I februar i år sto Viktor Janukovitsj nok en gang som vinner av et ukrainsk presidentvalg. For «skurken» fra den oransje revolusjonen i 2004–05 var ringen dermed sluttet. I 2004 ble Janukovitsj fradømt seieren etter massive folkelige protester. Denne gang var rollene byttet om. De oransje heltene fikk ikke fornyet tillit. Sittende president Viktor Jusjtsjenko endte med skarve 5,5 % oppslutning i første runde, og statsminister Julija Timosjenko måtte i andre og avgjørende valgomgang høyst motvillig erkjenne å ha tapt på målstreken for Janukovitsj. Den oransje revolusjonen hadde gitt håp om demokratisering, modernisering og europeisk integrasjon. Hva gikk galt?

Svaret er kanskje ganske enkelt at vi hadde for store forventninger til hvor mye de såkalte «fargerevolusjonene», som i rask rekkefølge førte til regimeskifter i Georgia (2003), Ukraina (2004–05) og Kirgisistan (2005), kunne påvirke politikk og samfunn i det postsovjetiske området. Kanskje gjorde vi akkurat samme feil som på begynnelsen av 1990-tallet, da vi så for oss en mer eller mindre rettlinjet transisjon fra planøkonomi og partidiktatur til marked og demokrati? Den gang måtte vi gradvis justere ned forventningene: «Transisjon» ble erstattet av «transformasjon» og demokratibegrepet utstyrt med et modifiserende adjektiv: «styrt», «illiberalt», «kvasi»...

Hva fargerevolusjonene angår, mistet de for det første raskt momentum. Til tross for forsøk på mobilisering i flere andre stater, ble det med de tre. Autoritære ledere fra Minsk til Baku lærte fort hvordan de skulle hindre tilsvarende massebevegelser i å vinne fotfeste i sin egen bakgård. Dessuten ble det, selv der revolusjonene faktisk ble gjennomført, snart stilt spørsmål ved hvorvidt regimeskiftene strengt tatt kvalifiserte til benevnelsen «revolusjon». Et karakteristisk trekk ved fargerevolusjonene var at det var grupper innenfor «the establishment» som utfordret regimet – grupper som hadde fungert som en integrert del av det gamle regimet de nå var med på å styrte. For hver fargerevolusjon gikk endringene dessuten tilsynelatende stadig grunnere. Den siste i rekken, tulipanrevolusjonen i Kirgisistan i 2005, førte verken til demokratisering eller modernisering, men bidro tvert imot til å forsterke de eksisterende problemene med nepotisme, korrupsjon og vanstyre (jf. Johan Engvalls artikkel i Nordisk Østforum 3–4/2008). I Ukraina var viljen til endring definitivt langt større, og selv om den oransje revolusjonens helter fem år senere ble tvunget i opposisjon, ga både måten valget ble gjennomført på og det faktum at de oransje lederne aksepterte velgernes dom, håp om at revolusjonen hadde bidratt til en politisk modning. Allikevel står vi i dag igjen med kun ett eksempel på at lederne av en fargerevolusjon har beholdt både makten og reformviljen: Georgias roserevolusjon i 2003.

I åpningsartikkelen trekker Christofer Berglund frem Georgia som et eksempel på en kortsluttet transisjon, men hevder at roserevolusjonen førte til en kraftig styrkning av vertikal legitimitet (definert som forholdet mellom staten og det forestilte fellesskapet). Økt statskapasitet under president Mikheil Saakasjvili har gitt myndighetene bedre mulighet til å integrere de store aseriske og armenske minoritetene – men har også resultert i at de militært sett sterkere abkhaserne og osseterne, begge grupper som har definert seg selv ut av det forestilte fellesskapet, har brutt fullstendig med Tbilisi. Saakasjvili har lykkes med en rekke viktige reformer, slik som bekjempelse av korrupsjon, men beskyldes samtidig for en stadig mer autoritær lederstil. Berglunds anliggende er imidlertid ikke å felle dom over roserevolusjonen, men å utforske demokratiseringens grenser mer generelt.

I tillegg følger vi opp artikkelen om reform av det russiske forsvaret fra forrige nummer med en nærmere diskusjon av et sentralt spørsmål i tilknytning til disse reformene: hvorvidt den russiske verneplikten skal opprettholdes. Rolf-Inge Vogt Andresen har sett på fordeler og ulemper ved et kontraktbasert forsvar vs. bevaring av et mobiliseringsforsvar. I den tredje artikkelen tar Søren Riishøj for seg fremveksten og utviklingen av det polske partiet Borgerplattformen, som til tross for sin korte historie allerede har sittet med regjeringsmakten i mer enn to år, og hvor lederen Donald Tusk sannsynligvis vil være president Lech Kaczynskis fremste utfordrer ved presidentvalget senere i år.

Som vanlig bringer vi også omtaler av nye og faglig relevante bøker utgitt av nordiske forfattere eller på nordiske forlag. Nok en gang står utviklingen på Balkan i kjølvannet av 1990-tallets kriger sentralt blant utgivelsene, som ellers spenner fra russisk idéhistorie, den ukrainske intelligentsiaens selvforståelse og dansk utvandrerhistorie fra Sibir til dagsaktuell nordområdepolitikk.

Redaksjonen