Tidsskriftets debattsider er åpne for alle personer som ønsker å starte eller delta i en eller flere diskusjoner.

«Den offisielle kulturen er prestenes, akademikernes og statens kultur. (...) Samtidig er det også slik at i tillegg til den dominerende, offisielle eller kanoniske kulturen finnes det opposisjonelle, alternative, uortodokse og heterodokse kulturer som er antiautoritære og setter seg opp mot den offisielle kulturen. Dette kan kalles motkultur, en rekke praksiser knyttet til forskjellige typer outsidere: fattige, innvandrere, bohemer, opprørere, kunstnere. Motkulturen kommer med autoritetskritikk og angriper det offisielle og ortodokse. (...) Ingen kultur kan forstås uten kunnskap om dens motkultur, denne alltid tilstedeværende kilden til kreativ provokasjon som ligger i konfrontasjonen mellom det ikke-offisielle og det offisielle. Ser man bort fra denne følelsen av rastløshet innen samtlige kulturer, og betrakter kultur og identitet som fullstendig samsvarende, går man glipp av det som er livskraftig og fruktbart».
(Edward Said, The Clash of Definitions, publisert i Reflexions on Exile and Other Essays, Harvard University Press, 2000, sitert etter utdrag i LE MONDE diplomatique, nordisk utgave, september 2004, s. 6–7)


La oss lese denne teksten fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i lys av Edward Said:

«Personlighetsforstyrrede mennesker møter vi i mange sammenhenger. De kan være for- eldre, ektefeller, slektninger, arbeidskolleger og folk vi møter i livet. De skaper gjerne problemer for menneskene rundt seg. Iblant føler de seg selv plaget også, men ofte har de ikke noen følelse av at de skaper vansker for andre med sine væremåter. De personlighetsforstyrrede er så mange at vi ikke kan unngå å støte på dem. Noe av det viktigste vi kan gjøre både for vår egen og andres skyld, er å identifisere dem, ha en forståelse for problemene de skaper, og vite hvordan vi skal håndtere dem.»
(Alv A. Dahl, Personlighetsforstyrrelser, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, 2002)


Så forskjellig kan man forholde seg til verden. Said ser «kreativ provokasjon», Dahl ser «personlighetsforstyrrelser». Said ser kulturer, Dahl ser individer. Og så videre.

Mitt – og størstedelen av brukerbevegelsens – utgangspunkt er at psykiske lidelser finnes, subjektivt og objektivt. Det er relativt uproblematisk. Problemene oppstår når vi forsøker å beskrive hva som er psykiske lidelser, når vi forsøker å finne ut hvem som skal beskrive dem og hvordan vi skal forholde oss til dem. Det er viktig å merke seg at det er snakk om tre separate problemstillinger. Man kan for eksempel mene at personlighetsforstyrrelser finnes og samtidig mene at det ikke er psykiateres oppgave å fortsette å beskrive dem og behandle dem.

Side: 74

Psykiatriens historie burde ha gitt behandlings- og rehabiliteringsapparatet i klinikk og akademia en viss porsjon ydmykhet overfor hva som er mulig å få til uten at man går i dialog med den syke eller «den syke» på alle nivåer og i alle former. Istedenfor ser det ut til at (deler av) systemet opptrer mer ambisiøst og kolonialistisk enn noen gang før. De av leserne som er empirisk anlagt kan jo ta en titt på programmene for de største konferansene som arrangeres i tiden som kommer og forsøke å ta rede på hvor definisjonsmakta sitter: Er det mulig å spore motkultur i nevneverdig grad?

I en intervjubasert artikkel i Forskerforum 10/2001 – Jan Zahl: Forskinga som skeiv kvinne (hentet fra Forskerforbundets nettside) sier Knut Olav Åmås blant annet følgende:

«Val av problemstillingar og måten å formulera dei på er sterkt påverka av korleis ein forskar er plassert sosialt og kulturelt; til dømes av kjønn, homofil eller heterofil livsstil. Danninga som tenkjande menneske er sterkt influert av posisjonen ein har som subjekt i eit samfunn, og påverkar dermed perspektiva ein tek som forskar. Derfor trur eg homoforskinga kan bidra positivt til forskinga gjennom å stilla spørsmål som vanlegvis ikkje blir stilte og bryta ned kategoriar og førestillingar som ikkje er fruktbare eller haldbare.»


Jeg tror slike tanker kan overføres direkte til vårt felt. Jeg tror det er slik at jeg med min lidelse og min cand.paed-grad vil stille andre spørsmål enn en kronisk frisk cand.psychol. Jeg tror også at det finnes en del «skap-psyke» forskere på feltet – altså forskere som (foreløpig) har sterkere identitet som forskere enn som «psyke». Hva skjer når de «kommer ut»?

Kan kronisk friske forske på galskap? Nei, ikke hvis de nærmer seg problemstillingene og menneskene slik Alv A. Dahl gjør. Ja, i større grad hvis de perspektiverer som Edward Said og Knut Olav Åmås. De som bevilger penger til forskning bør imidlertid også ta en runde på om brukerperspektivet er ivaretatt på alle nivåer – forskningen innbefattet – eller om brukerperspektivet var noe som virket ålreit på et tidspunkt da ingen helt skjønte hva det egentlig innebar. Jeg begriper for min del ikke helt hvorfor jeg og mine kollegaer skal fortsette å brukermedvirke til bedre psykisk helsearbeid på den smale sti gjennom møter, foredrag og leserbrev når Sigmund Karterud, Finn Skårderud og Gerd-Ragna Bloch Thorsen samtidig kjører motorveiene med forskningsstøtte, uhemmet publisering og direktekommunikasjon (konferanser) med fag og folk.

Psykiske lidelser er sykdom, psykiske lidelser er kultur, psykiske lidelser er politikk. Hvem som forsker på hva er helt avgjørende i det lange løp. Min påstand er at vi ikke kommer i mål med reformene på psykisk helse-feltet hvis ikke brukerorganisasjonene styrkes vesentlig. I dag er det faktisk slik at de fleste av oss som kan og ønsker å delta i fagdebatten og det generelle utviklingsarbeidet på feltet i liten grad har mulighet til dette fordi vi er bundet opp i annet organisasjonsarbeid. Er det noen som har hørt om forskningsfri for brukerrepresentanter? Hvis politikerne vil gjøre noe med dette straks, kan de for eksempel sørge for at Mental Helses prosjekterte rehabiliterings- og kompetansesenter – Frognersenteret – får de midlene som trengs for å gjøre brukerperspektivet tydelig og verdig.

I brosjyren Fakta om personlighetsforstyrrelser fra Rådet for psykisk helse sier overlege Øyvind Urnes blant annet: «Behand- lingen er krevende, og det fordrer stort mot å gå inn i en så intensiv terapi. Pasientene får et betydelig ansvar og må jobbe hardt, både med seg selv og med sine relasjoner til andre.» Jeg var selv i fem år poliklinisk pasient i behandlingssystemet som Øyvind Urnes representerer. Jeg håper at jeg en gang får anledning til å gi min versjon av hvordan dette systemet fungerte. Inntil videre må jeg

bare leve med at jeg tydeligvis verken var «modig» nok, «ansvarlig» nok eller tilstrekkelig «hardtarbeidende». Og det må jeg vel fortsette å leve med inntil noen skjønner at svar på kronisk friske menneskers spørreskjemaer ikke forteller mer enn de forteller. En venninne av meg overbragte for en stund siden følgende sitat fra en film hun hadde sett: «Vi gale vil også bli spurt.» Jeg tror det er nødvendig at vi nå tar den enda lengre ut: Vi gale vil også stille spørsmålene.

Side: 76