Når disse linjer leses, vil Stortinget ha vedtatt den nye ekteskapsloven. Etter hvert som de første gledes- og mishagsytringene har stilnet, er tiden inne til å spørre hva som er vunnet og hva som er tapt gjennom lovendringen og den politiske prosess som har ledet frem til den.

Om størrelsesforholdet mellom taps- og vinningskonto vil meningsforskjellene rimeligvis være like store som de har vært under debatten forut for lovvedtaket. Uavhengig av ulikhetene i vurdering i så måte skal det imidlertid godt gjøres å overse at en del av de problemene den nye loven var ment å løse, fortsatt er like uløste som de var før lovvedtaket.

Likestilling med hensyn til inngåelse av ekteskap var et hovedmotiv i kampen for å fusjonere partnerskapsloven inn i ekteskapsloven. Det kunne man ha oppnådd ved å innføre obligatorisk borgerlig vigsel. Den veien har lovgiver ikke ønsket å gå. Så lenge ingen trossamfunn later til å ville legge statens nye ekteskapsdefinisjon til grunn for sin vigselspraksis, betyr det at man på dette punkt er like langt som man var før lovvedtaket.

Å sidestille likekjønnede par med ulikekjønnede med hensyn til mulighetene for å få assistanse til å sette barn til verden, var det andre store hovedmotiv for reformen. Den nye loven halverer omfanget av det som fremstilles som en prinsipielt forkastelig form for forskjellsbehandling ved – uvisst av hvilken grunn – å forbeholde retten til assistanse for likekjønnede par av det ene kjønn. Inkonsekvensen er så iøynefallende at det er lett å forutse at lobby-virksomheten for full likestilling vil være i full gang før blekket er tørt i signaturene under den nye ekteskapsloven. Den antidiskrimineringsretorikken som fra starten av har vært drivkraften bak kravet om en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov, har sin egen iboende logikk, som knapt lar seg tilfredsstille med halvgjort verk.

Hvordan kan et prinsipielt premissgrunnlag føre til så opportunistiske resultater? Naturligvis skyldes det taktisk tilpasningsvilje og tilpasningsdyktighet. I tillegg skyldes det at det diskrimineringsbegrep som ligger til grunn for kravet om en kjønnsnøytral ekteskapslov, lider av en grunnleggende tankemessig uklarhet. Forskjellen mellom samliv mellom personer av samme kjønn og samliv mellom personer av ulikt kjønn er ikke et resultat av ekteskapslovgivningen og lar seg derfor heller ikke oppheve gjennom endringer i lovgivning. Forskjellen består i at det siste innebærer muligheten til felles barn. Det gjør det første ikke. Forskjellen blir ikke borte om man velger å overse den.

Den største svakhet ved den nye ekteskapsloven er ikke at den introduserer en helt ny definisjon av ekteskapet, men at denne nye definisjonen krever en splitter ny forståelse av hva foreldreskap er. Den forutsetter at felles foreldreskap i biologisk forstand er uten betydning. Bare på den måten er det mulig å erklære kjønnsforskjellen irrelevant på det eneste område hvor den er uomgjengelig nødvendig: når det gjelder å frembringe barn.

Dette er en ideologisk konstruksjon som hviler på den oppfatning at ekteskapet er det institusjonelle uttrykk for et kjærlighetsforhold mellom to personer, og at ekteskapsinngåelsen er samfunnets kvalitetsstempel på forholdet. Historisk er dette i beste fall en overforenkling. Når staten har bygget regler for ekteskapsinngåelse og definert detaljerte krav til prøving av ekteskapsvilkår, har det ingenting med evaluering av kvaliteten i partenes gjensidige følelser for hverandre å gjøre. Forbudet mot at søsken eller slektninger i rett opp- og nedadstigende linje kan inngå ekteskap med hverandre, er ikke et uttrykk for at søskenkjærlighet eller kjærlighet mellom foreldre og barn er å anse som mindreverdig. Det er et forbud som hviler på håndfast erfaringsbasert kunnskap om at det medfører økt risiko for genetisk betinget sykdom i neste generasjon.

Er det noen grunn til at (for) nært slektskapsforhold skal regnes som ekteskapshindring dersom det dreier seg om personer av samme kjønn? Kanskje – kanskje ikke. Om svaret er ja, må begrunnelsen være av en annen art enn den som hittil har ligget til grunn for lovgivers definisjon av vilkår for å inngå ekteskap.

At ingen av lovforberederne har hatt tid til å stille spørsmålet – enn si forsøke å besvare det – er ett av de mange tankekors som står i kø etter den nye ekteskapsloven.