Faget internasjonal politikk er i bevegelse. Det skyldes i stor grad at de tradisjonelle rammene for hvordan internasjonal politikk og relasjoner kan og bør studeres, stadig utfordres og utvides. Mens det tidligere var relativt vanntette skott mellom jurister, økonomer, historikere, samfunnsvitere og filologers forskning på internasjonal politikk, opererer disse nå i større grad på den samme faglige arenaen og innenfor det samme akademiske ordskiftet. Denne faglige fortettingen reflekteres også i teoretiske tilnærminger innenfor den statsvitenskapelige delen av faget: Siden «den konstruktivistiske vendingen» på 1990-tallet har statsvitenskapen hentet inspirasjon både fra søsterfagene sosiologi og sosialantropologi og fra humaniora.

En annen og vel så viktig grunn til at faget internasjonal politikk nå er i endring, er at selve studieobjektet – forståelsen av hvilke politiske og samfunnsmessige forhold som faller inn under definisjonen «internasjonal politikk» – er blitt kraftig utvidet. Dette henger i noen grad sammen med den økende faglige integrasjonen: Når de tradisjonelle faggrensene åpnes opp, gjør gjerne også nye studieobjekter sin inntreden. Samtidig er grensene mellom «det lokale» og «det globale» blitt mer utydelige og utflytende i praktisk politikk. Med økt globalisering og internasjonal samordning på alle plan i samfunnet er nær sagt alle politiske nivåer og politikkområder nå blitt innlemmet i, eller iallfall gjort relevante for, det globale. Det er et tegn i tiden at stadig flere utenriksstasjoner inkluderer personell fra andre fagdepartementer enn de utenriks- og forsvarspolitiske.

IPs redaksjon har som målsetning å reflektere både det økte mangfoldet i faglige tilnærminger til studiet av internasjonal politikk og utvidelsen av studieobjektet som sådan. I dette nummeret vier vi derfor fokusspalten til et politisk felt som har sprengt seg frem på den utenrikspolitiske dagsordenen de senere årene, nemlig helse. Øyvind Eggen og Ole Jacob Sending har vært gjesteredaktører for spalten og har også skrevet introduksjonsartikkelen. Vi vil takke dem for profesjonelt og ryddig utført redaktørarbeid og for et svært lesverdig faglig produkt.

Helse har lenge hatt et internasjonalt tilsnitt, ikke minst gjennom FN-organet Verdens helseorganisasjon (WHO) som ble opprettet allerede i 1948. Men det er først i nyere tid at global helse som begrep har fått fotfeste i utenrikspolitikken og i akademia. Begrepet oppstod først og fremst som uttrykk for en politisk og diplomatisk ambisjon om å løfte en del helserelaterte tema til et felles globalt anliggende. Men i akademia fortelles historien om et fenomen som har oppstått i løpet av få år, nettopp som følge av slike ambisjoner: et komplisert konglomerat av mellomstatlige institusjoner, offentlig-private samarbeid og rene private initiativ med ukonvensjonelle styringsstrukturer og uklar ansvars- og arbeidsdeling. Dette står i tydelig kontrast til da helse for bare et tiårs tid siden var et relativt lett oversiktelig internasjonalt felt med WHO som det selvsagte sentrum. Styringsutfordringene er mange og krever mye oppmerksomhet fra diplomater og helsefolk i mange land.

Politikkområdet global helse egner seg godt som illustasjon på hvordan en utvidelse av fagområdet internasjonal politikk skaper nye møteplasser for ulike fagdisipliner. Bidragene til spalten kommer fra samfunnsfagene, jus og medisin, og reflekterer både det akademiske og det politiske ordskiftet.

Samtidig kaster spalten lys over nok et skille som er i ferd med å bli mer utydelig i internasjonal politikk, nemlig det mellom politikk og forskning. Sett fra forskernes side er det selvfølgelig tilfredsstillende å oppleve at man får større gehør når politikken skal utformes. Men de problematiske sidene ved denne sammensmeltningen er kanskje vel så store. I utgangspunktet styrer politiske prioriteringer i økende grad forskningen. Når forskere i tillegg trekkes inn i de ulike departementenes arbeidsprosesser og evalueringer, ender de fort opp med å anbefale politiske prioriteringer som allerede er gjort eller å selv bli del av det politiske etablissement. Dette kan være problematisk for forskernes faglige integritet og uavhengighet. Men det er enda mer betenkelig fra et maktbalanse-perspektiv. Forskningen har riktignok aldri hatt status som en «femte statsmakt» og kommer lenger og lenger unna en slik status. Men kanskje burde den hatt det? Når saksfeltene blir mer komplekse og spesialiserte, er det av og til bare forskerne som er i stand til å stille de kritiske, ubehagelige og viktige spørsmålene. Spesielt på et felt som utenrikspolitikk, der den politiske enigheten på tvers av partiene er så øredøvende at sentrale temaer aldri en gang er oppe til debatt.

Her har fagtidsskrift som IP en viktig funksjon, ikke minst gjennom publiseringen av fagfellevurderte forskningsartikler som hverken er bestilt eller betalt. Ofte har de sitt utgangspunkt i større forskningsprosjekter, som tar for seg større perspektiver og lengre tidshorisonter enn den løpende debatten i politikk og media har rom for. I denne utgaven har vi gleden av å presentere to fagartikler som begge har sin forankring i doktorgradsprosjekter ved Universitetet i Oslo. I artikkelen Fundament og ornament: FN som «hjørnestein i norsk utenrikspolitikk», 1970–2005 foretar Halvard Kvale Svenbalrud en kritisk gjennomgang av norsk FN-politikk, med utgangspunkt i det veletablerte mantraet om at FN utgjør selve hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk. Svenbalrud observerer at selv om FN har beholdt sin uttalte hjørnesteinsposisjon i norsk utenrikspolitikk, så har norsk FN-politikk i praksis «blitt mer selektiv og ambisjonene for FN redusert de siste tiårene».

Einar Wigen tar i sin artikkel Frengistan for seg relasjonen mellom Tyrkia og Europa. I de senere år har en lang rekke studier tatt for seg Tyrkias rolle som «den andre» i debatten om EU-medlemskap og europeisk identitet. Wigens artikkel gir oss sjeldent innblikk i hvordan dette ser ut fra den tyrkiske siden. Tyrkia er en kommende europeisk stormakt og har investert mye i omstillingsprosesser som «modernisering», «sekularisering» og «vestliggjøring». Wigen mener slike begreper i praksis knytter tyrkisk identitet til en idé om tilkortkommenhet og dermed reudserer heller enn styrker Tyrkias identitet som et fullverdig medlem i det europeiske fellesskapet.

I bokspalten denne gangen har vi gleden av å presentere et lengre bokessay av Torbjørn Knutsen. Under tittelen «Mr Geopolitics» tar Knutsen for seg klassikeren Democratic Ideals and Reality (1919) og mannen bak den, geografen Harold Mackinder. Boken vil nok være ukjent for mange, men var og er et grunnleggende utgangspunkt for studiet av det vi i dag kaller geopolitikk. Knutsens gjennomgang av bokens innhold og resepsjonshistorie, viser hvordan flere av Mackinders substansielle anliggender fremdeles er aktuelle – ikke minst i dagens Russland – og gir oss et innblikk i et av de mer ukjente opphavene til realpolitisk teori.

I denne utgaven utlyser vi også Ordingprisen 2012, som er IPs årlige pris til beste fagartikkel skrevet av en student fra et av de nordiske landene. Vi oppfordrer våre studentlesere til å sende inn gode manuskripter og øvrige lesere til å tipse aktuelle kandidater om utlysningen.

 

God lesning,

Kristin Haugevik og Julie Wilhelmsen, redaktører

Morten S. Andersen, bokredaktør