Hva vil vi med utdanning?

av Tone Dyrdal Solbrekke & Are Turmo

Tittelen på årets første nummer kan synes banal. Den kan like fullt tolkes slik at den fylles med til dels motsetningsfylte, komplekse og uklare formål som er langt fra banale og enkle problemstillinger. Bidragene i heftet viser nettopp dette. Drøftingene her inneholder spørsmål om danningens plass i flerkulturelle posttradisjonelle samfunn, og det settes søkelys på hvordan dagens utdanningsretorikk synes å dreie innholdet i skolens samfunnsmandat. Skolens oppdragelsesrolle kan videre ses i lys av ulike foreldre- og familiestrukturer. Vi presenteres drøftinger av om vurderingsformer kan sette tillit til utdanning på spill, og vi møter ulike måter å utnytte potensialet i digitale læringsformer på – men også hvordan digitale læringsfellesskap kan endre relasjoner og samhandling i skolen på en fundamental måte. Alle bidragene berører på ulikt vis grunnleggende spørsmål som er langt fra banale!

Ingerid S. Straumes utgangspunkt i artikkelen «Danning i en flerkulturell lærerutdanning» er at det i et flerkulturelt, posttradisjonelt samfunn er en utfordring å bestemme hvordan danningsprosesser kan se ut. Hun spør: Skal elevene/studentene innvies i majoritetskulturen, i mange kulturer, eller i en, globalisert kultur? Noen vil kanskje mene at flerkulturell kompetanse og kulturforståelse er mer relevant enn danning. Men selv om danningsmål ifølge Straume lenge har vært under press, blant annet fra policyprogrammer som ensidig vektlegger læringsmål, mener hun at den nye rammeplanen for lærerutdanningen har en rekke interessante danningsmål knyttet til flerkulturell forståelse. I den sammenheng argumenterer Straume for at Axel Honneths teori om anerkjennelse er et godt inntak til å aktualisere danningens idé innenfor en flerkulturell utdanning. Det gjenstår imidlertid en del teoretisk arbeid før Honneths teori kan kalles en danningsteori. For at det skal være snakk om danning – ikke bare bekreftelse av det eksisterende, foreliggende – trenger man også danningens idé om bevisst, personlig utvikling. Med henvisning til de ulike dimensjonene i en danningsprosess blir møtene mellom ulike standpunkter, og de prosessene som dermed skapes, viktige momenter for videre teoretisk og praktisk utforskning. Honneths perspektiv danner ifølge Straume et godt inntak til å gjøre lærerutdanningen – og diskusjonen om danning – mer praksisnær, men også mer utfordrende. Dette vil kunne gi virkninger og utviklingsmuligheter på mange nivåer, også det teoretiske.

I Janicke Heldal Strays artikkel «Fra samfunnsmandat til samfunnsoppdrag. En språklig dreining i utdanningsretorikken?» er utgangspunktet det faktum at formålsparagrafen for skolen utdyper og konkretiserer skolens oppgave i samfunnet. I dagens skoledebatt

Side: 2

snakkes det oftere om skolens samfunnsoppdrag, enn om skolens samfunnsmandat, hevder Heldal Stray. I artikkelen diskuterer hun denne språklige endringen. Hun spør: Er bruken av begrepet «samfunnsoppdrag» en tidsriktig språklig omformulering av et begrep som har det samme innholdet som «samfunnsmandat»? Eller er det en dreining i språket om skolen som har konsekvenser for tolkningen og forståelsen av formålet med skolen? Med utgangspunkt i formålsparagrafen diskuterer Heldal Stray endringen i norsk skolepolitikk – fra den sosialdemokratiske enhetsskoleepoken frem til dagens læreplan, Kunnskapsløftet. Hennes analyse tar utgangspunkt i ord og begreper som indikatorer på mulig mening. Ekskludering og inkludering av spesielle ord og begreper gir innblikk i den diskursen som har hegemonisk status hos politikerne her og nå. Hvorfor politikerne i så stor grad representerer kvalitetsdiskursen og ikke verdidiskursen, finnes det ifølge Heldal Stray ikke noe entydig og enkelt svar på. Internasjonalisering og globalisering spiller en rolle, men det er ingen grunn til å anta at disse to alene kan forklare regjeringens vektlegging av kvalitet. En mulig forklaring er at det har skjedd en dreining i språket som brukes i utdanningspolitikken. Denne dreiningen bidrar til en ny virkelighetsforståelse av hva skolens rolle er og hva skolens formål skal være.

Vegard Nergårds artikkel «Fler-foreldre-systemet i samisk barneoppdragelse» bygger på en studie av navnetradisjoner og rituelt slektskap i et utvalg samiske familier knyttet til reindriften. Studiens fokus er forholdet mellom foreldre og rituelle slektninger og hva det Nergård kaller fler-foreldre-familien betyr for barn og unge i disse familiene. Fler-foreldre-familien kan belyses fra forskjellige faglige innfallsvinkler, og Nergård betoner det psykologiske aspektet fordi det kaster nytt lys på barneoppdragelsen i vår egen kulturtradisjon. I artikkelen forsøker Nergård å lage noen teoretiske satser til hvordan man kan forstå samspillet mellom barnet og det repertoar av flere voksne som spiller en rolle i sosialisering, sosial og emosjonell utvikling, identitetsutvikling og identitetsforvaltning. Dynamikken mellom foreldrene og det rituelle slektskapet skaper en unik psykologisk situasjon. Rituelle slektninger er et viktig sosialt og psykologisk frirom. Av og til er det foreldrene som utgjør frirommet fra strenge krav fra siidaen og det rituelle slektskapet. Fler-foreldre-systemet er ifølge Nergård et viktig innspill til den moderne resiliensforskningens søken etter mulige beskyttende og risikofaktorer i barns- og unges utvikling. Studiet av fler-foreldre-systemet er også en utfordring til og en utvidelse av den tradisjonelle og klassiske forståelse av familien som lærings- og utviklingsarena.

I artikkelen «Mapper – et pålitelig vurderingsgrunnlag? tar Kåre Dahl Martinsen og Siv Skarstein for seg bruken av mapper som redskap for en formativ dialog med studentene og som grunnlag for en summativ sluttvurdering. Artikkelen bygger på nyere norsk teori og forskning på feltet, samt en undersøkelse av mappebruken ved sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Undersøkelsen viser ulikheter i hvordan og hvor ofte tilbakemeldinger på studieoppgaver gis og hvor mye arbeidstid lærerne bruker på arbeidet. Gjennom artikkelen mener forfatterne å kunne dokumentere behov for koordinering og samordning av den pedagogiske praksisen knyttet til arbeidet med mapper. I undersøkelsen kommer det mer eller mindre eksplisitt frem at viljen til omstilling er ulikt fordelt, noe som kanskje ikke er uventet. En felles forståelse blant lærerne om tilbakemeldingspraksis vil kunne redusere denne motstanden fordi det for mange vil kunne bety mer ef

Side: 3

fektiv tidsbruk, hevder forfatterne. For studentene vil også fordelene være vesentlige og umiddelbare. Hvis studentene møter store forskjeller i tilbakemeldingspraksis, er forvirringen over hva som forventes neppe mindre. Hvis det i tillegg er slik at den manglende koordineringen og felles forståelse blant lærere/sensorer gir seg utslag i store forskjeller i hvordan karakterene fastsettes, vil tilliten til utdanningen undergraves. Forfatterne understreker at en enhetlig og grundig mappevurdering vil styrke utdanningens status både blant studenter, lærere, ansatte og i samfunnet generelt.

Bente Klevenberg og Erik Knain drøfter i sin artikkel IKT-støttet kunnskapsbygging om klimautfordringer muligheter og utfordringer i ny teknologi med tanke på elevers kunnskapsutvikling i et digitalt læringsfellesskap. På bakgrunn av funn i en casestudie gjennomført i naturfag i en vg1-klasse, viser de hvordan datastøttet samarbeidslæring kan bidra til å utvikle det 21. århundrets høyst påkrevde kompetanser: Evnen til å stille gode spørsmål, tenke kritisk og løse komplekse spørsmål som ikke har entydige svar. Mulighetene som ligger i datastøttet undervisning om miljøspørsmål utfordrer faggrenser, kunnskapssyn og læringsstrategier nettopp fordi den inviterer elevene inn i læringsfellesskap utenfor lærebokas kvalitetssikrede og ordnede naturfag. Elevene møter kunnskap som er omstridt, uferdig og hvor spørsmål om gyldighet ofte henger sammen med spørsmål om tillit. Gjennom datastøttet samarbeidslæring kan komplekse spørsmål uten entydige svar drøftes i faglige rammer. En forutsetning for dette er tydelige rammer og støttestrukturer som kan hjelpe elevene over barrierer i form av kunnskapssyn og læringsstrategier. Funn i casestudien viser like fullt at det er en tidkrevende prosess for elevene å tilegne seg disse kompetansene. Gjennom tidligere erfaringer med skole og naturfag er elevene blitt sosialisert inn i arbeidsmåter som har gitt dem et passivt syn på den rollen de selv bør spille i undervisningen og i læringsprosessene. Det ble derfor uvant og krevende for elevene å ta ansvar for sin egen læring da de fikk en mer kompleks utfordring enn hva tradisjonelle faktaoppgaver gir. De fleste taklet en mer aktiv elevrolle over tid, men ikke alle. Dette forteller hvor viktig og avgjørende lærers rolle er som veileder og pådriver for elevene underveis i elevstyrte prosjekter ved å modellere og forklare bruk av støttestrukturer, konkluderer forfatterne.

Siste bidrag i årets første nummer representerer et kritisk blikk på den økende bruk av digitale læremidler i skolen. Dag Nomes innhogg Skolen – mellom ungdom og sosiale media, uttrykker en til dels klar motstemme i en retorikk der mulighetene i – og styrken ved – bruk av digitale læremidler er sterk. Nomes utgangspunkt er at skolens møte med digitale sosiale media og moderne barn og ungdom stiller lærere overfor en rekke paradoksale utfordringer, som må tas på alvor. Det er sterke krav til økt kunnskapsproduksjon og en enorm satsing på digitale læremidler. Lærerne skal kunne skille mellom digital kompetanse, digital kunnskap og digital dannelse. Hva som er hva er uklart for de fleste. Det er derimot åpenbart at skolen med denne utviklingen blir enda mer kompleks i forhold til krav og forventninger. God klasseromsledelse, troverdige faglige autoriteter og tydelig voksenmodeller som treffer tydelige verdivalg, er påkrevd i enda større grad enn før. Men hva gjør denne utviklingen med lærerens mulighet til å fylle disse skoene? Når ungdom forventer at skolen skal være livsverden-nær og kontemporær og de digitale sosiale media som Facebook og Nettby blir tilgjengelig i skoletiden, kan skolen i økende grad bli preget

Side: 4

av informalitet og utvisking av generasjonsskiller. Nome konkluderer blant annet med at skolehverdagen i økende grad er formet i den nye ungdomskulturens bilde, fristilt fra tradisjoner, kontemporær og trivialisert. Det skjer en avhierarkisering av forholdet mellom lærer og elev og mellom skolekunnskap og hverdagsviten, og med dette står kompetansemessig måloppnåelse og dermed de siste ti års bestrebelser på mer kunnskap på spill. Det er med andre ord på tide å logge av, oppfordrer Nome oss til!

I dette heftet av NPT benytter vi også anledningen til å takke alle gode kollegaer som villig har bidratt med sin fagfellekompetanse siste året. Vi vet alle at uten deres innsats kunne ikke tidsskriftet eksistert!

Vi tillater oss også å vie noe plass til at en av de undertegnede redaktørene, Tone Dyrdal Solbrekke, vil takke for hva redaktørtiden gjennom åtte år har budt på: Å få være med på å forme NPT fra 2003 og frem til i dag, har vært en spennende og meget lærerik prosess. Utviklingen av tidsskriftet har foregått i en tid der det økende krav om produksjon av artikler har vært og er påtrengende. Tellekanter og høyere utdannings krav om vitenskapeliggjøring av tekster, har bidratt til at tidsskriftet sikkert på «godt og vondt» har endret profil. Enkelte vil nok mene at tilgjengeligheten for – og nærheten til – lærere som ikke selv driver med forskning, kan ha økt. En mer konsekvent bruk av fagfellevurdering har likevel bidratt til å styrke kvaliteten på artiklene jevnt over. Og jeg mener at det generelt har gjort NPT til et tidsskrift vi kan være stolte av. I en økt internasjonalisering av forskning, trenger vi et norskspråklig tidsskrift av høy kvalitet.

Så igjen TAKK til alle som har bidratt til det! I dette arbeidet har ikke minst redaksjonsrådet vært en styrke for oss redaktørene. Å sitte i et redaksjonsråd er et uselvisk arbeid som utelukkende tjener andre. Mange timers arbeid er nedlagt fra de ulike medlemmene i rådet i form av diskusjoner med redaktørene, men ikke minst gjennom tålmodig veiledning og oppbacking av nye forfattere. Dere har også stilt opp som medredaktører for temahefter, og gjennom dette styrket bredden og kvaliteten på heftene. Her har også andre kollegaer i det pedagogiske felt stilt opp og uten tvil utviklet NPT!

Et ideal for meg har vært å være med på å utvikle et tidsskrift i dialog med våre lesere, og i tett samarbeid med de andre redaktørene jeg har jobbet med: Finn Daniel Raaen, Anne Lea, Olgunn Ransedokken og Are Turmo. Jeg mener at det enkle (om ikke banale!) mottoet; Ingen er perfekte, men et team kan bli…..om samarbeidet fungerer, er et godt motto å arbeide etter! Og samarbeidet har fungert i NPT!I dette arbeidet spiller redaksjonssekretærene en meget viktig rolle. Etter at Siri Høgseth gikk til andre oppgaver har ikke minst redaksjonssekretær Elisabeth Bjørnestad holdt i oss og sørget for at våre seks numre i året er blitt produsert på en profesjonell måte i samarbeid med Universitetsforlagets stab! Takk for din tekniske og redaksjonelle kompetanse, Elisabeth. Det er flott at du nå skal innta en av redaktørrollene og at Janicke Heldal Stray overtar som redaksjonssekretær.

LYKKE TIL videre med utviklingen av Norsk Pedagogisk Tidsskrift! Jeg ser frem til videre lesing!


© Universitetsforlaget