Markedsregulering er ofte krisedrevet. Det gjelder i høyeste grad reguleringen av finansmarkedene. USA har vært igjennom en deregulering som har lettet på restriksjonene i lovgivningen fra 1930-årene. I Norge ble mellomkrigstidens lovgivning erstattet da 1990-årenes bankkrise gjorde det nødvendig.

Myndighetene i de forskjellige land ser ut til å finne løsningene underveis ettersom den pågående bankkrisen utvikler seg. Bankregulering tar sikte på å motvirke systemkriser, og man kunne tro at reglene og alternativene for håndteringen av en krise som vi nå har, skulle være klare og forutsigbare.

En grunn til at statlig inngripen i bankkriser er omgitt av uklarhet, er at myndigheter ikke vil gi noen ubetinget garanti for bankvesenet. Markedets disiplin skal virke, og en eller annen bank må kunne gå konkurs. Samtidig kan myndighetene ikke risikere at finansmarkedet bryter sammen og tar resten av økonomien med seg. I en moderne markedsøkonomi begrunnes myndighetenes regulering med at markedet ikke virker (’market failure’).

Ordninger som innskytergarantier er omstridt av denne grunn. Svenskene vegret seg mot å innføre innskytergaranti i 1980-årene med den uttalte begrunnelsen at dette ville svekke markedets disiplin. Det samme gjorde britene, som lenge holdt EU-direktivets minimum. Men da krisen rammet i Sverige i 1980-årene, og i fjor med Northern Rock i Storbritannia, garanterte myndighetene fullt ut for alle innskudd.

Motstykket til direkte og indirekte offentlige garantier er regler og tilsyn. Dette skal bidra til at banker ikke tar større risiko i ly av slike garantier. Hva økonomene betegner som perverse insentiver, kan motvirkes ved krav til bankenes egen-kapital. Banker som tar større risiko, må ha mer egenkapital, og kanskje også betale mer for innskytergarantien.

Bankkrisen klargjør at myndighetenes garanti strekkes langt. Det er da spørsmål om regler og tilsyn må utvikles tilsvarende. Krisen foranlediger dessuten en undersøkelse av hvordan finansmarkedsreglene og -tilsynet har virket, og om de har motvirket risikotaking etter sitt formål.

Storbritannia har hatt et system som bygger på prinsipper, ikke på regler, og i tillegg en ’light touch’. London har styrket sin rolle som finanssentrum, og finansnæringen har hatt en vekst uten sidestykke. Enkelte har påpekt at prinsipper og den lette hånd gjør håndhevelsen lite effektiv. Nå betaler man en pris for krisen som er høyere enn i andre europeiske land med fastere regler og håndhevelse.

Men det er lærdommer som gjelder mer generelt. Tilsynsmyndigheter og sentralbanker er i alle land for nær finansinstitusjonene til å føre effektivt tilsyn. Økonomene snakker om ’captive’ tilsynsmyndigheter. Bankpraksis på flere områder har utviklet seg i strid med reglene og deres formål, med stor risiko og uten at tilsynsmyndighetene har grepet inn. Det er akseptert at tilsynsmyndigheter og sentralbanker må ha en høy grad av uavhengighet fra det politiske systemet. Det er ikke klart hvordan man best sikrer deres uavhengighet fra finansinstitusjonene. Man finner problemer med håndhevelse av regler som skal tjene offentlige hensyn eller det felles vel på mange områder. I finansmarkedretten kommer det i tillegg at regelverket har utgangspunkt i internasjonale eller EU-regler som de nasjonale myndighetene vil tilpasse på den måten som er mest gunstig for bransjen i ens eget land.

Krisen har også vist at de enkelte lands myndigheter ikke kan håndtere problemene på egen hånd. Samarbeidet mellom dem fungerer bare ikke godt. I en forhandlingssituasjon holder landene informasjon tilbake fra hverandre, og de er uenige om hvem som skal betale hva. Å redde de største banker eller finanskonserner kan dessuten overstige et enkelt lands tilgjengelige ressurser.

En internasjonal ordning, med en ny rolle for Det internasjonale pengefondet IMF, kan bli påkrevet. Her vil hovedansvaret fortsatt hvile på medlemslandene. I EU kan man gå videre med europeiske løsninger. Det kan bli nødvendig å gi Den europeiske sentralbanken ECB en mer sentral rolle. Krisehjelp fra medlemslandene kan være statsstøtte hvor EUs regler legger bånd på landenes handlefrihet. Da EU-kommisjonen uttalte seg om den norske medlemsskapssøknaden i 1990-årene, pekte den på at statens bidrag til bankvesenet under bankkrisen kunne være ulovlig statsstøtte om Norge den gang hadde vært medlem. EUs egne institusjoner er ikke underlagt de samme begrensingene i handlefriheten. EU og ECB vil også ha andre finansielle ressurser. Men et europeisk kredittilsyn, eller utvidede oppgaver for ECB, vil ta myndighet fra medlemslandene. Det er ikke gitt at det blir enighet om europeiske løsninger ut over mer formalisert samarbeid mellom myndighetene i de forskjellige land.

Hvordan kommer Norge ut av dette? Det er for tidlig til å si noe bestemt om det. Også vårt tilsyn er for nær finansinstitusjonene og har tillatt for stor risiko i utlån og nye produkter. Men etter krisen i 90-årene har vi fortsatt å revidere lovgivningen og skulle være bedre forberedt enn briter og svensker som ikke har noe moderne rettslig grunnlag å håndtere krisen på. Svenskenes lovutredning om behandlingen av krisebanker hviler i departementet, som i de siste årene har hatt mer presserende saker å ta seg av. Det er et poeng som kan gi velkommen adspredelse i en tid hvor så mye synes så usikkert.