Å snakke om en norsk rett er blitt stadig vanskeligere. Dette gjelder alle sider av retten der nasjonale ordninger i større eller mindre grad går opp i de internasjonale. I det nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift vies fire artikler dette emnet: Hvordan skal vi kunne vurdere denne nye rettslige verden som angår oss alle, men som i stor grad er overlatt til ekspertene?

Mange ord har vært i omløp i offentligheten om denne nye trenden. Rettslig-gjøring er ett. Ordet er ikke helt vellykket. Alle moderne samfunn rettsliggjøres konstant, og det må ikke være noe galt med det så fremt det er demokratisk oppslutning om det nye. Mer problematisk blir det når rettsliggjøringen er resultat av internasjonale forpliktelser som har en viss porsjon uforutsigbarhet ved seg fordi det er internasjonale domstoler som avgjør sakene. Når denne internasjonale rettsliggjøringen fører til nye rettigheter for personer og selskaper, kan det være at nasjonalstaten blir bekymret. Når begrunnelsen for rettsliggjøringen (eller rettighetsgjøringen) ligger i konvensjonene om menneskerettighetene, får de en særlig sterk stilling. Vi står altså overfor en internasjonalt drevet rettsliggjøring.

Filosofen Andreas Føllesdal bringer nye argumenter til torvs for vise at denne internasjonale rettsliggjøringen er et gode. Blant de grunner han fremholder for at norsk rett bør bli prøvet mot menneskerettighetskonvensjonene, er at det norske samfunnet derved får institusjoner som folk flest har tillit til. Han snur altså på det gamle argumentet om at bare nasjonal rett sikrer en slik oppslutning. Også internasjonale domstoler kan bidra til dette, ja, kanskje særlig de. Når nasjonale myndig-heter lar disse domstolene avgjøre om menneskerettighetene blir respektert eller ei, vil myndighetene nettopp øke sin egen troverdighet overfor sine borgere som nå ser at nasjonal rett tilfredsstiller internasjonale standarder.

Men er de internasjonale domstolene gode nok for denne oppgaven? Holder dommerne et tilstrekkelig høyt faglig nivå? Hvis ikke, vil vel domstolens bidrag til å styrke tilliten til de nasjonale institusjonene ikke slå til? Dette er et viktig tema hos Geir Ulfstein. I motsetning til nasjonale domstoler finnes det nemlig ingen internasjonal høyesterett, men bare en rekke likestilte domstoler. Som i andre internasjonale forhold avgjør forhandlinger statene imellom personvalget av dagens rundt 250 internasjonale dommere. I disse utvelgelsesprosessene finnes det ingen klare faglige krav for å bli dommer, også fordi slike krav varierer fra land til land. Mange stater legger større vekt på politiske egenskaper ved en dommer enn juridisk faglige. I den seneste debatten om rekrutteringen til den norske Høyesterett har dette også kommet opp som tema. Både Føllesdal og Ulfstein ser nå for seg en faglig styrking av hele den internasjonale domstolskulturen for slik også å styrke menneskerettighetene.

Ser vi oss blinde på de internasjonale menneskerettighetene, og glemmer vi at det finnes norske menneskerettigheter hjemlet i Grunnloven? Dette spørsmålet stiller Eivind Smith. Hans spørsmål må sees i lys av Grunnlovens siste tiårs tilsynelatende avnasjonalisering. Grunnloven, som var symbol på det nasjonale, synes nå snarere å ha blitt et middel for å realisere verdier som går ut over nasjonalstaten. Grunnlovens menneskerettighetskapittel er et stykke på vei blitt absorbert av de sentrale internasjonale konvensjonene. Men slik må det ikke være, sier Smith. Han ser uheldige trekk i norsk offentlighet der henvisninger til de internasjonale menneskerettigheter, hva enn disse måtte være, forstummer all nasjonal debatt om norske konstitusjonelle menneskerettigheter. En ukritisk overføring av myndighet til internasjonale domstoler er, sier Smith, et tap, både politisk og kulturelt. Å peke slik på den norske forfatningskulturen representerer et nytt trekk i debatten.

Debatten, ja. Siden Maktutredningens dager har overføringen av domstolsmakt til de internasjonale domstolene vært brennbare spørsmål som går rett inn i statsmaktens kjerne: Hvem skal bestemme? Hege Skjeie har undersøkt det politiske spillet som omgir avgjørelsen om hvorvidt en internasjonal konvensjon skal få plass i menneskerettighetsloven av 1999. Den loven sier at visse internasjonale konvensjoner er norsk lov og at disse dessuten har forrang hvis de strider mot annen norsk lov. Å bli tatt opp i loven er å gi konvensjonen en særlig sterk stilling. Frem til ganske nylig var det bare de sentrale menneskerettighetskonvensjonene loven omfattet. Men et par nye er kommet til, slik som kvinnekonvensjonen (tatt opp etter mye debatt i 2009). Skjeie viser hvordan slike debatter har mange interesser: Statens elitejurister vil nødig gi fra seg mer av statens politiske makt enn nødvendig, og peker på det rettslig uforutsigelige i å vedta noe slikt. Den til enhver tid sittende regjering er svært lydhør for disse rådene. Jurister utenfor statsapparatet ser det å inkludere en konvensjon som en legitim måte å fremme viktige interesser, og den til enhver tid sittende opposisjon synes slike saker er gode.

Rettsliggjøring og menneskerettigheter er globale prosesser. Men å flytte seg fra Norge til narkotikakartellenes Bolivia i 1993 var som å møte rettsliggjøringens motsetning: Opphevelsen av rett og praktiseringen av ren vold, en hobbesiansk naturtilstand: 80 drap per 100 000 innbyggere hvert år der Norge har 0,64. Hvordan kan man bringe oppslutning om rett inn i en slik verden? I Silje Aambø Langvatns dypt alvorlige og dypt humoristiske artikkel om den bolivianske superborgeren Antanas Mock-us, møter vi et menneske som overfor samfunnets kaos gjør usannsynlige handlinger for å realisere den bolivianske forfatningens mål som da måtte synes enn mer usannsynlig: Å fastholde at livet er hellig. Den tilsynelatende livsfjerne akademiker Mockus stilte til valg som borgermester i Bogotá uten støtte fra noen, og vant. Hans mantra var konstitusjonell patriotisme, beundring for lovene og tabu mot å ta liv. De mest ukontroversielle midler kunne bidra til dette, som å tilsette pantomimeartister i stedet for korrupt trafikkpoliti. Teoretisk spenst utfoldet i politisk praksis kunne vært en god ting flere steder.

Hva er inne og hva er ute i et glasshus? I Mari Lendings artikkel om glassets arkitekturhistorie glitrer teksten om kapp med tidsmessige bygningers mange og sammensatte glassinstallasjoner. Med utgangspunkt i den norske 1800-tallsfilosofen Marcus Jacob Monrads Æsthetik får vi innblikk i glassets rolle i det modernes arkitektur.

Nils Gaups Kautokeino-opprøret ble en formidabel publikumssuksess. Filmen «handler om ‘hva som egentlig skjedde’, i en versjon som etniske nordmenn kan forstå og sympatisere med». Den formidler «en historie som dagens samer kan leve med og føle stolthet for, enten de nå er læstadianere, helt uinteresserte i religion eller bekjenner seg til andre religionsformer», skriver Cato Christensen og Siv Ellen Kraft i en analyse av Gaups kunstneriske prosjekt, herunder hans fremstilling og bruk av det Christensen og Kraft kaller «samisk urfolksspiritualitet». Hva som egentlig skjedde, er naturligvis en annen sak.

Som vanlig byr Nytt Norsk Tidsskrift på debatt.

Hva skjer med sikkerheten i universitetsbibliotekene når de fleste tidsskrifter og bøker ender i elektronisk tilstand? Jan Engh stiller et foruroligende spørsmål. Samfunnsøkonomen Erling Eide har ikke latt seg overbevise av filosofen Olav Gjelsvik om at samfunnsøkonomer ikke kan bidra til å forstå klimatiltakenes komplekse økonomi. Jorunn Økland svarer på Sindre Bangstads kritikk av hennes artikkel om feministteoretikernes bidrag i religionsdebatten. Atle Sommerfeldt imøtegår de siste årenes bistandskritikk, der det har vært fremholdt at bistanden stort sett ikke oppnår sine mål og at menneskerettighetene ikke spiller noen rolle. Knut Ågotnes går rett inn i de metodiske konsekvensene av hjernevaskdebatten og fremholder at humanister og samfunnsforskere ofte gir teori forrang for empiri, at valget av teori synes viktigere enn det empiriske arbeid. Og hva er nå «teori»?