Sammendrag

Støtte til FN har vært et kjennetegn ved norsk utenrikspolitikk i etterkrigstiden. Begrepet «FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk» har blitt en standardfrase blant norske politikere. Denne artikkelen drøfter denne påståtte hjørnesteinens rolle og funksjon i utenrikspolitikken mellom 1970 og 2005, og argumenterer for at «FN-hjørnesteinen» fungerte som både fundament og ornament i norsk FN-politikk i perioden. Artikkelen er tredelt: Først presenteres hovedprinsippene i de norske myndighetenes syn på FNs rolle i internasjonal politikk. Deretter drøftes enkelte grunnleggende spenninger i norsk FN-politikk innenfor tre felter: Sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk og sosial og humanitær politikk. Til slutt identifiseres tre langsiktige trender i norsk FN-politikk mellom 1970 og 2005: En mer selektiv bruk av FN, nedskalerte ambisjoner for FN og en «mykere» norsk profil mer orientert mot sosiale og humanitære spørsmål.

Nøkkelord: Norge,utenrikspolitikk,FN,internasjonal organisasjon,samtids-historie

English abstract

Foundation and Ornament: The United Nations as ‘Cornerstone of Norwegian Foreign Policy,’ 1970-2005

Support of the United Nations (UN) has constituted a constant of Norwegian foreign policy since the Second World War. Traditionally, Norwegian politicians have used one short standard sentence to sum up their UN policy: «The United Nations is a cornerstone of Norwegian foreign policy.» This article examines the role and function of this alleged cornerstone in the period 1970 to 2005, arguing that the «UN cornerstone» played the combined role of foundation and ornament in Norwegian foreign policy. The article is in three parts: first, a presentation of the main principles in the Norwegian government’s view of the UN’s role in international politics. Second, a discussion of some fundamental tensions of Norwegian UN policy within three policy fields: security policy, economic policy and social and humanitarian policy. Finally, three main trends of Norwegian UN policy between 1970 and 2005 are identified: a more selective use of the UN; downscaled ambitions for the UN; and a «softer» Norwegian profile in the world organization, more focused on social and humanitarian matters.

Keywords: Norway,foreign policy,United Nations,international organization,contemporary history