Sammendrag

Artikkelen gir en kortfattet oversikt over Norges historiske erfaring med diasporaer. Det dreier seg, for det første, om små grupper i Norge, hvorav jøder og rom-folk er de utenrikspolitisk mest sentrale. For det annet hadde Norge frem til for en drøy generasjon siden en stor diaspora i USA, og en mindre i Canada, Argentina etc. Disse gruppene engasjerer seg ikke lenger direkte i norsk politikk, og kan derfor ikke regnes fullt ut som diasporagrupper lenger. Diasporaer i dag er norske kolonier i utlandet – størst er den i Spania, men først og fremst er det grupper innen Norge. Artikkelen foreslår en klassifisering av utenriksrelaterte problemstillinger angående diasporaer, fra påvirkningsstrategier via demonstrasjoner, lobbying på Stortinget og mot UD, til partiaktivitet til direkte voldelig aksjon, og fastslår at vi mangler forskning på alt dette. Til sist introduserer artikkelen de andre artiklene i temadelen, om de polske og iranske diasporaene.

English abstract

The New Norwegian ‘We’: The Diaspora Factor in Norwegian Foreign Policy

The article gives a nutshell sketch of historic Norwegian diasporas. They are, first, small groups in Norway, notably Jews and Roma. Secondly, they are large groups of Norwegians and people who consider themselves as descending from Norwegians, first and foremost in the US, but also in Canada, Argentina and elsewhere in the new world. Today’s diasporas are, first, colonies of Norwegians abroad, primarily in Spain, but also in Thailand and elsewhere. Politically, the most important issue would be diasporas within Norway itself. The article suggests a classification of foreign policy-related strategies that may be followed by these groups, ranging from op-ed writing via demonstrations, lobbying and party-political activity to violent action. We lack research on all these. The article also introduces the other articles that make up this section of the journal.

Keywords:utenrikspolitikk,foreign policy,Norge,Norway,nasjon,nation,diaspora,diasporas,migrasjon,migration