Sammendrag

Innenfor et postmodernistisk ideal er ideen at noe ikke er bedre enn noe annet. Vil det å flagge én bestemt terapeutisk tilnærming innenfor et slikt ideal dermed bli et paradoks? Det er dette paradokset jeg har forsøkt å reflektere rundt i denne artikkelen. Jeg vil redegjøre for den postmoderne ideologi som synes å dominere store deler av familieterapifeltet, for deretter å problematisere denne. Dette gjør jeg ved å vise til diskurser jeg fant fremtredende som feltarbeider ved et familiekontor da jeg utførte min masteroppgave i familieterapi og systemisk praksis. Helt til slutt drar jeg paralleller til min egen praksis som rådgivende MST-terapeut, og kommer med noen oppfordringer til fagfeltet.

English abstract

The non-expert becoming the expert

According to postmodern ideals, no idea is better than any other. Does it follow from this that it is a paradox to promote a specific therapeutic approach? It is this paradox that I have sought to reflect upon in this article. In order to do this, I first account for the postmodern ideology that appears to dominate the field of family therapy, and then subsequently problematize it. I do this with reference to discourses I found prevalent during fieldwork in a family therapy office that was conducted for my MA degree in family therapy and systematic practice. Finally, I draw parallels with my own practice as a consulting MST therapist, and on that basis make some suggestions to the disciplinary field.