Professor Harald Thuen har gjennom flere tiår markert seg som en produktiv forsker og forfatter. Han har forsket og skrevet om spesialundervisningens så vel som om barnets, barnehagenes og skolens historie, først og fremst i en norsk kontekst. Dette har han hele tiden gjort med eleganse, som en tilbakelent forsker og skribent. Han har aldri vist noe sterkt behov for å delta i aggressive, ideologisk orienterte debatter. Han har derimot markert seg med en romslighet som gjør at han vinner sine leseres tillit. Pedagogisk forskningsinstitutt på Blindern gjorde et klokt valg da det ganske nylig utpekte ham som Knut Tveits etterfølger i professoratet i norsk skolehistorie. Og Norsk Pedagogisk Tidsskrift opptrer med et sikkert skjønn når det i dette heftet publiserer Thuens tiltredelsesforelesning.

Harald Thuens forelesning, eller artikkel, dreier seg fra begynnelse til slutt om «den store fortellingen» i norsk skolehistorie, nemlig beretningen og debatten om enhetsskolen fra midten av 1800-tallet av og fram til i dag. Han refererer tidligere beskrivelser og analyser samtidig som han i noen grad også drøfter alternative epokebeskrivelser og fortolkninger. Han avlegger meg flere «visitter», og når han korrigerer meg, har jeg ikke noen problemer med å se det berettigede i hans analyser eller vurderinger. La meg ta et par eksempler: a) Mens jeg har ment at årene mellom 1850/60 og 1935 kan beskrives som en sammenhengende epoke under tittelen «Den nasjonalistiske enhets- og lekmannsskolen» (Telhaug og Mediås 2003), så mener Thuen at det dreier seg om to epoker. Tiårene mellom 1860-loven og loven av 1896 omtaler han under overskriften «Skolen – rettstatens prosjekt», og årene fra 1896 og fram til 1935 karakteriserer han med ordene «Skolen – sosialstatens prosjekt»; b) Mens jeg lenge var opptatt av å karakterisere Kristin Clemets skolepolitikk som «nyliberalistisk» eller «liberalistisk» (Telhaug 2005), så advarer Thuen mot en slik betoning av de liberalistiske innslagene i Clemets reformtenkning. Heller ikke i denne sammenhengen har jeg behov for å avvise hans reservasjon. Men så kan jeg kanskje

for min del tillate meg å hevde at Thuens artikkel aldri blir et spesielt originalt eller opprørsk bidrag til norsk skolehistorie. Vi har hørt det meste før, enten det dreier seg allmueskoleloven av 1860 som innfører skoledirektørembetet, Gjøsteinkuppet i 1920 og kanskje ikke minst påstanden om at SV gjennom de seinere årene på få unntak nær har overtatt Kristin Clemets og Høyres skolepolitikk. Som så mange før ham, hevder Thuen at SVs hovedlinje har vært «å forvalte kunnskapsskolen etter Clemets modell», det vil si å utvikle skolen etter markedets krav til viten og ferdigheter som er konkurransemotiverte.

På denne bakgrunn har jeg følgende mer substansielle kommentarer til Thuens historiske beskrivelse og analyse av den norske enhetsskolens historie:

PFIs nye professor i historisk pedagogikk holder seg – som allerede antydet – til den tradisjonelle bruken av enhetsskolebegrepet, med vekt på forholdet mellom offentlig og privat skole og på forbindelsen mellom folkeskolen (allmueskolen) og den høyere skole. Han gjør mindre ut av sentraliseringsspørsmålet og dermed forholdet mellom by- og landsfolkeskolen. Han viser ikke til Vegard Kvams studie av Erling Kristvik fra 2009, og han gjør svært lite ut av den konflikten som Kvam har rettet søkelyset mot i sin store avhandling. Der sier Kvam dette: «Sentraliseringen av landsskolen ble forstått som et nødvendig virkemiddel for at skolene kunne utvikles og styrkes i tråd med enhetsskoleidealet (Kvam 2009, s. 15). Og Kvam formulerer så følgende problemstilling for sitt eget arbeid: «Hvorfor, hvordan og med hvilket pedagogisk og kulturfilosofisk rasjonale engasjerte Erling Kristvik seg for fådelt skole i mellom- og den første etterkrigstiden?» (ibid, s. 19). Hadde Thuen orientert seg i og om Kristviks forfatterskap og reformvirksomhet, og om kjærligheten til den vesle utkantskolen, ja, så hadde han kunnet tegne et rikere eller mer allsidig bilde av den norske debatten om hva som bør kjennetegne den gode skolen.

Kanskje kunne Thuen også gitt oss en rikere framstilling av den norske skoledebatten om han ikke hadde samlet oppmerksomheten så ensidig om den nasjonale skolen på bekostning av et komparativt perspektiv. For gjennomgående bestreber forfatteren seg lite på å tegne et bilde av den norske reformpolitikken i et internasjonalt eller kosmopolitisk perspektiv. Hvorfor vant enhetsskolen så tidlig fram i Norge til forskjell fra for eksempel skoleutviklingen på kontinentet og i de store europeiske nasjoner som England, Tyskland og Frankrike? Og hvorfor drøfter ikke Thuen enhetsskolespørsmålet ut fra vår tids regimeskifte, med framveksten av et postnasjonalt samfunn? Rune Slagstad beskriver det slik i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift: « Vi befinner oss i et regimeskifte med fremveksten av et dualt – nasjonalt og postnasjonalt – regime av økonomisk, rettslig og politisk art. Nasjonen er ikke lenger, som i 1814, 1884 og 1945, den selvfølgelige institusjonelle ramme» (Slagstad 2009:427). Spørsmålet er derfor: Vil det postnasjonale regime nødvendigvis føre med seg en alles kamp mot alle, som vil ruinere enhetsskolen, eller kan det gå i retning av en internasjonal eller postnasjonal solidaritet som ivaretar det fellesskapet som kjennetegner enhetsskolen? Må nødvendigvis skolen innrette seg etter markedsøkonomiens krav om konkurranse, nytte og effektivitet – altså alt i alt en stadig sterkere betoning av en instrumentalistisk forståelse av skolen – slik Thuen synes å forutsette?

I forlengelsen av dette spørsmålet kjenner jeg trang til å påstå at Thuen vier for liten oppmerksomhet til de «motkrefter» som gjør seg gjeldende overfor den markedsoriente

ring eller nyttetenkning (den teknisk-økonomiske rasjonaliteten) som har preget den seinere tids norske skoletenkning. Ikke med ett eneste ord refererer Thuen til framveksten av den nye debatten om dannelsesbegrepet og dens kritikk av høyresidens skoletenkning. Jeg kunne gjerne vist til Slagstads, Korsgaards og Løvlies store bok Dannelsens forvandlinger (2003). Men det er i denne sammenhengen vel så relevant for meg å vise til boka Skolen i klemme (2006) hvor Per Bjørn Foros med stor intensitet argumenterer mot Kunnskapsløftets markedsorientering og prioritering av nytte og individualisme. Han avslutter boka slik: «Når det gjelder forholdet mellom nytte og danning, har jeg uttrykt uro over økte nyttehensyn i skolen og etterlyst et klarere danningsperspektiv. Det er trekk ved vår samtid som gjør danningsbegrepet aktuelt. Mange innser at velferd handler om noe mer enn økonomi, og markedskreftene – i sin verste form – begynner å tære på oss. For ikke å snakke om fremmedgjøringen. Ikke minst begynner vi å innse vår egen sårbarhet og at vi trenger fellesskapet» (s. 206). I denne sammenhengen er det også naturlig å vise til den innstilling fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning som forelå i 2009. For i denne avvises markedets krav om konkurranserelevante ferdigheter til fordel for kunnskap som et kulturgode (kunst, ideer, verdier) og til fordel for refleksjon og kritikk. Kan jeg av denne grunn tillate meg å hevde at Thuen avslutter sin framstilling litt for raskt?

Litteratur

Dannelsesutvalget for høyere utdanning (2009). Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre. Oslo.

Foros, P. B. (2006). Skolen i klemme. Dilemmaer og spenningsforhold. Oslo: Cappelen Akademisk.

Kvam, V. (2009). Livsnær skole. En historie om Erling Kristvik og den fådelte skolen. Oslo: Abstrakt forlag.

Slagstad, R., O. Korsgaard og L. Løvlie (2003). Dannelsens forvandlinger. Oslo: Pax forlag.

Slagstad, R. (2009). «Styringsvitenskap – ånden som går». Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 3–4.

Telhaug, A. O. og O. A. Mediås (2003): Grunnskolen som nasjonsbygger. Fra statspietisme til nyliberalisme. Oslo: Abstrakt forlag.

Telhaug, A. O. (2005). Kunnskapsløftet – ny eller gammel skole? Oslo: Cappelen Akademisk.