Marit Reitan marit.reitan@svt.ntnu.no
Einar Gimse Syrstad einar.g.syrstad@hist.no
Anders Underthun anders.underthun@samfunn.ntnu.no

Abstract:

This paper presents a case study of the decision-making process related to state investments in natural gas infrastructure in two regions in Norway in the period 1999–2005. Our analysis reflects the evolution of an increasingly institutionalized and coordinated governance network that included political institutions, political parties, employer organisations and trade unions at various geographical scales. The multi-level and multi-actor coordination of this governance process was crucial to the parliamentary decision process. We assert that categories that have dominated Norwegian academic debates, such as corporatism, pluralism and lobbyism, do not sufficiently capture the processes we have observed. Contributions on network governance seem to provide a more appropriate frame of analysis for interpreting actors, the intertwined geographical scales of steering, the nature of political coordination and the legitimization of policies in this particular case. We conclude by arguing that the networks were dominated by actors embedded in the corporatist tradition. Nevertheless, we argue and that these actors have been compelled to reorganise, form new alliances and engage more general arguments in order to achieveing legitimacy for their sector- specific interests.

Keywords:Network,governance,corporatism,governance network,pluralism,regional development



Side: 180

Denne artikkelen er del av forskningsprosjektet «Multi-level governance and regional development. The politics of natural gas», finansiert av Norges forskningsråd under programmet «Demokrati og regional utvikling» i perioden 2006–2009. En stor takk til Sjur Kasa og Jan Erik Karlsen for viktige innspill til den teoretiske og empiriske diskusjonen i prosjektet, og til Hilmar Rommetvedt, to anonyme konsulenter og ikke minst TfS’ redaksjon for gode kommentarer til artikkelen.



Forskningen omkring interesseorganisasjonenes deltakelse i samfunnsstyringen i Norge viser at det har skjedd omfattende endringer i samhandlingsmønstrene fra 1970-tallet og fram til i dag. Den første maktutredningen fulgte opp Stein Rokkans forståelsesramme fra 1960-tallet om at viktige beslutninger, spesielt i den økonomiske politikken, ble tatt i forhandlinger mellom staten og store interesseorganisasjoner heller enn gjennom de parlamentariske prosessene (Rokkan 1987). Samtidig la Maktutredningen større vekt på sektoriserte samhandlingsmønstre mellom forvaltning, interesseorganisasjoner og stortingskomiteer på avgrensede saksfelter, og på at det som ble beskrevet som «den segmenterte stat» førte til samordningsproblemer (NOU 1982). Ulike bidrag gjennom det siste tiåret, og ikke minst Makt- og demokratiutredningen (MDU) fra 2003, har bidratt til å nyansere dette bildet. Den overordnede tesen er at det har skjedd en dreining fra korporatisme med stabilt elitesamarbeid mellom utøvende makt og de økonomiske interesseorganisasjonene til større grad av pluralisme med lobbyisme rettet mot Stortinget som en mektigere aktør og arena for påvirkning (Nordby 2000; Rommetvedt 2002, 2003, 2005). Ett av hovedfunnene i MDU er at det har skjedd en utvikling i retning fragmentering og svekket rom for politisk koordinering og samordning mellom sektorer (Tranøy & Østerud 2001; Selle & Østerud 2006).

I denne artikkelen skal vi studere organiserte interessers deltakelse i en bestemt offentlig beslutningsprosess. Det overordnede målet er å bidra til diskusjonen om endringer i interesseorganisasjonenes rolle i samfunnsstyringen. Konkret ser vi på beslutningsprosessen knyttet til statlig finansiering av infrastruktur for naturgass fra ilandføringsstedene Kårstø og Tjeldbergodden til henholdsvis Grenland og Trøndelag i perioden 1999–2005. Sentrale aktører i denne prosessen var regionale nettverk bestående av næringsorganisasjoner og -aktører og politikere i de to regionene. Samtidig var de regionale

Side: 181

nettverkene del av det nasjonale nettverket Norsk Gassforum, som er en nasjonal interesseorganisasjon med formål om å fremme bruken av naturgass i Norge og av den enda bredere Gassalliansen med deltakelse fra LO og NHO. Til tross for sterk skepsis til statlig finansiering både i regjeringen og blant sentrale eksperter, oppnådde nettverket høy grad av gjennomslag for sine krav da Stortinget behandlet spørsmålet våren 2005. Regjeringen ble da pålagt å gå inn i forhandlinger med industrien i Grenland og Trøndelag med sikte på å realisere en rørledning for naturgass. Det sentrale spørsmålet i artikkelen er hvordan skal vi forstå samhandlingsmønstrene mellom ulike aktører i denne saken og hvilken rolle et nettverk med deltakere fra ulike sektorer og på ulike geografiske nivåer spilte i beslutningsprosessen. Caset omfatter et nasjonaløkonomisk viktig område der saksfelter som miljø-, energi-, nærings- og regionalpolitikk griper inn i hverandre. Det er et case der historisk sett dominerende korporative aktører som LO og NHO har hatt klare og langsiktige interesser samtidig som saken har skapt splid blant de politiske partiene. På denne bakgrunn mener vi at caset gir innsikt i prosesser og mekanismer som kan være utgangspunkt for videre studier av det norske styringssystemet og slik sett ha verdi, selv om vårt materiale er begrenset til ett case.

Studien tar utgangspunkt i det overordnede skillet mellom korporatisme og pluralisme som har preget den norske debatten. Imidlertid argumenterer vi for at analysen må suppleres med andre teoretiske forståelsesrammer, nemlig litteraturen om styringsnettverk. Vi studerer et case der næringspolitiske aktører har stått sentralt i beslutningsprosessen, men der deres roller har kommet til uttrykk gjennom former for samhandling mellom offentlige og private aktører lokalisert på ulike nivåer som ikke fanges tilstrekkelig opp gjennom forståelsesrammer som korporatisme, segmentering, pluralisme eller lobbyisme. Sentralt i denne prosessen står utvikling av fleksible og kunnskapsbaserte nettverk som spiller en koordinerende rolle mellom offentlige og private aktører på ulike geografiske nivåer. Med dette som utgangspunkt argumenterer vi for at litteraturen om styringsnettverk («governance networks») – og spesielt de delene av denne litteraturen som har sett på styring gjennom nettverk med deltakere fra offentlig og privat sektor på ulike beslutningsnivåer – bedre fanger

Side: 182

opp prosessens natur (Pierre & Peters 2000; John 2001; Jessop 2002; Sørensen & Torfing 2005a, 2005b).

Artikkelen består av fem deler. I del to presenterer vi det teoretiske perspektivet, i tillegg til at vi gir en kort redegjørelse for valg av metode og data. I del tre beskriver vi kort hovedtrekk i caset både når det gjelder nasjonale rammer og fasene i den lokale og nasjonale beslutningsprosessen. I del fire gjennomfører vi analysen, og avslutningsvis i del fem trekker vi noen overordnede konklusjoner.

Korporatisme, pluralisme og styringsnettverk

Som nevnt innledningsvis er det teoretiske utgangspunktet for denne artikkelen de overordnede forståelsesrammene pluralisme, korporatisme og styringsnettverk. Med utgangspunkt i den litteraturgjennomgangen som følger nedenfor, vil vi utlede tre sentrale analytiske dimensjoner som skiller disse tre forståelsesrammene fra hverandre. Vi argumenterer for at viktige skiller kan trekkes når det gjelder a) hvilke aktører og institusjonelle nivåer som gjøres til gjenstand for analyse, b) i hvilken grad og på hvilken måte det antas å skje en politisk koordinering og c) hvordan politikken legitimeres. Diskusjonen er organisert som en historisk orientert gjennomgang av sentrale bidrag på feltet som leder fram til kategoriseringen av de ulike teoretiske forståelsesrammene i tabell 1. Denne kategoriseringen danner så utgangspunkt for analysen der vi diskuterer de ulike forståelsesrammenes empiriske relevans med utgangspunkt i vårt case.

Korporatisme

Som idealtype beskriver korporatismen et system der staten i stor grad regulerer interesseorganisasjoners deltakelse og der få, men utvalgte organisasjoner er tett knyttet til staten gjennom politikkutforming og iverksetting (Schmitter 1979). Innenfor en samfunnskorporativ forståelsesramme har begrepet først og fremst blitt knyttet til trepartisamarbeid mellom staten, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene når det gjelder forhandlinger om lønn og andre vilkår i industri- og næringspolitikken og forhandlinger mellom staten og organisasjonene om markedsregulering innenfor primærnæringene (Cawson 1986). I den norske historiske konteksten er dette det Nordby beskriver som forhandlingskorporatisme (Nordby 1994). Rokkan brukte begrepet korporativ pluralisme for å beskrive større

Side: 183

grad av organisasjonsmangfold enn det som beskrives gjennom en idealtypisk korporativ forståelsesramme, men innenfor en forståelsesramme som fortsatt i hovedsak framsto som korporativ (Rokkan 1987:209). Videre har korporatismebegrepet også blitt knyttet til interesseorganisasjonenes formaliserte deltakelse i råd og utvalg under forvaltningen (Nordby 1994, 1999). Sentrale kjennetegn ved den korporative modellen er samarbeid på elitenivå mellom regjering, forvaltning og store økonomiske organisasjoner orientert mot konsensus og ansvarliggjøring av organisasjonene. I den komparative litteraturen har det blitt lagt vekt på at korporative trekk ved det norske politiske systemet har vært særlig viktig som strategi for en liten åpen økonomi for å møte utfordringer i de internasjonale omgivelsene (Katzenstein 1985).

Pluralisme

I motsetning til korporatismen framstiller den pluralistiske idealmodellen forholdet mellom staten og interesseorganisasjonene som et åpent, selvregulerende marked der et stort antall organisasjoner er pressgrupper som konkurrerer om medlemmer og innflytelse mens staten opptrer som uavhengig dommer. Innenfor en pluralistisk modell opptrer interessegrupper og -organisasjoner først og fremst som lobbyister, og særlig overfor den lovgivende makt. Pluralismen forutsetter et klart skille mellom stat og samfunn og at interesseorganisasjonene påvirker de politiske beslutningene, men at de ikke deltar i dem eller i iverksettingen av politikken. Antakelsen er at koalisjoner som etableres mellom interesser skifter fra saksfelt til saksfelt, og at samhandlingsmønstrene derfor er mer fragmenterte (Kelso 1984; Espeli 1999). I den norske diskusjonen har skillet mellom korporatisme og pluralisme først og fremst blitt knyttet til i hvilken grad samhandlingen mellom staten og de organiserte interessene framstår som institusjonalisert eller uformell og lite forpliktende. Særlig har endringer i pluralistisk retning blitt knyttet til en utvikling der institusjonalisert samarbeid mellom utøvende myndighet og store organisasjoner utfordres av lobbyisme med flere og mer fragmenterte aktørgrupper rettet mot Stortinget i en situasjon med langvarige mindretallsregjeringer (Christiansen & Rommetvedt 1999; Nordby 2000; Rommetvedt 2002, 2003, 2005).



Side: 184

Mer generelt knyttes skillet mellom de to overordnede modellene til maktspredning versus maktkonsentrasjon både når det gjelder organisasjonssamfunnet og de offentlige institusjonene. Mens korporatisme har blitt knyttet til en struktur av få, dominerende organisasjoner, har pluralisme blitt knyttet til en utvikling i retning et mer mangfoldig organisasjonssamfunn både kulturelt og økonomisk. Samtidig har pluralisering også blitt knyttet til endringer i staten i retning fragmentering og oppsplitting av ulike statlige institusjoner gjennom New Public Management (NPM)-inspirerte reformer og til hyppigere regjeringsskifter og mindre stabile politiske koalisjoner. Rommetvedt (2002:30) argumenterer for at endringer på et overordnet plan kan beskrives som en utvikling fra korporatisme på 1950- og 1960-tallet via en segmentert fase på 1970-tallet til pluralistisk fase på 1980- og 1990-tallet. I Makt- og demokratiutredningen beskrives dette som del av en generell utvikling i retning av en fragmentert stat der betingelsene for overordnet koordinering og samordning er svekket (Tranøy & Østerud 2001). Imidlertid pekes det også på at Stortinget har overtatt deler av den koordineringsrollen som tidligere lå til regjering og forvaltning (Rommetvedt 2002:38).

Styringsnettverk

Som denne diskusjonen viser, beskriver korporatisme og pluralisme grunnleggende ulike former for samhandling mellom staten og de organiserte interessene. Likevel har det vært et fellestrekk ved de to forståelsesrammene at fokus i overveiende grad har vært på nasjonalt forankrede interesseorganisasjoner og aktører og på nasjonale politiske prosesser. Sentrale bidrag har fokusert på forholdet mellom utkant og sentrum i styringssystemet, men dette har først og fremst blitt knyttet til funksjonelle interesser innenfor primærnæringene og det historiske grunnlaget for et rød-grønt kompromiss mellom distrikter og fagbevegelse forhandlet fram på elitenivå (Rokkan 1987). Selv om det har blitt pekt på at vertikale relasjoner innenfor organisasjonssamfunnet har vært en viktig del av den norske korporatismen (Selle & Østerud 2006), har også den nyere debatten i liten grad vært orientert mot det som skjer i skjæringsfeltet mellom ulike geografiske nivåer. Den omfattende internasjonale litteraturen om nettverksstyring har vært bort-

Side: 185

imot fraværende i Makt- og demokratiutredningens analyser av disse spørsmålene. På den andre siden har nettopp denne litteraturen stått sentralt i studier av lokale institusjoner og prosesser (Vabo, Hansen & Klausen 2004; Hovik & Vabo 2005; Fimreite & Medalen 2005). Her har fokus blitt satt på styring i nettverk mellom offentlige og private aktører innenfor et bredt spekter av saksfelter fra byplanlegging, tjenesteyting og sosialpolitikk til næringsutvikling og naturressursforvaltning. I hovedsak har dette imidlertid fokusert på lokalnivået per se, og i mindre grad på hvordan denne nettverkskoordineringen skjer kontinuerlig i dynamiske prosesser med dialog mellom offentlige og private aktører på ulike geografiske nivåer.

Vår antakelse er at litteraturen om styringsnettverk i større grad enn korporatisme og pluralisme fanger opp forholdet mellom offentlige og private aktører på ulike nivåer i beslutningsprosessen som har vært viktige i vårt case. Nettverk defineres her som en distinkt form for styring i kontrast til marked og hierarki som to andre idealtypiske former (Pierre & Peters 2000; Jessop 2002; Schmitter 2002; Sørensen & Torfing 2005a, 2005b). Jessop (2002:52) definerer denne formen for styring som «[the] reflexive self-organisation of independent [public and private] actors involved in complex relations of reciprocal interdependence [...]». Styring gjennom nettverk – også kalt heterarki – skiller seg dermed fra hierarkisk styring gjennom at samhandling og koordinering foregår horisontalt (i vårt case for eksempel mellom kommuner eller regioner og mellom offentlige og private aktører) og ved at vertikale styringsrelasjoner ikke kun kan sees på som hierarkiske. Videre skiller denne formen for styring seg fra markedsstyring først og fremst gjennom at det etableres mer langsiktige og normbaserte former for samhandling og koordinering mellom aktører som noe annet enn partielle bytterelasjoner knyttet til markedstransaksjoner (Ansell 2000:306–308). Nettverksbegrepet har både en horisontal dimensjon som omfatter forholdet mellom offentlige og private aktører på samme nivå, og en vertikal dimensjon som omfatter forholdet mellom ulike geografiske nivåer. I den internasjonale litteraturen har dette begrepet om flernivåstyring («multi-level governance») særlig blitt knyttet til det overnasjonale nivåets rolle i forhold til

Side: 186

regionale og nasjonale nivåer innenfor EU (Hooghe & Marks 2003; Bache & Flinders 2004). Imidlertid viser forskningen at begrepet er relevant også for å forstå betydningen av koordinering gjennom nettverk i forholdet mellom ulike territorielle nivåer i de nasjonale politiske systemene (Lundqvist 2000; John 2001; Baldersheim & Ståhlberg 2002; Eckerberg & Joas 2004).

Litteraturen om styringsnettverk har enkelte fellestrekk med tidligere teorier om korporatisme og interesseformidling. Særlig gjelder dette den britiske litteraturen om politiske nettverk fra 1980- og 1990-tallet med fokus på institusjonaliserte samhandlingsmønstre innenfor politiske subsystemer som var nær beslektet med den norske segmenteringstesen (Egeberg, Olsen & Sætren 1978; Rhodes & Marsh 1992; Rhodes 1997; Marsh 1998; Pierre & Peters 2000:19–20). Antakelsen er at nettverk etableres fordi det er en gjensidig avhengighet mellom offentlige og private aktører som hver for seg kontrollerer ressurser som i sum bidrar til realisering av felles interesser innenfor avgrensede sektorer. Men som flere peker på: de formene for nettverksstyring som nå observeres, representerer noe nytt sammenlignet med tidligere. Nettverkene oppfattes som både mer åpne og mer komplekse, grensene mellom offentlige og private aktører framstår som mer flytende, og koordineringen oppfattes i økende grad å skje på tvers av skillet mellom ulike beslutningsnivåer. En sentral rammebetingelse er endringer i samfunnsstrukturen i retning større grad av kompleksitet, der ulike saksfelter – som i vårt case miljø‑, energi‑, nærings- og regionalpolitikk – griper inn i hverandre på en helt annen måte enn tidligere. Dette fører til at sektoriserte samhandlingsmønstre får mindre relevans (Richardson 2000; John 2001).

Avslutningsvis kan det være grunn til å peke på at de endringene som vi her har beskrevet, har konsekvenser også når det gjelder politikkens legitimeringsgrunnlag. Ifølge Ansell (2000) innebærer dette kognitive endringer i retning mindre grad av legitimitet for sektoriserte forståelser og interesser og en utvidelse av politikkens kunnskapsgrunnlag. Paralleller kan trekkes til Rommetvedt (2002, 2005), som i sin tese om «politikkens allmenngjøring» peker på at tendensen til interessepluralisme innebærer at ulike sektorer og interesser i økende grad må bygge allianser og lage mer sofistikerte strategier for

Side: 187

å legitimere sine politiske prosjekter. Eksempelvis må et industrielt prosjekt også begrunnes ut ifra miljøhensyn eller muligheten for å skape arbeidsplasser for å legitimere eventuell støtte. Inspirert av Schmidt (2002) argumenterer vi for at en «allmenngjøring» av politiske forslag ofte har en normativ side gjennom at legitimeringen skjer med referanse til et overordnet ideologisk grunnlag – for eksempel knyttet til hva som bør være statens rolle i regionalpolitikken. Allmenngjøringen tar ofte en slik normativ form fordi det politiske forslaget ikke nødvendigvis kan legitimeres gjennom rådende ekspertuttalelser (Underthun 2008). Legitimeringen har også en geografisk dimensjon idet allmenngjøringen av et politisk prosjekt for regional utvikling oftest også må argumenteres som fordelaktig for det nasjonale nivået (Cox 1998). Argumentet om allmenngjøring står i kontrast til teoriene om korporatismen og segmentering som i det vesentligste har hatt en forståelsesramme knyttet til aktører bundet sammen av situasjonsoppfatninger og interesser innenfor avgrensede sektorer (Egeberg et al. 1978; Richardson 2000). Dette understreker betydningen av å studere den politiske argumentasjonens rolle i politiske nettverk. Ifølge Hay (1998) dannes argumentative strategier i styringsnettverk på bakgrunn av sammenfallende interesser, men det kan være viktig å trekke inn at slike nettverk også er basert på felles virkelighetsforståelser (Hajer 1995). Dette er viktig fordi utformingen av en overbevisende «allmenngjøring» av politiske prosjekter innebærer et sterkt behov for konsensusorientering og entydighet. Hajer peker på at disse virkelighetsforståelsene forsterkes og blir mer konforme gjennom den refleksive koordineringen som skjer i styringsnettverk. Samtidig som den strategiske argumentasjon både blir mer koordinert gjennom styringsnettverket i seg selv, er nettverket også i «forhandling» om hvordan det politiske prosjektet skal legitimeres i et samspill med forventningene til sine omgivelser (Schmidt 2002).

Som denne diskusjonen viser, innebærer de teoretiske rammene korporatisme, pluralisme og styringsnettverk ulike antakelser om styringsprosesser og institusjonelle former for samhandling mellom offentlige og private aktører. Vi har i tabell 1 beskrevet tre sentrale dimensjoner som skiller de tre forståelsesrammene med utgangspunkt i diskusjonen ovenfor.

Side: 188

Sentrale forskjeller mellom korporatisme, pluralisme og styringsnettverk

KorporatismePluralismeStyringsnettverk
Aktører og institusjonelle nivåer

Få, nasjonale økonomiske interesseorganisasjoner

Mange nasjonale enkeltorganisasjoner og aktører

Mange lokale og nasjonale enkeltorganisasjoner og aktører

Koordinering

Forhandlinger på elitenivå mellom interesseorganisasjoner, regjering og forvaltning, høy grad av koordinering

Koalisjonsdannelser i Stortinget påvirket av av lobbyinteresser, lav grad av koordinering

Refleksiv koordinering i nettverk, middels grad av koordinering

Politikkens legitimering

Funksjonelle økonomiske interesser

Allmenne samfunnshensyn

Allmenne samfunnshensyn


Tabellen viser at sentrale forskjeller kan knyttes til hvilke institusjonelle nivåer og aktører som står i fokus for analysen, i hvilken grad og på hvilken måte det skjer en politisk koordinering og hvordan politikken legitimeres. Vi vil bruke denne tredelingen som utgangspunkt for analysen i del fire.

Metode og data

Analyseopplegget er en casestudie der vi har studert lokale prosesser i de to regionene, prosesser på nasjonalt nivå og samhandling mellom de to nivåene. Datamaterialet er i hovedsak dokumentstudier og intervjuer med sentrale aktører. Det er gjennomført 32 intervjuer i perioden 2003–2007. Vi har intervjuet representanter for gassforaene i Trøndelag og Grenland, de lokale avdelingene av LO og NHO, sentrale politikere i Trondheim, Porsgrunn og Bamble kommuner, samt sentrale politikere og byråkrater i Telemark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. Vi har også intervjuet representanter for industrien. På nasjonalt plan har vi intervjuet nåværende og tidligere ledelse for Norsk Gassforum og representanter for LO og Norsk Industri (som er den sentrale organisasjonen innenfor NHO på feltet). Vi har dessuten intervjuet representanter fra politiske partier i Stortingets energi- og miljøkomité og ansatte i Nærings- og handelsdepartementet. Utgangspunktet for valg av intervjuobjekter var deres formelle posisjoner i de organisasjonene som var utgangspunktet for analysen. Samtidig ble kartlegging gjennom intervjuene i den første fasen viktig for videre

Side: 189

utvelging av intervjuobjekter. Intervjuene ble gjennomført som halvstrukturerte intervjuer av mellom én og to timers varighet. Videre er det gjennomført dokumentanalyse av sentrale stortingsmeldinger og andre dokumenter knyttet til behandlingen av saken i Stortinget, offentlige utredninger, sakspapirer, referater fra møter i Norsk Gassforum og avisartikler fra både lokale og nasjonale medier om gasspolitikken generelt og Norsk Gassforum og Gassalliansen spesielt.

Hovedlinjer i caset

Beslutningsprosessen knyttet til statlig medfinansiering av infrastruktur må sees i lys av den overordnede debatten om innenlands bruk av naturgass som har foregått i Norge siden midten av 1990-tallet. Norge var i 2004 verdens tredje største eksportør av gass, og bare 1 % av gassen produsert på den norske kontinentalsokkelen blir brukt innenlands (SSB 2006). I perioden fra ilandføringsstedene Kårstø, Kollsnes og Tjeldbergodden ble etablert tidlig på 1990-tallet og fram til i dag, har spørsmålet om mer bruk av gassen innenlands blitt satt på dagsordenen med økende tyngde, og regionale og industrielle aktører har mobilisert for å få etablert en nasjonal strategi. Fra en situasjon med spredte virksomheter, først og fremst på Vestlandet med fokus på bruk av gass som drivstoff innenfor transportsektoren, ble spørsmålet om gassbruk utover 1990-tallet i økende grad knyttet til det kontroversielle temaet energiproduksjon og gasskraftverk. Etter hvert har det industripolitiske fokuset blitt bredere, og en ser i dag konturene av en nasjonal innovasjonsstrategi knyttet til industriell utvikling basert på gass som råstoff.

Utgangspunktet for vår analyse er de to regionene Grenland og Trøndelag, som har mobilisert for å få statlig finansiering av gassrørledning fra henholdsvis Kårstø og Tjeldbergodden. Målet for den politiske mobiliseringen har vært det samme i de to regionene, men de politiske og næringsmessige kontekstene har vært ulike. I Grenland har mobiliseringen rundt en rørledning, kostnadsberegnet til ca. 4.5 mrd. kr. av Econ (2003), først og fremst vært en strategi for å styrke og videreutvikle prosessindustriens stilling i et område med sterke industrielle tradisjoner. Fortsatt sysselsetter industrien her en høyere del av befolkningen enn landsgjennomsnittet, men antallet industriarbeidsplasser har lenge vært i tilbakegang. På 1970-tallet ble

Side: 190

det etablert petrokjemisk industri basert på gass som råstoff i Bamble, og det er i stor grad behovene for råstoff innenfor denne industrien, i første rekke Hydro Polymers og Borealis’ virksomheter (nå kjøpt opp av det britiske selskapet Ineos) og Yara Porsgrunn som har stått i fokus. I tillegg har mulighetene knyttet til videreutvikling av beslektede virksomheter basert på en «industricluster»-tenkning vært viktig. Det sentrale argumentet har vært at transport gjennom rør sikrer større volum og høyere grad av stabilitet både når det gjelder levering og pris sett i forhold til transport med skip. Dette oppfattes som en viktig rammebetingelse for å beholde disse virksomhetene i Norge i en situasjon med stadig sterkere global konkurranse om industrilokaliseringer (Underthun 2004, 2008). Grenlandsrøret var dessuten tidligere en del av en omfattende plan om levering av gass fra Norge til Polen som skulle følge en trasé fra Kårstø til Grenland, Østre Sverige og videre forbi København til Polen (Ask 2001). Dette prosjektet ble imidlertid skrinlagt fra polsk side i 2002 (NRK Telemark 2002) og endret med dette forutsetningene for Grenlandsrøret i den perioden vi har studert.1

I Trøndelag har arbeidet med finansiering av en gassrørledning fra Tjeldbergodden først og fremst vært knyttet til Industrikraft Midt-Norges plan om bygging av et gasskraftverk på Norske Skogs fabrikkområde på Skogn (Industrikraft Midt-Norge 1999:3, 4). Industrikraft Midt-Norge var i den perioden vi studerer eid av Elkem, Statoil, Norske Skog, Nord- Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Trondheim Energiverk (TEV). Hovedargumentet bak prosjektet har slik sett vært å sikre Norske Skog og Elkem sikker og konkurransedyktig energitilførsel for sine virksomheter.2 Ikke minst har framtida for papirproduksjonen til Norske Skogs anlegg på Fiborgtangen og prognoser som tilsier at Midt-Norge vil få knapphet på energi fra 2008, vært en sentral rammebetingelse for de lokale politiske prosessene (Syrstad 2006). Energispørsmålene har stått i fokus, og det industrielle perspektivet har vært langt mindre framtredende enn i Grenland. Diskusjonen om infrastruktur i Trøndelag har da også i stor grad blitt preget av den nasjonale klima- og gasskraftdebatten og spørsmål om reduksjoner innenlands eller kostnadseffektivitet globalt skal legges til grunn for politiske veivalg (Hovden & Lindseth 2004). Utslippstillatelsen til gasskraftverket på Skogn ble gitt av Stoltenberg

Side: 191

I-regjeringen etter regjeringsskiftet på nettopp gasskraftspørsmålet i 2000. I Sem-erklæringens gasskraftkompromiss fra Bondevik II-regjeringen høsten 2002 ble det slått fast at allerede gitte konsesjoner ville bli opprettholdt, men at ingen nye ville bli gitt. Videre ble det åpnet for at staten skulle kunne være med å finansiere gassrør til innenlands bruk, men bare dersom gasskraftverkene var CO2-frie (Samarbeidsregjeringen 2001). Disse nasjonale rammebetingelsene har vært sentrale for Trøndelag, men i mindre grad for Grenlands del (Underthun 2008; Syrstad 2006).

På nasjonalt plan ble spørsmålet om infrastruktur og finansiering først tatt opp i innstillingen fra Gassteknologiutvalget som ble nedsatt rett før Stoltenberg I-regjeringen gikk av høsten 2001 (NOU 2002:7). Bondevik II-regjeringen fulgte opp utvalgets arbeid gjennom Stortingsmelding nr. 9 (2002–2003), og en konkluderte her med at det innenlandske markedet var lite, og at mer fleksible systemer basert på mindre mottaksanlegg og LNG-transport på skip derfor skulle prioriteres framfor permanent og kostnadskrevende infrastruktur i en første fase. De regionale og næringspolitiske interessene mobiliserte for gjennomslag, men oppnåde lite i denne omgang. Stortingsflertallet samlet seg om en innstilling der en ba om at det måtte gjennomføres flere økonomiske utredninger før en kunne ta stilling til om staten skulle bidra økonomisk til gassrør (Innst. S. nr. 167, 2002–2003). NVE gjennomførte i neste runde beregninger som viste at det ikke var samfunnsøkonomisk lønnsomt med gassrørledninger til Grenland eller inn Trondheimsfjorden (Bergesen, Svendsen & Selfors 2004). Disse konklusjonene ble lagt til grunn da regjeringen fremmet St.meld. nr. 47 (2003–2004) i august 2004. I tillegg forutsatte regjeringen fortsatt at statlig deltakelse i finansiering av gassrør ikke subsidierte konvensjonelle gasskraftverk. I perioden fra regjeringen la fram denne innstillingen og til Stortingets behandling av saken våren 2005, skjedde det en omfattende og koordinert politisk mobilisering fra de regionale og næringspolitiske aktørenes side, og i denne runden ga mobiliseringen resultater. Gjennom et kompromiss mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ble regjeringen pålagt, i samarbeid med statlige og private aktører, å gå inn i forhandlinger med industrien i Grenland og Trøndelag med sikte på å realisere rørledning for naturgass (Innst. S. nr. 135, 2004–2005:18). Med det var

Side: 192

et klart nei til offentlig finansiering av gassrørledninger i regjeringen og blant økonomiske eksperter blitt snudd til et ja med bred oppslutning i Stortinget.

Analyse

Som beskrevet i tabell 1 kan sentrale forskjeller mellom forståelsesrammene korporatisme, pluralisme og styringsnettverk knyttes til hvilke institusjonelle nivåer og aktører som står i fokus for analysen, i hvilken grad og på hvilken måte det skjer en politisk koordinering og hvordan politikken legitimeres. Vi vil nå gjennomføre analysen med utgangspunkt i disse dimensjonene.

Aktører og institusjonelle nivåer

Et sentralt trekk i caset vårt er at et stort antall offentlige og private aktører på ulike geografiske nivåer har vært tett sammenvevd i beslutningsprosesser og at de institusjonelle grensene mellom offentlige og private aktører har vært flytende. Prosesser innenfor nettverk av både lokale politiske institusjoner, partier, næringsorganisasjoner og fagforeninger har gått parallelt, og det har skjedd en institusjonalisering og økende grad av koordinering både innenfor og mellom ulike geografiske nivåer og regioner over tid. På bakgrunn av disse observasjonene argumenterer vi for at styringsnettverk er en mer relevant forståelsesramme enn pluralismen og korporatismen som i hovedsak har fokusert på forholdet mellom organiserte interesser og politiske institusjoner på nasjonalt nivå. For å forstå den prosessen som ledet fram til nettverkets gjennomslag overfor Stortingets beslutning våren 2005, må vi se på det som skjedde både på lokalt og sentralt nivå og vekselvirkningen mellom de to nivåene.

Både Grenland og Trøndelag kjennetegnes av nettverk som delvis har vært formaliserte og delvis uformelle. Aktører har hatt roller innenfor både industri, interesseorganisasjoner og lokale politiske verv i begge regionene, men det er likevel et entydig inntrykk fra datamaterialet vårt at aktører fra industrien har vært mer toneangivende i Grenland og at mobiliseringen her har vært langt mer omfattende:

[...] det var viktig å få med seg industrien direkte, sånn at vi får fram budskapet om at vi er enige i distriktet. Derfor ble Telemark Gassforum en

Side: 193

organisasjon med deltakere fra kommunene og fylkeskommunen, men i stor grad også de største bedriftene, LO og NHO [...] Jeg tror at vi ser en enorm synergieffekt i den oppbygginga i forhold til at noen dører er det politikerne som har nøkkelen til å få låst opp, og andre dører har industrien vel så gode muligheter til å åpne selv. Her kan vi forsterke hverandres budskap. I en del politiske fora på nasjonalt nivå har vi for eksempel med industrifolk for å fortelle budskapet om hvilken nytte dette har i nasjonal sammenheng (intervju, Telemark Gassforum, 2003).

Telemark Gassforum ble formelt etablert sommeren 20003 med Telemark fylkeskommune, kommunene i Grenland, NHO, LO, Vekst i Grenland og energiselskapet Skagerak Energi og sentrale bedrifter innenfor den petrokjemiske industrien og gjødselsindustrien som deltakere. Samarbeidet mellom de politiske og industrielle aktørene har tradisjonelt vært tett i denne regionen, og flere av politikerne som ble involvert i Telemark Gassforum, uttalte i intervjuene at de tidligere hadde vært ansatt i eller hadde permisjon fra industribedriftene som også er medlemmer av organisasjonen. Initiativet til Telemark Gassforum var delvis politisk (fra kommune- og fylkespolitikere), og delvis industrielt (basert på industrisamarbeidet Industricluster Grenland), men formaliseringen kom etter forslag fra tidligere ordfører i Bamble, Jan Erik Gyllensten (Underthun 2004). Etter hvert fikk institusjonen «Vekst i Grenland» sekretariatsfunksjonen til organisasjonen.

I Trøndelag ble nettverket Gassforum Trøndelag organisert som et organ uten politisk deltakelse, men likevel med aktører med partipolitisk bakgrunn som toneangivende. Nettverket ble etablert våren 2001 som et samarbeid mellom ulike fagorganisasjoner og med Fellesforbundet i Sør- og Nord-Trøndelag som initiativtaker. I 2003 ble også NHO og regionale næringsforeninger medlemmer. Regiondirektør for NHO Trøndelag, Otto Gregussen, som var tidligere fiskeriminister for Arbeiderpartiet, ble valgt til leder for styret, og han satt fram til høsten 2003. Da overtok avtroppende fylkesordfører Merethe Storødegård for Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag som leder av Gassforum Trøndelag og deretter som regiondirektør for NHO Trøndelag (intervjuer Gassforum Trøndelag 2006). Aktører med partipolitisk bakgrunn, i første rekke fra Arbeiderpartiet, sto sentralt, noe som la grunnlag for nært samarbeid med de politiske aktørene på kommu-

Side: 194

nalt og fylkeskommunalt nivå (intervjuer Gassforum Trøndelag og Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner 2006). Målet med Gassforum Trøndelag var å oppnå en mobilisering for prosjektet blant næringsaktørene, men det var et initiativ som i stor grad var drevet fram politisk, først og fremst fordi det var få etablerte virksomheter som hadde et engasjement knyttet til bruk av naturgass:

[...] hvis vi virkelig skulle få en effekt ut av en ledning inn Trondheimsfjorden, så var vi helt avhengige av at næringslivet hadde et eierskap til det, at næringslivet så behovet for det og at næringslivet var med på å utrede det. Så da etablerte man gassforumet, og det skjedde i et samarbeid med NITO, Fellesforbundet og NHO ... Det skulle være for å forankre eierskapet til hele tenkningen i næringslivet (intervju med leder for Gassforum Trøndelag, 2006).

Lokale politiske organer hadde samtidig institusjonell tilknytning til gasskraftprosjektet på Skogn gjennom eierskap i Industrikraft Midt-Norge; for Trondheim kommunes del gjennom Trondheim Energiverk fram til 2002, og for Nord-Trøndelag fylkeskommunes del gjennom Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (Industrikraft Midt-Norge 1999:4; Syrstad 2006).

På nasjonalt plan ble det utviklet nettverk som var koblet sammen med de lokale prosessene på en måte som sto sentralt både i forhold til koordinering mellom ulike regioner og gjennomslag i Stortinget. Dette skjedde både med utspring i de regionale gassforaene som var etablert i samarbeid mellom næringsliv og politiske institusjoner og i det nasjonale samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO. Allerede tidlig på 1990-tallet ble Trollutvalget i Hordaland, Gassutvalget i Rogaland og Tjeldbergodden-utvalget i Møre og Romsdal etablert som samarbeidsorganer mellom offentlige og private aktører for å fremme bruken av naturgass i Norge (intervjuer Norsk Gassforum, 2007). I 1998 ble dette nettverket formalisert som Norsk Gassforum, en nasjonal organisasjon med siktemål om å fremme landbasert næringsutvikling basert på naturgass. Nord-Trøndelag fylkeskommune ble medlem av organisasjonen fra 1999, Telemark Gassforum i 2000 og Sør-Trøndelag fylkeskommune i 2003 (Underthun 2004; Syrstad 2006). Organisasjonen har i dag 13 medlemmer, og den representerer alle kystregionene i Norge med unntak av Oslo og Vestfold.

Side: 195

Et dominerende antall av medlemmene er fylkeskommuner (som i Trøndelag), men det er også eksempler på regioner som er representert med samarbeidsorganer mellom offentlige og private aktører (som Telemark Gassforum). Organisasjonen har gjennomgått en prosess i retning rendyrking av politisk representasjon på det nasjonale nivået, men på det regionale nivået er det mange ulike former for nettverk mellom offentlige og private aktører, og det varierer i hvilken grad de politiske eller private aktørene er toneangivende i samarbeidet. Særlig i perioden fra 2003 og fram mot Stortingets behandling av spørsmålet om infrastruktur våren 2005, gjennomgikk organisasjonen en institusjonaliseringsprosess, noe som ikke minst var knyttet til utvikling av et profesjonelt nettverk mellom de byråkratiske representantene fra fylkeskommunene (intervjuer Norsk Gassforum 2006 og 2007). Intervjuene viser også tydelig at det i hovedsak er fylkesordførerne og én representant fra administrasjonen i fylkeskommunene som deltar i dette nettverket.

Også i samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO på nasjonalt plan pågikk det parallelle prosesser som fikk betydning. Henriksen-utvalget (etter dets leder Arent M. Henriksen) arbeidet med å utrede muligheter og strategier for innenlands bruk av naturgass i 2001, og her deltok sentrale politikere og LO-representanter fra de ulike regionene, deriblant de framtidige lederne av Trøndelag og Telemark Gassforum. Utvalgets leder, Arent M. Henriksen, deltok også seinere i Gassteknologiutvalget nedsatt av Stoltenberg I-regjeringen. Henriksen-utvalgets tilknytning til regjeringen var tett gjennom at statssekretærene i Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet var sekretariat for utvalget i samarbeid med LO (LO & Ap 2001). Daværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Stein Lier-Hansen, ble i 2002 direktør i Prosessindustriens Landsforening (Administrerende direktør for Norsk Industri fra 2006) og var gjennom dette også sentral i arbeidet som Gassalliansen gjorde våren 2005 overfor Stortinget (intervju med Lier-Hansen 2007). Henriksen-utvalget anbefalte offentlige tiltak for å legge forholdene til rette for innenlands bruk av gass, blant annet offentlig støtte til infrastruktur i Midt-Norge, Hordaland og Grenland (LO & Ap 2001). Disse anbefalingene skulle bli en viktig premissleverandør for den videre debatten og for konsolide-

Side: 196

ringen av samarbeid mellom nettverk på tvers av styringsnivåer og sektorer.

Koordinering

Som gjennomgangen i forrige del viser, har prosessene i vårt case vært preget av ulike nettverk på tvers av geografiske nivåer med både offentlige og private aktører. Et sentralt poeng i forhold til det teoretiske utgangspunktet er imidlertid ikke bare å dokumentere hvilke aktører som inngikk og hvilke strukturer som ble etablert, men å si noe om nettverkenes rolle i koordineringen mellom ulike interesser. Vår empiriske analyse viser at det skjedde en koordinering mellom regionale interesser, LO og NHO i et nettverk uten statlig deltakelse på en måte som la premisser for Stortingets beslutning våren 2005. Prosessene innenfor Norsk Gassforum og i det enda bredere nettverket Gassalliansen sto her sentralt, og ikke minst spilte LO en rolle som pådriver for å skape et slagkraftig nettverk (intervjuer LO 2007; Norsk Gassforum 2006, 2007; NHO 2007). Disse observasjonene er viktige teoretisk fordi de mekanismene vi observerer skiller seg både fra korporativ koordinering gjennom elitesamarbeid med organisasjonene og utøvende myndighet og et pluralistisk spill med lobbyisme, fragmentering og Stortinget som beslutningsarena. Også når det gjelder denne dimensjonen, gir analysen med andre ord støtte til den forståelsesrammen som litteraturen om styringsnettverk legger til grunn.

I den første perioden framsto forholdet mellom de ulike regionene som arbeidet for finansiering av infrastruktur og landbasert næringsutvikling på mange måter som et nullsumspill der regionene konkurrerte mot hverandre. Selv om utviklingen gikk i retning institusjonalisering og utvikling av en felles nasjonal agenda innenfor Norsk Gassforum mot slutten av 1990-tallet, gjaldt konkurransesituasjonen også internt i organisasjonen. For eksempel gjaldt dette spørsmålet om gassrørledninger fra Nordsjøen til Sverige, Finland og Polen, som ble satt på dagsordenen i 2001. Her samarbeidet Nord-Trøndelag og Nordland Gassforum i konkurranse med Grenland og Østfold om valg av trasé (intervjuer Nordland fylkeskommune og Telemark Gassforum 2006; 2007). I arbeidet med å få statlig finansiering av rørledning til Skogn, konkurrerte Trøndelag både med Tjeldbergodden på Nordmøre som var ilandføringssted med egne planer

Side: 197

om gasskraftverk og ikke minst med Grenland som hadde et etablert industrielt miljø og høy legitimitet på den politiske dagsordenen (intervju Gassforum Trøndelag 2006).

På nasjonalt plan var perioden 2001–2004 preget av manglende politisk suksess sett fra de industrielle og regionale aktørenes side. Lite hadde skjedd etter at Henriksen-utvalgets anbefalinger ble lagt til side i forbindelse med regjeringsskiftet høsten 2001. Bondevik II-regjeringen var bundet av Sem-erklæringen og framsto som generelt skeptisk til en politikk for innenlands bruk av gass (Samarbeidsregjeringen 2001). Stortingsmeldinger om disse spørsmålene ble som nevnt lagt fram både i 2002 og 2004, men gjennomslaget for de industripolitiske og regionale interessene var begrenset. Ingen signaler i retning statlig støtte til infrastruktur ble gitt i den stortingsmeldingen som ble presentert høsten 2004, og frustrasjonen var økende.

Sentralt i forhold til Stortingets behandling av spørsmålet våren 2005 ble koordineringen mellom de regionale interessene, LO og NHO som skjedde gjennom etableringen av det nasjonale nettverket Gassalliansen seint i 2004. Aktørene vi intervjuet i Norsk Gassforum pekte alle på at LOs rolle var sentral for å skape erkjennelse blant de regionale aktørene om at dette var en situasjon med gjensidig avhengighet og fordeler knyttet til å framstå som ett koordinert organ framfor flere. Så langt var imidlertid samarbeidet ikke institusjonalisert, og Norsk Gassforum framsto, ikke minst i LOs syn (intervju LO 2007), som for lite koordinert når det gjaldt forholdet mellom de ulike regionene. LO mente regionene burde intensivere arbeidet for å ivareta felles interesser knyttet til å få gass til det norske fastlandet heller enn å bli eksport til kontinentet. LOs ansvarlige for samarbeidet med Norsk Gassforum påpekte dessuten det politiske potensialet for å påvirke nasjonale politiske beslutningstakere og skape en felles regional mobilisering gjennom de regionale kanalene til Stortinget som Norsk Gassforum var en nøkkel til. Selv om de ulike aktørene lenge hadde hatt forståelse av at det var felles interesser mellom de regionale interessene, LO og NHO, ser det ut til at etableringen av Gassalliansen særlig bidro til at strategien i langt større grad ble koordinert og effektivisert for å få gjennomslag (intervjuer Norsk Gassforum, LO og NHO 2006; 2007). Som en av de sentrale aktørene innenfor LO uttrykte det: «Vi ønsket å aktivisere de regionale musklene [...]» (intervju LO 2007).



Side: 198

Norsk Gassforum samlet seg om en strategi som innebar at rørledninger til Grenland og Trøndelag skulle ha prioritet i mobiliseringen for statlig støtte, og strategien fikk tilslutning fra de andre medlemmene i Gassalliansen (intervjuer Norsk Gassforum, Telemark Gassforum og Gassforum Trøndelag 2006 og 2007). Som et resultat av denne interne koordineringen i nettverket, presenterte de regionale og industrielle aktørene et felles politisk budskap i høringen i energi- og miljøkomitéen i januar 2005. LO, NHO og Norsk Gassforum kom med en felles uttalelse med krav om statlig støtte til rørledninger, og de pekte ut rørledninger fra Kårstø til Grenland og fra Tjeldbergodden til Skogn som prioriterte prosjekter (NHO, LO & Norsk Gassforum 2004; PIL & NHO 2005; Norsk Gassforum 2005). Spesielt for Skogn-prosjektet ser denne alliansen på nasjonalt nivå ut til å ha vært avgjørende for å få gjennomslag. I forhold til Grenland, der det foregikk en omfattende folkelig mobilisering, oppfattet det regionale nettverket i Trøndelag det som avgjørende ikke å gå inn i et konkurranseforhold. Hvis dette skjedde, var oppfatningen blant flere sentrale aktører i Trøndelag at Trøndelag ville ha tapt fordi bevaring av industriarbeidsplasser i Grenland sto langt høyere på den nasjonale politiske dagsordenen enn utvikling av nye i Trøndelag (intervju Gassforum Trøndelag 2006).

Prosessene i de regionale nettverkene der også partiene deltok, hadde gitt grobunn til Gassalliansens argumentasjon innenfor partiene på nasjonalt nivå. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde lenge signalisert at de ville gi statlig støtte til gassrørene, og også innenfor regjeringspartiene var aktører med regional og industripolitisk bakgrunn, spesielt fra Høyre og Kristelig Folkeparti, positive (intervju Stortinget 2006). Av prosessen som pågikk mellom Stortinget og regjeringen under komitébehandlingen, går det fram at det ble stilt en rekke kritiske spørsmål, blant annet om prosjektenes økonomiske forutsetninger og bredere samfunnsmessige ringvirkninger, som fulgte opp Gassalliansens argumentasjon (Olje- og energidepartementet 2005a, 2005b). Til slutt samlet regjeringspartiene og Høyre seg om en innstilling der den felles argumentasjonen fra Gassalliansen langt på vei fikk aksept (Innst. S. nr. 135, 2004–2005:9–10). På denne måten fikk nettverkets koordinerte strategi med et samlet budskap på tvers av regionale interesser gjennomslag.

Side: 199

Politikkens legitimering

I den teoretiske diskusjonen argumenterte vi for at utviklingen i retning pluralisering og fragmentering av interesser i samfunnet innebærer at aktører i økende grad må bygge allianser og lage strategier for å legitimere sine politiske interesser med utgangspunkt i allmenne interesser heller enn i de spesifikke interessene som ulike regioner, sektorer eller næringer representerer. Spesielt la vi her vekt på at virkelighetsforståelser forsterkes og blir mer konforme gjennom den refleksive koordineringen som skjer i styringsnettverk. Vi pekte på at dette innebærer et særlig fokus på politikkens koordinering og legitimering internt i nettverk og på legitimering overfor de omgivelsene som nettverkenes mobilisering er rettet mot (Schmidt 2002). Begge disse dimensjonene har vært viktige i vårt case. Mest sentralt for koordineringen av de regionale interessene i en felles mobilisering, var den strategien som ble valgt for å legitimere politikken blant både tilhengere og motstandere av konvensjonelle gasskraftverk. Det som dominerte i forhold til den nasjonale beslutningsprosessen var spørsmålet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet og legitimeringen av rørledningen ut fra teknisk-vitenskapelige beslutningsprosedyrer. Både internt i de regionale nettverkene og i forhold til nasjonale beslutningstakere ble det strategisk viktig å allmenngjøre argumentasjonen for å oppnå legitimitet og bygge allianser ut over de lokale næringsinteressene som utgjorde kjernen i den politiske mobiliseringen:

[...] vi er jo i jevnlig dialog med disse som driver og regner i dag. Så vi må passe på om det dukker opp noe som ikke er riktig, eller som i hvert fall er i konflikt med det vi mener. Det kan jo sitte folk i departementene som ikke har den samme oversikten, eller disse utredningsselskapene som ikke helt vet hva de snakker om. Og da er det viktig at vi er med og sier, sånn er det ikke. Du må være med i den kampen om å påvirke beslutningstakerne og de som gjør utredningene. Ikke minst er det viktig å få fram dette gjennom media (intervju Telemark Gassforum 2003).

Den nasjonale klimapolitikken har vært rammebetingelse for prosessene både i Grenland og Trøndelag, og i begge regionene kan vi observere at utvikling av en felles argumentasjon i nettverkene har bidratt til å skape regional konsensus. Spesielt i Trøndelag sto de nasjonale politiske skillelinjene knyttet til syn på gasskraft som dels gikk mel-

Side: 200

lom, men også innenfor ulike politiske partier sentralt i den første fasen. I begge Trøndelagsfylkene var den politiske ledelsen dominert av samarbeidskonstellasjoner mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og særlig i Sør-Trøndelag var både Senterpartiet og toneangivende representanter fra Arbeiderpartiet med bakgrunn fra AUF motstandere av gasskraft uten CO2-håndtering. Dette førte til at det politiske nettverket var fragmentert særlig i perioden fram til valget 2003. Imidlertid skjedde det en endring i forkant av valget, hvor Gassforum Trøndelag sammen med den politiske ledelsen i Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner tok initiativ til at en plan om pilot for CO2-håndtering ble utviklet i samarbeid med SINTEF. Planene ble etter hvert videreført til ambisjon om verdikjedetenkning i større skala (intervjuer Gassforum Trøndelag og Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner 2006). Dette bidro til større grad av konsensus blant gasskrafttilhengere og motstandere lokalt, særlig innenfor Arbeiderpartiet:

[...] det var så splittet herifra at vi måtte skape større politisk kraft for å få løftet hele prosjektet. Det var egentlig en bevisst og ganske langsiktig satsning. Fram imot Stortingsmelding nr. 47 var tanken å løfte det hele på sporet og at Skogn skulle bli et tema igjen. Den eneste muligheten å få til det på var å samle [...] (intervju fylkesordfører i Sør-Trøndelag 2006).

Prosessen som kan observeres i Grenland hadde mange likhetstrekk. Som tidligere nevnt sto rørledningens rolle i å sikre naturgass som industrielt råstoff og prosessindustriens framtidige stilling i en historisk sentral industriregion her sentralt i diskusjonen. Mobiliseringen var omfattende, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom et fakkeltog med 6000 deltakere i februar 2003 og gjennom en resolusjon med tverrpolitisk støtte gitt av samtlige politiske partier i Telemark i 2004, fra FrP til RV (Underthun 2004). Spørsmålet om gasskraftverk var på tegnebrettet i startfasen til Telemark Gassforum, men ble imidlertid skjøvet til side i argumentasjonen fordi det kunne skape strid lokalt og skyve bort viktige alliansepartnere og gjennom dette undergrave det politiske potensialet for mobiliseringen på nasjonalt nivå:

[...] vår agenda er ikke gasskraft. Vi ønsker å sikre industrien. Og på bakgrunn av at vi avklarte det, så har vi faktisk hatt en bred politisk oppslut-

Side: 201

ning [...]. Samtidig har vi sagt at la nå nasjonen ta debatten om gasskraftverk eller ikke, men det er klart at den dagen man har avklart diskusjonen, [når man får] ny teknologi med CO2-håndtering [...], så er jo Grenland like aktuell for gasskraft som et hvilket som helst annet sted, kanskje mer aktuelt (intervju Telemark Gassforum, 2003).

Gasskraft ble altså ikke sett på som et umiddelbart behov for industrien. Tilløpene til initiativ for konvensjonell gasskraft som ble luftet lokalt og nasjonalt (eksempelvis av Jens Stoltenberg i 2003), ble kraftig kritisert lokalt i Grenland for å kunne undergrave legitimiteten til kampanjen på nasjonalt nivå (Varden 2003).

Som sitatet ovenfor peker mot, ble imidlertid gasskraft satt på dagsordenen igjen da Skagerak Energi leverte forhåndsmelding om konsesjonssøknad tidlig i 2004. Også her ble det lansert planer om CO2-håndtering som gjorde at planen ble oppfattet som mindre kontroversiell enn tidligere, ikke minst blant gasskraftmotstanderne i SV (Underthun 2004). Dette ble også viktig i forhold til beslutningsprosessen på nasjonalt nivå. Det var åpenbart at et gasskraftverk ville øke den økonomiske legitimiteten ved prosjektet som vi kommer tilbake til nedenfor, og slik sett var initiativet til Skagerak Energi svært velkomment for Telemark Gassforum (intervju Telemark Gassforum 2003, 2007).

I mobiliseringen rettet mot nasjonale beslutningstakere var det faktisk ikke først og fremst miljøspørsmålene, men spørsmålet om lønnsomhet i prosjektet som sto i fokus for den politiske argumentasjonen. NVE hadde i sin utredning konkludert med at gassrørene ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme grunnet for liten sluttbruk, og Bondevik II-regjeringen hadde sluttet seg til denne konklusjonen i Stortingsmelding nr. 29 (2003–04). Et sentralt premiss for NVE var det valg av diskonteringsrente som ble lagt til grunn for beregningene. Diskonteringsrenta er en størrelse fastsatt av Finansdepartementet for å reflektere kostnadene ved å binde opp kapital i langsiktige anvendelser og på denne måten å si noe om et prosjekt er lønnsomt for samfunnet sett i forhold de verdiene som alternativt kan genereres ved annen bruk av kapitalen (Stortingsmelding nr. 29 (2000–01)). Både de regionale nettverkene og organisasjonene innenfor Gassalliansen trakk de økonomiske forutsetningene som lå til grunn for myndighetenes bereg-

Side: 202

ningsmåte i tvil, og det ble laget beregninger for å vise at planene for gassrørledningen var økonomisk gjennomførbare. Telemark Gassforum støttet seg på beregninger gjort av Econ (2003), mens Trøndelag gjennomførte analyser i regi av Trøndelagsrådet ved hjelp av ekspertise fra Industrikraft Midt-Norge (intervju Nord-Trøndelag fylkeskommune 2006). Poengene var de samme som lenge hadde blitt brukt av PIL og NHO i andre sammenhenger, samtidig som argumentasjonen ble vitenskapeliggjort gjennom referanser til økonomisk ekspertise som satte spørsmålstegn ved Finansdepartementets beregningsmåte (Syrstad 2006). Samtidig var det også klare normative hentydninger til den allmenne nytten rørledningene ville skape i form av mulige synergieffekter på flere geografiske nivåer. Spesielt tydelig var legitimeringsstrategien om at statlige investeringer i gassrørledninger ville være økonomisk og miljømessig fordelaktig for nasjonen som helhet, ikke bare sett i forhold til næringsutvikling i spesifikke regioner. Både dokumentasjonen fra prosessen i forholdet mellom Stortinget og regjeringen og intervjumaterialet viser at denne alternative økonomiske argumentasjonen sto sentralt da Stortinget behandlet saken våren 2005 (intervju Stortinget 2006; Olje- og energidepartementet 2005a, 2005b).

Styringsnettverk – en ny form for koordinering og legitimering

I del to trakk vi opp noen sentrale skillelinjer mellom ulike teorier om interesseformidling, og vi argumenterte for at viktige forskjeller kan knyttes til hvilke institusjonelle nivåer og aktører som står i fokus for analysen, i hvilken grad og på hvilken måte det skjer en politisk koordinering og hvordan politikken legitimeres. Vår analyse av et økonomisk viktig og tverrsektorielt saksfelt der både partier, interesseorganisasjoner og lokale politiske institusjoner har vært involvert, viser relevansen av styringsnettverk som forståelsesramme. Den peker på trekk ved prosessen som vi mener Makt- og demokratiutredningens overordnede dikotomi mellom pluralisme og korporatisme ikke fanger opp i tilstrekkelig grad.

For det første har vi lagt vekt på etableringen av nettverk med flytende grenser mellom offentlige og private aktører på ulike institusjonelle nivåer. Gjennom de regionale gassforaene har det blitt dannet nettverk mellom aktører forankret i lokale politiske institusjoner,

Side: 203

bedrifter og lokale næringsorganisasjoner, og dette har lagt grunnlag for nasjonale nettverk gjennom organisasjonen Norsk Gassforum og den enda bredere Gassalliansen med deltakelse fra LO og NHO. Målet for de politiske og økonomiske aktørene har vært å få etablert infrastruktur for gass som grunnlag for næringsutvikling, og i denne prosessen har de offentlige og private aktørene på sentralt og lokalt plan vært gjensidig avhengig av hverandre, både når det gjelder å framskaffe kapital, kunnskap og gjennom deres komplementære politiske ressurser knyttet til påvirkning av ulike politiske og økonomiske beslutningstakere. Det har vært en vekselvirkning mellom prosesser på ulike institusjonelle nivåer, og grensene mellom den korporative og numeriske kanalen har vært flytende.

For det andre har vi lagt vekt på å dokumentere at vi observerer nettverk uten statlig deltakelse. Det har skjedd en koordinering mellom de regionale interessene og økonomiske interesseorganisasjoner i disse nettverkene, og denne koordinerte aktiviteten har vært viktig for Stortingets beslutningsprosess. Vår analyse viser med andre ord at det har skjedd en form for styring og koordinering i nettverk som ikke fanges tilstrekkelig opp gjennom forståelsesrammer som korporatisme, pluralisme og lobbyisme. Samhandlingsformene har vært fleksible og flytende, og de har kommet til uttrykk gjennom andre former for koordinering enn trepartisamarbeid som beskrevet innenfor korporatismen. Imidlertid ser vi at det er stor grad av stabilitet når det gjelder hvilke interesser som ivaretas. Gjennom reorganisering og bygging av nye allianser har aktører som historisk har vært toneangivende innenfor den korporative kanalen fått gjennomslag for sine interesser, selv om rammene for den politiske deltakelsen og den utøvende politiske makt har blitt endret. Særlig ser dette ut til å gjelde LO. Denne observasjonen har implikasjoner for diskusjonen om statens rolle som har stått sentralt innenfor litteraturen om interesseformidling (Jordan & Schubert 1992). Nettverkene vi har studert viser at det har skjedd mer koordinering enn det en finner i fragmenterte lobbyprosesser på Stortinget, men at dette er koordinering som har foregått utenfor de politiske institusjonene. Dette peker i retning av at forholdet mellom ulike samfunnsaktører må forstås innenfor en mer strukturell ramme enn det pluralismen har som utgangspunkt, men i en kontekst der statens rolle som koordinator står mindre sentralt enn i korporatismen.



Side: 204

Disse observasjonene bidrar også til diskusjonen om statens (nye) rolle som foregår innenfor litteraturen om nettverksstyring. Mens enkelte her ser nettverksstyring som et nytt virkemiddel for å øke statens styringspotensial i et mer stadig mer komplekst samfunn, ser andre det som uttrykk for at statens ambisjonsnivå reduseres (Rhodes 1997; Pierre og Peters 2000; Lundqvist 2001). Vabo et al. (2004) peker på at forskningen i Skandinavia først og fremst har vært orientert mot politiske initierte nettverk etablert for å styrke den offentlige styringen på lokalt nivå. Andre deler av litteraturen, spesielt studier av lokale næringspolitiske nettverk, har imidlertid satt fokus på nettverkenes autonomi og makt og på at styring gjennom nettverk – ofte dominert av næringsaktører – reduserer mulighetene for realisering av offentlige styring rettet mot velferdspolitiske og regionale mål (Painter & Goodwin 2000; Jessop 2002; Brenner 2004; Geddes 2005). I vårt case har de korporative organisasjonene vært sentrale i koordineringen av en næringspolitisk strategi med vekt på økt offentlig engasjement, og en fortolkning er at de, sammen med regionene, har fylt noe av det (sentralstyrte) tomrommet som har oppstått i kjølvannet av endringer i statens rolle. Våre funn gir her støtte til Geddes (2005), som argumenterer for at økende nettverksstyring ikke nødvendigvis fører til mer makt for markedsorienterte aktører, men at nettverkenes orientering må sees i lys av mer overordnede ideologiske trekk knyttet til ulike lands historisk-institusjonelle kontekster.

For det tredje har vi lagt vekt på prosessene i nettverk knyttet til politikkens legitimering. Som vi pekte på i den teoretiske diskusjonen har sektoriserte forståelser og interesser fått mindre legitimitet, noe som innebærer at politikken må legitimeres på en mer allmenn måte. I den empiriske analysen la vi vekt på at det både internt i de regionale nettverkene og i forhold til nasjonale beslutningstakere var strategisk viktig å allmenngjøre argumentasjonen for å oppnå legitimering og bygge allianser ut over de lokale næringsinteressene som utgjorde kjernen i den politiske mobiliseringen. Mens strategien for å legitimere politikken blant både tilhengere og motstandere av konvensjonelle gasskraftverk var viktigst lokalt, sto legitimeringen basert på argumenter om samfunnsøkonomisk lønnsomhet mest sentralt i forhold til å få gjennomslag på Stortinget. Dette funnet har teoretiske implikasjoner fordi det sier noe om mulighetsrommet for den politiske

Side: 205

argumentasjonen (Underthun 2008). Nettverk og organisasjoner må, som Rommetvedt (2005) peker på, legitimere sine standpunkter med utgangspunkt i allmenne interesser heller enn de særinteressene som de representerer. Imidlertid er ikke tilfeldig hvilke allmenne hensyn den politiske strategien kan adressere (Schmidt 2002). Legitimeringen må skje innenfor rammen av rådende syn på hva som bør være statens rolle i den regionale utviklingen. Vi har studert nettverk som har vært orientert mot nettopp det å ivareta regionalpolitiske mål gjennom aktiv statlig deltakelse, og som har legitimert dette gjennom å allmenngjøre samfunnsinteresser inspirert av den sosialdemokratiske arven (Slagstad 2001; Geddes 2005). Mobiliseringen og legitimeringsstrategiene i nettverkene kan derfor også sees på som en reaksjon mot det de regionale og industripolitiske aktørene har oppfattet som ny-liberal politikk karakterisert av en mindre aktiv stat.

Referanser

Ansell, Chris (2000) «The Networked Polity: Regional Development in Western Europe». Governance: An International Journal of Policy and Administration, 13:303–333.

Ask, Alf Ole (2001), «Gassavtale til 100 milliarder snart i havn». Aftenposten, 31.07.2001. Lesedato 25.10.2004, fra http://tux1.aftenposten.no/nyheter/okonomi/d225004.html

Bache, Ian & Matthew Flinders, red. (2004), Multi-Level Governance. Oxford: Oxford University Press.

Baldersheim, Harald & Krister Ståhlberg (2002), «From Guided Democracy to Multi-Level Governance: Trends in Central-Local Relations in the Nordic Countries». Local Government Studies, 28:74–90.

205Bergesen, Birger, Pål Tore Svendsen & Asle Selfors (2004), Gass i Norge. Rapport 2004:10. Norges vassdrags-og energidirektorat.

Brenner, Neil (2004), New State Spaces. Urban Governance and the Rescaling of Statehood. Oxford: Oxford University Press.

Bukve, Oddbjørn & Roar Amdam (2004), «Regionalpolitisk regimeendring og regional utvikling». I: Roar Amdam & Oddbjørn Bukve, red., Det regionalpolitiske regimeskiftet – tilfellet Norge. Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.

Cawson, Allan (1986), Corporatism and political theory. Oxford: Basil Blackwell.

Christiansen, Peter Munk & Hilmar Rommetvedt (1999), «From Corporatism to Lobbyism? Parliaments, Executives and Organized Interests in Denmark and Norway». Scandinavian Political Studies, 22:195–220.

Cox, Kevin (1998), «Spaces of dependence, spaces of engagement and the politics of scale, or looking for local politics». Political Geography, 17:1–23.

Eckerberg, Katarina & Marko Joas (2004), «Multi-Level Environmental Governance: A Concept under Stress?». Local Environment, 9:405–413.

Econ Analyse (2003), Gass til Grenland. En samfunnsøkonomisk kost–nytte analyse. Econ-rapport nr. 2003–085, Prosjekt nr. 39980. Utarbeidet for Vekst i Grenland.

Egeberg, Morten, Johan P. Olsen & Harald Sætren (1978), «Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat». I: Johan P. Olsen, red., Politisk organisering. Bergen: Universitetsforlaget.

Espeli, Harald (1999), Lobbyvirksomhet på Stortinget. Oslo: Tano Aschehoug.

Fimreite Anne Lise & Tor Medalen, red. (2005), Governance i norske storbyer. Mellom offentlig styring og privat initiativ. Oslo: Spartacus.

Gassco (2007), Stor interesse for Skanled. Lesedato 09.11.2007, fra http://www.gassco.no/sw8681.asp

Gassforum Trøndelag (2003), Lesedato 08.11.2007, fra http://www.nito.no/Lokale-avdelinger/NITO-Sor-Trondelag/23276/11963/

Geddes, Mark (2005), «Neo-Liberal and Local Governance – Cross-National Perspectives and Speculations». Policy Studies, 26:359–377.

Hajer, Maarten (1995), The Politics of Environmental Discourse. Oxford: Oxford University Press.

Hay, Colin (1998), «The tangled webs we weave: the discourse, strategy and practice of networking». I: David Marsh, red., Comparing Policy Networks. Buckingham: Open University Press.

Hooghe, Liesbeth & Gary Marks (2003), «Unraveling the Central State, but How? Types of Multi-level Governance». American Political Science Review, 97:233–243.

Hovden, Eivind & Gard Lindseth (2004), «Discourses in Norwegian Climate Policy: National Action or Thinking Globally?». Political Studies, 52:63–81.

Hovik, Sissel & Signy Vabo (2005), «Norwegian Local Councils as Democratic Meta-Governors? A Study of Networks Established to Manage Cross-Border Natural Resources». Scandinavian Political Studies, 28:257–275.

Industrikraft Midt-Norge (1999), Konsesjonssøknad for kraftvarmeverket.

Innst. S. nr. 135 (2004–2005), Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv.

Innst. S. nr. 167 (2002–2003), Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om innenlands bruk av naturgass mv.

Jessop, Bob (2002), The Future of the Capitalist State. Cambridge: Polity Press.

John, Peter (2001), Local Governance in Western Europe. London: Sage.

Jordan, Grant & Klaus Schubert (1992), «A preliminary ordering of policy network labelling». European Journal of Political Research, 21:7–28.

206Kasa, Sjur (2004), «Vekstmaskiner og horisontale nettverk: Klimapolitiske posisjoner og strategier overfor utslippsintensiv industri i fem norske industrikommuner». Tidsskrift for Samfunnsforskning, 44:367–389.

Katzenstein, Peter, J. (1985), Small States in World Markets. Industrial Policy in Europe. Ithaca & London: Cornell University Press.

Kelso, Henry S. (1984), «To teorier om pluralismen». I: Bernt Hagtvet & William Lafferty, red., Demokrati og demokratisering. Oslo: H. Aschehoug & Co.

LO & Ap (2001), Ta naturgassen i bruk! Oslo: Landsorganisasjonen i Norge og Arbeiderpartiet.

Lundqvist, Lennart (2001), «Implementation from Above: The Ecology of Power in Sweden’s Environmental Governance». Governance: An International Journal of Policy and Administration, 14:319–337.

Marsh, David, red. (1998), Comparing Policy Networks. Buckingham: Open University Press.

NHO, LO & Norsk Gassforum (2004), «Gassindustri kysten rundt». Felles brev til energi- og miljøkomiteen i forbindelse med kommende behandling av St.meld. nr. 47 (2003–2004).

Nordby, Trond (1994), Korporatisme på norsk 1920–1990. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordby, Trond (1999), Samvirket mellom organisasjoner og stat: Norge. Makt- og demokratiutredningens rapportserie. Rapport 4, april 1999.

Nordby, Trond (2000), I politikkens sentrum. Variasjon i Stortingets makt 1814–200. Oslo: Universitetsforlaget.

Norsk Gassforum (2005), Innlegg på høring til Stortingets energi- og miljøkomité 25.1.2005.

NOU 1982:3, Maktutredningen. Sluttrapport.

NOU 2002:7, Gassteknologi, miljø og verdiskaping.

NRK Telemark (2002), Usikkerhet om gassrøret. NRK Telemark 06.06.2002, Lesedato 25.11.2004, fra http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_telemark/1901814.html

Olje- og energidepartementet (2005a), Spørsmål vedrørende behandlingen av St.meld. nr. 47 (2003–2004) om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv. Brev til Stortingets energi- og miljøkomité 8. februar 2005.

Olje- og energidepartementet (2005b), Spørsmål vedrørende behandlingen av St.meld. nr. 47 (2003–2004) om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv. Brev til Stortingets energi- og miljøkomité 18. februar 2005.

Painter, Joe & Mark Goodwin (2000), «Local Governance After Fordism: A Regulationist Perspective». I: Gerry Stoker, red., The New Politics of British Local Governance. London: Palgrave Macmillan.

Pierre, Jon & B. Guy Peters (2000), Governance, Politics and the State. London: Macmillan.

PIL & NHO (2005), «Ta gassen i bruk for industriutvikling». Høring 25. januar 2005 om St.meld. nr. 47 (2003–2004).

Rhodes, R.A.W. (1997), Understanding Governance: Policy Networks, Governance, Reflexivity and Accountability. Buckingham: Open University Press.

Rhodes, R.A.W. & David Marsh (1992), «New directions in the study of policy networks». European Journal of Political Research, 21:181–205.

Richardson, Jeremy (2000), «Governments, interest groups and policy change». Political Studies, 48:1006–1025.

Rokkan, Stein (1987), Stat, nasjon og klasse. Oslo: Universitetsforlaget.

Rommetvedt, Hilmar (2002), Politikkens allmenngjøring og den ny-pluralistiske parlamentarismen. Oslo: Fagbokforlaget.

207Rommetvedt, Hilmar (2003), The Rise of the Norwegian Parliament. London: Frank Cass.

Rommetvedt, Hilmar (2005), «Norway: Resources count but votes decide? From neo-corporatist representation to neo-pluralist parliamentarism». West European Politics, 28:740–763.

Samarbeidsregjeringen (2001), Sem-erklæringen. Politisk grunnlag for en samarbeidsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Fremforhandlet 2.–8. oktober 2001.

Schmidt, Vivien A. (2002), The Futures of European Capitalism. Oxford: Oxford University Press.

Schmitter, Phillipe C. (1979), «Still the Century of Corporatism?». I: Phillipe C. Schmitter & Gerhard Lembruch, red., Trends Toward Corporatist Intermediation. Beverly Hills, California & London: Sage.

Schmitter, Phillipe C. (2002), «Participation in Governance Arrangements: Is there any reason to expect it will achieve sustainable and innovative policies in a multilevel context?». I: Jürgen R. Grote & Bernhard Gbikbi, red., Participatory Governance. Political and Societal Implications. Opladen: Leske & Budrich.

Selle, Per & Øyvind Østerud (2006), «The eroding of representative democracy in Norway». Journal of European Public Policy, 13:551–568.

Slagstad, Rune (2001), De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag.

SSB (2006), «Eksport av varer og tjenester». Statistisk årbok 2006, tabell 301 og 310. Lesedato 20.05.2007 fra http://www.ssb.no/aarbok/tab/

Stoker, Gerry, red. (2000), The New Politics of British Local Governance. London: Palgrave Macmillan.

Stortingsmelding nr. 29 (2000–2001), Retningslinjer for den økonomiske politikken.

Stortingsmelding nr. 9 (2002–2003), Om innenlands bruk av naturgass mv.

Stortingsmelding nr. 47 (2003–2004), Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar mv.

Syrstad, Einar G. (2006), Regionale nettverk og politisk påvirkning. En casestudie av Skogn-lobbyen og gasskraftprosjektet. Masteroppgave i statsvitenskap. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sørensen, Eva & Jacob Torfing (2005a), «The Democratic Anchorage of Governance Networks». Scandinavian Political Studies, 28:195–218.

Sørensen, Eva & Jacob Torfing (2005b), Netværksstyring: fra government til governance. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Tranøy, Bent Sofus & Øyvind Østerud (2001), «En fragmentert stat». I: Bent Sofus Tranøy & Øyvind Østerud, red., Den fragmenterte staten. Oslo: Gyldendal Akademisk/Makt- og demokratiutredningen.

Underthun, Anders (2004), Rommets politikk lagt i rør. En analyse av «Gass til Grenland» som regionalpolitisk strategi. Hovedoppgave i samfunnsgeografi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Underthun, Anders (2008), «Piping the politics of space: natural gas and the engagement of scale in regional strategies of economic development». Environment and Planning C: Government and Policy, 26:4.

Vabo, Signy, Gro Sandkjær Hanssen & Jan Erling Klausen (2004), «Demokrati og deltakelse i urbane policynettverk». Politica, 36:164–180.

Varden (2003), «AP har forkludret alt». Av Maj-Lis Stordal, 19.03.03. Lesedato 24.03.2003, fra http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/artikkel?Dato=20030320&Kategori=NYHET&L Tabell 1: Sentrale forskjeller mellom korporatisme, pluralisme og styringsnettverk208