I midten av februar i år organiserte International Studies Association (ISA) sin 51. årlige konferanse i New Orleans. Igjen møttes rundt 3 000 akademikere opptatt av internasjonale forhold til det som for mange er blitt et årlig ritual, der ideer og meninger diskuteres, papere kritiseres, bokavtaler signeres, faglige bekjentskap stiftes og fag’kjendiser’ spottes. Her møter både Kenneth Waltz, Alexander Wendt, Robert Keohane, Joseph Nye, Peter Katzenstein og John Mearsheimer opp. Noe av det mest påfallende med å være på ISA er nettopp å observere omfanget av og bredden i studiet av internasjonal politikk og relasjoner.

Det sies gjerne at fagfeltet Internasjonale Studier ble grunnlagt da University of Wales i Aberystwyth opprettet det første professoratet i Internasjonale Studier i 1919. Professoratet var oppkalt etter Woodrow Wilson, og Sir Alfred Eckhard Zimmern ble den første professoren. Mye er også skrevet om hvordan dette i stor grad er en myte, en såkalt founding myth for fagfeltet. Eller var det faget?

For Internasjonale Studier, Internasjonal Politikk, International Relations (IR), Global Politikk, World Politics, til og med interplanetære forhold (etter Alexander Wendt og Raymond Duvalls utenomjordiske eskapade «Sovereignty and the UFO») har blitt et eget fag. Lenge har faget eksistert i skyggen av Statsvitenskapen. Særlig i USA, der IR har måttet slåss mot Komparativ Politikk, Offentlig Politikk og Administrasjon (eller gjerne den lokale varianten American Politics) og politisk teori. I England har IR – eller gjerne Internasjonale Studier – som regel fått lov til å eksistere for seg selv. Der har jurister, historikere, sosiologer, statsvitere og det som måtte krype og gå av akademikere interessert i å forstå fenomenet «det internasjonale», fått lov til å drive med sitt for seg selv.

Norge har derimot endt opp med den amerikanske modellen, der Internasjonal Politikk er en av Statsvitenskapens fire grener. Denne institusjonaliseringen er vi nå også blitt vant til, og det stilles få spørsmål ved dette. Likevel kan dette for mange virke paradoksalt, da Internasjonal Politikks første ansatser i Norge var tverrfaglige, i stor grad basert på den britiske modellen. Tidsskriftet Internasjonal Politikk er da også i utgangspunktet i 1937 født ut av dette tverrfaglige engasjementet rundt Norsk komité for internasjonale spørsmål.

Men dette har som sagt endret seg. I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for. For når Internasjonal Politikk er en del av statsvitenskapen, sier det seg selv at mye tid må gå til å lese seg opp på statsvitenskapens andre deler.

Nå har vi også i det siste sett noen få positive utviklinger i riktig retning. Universitetet i Oslo startet opp et bachelorprogram i Internasjonale Studier i 2003. Programmet var et tverrfaglig program under Det samfunnsvitenskapelige fakultet – og ikke under Institutt for statsvitenskap. Ikke at dette var noe revolusjonært i seg selv. Studentene ble i stor grad bedt om å følge emner som allerede var gitt ved universitetet. Likevel samlet denne bachelorgraden en rekke veldig gode studenter (ja, programmet har sågar fortsatt blant de høyeste inntakskravene i Norge) som sammen klarte å gjøre det universitetet ikke klarte, nemlig å interessere seg for internasjonale spørsmål, samarbeide om å løse disse spørsmålene og interessere seg for andre forfattere enn det ekstremt snevre utvalget representert på pensum. Det hersket en viss optimisme rundt Internasjonale Studier. Nå er ansvaret for bachelorgraden i Internasjonale Studier overført Institutt for statsvitenskap.

Programmet har ført til at rundt seksti meget dyktige studenter i Norge hvert år har fått sin bachelorgrad i Internasjonale Studier. Spørsmålet som har meldt seg for dem, har vært hvor de skulle vende seg for å ta mastergraden sin. I mangel av noe hjemlig alternativ har mange av dem begynt på en mastergrad i Statsvitenskap. Der har de fått gleden av å bruke hele første semesteret sitt på mye spennende metode.

Flere har naturligvis også vendt seg mot utlandet. Norge har i løpet av de siste fem årene erfart en massiv brain drain av studenter som studerer internasjonale forhold. De beste studentene drar generelt ut for å ta en mastergrad og de fleste av dem til toppuniversiteter i Storbritannia. Hvis disse studentene ønsker å ta en doktorgrad, må de fortsette i utlandet. For å ta en doktorgrad om internasjonale forhold i Norge må man ha en mastergrad i statsvitenskap fra et norsk universitet. Og med doktorgrad fra

utlandet mangler man det nettverket av faglige kontakter som er nesten helt nødvendig for å få en jobb i et nepotistisk system som det norske.

Symptomatisk for denne brain drainener at de fleste aspirantene som Utenriksdepartementet har tatt inn de siste årene, har sin utdanning fra utenlandske universiteter.

Norske universiteter har konsekvent nedprioritert Internasjonal Politikk – med noen hederlige unntak. Faget i Norge har i stor grad blitt drevet frem og representert av forskningsinstituttene. NUPI har her selvsagt hatt sin plass, men også FNI, CMI, FAFO-AIS, FFI og IFS. I særklasse stiller PRIO, som utgir to av fagets topptidsskrifter, Security Dialogue og Journal of Peace Research. I den grad universitetene har vært aktive, har det i stor grad vært gjennom mer eller mindre uavhengige sentre som SUM, CICERO og ARENA ved Universitetet i Oslo. Typisk for forskningsinstituttene er flerfaglighet – det internasjonale gripes best ved å anvende flere perspektiver.

Hva sier alt dette oss? For det første er det klart at Internasjonale Studier, eller IR, nå er et eget fag. Det andre er at dette faget har blitt nedprioritert ved norske universiteter. Det tredje er at noe bør gjøres. Det synes åpenbart at forskingsinstituttene må kobles tettere opp mot utdanningen av studenter i Norge. I dagens globaliserte verden er det pinlig at Norge ikke har en egen høyere utdannelse i Internasjonale Studier.

Vi forsøker som tidsskriftsredaksjon å yte vår skjerv, men møter ved siden av de åpenbare utfordringene med å arbeide i et flerfaglig felt også problemet at de aller fleste forskere nå primært publiserer på engelsk. Vi har bevisst hatt en mer åpen profil og publisert artikler som representerer flere innfallsvinkler til det internasjonale enn kun den statsvitenskapelige.

Vi har også forsøkt å engasjere studenter i den faglige debatten ved å oppfordre dem til å abonnere på tidsskriftet og publisere hos oss. I 2009 opplevde vi en abonnementsvekst på 20 prosent. Mange av våre nye abonnenter er studenter, og det gleder oss: Internasjonal Politikk øker mest!

Vi har også oppfordret studenter til å publisere hos oss. Ordingprisen for beste studentpaper er et slikt tiltak. Det er derfor også en stor glede å kunne presentere vinneren av Ordingprisen 2009 i dette nummeret: Mathias Ormestad Frendem med artikkelen «En neorealistisk forklaring på manglende balansering i et unipolart system». Videre publiserer vi i dette nummeret to meget tidsriktige og spennende artikler, nemlig «Hvem vinner kampen om EUs klimapolitikk?» av Anne Therese Gulberg og «Mødrehelseinitiativet: et globalt perspektiv» av Berit Austveg og Marte Christensen. Anmelderspalten vår er også, tradisjonen tro, en fyldig og spennende spalte.

Fokusspalten i dette nummeret er noe utenom det vanlige. NUPIs 50års-feiring i 2009 ble avsluttet med en debatt om norsk utenrikspolitikk der seks utenriksministre fra perioden 1987 – 2010 var representert. Vi gjengir denne debatten i sin helhet, med kommentarer av Iver B. Neu-

mann, Nina Græger og Torbjørn Knutsen. Denne debatten er historisk. Aldri før har så mange norske utenriksministre vært samlet i en slik debatt. Vi håper innholdet vil danne grunnlaget for flere fremtidige artikler som vi kan trykke i dette tidsskriftet.

Kristin M. Haugevik

Halvard Leira

Benjamin de Carvalho