferdigheter ligger kurven etter opplæringsprogrammet høyere enn kurven før opplæringsprogrammet, og for mer enn halvparten av ferdighetene var det signifikante forskjeller fra før til etter opplæring. Statistisk sett betyr dette at de målte endringer etter stor sannsynlighet ikke skyldes tilfeldigheter, men at det er faktiske endringer i bruk av samtaleferdigheter som er målt.

I tillegg til at skårene for opplæringskontorene for nesten alle samtaleferdigheter var høyere etter opplæring enn før, var også skårene for opplæringskontorene etter opplæring høyere enn for kontrollkontorene for halvparten av samtaleferdighetene, og tilnærmet like for de øvrige ferdighetene. Opplæringskontorene hadde altså etter opplæring tatt igjen kontrollkontorenes forsprang og gått forbi dem på flere av samtaleferdighetene.

Drøfting av målingene

Den forutgående presentasjonen av saksbehandlernes samtaleferdigheter før og etter opplæringsprogrammet på henholdsvis opplærings- og kontrollkontorene er uttrykk for de foresattes vurderinger av samtaler med sine saksbehandlere på to ulike tidspunkt. Det er med få unntak de samme saksbehandlerne som har blitt vurdert begge gangene, mens det er forskjellige foresatte som har vurdert dem. At endringene ved opplæringskontorene var så gjennomgående positive for de samtaleferdigheter som ble undervist i gjennom opplæringsprogrammet, og at det ikke




Figur 3. Foresatte ved opplæringskontorene sine vurderinger av spesifikke ferdigheter i samtalen. Gjennomsnitt ved opplæringskontor 1999-2000.

var tilsvarende endringer ved kontrollkontorene, gjør at det med stor grad av sannsynlighet må kunne antas at endringene skyldes opplæringsprogrammet og ikke andre forhold.

En mulig innvending mot opplæringsprogrammets betydning kunne være at det var ikke selve opplæringsprogrammet som hadde innvirkning, men at endringene heller var en effekt av at saksbehandlerne hadde deltatt i et utviklingsprosjekt; ”prosjekteffekten”. Det faktum at det nesten ikke var noen endringer å spore på kontrollkontorene, peker imidlertid ikke i den retning.

Når det gjelder selve måleinstrumentene; påstandsskjemaene som ble fylt ut, kan det selvfølgelig drøftes hvor pålitelige disse er, og om saksbehandleres samtaleferdigheter faktisk kan fanges opp gjennom avkrysninger på et skjema. Dette spørsmålet er imidlertid jobbet grundig med i Shulmans egne studier av ferdigheter i sosialt arbeid (1981), hvor det i tillegg til påstandsskjemaene også ble nyttet videoopptak for å navngi de ulike ferdighetene. Det er derfor et anerkjent og utprøvd måleinstrument vi har tatt i bruk, selv om det er i forenklet versjon.

Målingene fra evalueringsundersøkelsen indikerer at spesifikke samtaleferdigheter i sosialt arbeid både kan innlæres av saksbehandlerne og at de kan oppfattes av de foresatte. Når det gjelder betydningen av opplæringsprogrammet i forhold til den overordnete målsetting for metodeutviklingsprosjektet i Bergen; at barnevernet skulle bli bedre istand til å gi hjelp til barn som trengte det, har vi ingen direkte målinger. Vi har opplysninger som tyder på at undersøkelsen kanskje ikke er representativ når det gjelder familier som ikke ønsker kontakt med barnevernet (Jakobsen m.fl. op.cit). Det er likevel rimelig å anta at når saksbehandlerne ifølge de foresatte har fått hevet kompetanse i bruk av samtaleferdigheter fra før til etter opplæring, så vil dette også få følger for samarbeidet med foresatte som ikke har kommet med i undersøkelsen, og for barn som trenger hjelp fra barnevernet.

Hvilke forutsetninger bygger de utvalgte samtaleferdighetene på?

Denne artikkelen har fokusert på målinger av samtaleferdigheter, og mulighetene for å måle endringer av ferdigheter over tid ved hjelp av et kontrollgruppedesign. Det har imidlertid vært lite fokus på hva bruk av disse samtaleferdighetene innebærer, og hvorfor de har blitt vurdert som viktige. I denne siste delen ønsker vi å knytte noen forbindelseslinjer mellom de utvalgte samtaleferdighetene og forutsetningene i Shulmans interaksjonsmodell.

Som nevnt tidligere ble de tolv samtaleferdighetene i undersøkelsen valgt ut fra Shulmans liste over ferdigheter i arbeidsfasen av et kontaktforhold, og de var ment å dekke ulike faser av en samtale; dvs. begynnelsesfase, mellomfase og sluttfase. De utvalgte samtaleferdighetene samsvarer ikke fullstendig med ”Shulmans ferdigheter”, men de representerer det tankesett og de prinsipper som ligger til grunn i interaksjonsmodellen.

En av hovedantagelsene i interaksjonsmodellen er allerede nevnt; sosialarbeiderens ferdigheter virker inn på kontaktforholdet, som igjen virker inn på resultatet av samhandlingen. Denne antagelsen ble ikke prøvd ut systematisk i prosjektet, men undersøkelsen hadde generelle spørsmål om hvilke erfaringer den foresatte hadde med barnevernet, om den foresatte hadde fått hjelp og om han var blitt møtt med respekt og omsorg. De foresatte hadde overveiende positive erfaringer med barnevernet, og det var enda flere som hadde positive erfaringer etter opplæringsprogrammet enn før.

Et annet prinsipp i interaksjonsmodellen er ”the concept of feeling and doing”; dvs. at dine følelser påvirker dine handlinger og omvendt. Utfra sine forskningsarbeider har Shulman delt inn de meste sentrale samtaleferdighetene i to grupper; en gruppe som gjelder ferdigheter i arbeidet med klientens følelser og en gruppe ferdigheter som gjelder arbeid med klientens problemer. Ifølge Shulman er dynamikken mellom fokus på følelser og fokus på problemløsning det sentrale i en målrettet samtale. Dette ble også illustrert gjennom opplæringsprogrammet der vi hadde mange eksempler på at samtaler stoppet opp fordi saksbehandleren hadde et for ensidig fokus på enten følelser eller problemløsning.

Opplistingen av ferdigheter i spørreskjemaet omfattet både ferdigheter for arbeid med følelser (nr. 3,4) og ferdigheter for arbeid med problemer (nr. 5,6,7). Funnene fra opplæringskontorene viste en bedring i bruk av begge disse typer ferdigheter, om enn i noe ulik grad. Fra opplæringsprogrammet hadde vi inntrykk av at det var størst utfordringer forbundet med ferdigheter for arbeid med følelser, men dette ble ikke bekreftet av undersøkelsen.

Et tredje prinsipp i interaksjonsmodellen er at sosialarbeiderrollen innebærer en intergrasjon av personlighet og profesjonalitet. Dette betyr at sosialarbeideren ikke framstår som en nøytral person som nøkternt kan vurdere de foresattes problemer og foreslå løsninger, men at hun er en engasjert person som deltar i samarbeidet med den

foresatte på en personlig måte. I forhold til ferdighetene i hjelpearbeidet kommer dette til syne for eksempel ved at sosialarbeideren gir uttrykk for egne tanker og følelser i samarbeidet (nr. 4). I opplæringsprogrammet var dette et prinsipp som det ble reflektert mye omkring. I funnene fra undersøkelsen var dette en av ferdighetene som var klart hyppigere brukt etter opplæringsprogrammet enn før.

Et siste men ikke minst viktig prinsipp i interaksjonsmodellen gjelder synet på mennesket som en aktiv deltaker i eget liv. Dette menneskesynet innebærer at arbeid med personers livsproblemer må være et samarbeid basert på gjensidig respekt og tillit. I sosialarbeiderens ferdigheter kommer dette synet til uttrykk for eksempel ved at sosialarbeideren etterspør hva den foresatte mener, hva han føler, hva han ønsker å snakke om, og at sosialarbeideren er åpen for innspill og motforestillinger i samarbeidet (nr. 1,3,7,10). Det gjenspeiles også av at sosialarbeideren generelt sett er opptatt av hva som er viktig for den foresatte.

Med bakgrunn i de ovennevnte prinsippene fra interaksjonsmodellen mener vi at resultatene fra evalueringsundersøkelsen er viktige å framheve. Dette gjelder både for kontrollkontorene som i utgangspunktet ble bedre vurdert enn opplæringskontorene når det galdt bruk av samtaleferdigheter, og for opplæringskontorene som hadde en klar heving i bruk av samtaleferdigheter fra før til etter opplæringsprogrammet. Undersøkelsen har vist at de foresatte mente at saksbehandlerne ved alle de fire barnevernkontorene i stor grad brukte sentrale samtaleferdigheter i kontakten med de foresatte, og dessuten at bruken av samtaleferdigheter kan høynes ved hjelp av opplæring over tid. Overfor de foresatte kommer bruken av ferdigheter til uttrykk ved at de blir møtt med respekt og omsorg, at de blir tatt på alvor og at de inngår i et gjensidig samarbeid med saksbehandler.

Avsluttende merknader

Avslutningsvis vil vi framheve at det er av stor betydning at de modeller som det blir undervist i ved sosialarbeiderutdanninger blir systematisk prøvd ut i praksis. Spesielt gjelder dette metoder som er utviklet i andre land, og hvor det fra tid til annen reises spørsmål om anvendbarhet og overføringsverdi. Å drive opplæring og veiledning i anerkjente modeller i sosialt arbeid ikke bare i utdanningssystemene, men også direkte i praksisfeltet, er trolig en forutsetning for at sosialt arbeid som fag skal videreutvikles. Dette vil også kunne bidra til en synliggjøring og bevisst- gjøring av faget sosialt arbeid i praksisfeltet.

I tilknytning til dette opplæringsprogrammet har vi hatt en god mulighet til systematisk etterprøving av programmets effekt. Vi ønsker å inspirere praktikere og forskere i sosialt arbeid til å benytte seg av lignende evalueringsopplegg, som i noe større grad enn enkeltstående undersøkelser kan si noe om mulig effekt knyttet til de program eller tiltak som utprøves.

Litteratur

Cozby, P.C.(1997) Methods in Behavioral Research, Mayfield Publishing Company, California, U.S.A.

Havnen, K. & Sayer, G: En interaksjonell tilnærming i sosialt arbeid – med vekt på sosialarbeiderens ferdigheter. I Zahl. M.A. (red) Sosialt arbeid – en levende disiplin, Fagbokforlaget, planlagt ugivelse 2002.

Hellevik, O. (1991) Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, Universitetsforlaget.

Holme, I. & Solvang, K. B. (1993) Metodevalg og metodebruk, Tano.

Hutchinson, G.S, og Oltedal S. (1998) Modeller i sosialt arbeid.Fra ulike røtter til samme felt, Tano Aschehoug.

Jakobsen, R., Havnen, K. & Sayer, G.(under trykking) Metodeutviklingsprosjekt i barneverntjenesten i Bergen – En evaluering av opplæringsprogrammet: ”Det vanskelige samarbeidet”, Rapport fra Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, Bergen.

Shulman, Lawrence (1981) Identifying, Measuring and Teaching Helping Skills, New York, Council on Social Work Education and Canadian Association of Schools of Social Work.

Shulman, L. (1992) The skills of Helping Individuals, Families and Groups, Itasca, Illinois, F.E. Peacock Publishers, Inc.

Shulman,L. (1999) The skills of Helping Individuals, Families,Groups and Communities, Itasca, Illinois, F.E. Peacock Publishers, Inc.

Shulman, L. (1999) New Paradigms for Social Work: Integrating Theory, Practice; Education and Research. I En samling af papers fra tredje nordiske symposium, 4-6 november 1999, Århus, Danmark.

Svartdal, F. (1998) Psykologiens forskningsmetoder – en introduksjon, Fagbokforlaget.

Summaries

Measurements of conversational skills in social work

The article presents a method-development project in child welfare in Bergen, with the focus on measurements of conversational skills in social work. The project consisted of a training programme for case-workers based on L. Shulman’s interaction model (1992, 1999) and our own evaluation project. A main question asked by the project was whether the training had any effect on the caseworker’s use of conversational skills in contact with superiors in child welfare. The evaluation design, which was a “quasi- experiment” with a control group, gave the opportunity to measure changes in the caseworker’s use of conversational skills before and after the training. The results of the study

showed a positive change throughout in scores for case-workers at the training offices, whereas no corresponding changes were measured at the control offices.

Mat á samtalsfærni í félagsráðgjafastarfi

Í greininni er gerð grein fyrir verkefni til eflingar aðferða í barnavernd í Bergen. Áherslan var á mat á samtalsfærni í félagsráðgjafastarfi. Verkefnið fólst í námsátaki fyrir barnaverndarstarfsmenn sem byggðist á gagnkvæmnislíkani L. Shulmans (1992, 1999) og eigin matsverkefni. Meginspurningin var hvort námið hefði áhrif á beitingu starfsmannanna á samtalsfærni í barnaverndarstarfi. Matið var hálfgildings tilraun með samanburðarhópi og gaf möguleika á því að sjá breytingar á samtalsfærni starfsmanna fyrir og eftir námið. Niðurstöðurnar sýndu almenna breytingu til batnaðar hjá námshópunum en samsvarandi breytingar urðu ekki hjá samanburðarhópunum.

Keskusteluvalmiuksien mittaus sosiaalityössä

Artikkelissa esitellään menetelmäkehittämisprojektia lastensuojelutoimessa Bergenissä, jossa keskitytään keskustelutaitojen mittaamiseen sosiaalityössä.Projekti koostui koulutusohjelmasta, joka pohjautui L. Shulmanin interaktiomalliin (1992, 1999) sekä omaan evaluointiprojektiin. Projektin yhtenä pääkysymyksenä oli jos koulutuksella on vaikutuksiakeskusteluvalmiuksien käyttöön sosiaalityöntekijöiden ollessa yhteydessä huoltajiin lastensuojelutoimessa. Evaluointimalli, joka koostui testiryhmästä sekä kontrolliryhmästä, antoi mahdollisuuden mitata asianomaisten keskusteluvalmiuksien käyttöä sekä ennen ja jälkeen koulutuksen. Tulokset osoittivat, että oppimisprosessi johtaa poikkeuksettoman myönteisiinmuutoksiin, kun taas samanlaista muutosta ei voitu havaita testin kontrolliryhmän toimistoissa.

Tabell 1. Gjennomsnittsskåre for hvordan foresatte vurderte de enkelte samtaleferdighetene før og etter opplæringsprogrammet både ved Opplæringsskorntorene.


Svarlategorien; 1= Stemmer ikkke I det hele tatt; 2=Stemmer ganke dårlig; 3=Stemmer noe; 4=Stemmer ganke bra, 5=Stemmer helt

a= Statistisk signifikant forskjell i skåren for opplæringskontorene fra før til etter opplæringsprogrammet (p<.05)

b=Statustisk signifikant forskjell mellom opplæringskontorene og kontrollkonterene før opplæringsprogrammet(p<.05).