Danningsdebatten knyttet til utdanning dukker opp med jevne mellomrom i så vel media som i mer fagspesifikke fora. Og det er bra. Vi trenger stadig å diskutere hva vi legger i begrepet danning – bryte meninger og reforhandle oppfattelser av danning i forhold til de kulturelle og kontekstuelle utfordringer vi står overfor – som enkeltindivider og samfunn. Meningsspennet er vidt, og dette heftet handler ikke kun om å drøfte begrepet teoretisk, filosofisk og pedagogisk. Alle tekstene berører imidlertid temaer som inngår i danning. Vi finner refleksjoner over barns rett til medvirkning og om hvordan aktiviteter i barnehage og skole bidrar til en danningsprosess som forbereder barn og unge for et flerkulturelt samfunn, solidaritet, demokrati og globale og miljømessige utfordringer.

Kathrine Bjørgen stiller i sin artikkel spørsmål om hvordan barnehagen kan gjøre barna mer inkluderende og medvirkende i forhold til mat og måltider. Hun hevder at for barn kan medvirkning i tilberedning av mat og måltid i barnehagen være en unik pedagogisk arena når det gjelder å tilegne seg kunnskap om og forståelse for betydningen av gode -vaner og et sunt kosthold. Voksne i rolle som veiledere for barn, slik voksne tenker, vil -etter forfatterens mening innvirke på og forme barnas oppfatninger. Barn og voksne i en dialektisk virksomhet knyttet til meningsfulle hverdagsaktiviteter, som for eksempel måltider, vil være sentralt med tanke på danningsperspektivet i følge Bjørgen. Hun mener at i følge danningsbegrepet er ikke menneskets subjektive selvdanning nok, men dannelse må forståes som et samspill og en vekselvirkning mellom individet og verden og steder hvor mennesker møtes. Konkrete pedagogiske tiltak og ideer tilknyttet måltidet og barnas medvirkning i måltidet synes å savnes i barnehagene. Det kan tyde på at høgskoler som utdanner førskolelærere, i større grad kan lykkes i å vektlegge helsefremmende arbeid mer i undervisningen hevder Bjørgen.

I det norske utdanningssystemet foregår det omfattende aktivitet for å fremme internasjonal solidaritet, kulturforståelse, toleranse og kunnskap om samfunnsforhold i andre land og verdensdeler. En vanlig form er solidaritetsprosjekter der barna inviteres til å gjøre noe konkret for mennesker i andre land samtidig som de lærer noe om menneskene de skal hjelpe. Slike prosjekter er vanlige i barnehager så vel som i skoler. Yvonne Bakken og Kjetil Børhaug skriver i sin artikkel at denne typen tiltak i skole og barnehage er viktige fordi de kan være bidrag til en danningsprosess som forbereder barn og unge til en verden der politiske, kulturelle og økonomiske globaliseringsprosesser knytter områder og grupper nærmere sammen. Artikkelforfatterne vil fokusere på hvilke kunnskapsressurser barn eksponeres for i solidaritetsprosjektene og belyse problemstillingene med kvalitative data fra skolens barnetrinn og barnehagen. Børhaug og Bakken mener utfordringen er å lære barn noe om mennesker i andre samfunn, de globale sammenhengene, medmenneskelighet og solidariske holdninger i en internasjonal sammenheng uten at det preges av det de kaller orientalisme.

Hilde Dehnæs Hogsnes peker i sin artikkel på at kritiske røster hevder at førskolelærere risikerer å miste grepet om sin egen profesjon ved at skolesystemet tar over deler av barnehagetradisjonen, samtidig som barnehagepedagogikken står i fare for å bli fanget i et nett av en tradisjonell mannlig logikk. Artikkelen til Hogsnes gir en framstilling av hvordan en kolonisering av barnehagens innhold kan ses i sammenheng med at barnehagen, historisk sett, har vært drevet fram av kvinner og skolen har vært drevet fram av menn. Å gi motstand til en dikotomisk tenkning knyttet til kjønn, mener artikkelforfatteren vil kunne bidra til frigjøring fra en koloniserende praksis i barnehagen. Gjennom å identifisere dikotomiene som reproduserer diskursene om barnehagen og skole, og kritisk reflektere over de egenskaper som tillegges dem, kan vi åpne for andre måter å tenke og praktisere på hevder Hogsnes. Å se barnehage og skole i et historisk perspektiv, som kjønnede institusjoner, mener hun kan bidra til å utfordre en dikotomisk tenkning der institusjonene fremstilles som motsetninger.

Vigdis Flottorp, Margaret Sandvik og Marit Spurkland tar i sin artikkel utgangspunkt i at dagens skole er flerkulturell og mangfoldig, og at dette i stor grad er normaltilstanden, ikke bare i Norge, men i hele verden. De mener det er viktig å undersøke det som skjer i det flerkulturelle klasserommet. Artikkelforfatternes fokus er å studere mangfoldet i sin kompleksitet, og hvordan kompleksitet bidrar til læringsutbyttet og synliggjøring av enkeltbarnet. I artikkelen diskuterer de hvordan formidling av Askepott kan danne bakgrunn for matematiske aktiviteter i en flerspråklig kontekst. De har gjennomført et opplegg på to flerkulturelle skoler i Oslo, og reflekterer over sine erfaringer. De har valgt å analysere matematisk interessante sekvenser, og sekvenser som viser eventyrets kraft. Når barn inviteres inn i et eventyr og bes om å fabulere rundt det og handle i forhold til det, hevder forfatterne at barna går inn i og ut av ulike tekstunivers. Barna trekker inn erfaringer fra alle sine livsområder når de er medskapende i arbeid med tekster. Felles medskaping, med innspill fra manges erfaringsbakgrunn, utdyper etter forfatternes mening barnas forståelse for innhold og problemstillinger i en tekst.

Ann Sofi Larsen tar utgangspunkt i barns rett til medvirkning som en etisk og demokratisk verdi. Dette ser hun i forhold til barnehagepersonalets ansvar og yrkesutøvelse og de krav og forventninger som stilles som en konsekvens av FNs Barnekonvensjon (1989), artikler 12–14 og slik disse uttrykkes i Lov om barnehager § 3 og i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Disse omhandler barns rett til å uttrykke seg om saker som angår dem. Forfatterens hensikt er å problematisere hva barns rett til medvirkning kan bety for de voksnes yrkesutøvelse i etiske og verdimessige perspektiv. Blant annet drøftes kvalitet og ansvar som alltid virker med i de sosiale relasjonene vi inngår i. Et viktig poeng her er hvordan det forplikter personalet til å ta ansvar for både seg selv og for barna i relasjonen ved å vise respekt og gjensidig likeverd. Men hvordan dette skal utøves i praksis, henger sammen med hvordan vi forstår oss selv og hvilken etisk og moralsk bevissthet vi har. Det er derfor vesentlig, hevder Larsen, at personalet i fellesskap evner å møte hverandre gjennom aktiv språkliggjøring og diskusjon om forståelse av sin profesjonsutøvelse og sitt ansvar i forhold til prinsippet om medvirkning.

Sanna Sarromaa og Rune Sarromaa Hausstätter problematiserer i sin artikkel avhengighetsforholdet mellom mennesket og miljøet ved utviklingen av kunnskap, selvrealisering og identitet. Et viktig poeng i deres drøfting er at pedagogikken og skolen kan møte økologiske utfordringer blant annet ved å etablere teoretiske perspektiver som grunnlag for pedagogisk praksis. Med dette som utgangspunkt argumenterer de for virksomhetsteorien og økofilosofiske bidrag og viser hvordan disse kan brukes som en støtte til tema- og prosjektarbeid som underbygger menneskets plass som del av et miljø og som en del av en historisk og kulturell prosess. Artikkelen er videre et forsøk på å «skaffe oss et par briller» som viser at verdigrunnlaget vi forholder oss til innenfor pedagogikken påvirker, og blir påvirket av miljøet og de mulighetene som miljøet gir oss. Et av forfatternes hovedbudskap er at perspektivene som er presentert i artikkelen, kan fungere som et grunnlag for en pedagogikk som understreker avhengigheten mennesket har til miljøet.