Til tross for at tidsskriftet vårt heter Internasjonal Politikk, og at vi har som ambisjon å ha et skandinavisk nedslag, er det ikke til å komme forbi at Norge er det landet som har stått mest sentralt i tidsskriftets spalter. Interessen for norsk utenrikspolitikk har imidlertid vært varierende, blant tidsskriftets bidragsytere så vel som lesere. Artikkeltilfanget varierer med politiske og akademiske konjunkturer. I inneværende stortingsperiode har den faglige og politiske interessen for nærområder og den norske utenrikspolitikkens fundament økt betydelig. I inneværende år har vi allerede sett fremleggelsen av den mest grunnleggende gjennomtenkningen av norsk utenrikspolitikk i statlig regi på 20 år, i form av St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter – Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Når dette nummeret av Internasjonal Politikk foreligger er det tid for stortingsvalg, og redaksjonen syntes derfor tiden var inne for et temanummer om norsk utenrikspolitikk.

Temanummer oppstår vanligvis enten ved at en gruppe forskere melder seg med en idé, eller ved at redaksjonen kommisjonerer artikler om et bestemt tema. I dette tilfellet har ingen av delene vært nødvendig, jobben med fagartiklene har i første rekke bestått i å passe på at tre allerede innsendte artikler om norsk utenrikspolitikk var ferdigstilt samtidig. Dette er naturligvis en luksussituasjon for redaksjonen, som har kunnet bruke desto mer tid på tidsskriftets andre deler.

Valget av dette temaet har gjort det mulig for redaksjonen å ri en av sine mange kjepphester – behovet for mer forskning og dokumentasjon omkring norsk utenrikspolitikk. En av målsetningene ved opprettelsen av Internasjonal Politikk var i sin tid å øke kunnskapen om internasjonale forhold i Norge, for dermed å kunne føre en mer opplyst debatt om norsk utenrikspolitikk. Paradoksalt nok har det i perioder vært slik at disse to tingene ikke har hengt sammen i norsk offentlig ordskifte. Kunnskapsproduksjonen om internasjonale forhold har ikke konsekvent blitt koblet til den løpende debatten om norsk utenrikspolitikk. Nordmenn vet generelt svært mye mer om verden rundt seg enn de gjorde da Internasjonal Politikk kom ut for første gang i 1937, og interessen for global politikk har vært jevnt voksende. Samtidig kan det virke som om kunnskap om norsk utenrikspolitikk i noen grad har blitt tatt for gitt – «alle» som jobber med internasjonale forhold i Norge kan vel si noe om norsk utenrikspolitikk? Uten at det nødvendigvis er noe godt mål på forskningsinnsats eller kompetanse, registrerer vi eksempelvis at databasen NINFO (Norsk forskning om internasjonale forhold) – www.ninfo.no, har 22 forskere registrert med kompetansefeltet «FN» og 15 med kompetansefeltet «Øst-Afrika», men bare 12 med kompetansefeltet «Norge».

Vi mener antakelsen om at vi alle «kjenner oss selv godt nok» er en feilslutning. Ens eget land må, nettopp fordi det virker kjent for de fleste, undersøkes spesielt. Hva er de usagte og selvfølgelige sannheter som ligger under utenrikspolitikken? Hvordan blir politikken til? Hva er spenningene og motsetningene? De siste årenes debatt om norsk freds- og bistandspolitikk illustrerer problemet godt – foreliggende kunnskap er både mangelfull med hensyn til effekten av norsk utenrikspolitikk og med hensyn til politikkutforming og koblingen mellom politikk og interesser. Problemet er heller ikke bare knyttet til kritisk og opplysende analyse, også på dokumentasjonsfeltet er det store huller. Det er rett og slett en hel masse ting som foregår innen norsk utenrikspolitikk som knapt noen har oversikt over.

Mot denne bakgrunnen er vi stolte over å kunne presentere et nummer med både inngående analyse, tetting av kunnskapshull og faglig-politisk debatt. De tre fagartiklene er alle dagsaktuelle, samtidig som de presenterer analyser som grovt sett dekker de 20 årene som har gått siden Berlinmurens fall og siden sist en bred stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk ble presentert. I sin artikkel «Norsk utenrikspolitikk i fredens tegn: en diskursanalyse» presenterer Øystein Haga Skånland en rik analyse av norsk fredsengasjementsdiskurs etter den kalde krigens slutt. Han viser hvordan dette helt sentrale feltet innen nyere norsk utenrikspolitikk har blitt dominert av en representasjon som kombinerer altruisme og egeninteresse og kobler fredsengasjementet til norsk identitet, og som dermed gjør engasjementet naturlig og legitimt. Som motsats til fredsengasjementet diskuterer Nina Græger i «Norsk forsvarsdiskurs post-1990. Internasjonalisering og nasjonalt forsvar i nytt samspill» omstillingene i det norske forsvaret siden 1989. Hun viser hvordan den etablerte forsvarstradisjonen på 1990-tallet gjorde endring vanskelig, og hvordan endringene rundt årtusenskiftet hadde sammenheng med at nye begreper og praksiser kunne gå i hop med den eksisterende tradisjonen. De siste årene har imidlertid det nasjonale igjen kommet høyere på dagsordenen. Der fred og forsvar vil være kjente størrelser for de fleste lesere, presenterer Helge Hveem i «Norske utenlandsinvesteringer og norsk (utenriks)politikk: dårlig forbindelse?» en analyse av et felt som mange kanskje ikke engang tenker på som utenrikspolitikk. Han diskuterer de sterkt voksende norske utenlandsinvesteringene de siste årene, og de dilemmaer som reiser seg i avveiningene mellom profitt og andre mål i norsk utenrikspolitikk. Han viser også at kunnskapen om hvordan norske selskaper forvalter sitt eierskap er sterkt mangelfull, og presenterer i sin artikkel det som bør kunne være et utgangspunkt for videre forskning.

Vårt ønske om å fylle kunnskapshull strekker seg imidlertid ut over norsk utenrikspolitikk. I dette nummeret presenterer vi en helt ny seksjon, som vi har valgt å kalle Dokumentasjon. Dette er en seksjon hvor vi med ujevne mellomrom vil trykke tekster som bidrar med kunnskap som er ny eller vanskelig tilgjengelig. I denne første spalten bidrar Anders Hasselgård med en tekst om norsk idrettsbistand, Christian Syse forteller om utenrikskomiteens ledere, medlemmer og sekretærer, mens Henning Høgseth skriver om norske politimenn og -kvinner i utenlandstjeneste.

I et valgår er det også sentralt å vite hva de forskjellige partiene mener om utenrikspolitikken. Vi har gitt partienes ledere (utenriksministeren i Arbeiderpartiets tilfelle) i oppgave å skrive om det de opplever som de viktigste utfordringene for norsk utenrikspolitikk. Begrensningen var at de bare fikk 1000 ord hver til å gjøre det på.

Fokus denne gangen er på norsk EU-debatt. Iver B. Neumann innleder med å gi en begrepsmaktsbasert forklaring på hvorfor Norge ikke er medlem av EU. Ulf Sverdrup følger opp med å diskutere hvorfor det ikke har blitt noen ny EU-debatt, mens John Erik Fossum og Cathrine Holst avslutter med å analysere norske intellektuelles syn på EU.

I anmeldelsesspalten har vi denne gangen invitert ti viktige stemmer i norsk akademia og presse til å gi sin kommentar til den overnevnte stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk. Her er det mye spennende lesning. I bokspalten for øvrig bidrar Øivind Bratberg med et informativt bokessay om europeiseringen av britisk politikk. Spalten inneholder også ordinære anmeldelser av en rekke aktuelle bøker. Til sist presenteres tidsskriftet Cooperation and Conflict i vår topptidsskriftguide.

God lesning!

Kristin M. Haugevik

Benjamin de Carvalho

Halvard Leira