Debatten om bruk av institusjoner i barnevernet har vært en av de viktigste i dette feltet de senere årene. Sentrale barnevernmyndigheter har gitt føringer om at tiltak som innebærer at barn og ungdom kan bli værende i sitt naturlige hjemmemiljø skal tas i bruk så vidt mulig, fremfor at de plasseres utenfor hjemmet. Det har vært nyttig for feltet at det har kommet nye innfallsvinkler til i arbeidet med utsatte barn og ungdom. Samtidig har det vært problematisk at diskusjonen rundt alternativene plassering utenfor hjemmet versus hjemmebaserte tiltak har fått preg av enten – eller. Som Larsen (2004 a) påpeker blir en slik diskusjon lett unyansert. Den får liten verdi som utviklingsdiskusjon.