Norske domstoler og utviklingen av menneskerettene

av Mads Andenæs & Eirik Bjørge

Logg inn

For å handle på idunn.no eller få tilgang til innhold du har kjøpt tidligere, må du logge inn eller registrere deg som bruker.

Mads Andenæs

Mads Andenæs, født 1957, har gradene cand.jur. fra 1985 og MA og DPhil fra Oxford og PhD fra Cambridge. Han har vært byråsjef, underdirektør og avdelingsdirektør i Finansdepartementets Økonomiavdeling, universitetslektor og professor i England, og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo siden 2008. Han er en av FNs Human Rights Mandate Holders og medlem av FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling og har vært gjesteprofessor bl a ved Université Paris 1 Panthéon-Sorbonne, La Sapienza, Università di Roma og École normale supérieure, Paris. I 2011–12 skal han holde en forelesningsserie ved Sciences Po i Paris om internasjonale menneskeretter i europeiske rettsystemer.

Eirik Bjørge

Eirik Bjørge, født 1983, er utdannet ved Universitetet i Oslo og Corpus Christi College, Oxford. Siden 2010 har han vært stipendiat i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har hatt studieopphold ved Max-Planck-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht i Heidelberg, og 2011–12 er han gjesteforsker ved École normale supérieure i Paris. Sammen med Mads Andenæs arbeider han for tiden med boken Menneskerettene og oss (kommer Universitetsforlaget 2012).

Sammendrag

Det er nå klart at domstolene, ledet av Høyesterett, ikke legger inn begrensningsmekanismer i sin anvendelse av internasjonale menneskeretter i norsk rett. Høyesterettspraksis viser med tydelighet at akademiske synspunkter om at domstolene skal gjøre bruk av begrensningsmekanismer som forskjellige typer av «klarhetskrav», skjønnsmargin på nasjonalt plan eller tilbakeholdenhet ved anvendelsen av menneskerettene, nå har utspilt sin rolle. En parallell rettsutvikling som forsterker denne trend – og følger av menneskerettenes rotfeste i norsk rettstradisjon – er at Høyesterett i flere saker viser at norsk rett gir sterkere beskyttelse enn internasjonale garantier, og at mindre utviklede internasjonale rettigheter ikke reduserer det nasjonale handlingsrommet for å utvikle rettighetsvernet.