Retten skal snart beslutte om Anders Behring Breivik skal betraktes som strafferettslig tilregnelig eller ei. I bordet ligger så langt én retts-psykiatrisk sakkyndig rapport, men en ytterligere er i vente, etter massiv kritikk av den første, også fra psykiatrifaglig hold. Mye er eksepsjonelt i saken mot Breivik, men ikke alt. Det er ikke uvanlig at vitenskap – i dette tilfelle psykiatri – står sentralt i en rettssak. Det er heller ikke første gang forskere strides om forhold som er avgjørende for sakens utgang.

Men kanskje kan det bli første gang vi får en grundigere diskusjon i norsk offentlighet om disse noe skjøre sidene ved rettspleien, herunder følgende: Hva vet jurister flest om vitenskap? Hvor kompetente er jurister egentlig til å vurdere hva som holder faglig mål innenfor eksempelvis psykiatrien? Det heter at juss dreier seg om å anvende rettsregler på -såkalte «rettsfakta». Rettsfilosofien fokuserer fremfor alt på kompleksiteten i det å anvende og begrunne rettsregler. Men det å etablere rettsfakta – saksforholdene og deres rettslige relevans – er ikke nødvendigvis mindre komplisert. Har -juristene selv den nødvendige bevissthet om dette? Har vi andre det? Spørsmålene er reist tidligere, blant annet av Sheila Jasanoff i sin etter hvert klassiske Science at the Bar (1995), men fortjener stadig oppmerksomhet i et gjennomgripende vitenskapsbasert og rettsliggjort samfunn.

Isolert sett har juristene naturligvis ikke mer å svare for enn mange andre. Å utøve faget sitt på en god måte krever stadig at man setter seg inn i forskning fra andre disipliner. Det går ikke alltid like bra. I kjølvannet av Hjernevask fikk kjønnsforskerne gjennomgå for inkompetent omgang med naturvitenskap. Samfunnsvitere beskyldes ofte for mangel på historisk bevissthet og innsikt, men brodden kan også vendes motsatt vei. Gode -historikere bør ideelt sett være fortrolige med sentrale forskningsfronter innen samfunnsvitenskapene.

Men ikke all mangelfull omgang med fag og forskning får like store -praktiske konsekvenser. Bidrag innen middelalderhistorie, lingvistikk, -kultursosiologi eller feministisk teori kan være heftet med faglige svak-heter, men det står sjelden om liv eller død. Feildiagnostiserer legene ut fra slett omgang med eget og andre fag, kan det derimot få fatale følger. Også i rettssalen er det på alvor. Feilidentifisering av rettsfakta kan ramme -drastisk. Uskyldige kan dømmes; skyldige kan gå fri. Det er selve retts-staten som står på spill.

Som vanlig, finnes det få enkle løsninger. Men en ting er klart: Vitenskapsteori i juss-utdanningen har neppe blitt mindre viktig. Når er noe forsk-ningsmessig velbelagt? Når kan vi si at noe er årsak til noe annet? Hva er forholdet mellom kausalitet og individuelt ansvar? Dette høres abstrakt ut, men spørsmålene besvares på mer eller mindre opplyste måter i rettssaler verden over, hver eneste dag.

Noe annet er graden av innsikt i og evnen til å sette seg inn i relevant -empirisk forskning. Utviklingen vil nok – og må nok – gå i retning av -tiltagende spesialisering, der den enkelte jurist vet stadig mer om et stadig mindre rettsområde og gjerne har dobbeltkompetanse, det vil si har en økonomigrad, en grad i informatikk, i biologi, eller lignende i tillegg til juridikum. Dertil kommer det mer diffuse, som juristenes profesjons-kultur. Står utfordringene fra vitenskapeliggjøringen høyt nok på dags-ordenen i -juristenes organisasjoner og i toneangivende juridiske miljøer?

Breivik-saken setter også andre enn juristene på alvorlige prøver. Siri E. Gullestad skriver om psykologiens tilnærming til onde handlinger. Også Marianne Egelands «Historien om ‘Til Ungdommen’» har 22. juli som -bakteppe.

Dette nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift inneholder videre en artikkel av Lars Risan om bioenergi-kontroversen, en temadel om konservatisme og kristendemokrati med bidrag av Gunnar Skirbekk og Bernt T. Oftestad, og et symposium om forvaltningen av de norske oljepengene med bidrag av Jan F. Qvigstad, Einar Lie og Eivind Smith. Ottar Brox mener vi satser for sterkt på formell utdanning; Helge Jordheim samtaler med idé-historikeren -Quentin Skinner om republikanisme. I en omfattende debattseksjon -presenteres først svar fra Beate Elvebakk og Tora Aasland på artikkelen av -Roger Strand og Kjetil Rommetveit om naturvitenskap og demokrati (NNT 3/2011), samt et tilsvar fra Strand og Rommetveit. Einar Lie svarer på Per Kleppes kritikk av hans historie om Finansdepartementet (NNT 4/2011). Vi har også fått inn flere ulike responser på Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen artikkel om ytringsfrihet og ytrings-ansvar (NNT 4/2011).

Til slutt: Jeg har fått uvanlig mange positive tilbakemeldinger på lederen i forrige nummer om læringsgraden i 22. juli-debatten. Noen har imidlertid reagert på omtalen av Civita og mener jeg insinuerer at Civita ikke tar -høyreekstremisme på alvor. Dette er naturligvis ikke min oppfatning, og jeg beklager at jeg formulerte meg på en måte som kan åpne for en slik tolkning.