Fastens materialitet: Ramadanen som en bemerkelsesverdig begivenhet på Zanzibar

av Kjersti Larsen

Logg inn

For å handle på idunn.no eller få tilgang til innhold du har kjøpt tidligere, må du logge inn eller registrere deg som bruker.

 

Kjersti Larsen

PhD i Sosialantropologi fra universitetet i Oslo. Hun er professor ved Etnografisk seksjon, Kulturhistorisk museum, UiO hvor hun i perioden 2002–2006 var seksjonsleder. Larsen var professor II ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, UMB, i perioden 2001–2008 og var styremedlem i International Centre for Agricultural Research in Dry Areas (ICARDA), Syria 2002–2009. Hun har utført feltarbeid i muslimske samfunn i Øst-Afrika; i Swahili-regionen med fokus på Zanzibar fra 1984 frem til i dag og i Nord-Sudan fra 1997 til 2008. Larsen har flere internasjonale og nasjonale publikasjoner bak seg. Hennes interesseområder omfatter: Ritualer, religion, kunnskap, kjønn og identitet, hverdagslivets politikk, sosial endring, modernitet og mobilitet.

Sammendrag

Artikkelen utforsker ramadanen slik den utfolder seg på Zanzibar, som en bemerkelsesverdig hendelse. Det er en seremoniell hendelse og den er synlig. Ramadanen analyseres med andre ord som en seremoni. Forstått som en seremoni, reflekterer ikke ramadanen samfunnet, den er en del av det som gjør samfunnet. På denne måten dreier det seg derfor også nettopp om seremonielle former for dagligliv. Ramadanen er en ekstraordinær periode i løpet av året, dens koreografi er forutsigbar og skiller seg fra det som ellers er den dominerende koreografi. På denne måten illustrerer ramadanen den seremonielle karakter ved den menneskelige tilværelse, eller samfunnets kollektive koreografi – det gjenkjennelige hele som utgjør sosialt liv eller samfunnet (Ardener 1989). Denne koreografien blir gjenstand for refleksjon og blir samtidig merkbar nettopp ved at den endres, for eksempel, en dag i uken eller som i dette tilfellet, en måned i året. En slik tilnærming muliggjør hva Wendy James (2003) benevner som «the imaginary of choreography» eller også koreografiens fantasi – eller kanskje fantasme. Ramadan forstår jeg i denne sammenheng altså som et sosialt fenomen – ikke først og fremst som et religiøst fenomen. Artikkelen diskuterer to hovedpoenger: For det første, hvordan gjentagende sosiale begivenheter som følger av en overordnet sosial koreografi tydeliggjør sosialt liv for deltagerne. For det andre, hvordan seremonielle hendelser synliggjør eller materialiserer forskjeller mellom etablerte verdier og endrede sosiale og kulturelle forhold i kjølvannet av pågående politiske og økonomiske endringer.

Keywords:ramadan,ceremonial event,everyday life,social choreography,social and cultural change

Abstract

Observing Ramadan: The materiality of fast in Zanzibar

Ramadan is in Zanzibar a conspicuous occasion. It is a ceremonial event and it is observable. Ramadan marks society, I hold, but also, to some extent, it makes society. Hence, I refer to Ramadan as a ceremonial event and approach it as a social phenomenon. As a ceremony, Ramadan does not reflect or represent society, it is intrinsic to society. It concerns the ceremonial forms of everyday life. Still, Ramadan is an extraordinary period in the yearly calendar, but appears in its particular form every year. In this sense, it illustrates well the ceremonial character of human life. We might say that the recognizable whole of social life or, society, has an overall choreography, which changes, for instance, one day of the week or, as in this case, one month a year (Ardener 1989). Such an approach allows for what Wendy James (2003) calls «the imaginary of choreography» and thus alludes to how to grasp social form or society in movement, that is, its deeply ceremonial character. The paper opens up two main points: It discusses how reappearing social events that depart from the overall social choreography in expected ways and rhythms may evoke reflections upon society by its participants. Furthermore, it explores how ceremonial events disclose discrepancies between shared ideals and actual practices which may again indicate how society, at large, may not be attuned to changing social and cultural circumstances and thus ongoing reorganizations of practices and institutions. Ramadan provides a possibility of observing society both for Zanzibaris, outsiders and, for the one in-between, the anthropologist.