Fastens materialitet: Ramadanen som en bemerkelsesverdig begivenhet på Zanzibar
av Kjersti Larsen
Logg inn
For å handle på idunn.no eller få tilgang til innhold du har kjøpt tidligere, må du logge inn eller registrere deg som bruker.
Kjersti Larsen
PhD i Sosialantropologi
fra universitetet i Oslo. Hun er professor ved Etnografisk seksjon,
Kulturhistorisk museum, UiO hvor hun i perioden 20022006 var seksjonsleder.
Larsen var professor II ved Institutt for internasjonale miljø-
og utviklingsstudier, UMB, i perioden 20012008 og var styremedlem
i International Centre for Agricultural Research in Dry Areas (ICARDA),
Syria 20022009. Hun har utført feltarbeid i muslimske samfunn i
Øst-Afrika; i Swahili-regionen med fokus på Zanzibar fra 1984 frem
til i dag og i Nord-Sudan fra 1997 til 2008. Larsen har flere internasjonale
og nasjonale publikasjoner bak seg. Hennes interesseområder omfatter:
Ritualer, religion, kunnskap, kjønn og identitet, hverdagslivets
politikk, sosial endring, modernitet og mobilitet.
Sammendrag
Artikkelen utforsker ramadanen slik den utfolder seg på Zanzibar,
som en bemerkelsesverdig hendelse. Det er en seremoniell hendelse
og den er synlig. Ramadanen analyseres med andre ord som en seremoni. Forstått
som en seremoni, reflekterer ikke ramadanen samfunnet, den er en
del av det som gjør samfunnet. På denne måten dreier
det seg derfor også nettopp om seremonielle former for dagligliv.
Ramadanen er en ekstraordinær periode i løpet av året, dens koreografi er
forutsigbar og skiller seg fra det som ellers er den dominerende
koreografi. På denne måten illustrerer ramadanen den seremonielle
karakter ved den menneskelige tilværelse, eller samfunnets kollektive
koreografi det gjenkjennelige hele som utgjør sosialt liv eller
samfunnet (Ardener 1989). Denne koreografien blir gjenstand for
refleksjon og blir samtidig merkbar nettopp ved at den endres, for
eksempel, en dag i uken eller som i dette tilfellet, en måned i
året. En slik tilnærming muliggjør hva Wendy James (2003) benevner
som «the imaginary of choreography» eller også koreografiens fantasi
eller kanskje fantasme. Ramadan forstår jeg i denne sammenheng
altså som et sosialt fenomen ikke først og fremst som et religiøst fenomen.
Artikkelen diskuterer to hovedpoenger: For det første, hvordan gjentagende
sosiale begivenheter som følger av en overordnet sosial koreografi
tydeliggjør sosialt liv for deltagerne. For det andre, hvordan seremonielle
hendelser synliggjør eller materialiserer forskjeller mellom etablerte
verdier og endrede sosiale og kulturelle forhold i kjølvannet av
pågående politiske og økonomiske endringer.
Keywords:ramadan,ceremonial event,everyday life,social choreography,social and cultural change
Abstract
Observing Ramadan: The materiality of fast
in Zanzibar
Ramadan is in Zanzibar a conspicuous occasion. It is a ceremonial
event and it is observable. Ramadan marks society, I hold, but also,
to some extent, it makes society. Hence, I refer to Ramadan as a
ceremonial event and approach it as a social phenomenon. As a ceremony, Ramadan
does not reflect or represent society, it is intrinsic to society.
It concerns the ceremonial forms of everyday life. Still, Ramadan
is an extraordinary period in the yearly calendar, but appears in
its particular form every year. In this sense, it illustrates well
the ceremonial character of human life. We might say that the recognizable
whole of social life or, society, has an overall choreography, which
changes, for instance, one day of the week or, as in this case,
one month a year (Ardener 1989). Such an approach allows for what
Wendy James (2003) calls «the imaginary of choreography» and thus alludes
to how to grasp social form or society in movement, that is, its
deeply ceremonial character. The paper opens up two main points:
It discusses how reappearing social events that depart from the
overall social choreography in expected ways and rhythms may evoke reflections
upon society by its participants. Furthermore, it explores how ceremonial
events disclose discrepancies between shared ideals and actual practices which
may again indicate how society, at large, may not be attuned to
changing social and cultural circumstances and thus ongoing reorganizations
of practices and institutions. Ramadan provides a possibility of
observing society both for Zanzibaris, outsiders and, for the one in-between,
the anthropologist.