Sammendrag

Med utgangspunkt i den iranske diasporaen i Norge, drøfter artikkelen noen aspekter av denne diasporaens tilstedeværelse i det norske sosiokulturelle og politiske landskapet. Denne tilstedeværelsen kobles til den norske debatten om multikulturalisme samt utformingen av den norske utenrikspolitikken. Når det gjelder den eksisterende debatten om multikulturalismen i det norske samfunnet, argumenteres det i denne artikkelen for at norsk-iranernes sekulære og til tider anti-religiøse/anti-islamske posisjon, på den ene siden kan utfordre statiske og mekaniske ideer om oss og dem, og dermed forhåpentligvis kan føre oss til nye forståelser av oss selv. På den andre siden kan den samme egenskapen tjene til å ikke bare reprodusere den herskende diskursen i debatten om multikulturalisme i Norge, men også til å forsterke den allerede eksisterende dype splittelsen om hvordan mangfoldet i vårt samfunn bør håndteres. Når det gjelder norsk utenrikspolitikk, påpekes det i artikkelen at de ulike posisjonene beskrevet ovenfor, og de paradoksene de representerer, gjenspeiler seg i måter man i Norge tenker «relasjon til det iranske regimet». Denne artikkelen demonstrerer tydelige sammenhenger mellom norsk utenrikspolitikk og geopolitiske forhold i måten Norge forholder seg til det iranske regimet. Ved å reflektere over dagens situasjon i Iran, samt norsk-iranernes røst, foreslår denne artikkelen at norske utenriksmyndigheter burde velge en ny kurs heller enn ukritisk å følge opp den geopolitiske tilstanden.

English abstract

The new ‘we’ in Norway: the Iranian diaspora and Norwegian foreign policy

With a focus on the Iranian diaspora in Norway, the article discusses aspects of its presence in the Norwegian sociocultural and political landscape. An account is given of the ongoing public debate on multiculturalism and foreign policy in Norway. In regard to multiculturalism, it is claimed that the particular secular and, at times, anti-religious, anti-Islamic positions taken, may on the one hand challenge the static and mechanical ideas we may have about ‘us’ and ‘them’, and, it is hoped, will lead to renewed understandings of ourselves. On the other hand, the position could lead to the reproduction of dominant discourses in the debate on multiculturalism, and thus enhance the already deep divisions within the management of diversity in Norwegian society. Considering Norwegian foreign policy, it is claimed that the Iranian–Norwegian positions described above, and the paradoxes these positions reveal, may be mirrored in the ways Norway considers and shapes its «relationship towards the Iranian regime». The article demonstrates a clear relationship between Norwegian foreign policy and geopolitical and geocultural conditions regarding the country’s position towards Iran, and it invites reflection on the current situation in Iran itself. At the same time it is an appeal to let Iranian–Norwegian voices be heard.

Keywords:Iran,Norge,diaspora,identity,foreign affairs,utenrikspolitikk,vi,the new ‘we’