Abstract:

Jürgen Habermas’s theories have received massive attention in the public sphere as well as in the political sciences. It is therefore surprising that his method, rational reconstruction, is not the subject of more debate. Rational reconstruction is of particular interest in the political sciences in bridging the gap between empirical and normative approaches. In tracing Habermas’s interest in rational reconstruction by going back to his writings on theory and practice, I highlight the main principles then show how this methodological conception is used in his political theory. I argue that some of the main shortcomings of Habermas’s project can be overcome by introducing an empirical design to complement his conceptual analysis. Finally, I discuss the epistemical status of his project.

Keywords:Empirical research,Habermas,Normative theory,Rational reconstruction,System of rights



Side: 470

Anders Molander, Gunnar Skirbekk, Knut Venneslan og Audun Offerdal har bidratt konstruktivt i den prosessen det har vært å skrive denne artikkelen. Jeg takker for uvurderlig hjelp. Takk også til to anonyme fagfeller fra TfS.

Jürgen Habermas’ politiske filosofi har vært viet mye oppmerksomhet både i offentligheten generelt og i statsvitenskapen spesielt. I 2005 ble han tildelt Holbergprisen. Habermas’ teorier har også vært diskutert relativt mye innen norsk statsvitenskap, men det er beklagelig at det metodiske grunnlaget for hans arbeider har vært viet relativt liten oppmerksomhet.1 Denne mangel på oppmerksomhet skyldes etter mitt syn at Habermas selv ikke er spesielt klar i sin behandling av metoden, og at det i hans senere arbeider bare refereres til den uten nærmere spesifisering. Derfor etterstreber jeg først en form for opprydning og klargjøring av hva som ligger i metoden, en metode Habermas betegner som rasjonell rekonstruksjon. Jeg fremstiller derfor de grunnleggende elementene ved denne metoden i form av ti metodiske prinsipper. Denne opprydningen er nødvendig for å forstå Habermas’ bidrag til statsvitenskapen hvor han forsøker å bygge bro mellom empiriske og normative tilnærminger til politikk. Den er imidlertid også nødvendig for å forstå de spenninger som eksisterer mellom empiriske og filosofiske tilnærminger.

Denne artikkelen vil derfor tematisere Habermas’ metode ut fra en statsvitenskapelig interesse.2 Habermas hevder metoden er nødvendig fordi verken det hermeneutiske eller det empiristiske paradigmet kan fundere en kritisk samfunnsteori. Noe forenklet kan vi si at empiristene er forpliktet på det deskriptive og følgelig ikke sikter mot en kritisk funksjon, mens tradisjonell hermeneutikk mangler grunnleggende kriterier som kan ligge til grunn for kritikk.3 Den rasjonelle rekonstruksjon, slik den fremstilles av Habermas, hevder kriteriene kan spores ved å analysere vår intuitive viten på forskjellige felter som språk, moral og politikk. For å få tak på denne intuitive viten, fordres rasjonell rekonstruksjon som metodisk tilnærming.

For Habermas er et alternativt metodisk paradigme nødvendig også fordi vitenskapeliggjøringen av det politiske har ført til en oppsplitting av teori og praksis. Gjennom det metodiske grunnlaget som etableres med den rasjonelle rekonstruksjon, forsøker Habermas å forene den greske tenkningens fokus på dydige handlinger med de moderne vitenskapers analytiske stringens, for deretter å anvende

Side: 471

dette for analyser av politiske fenomener. Habermas kan derfor leses som en brobygger mellom de harde empiriske vitenskaper og de normative tilnærmingene som har vunnet frem etter 1971.4 Han kan imidlertid også leses som en som blander sammen tilnærminger som er uforenelige. I begge tilfeller bør Habermas forstås ut fra det metodiske grunnlaget han selv legger til grunn.

Jeg viser først hvorfor Habermas på bakgrunn av sine erkjennelsesinteresser ser seg tvunget til å utvikle et metodisk alternativ som kan ligge til grunn for analyser av politikk. Deretter presenterer jeg den rasjonelle rekonstruksjons viktigste hovedtrekk, før jeg kort viser hvordan Habermas’ politiske filosofi bør forstås som rasjonell rekonstruksjon av demokratiske rettsstaters normative selvforståelse. Avslutningsvis foreslår jeg et empirisk design som kan korrigere for noen av de svakheter som hefter ved hans tilnærming, før jeg diskuterer noen av de spenninger som eksisterer mellom det empirisk-analytiske og det filosofiske prosjektet til Habermas. I dette spenningsfeltet er to spørsmål spesielt sentrale: hvordan hypotesene som fremstilles ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon kan testes, og om empiriske undersøkelser vil ha noen betydning for det teoretiske rammeverket Habermas kommer frem til ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon.

BAKGRUNN: SPLITTELSEN AV TEORI OG PRAKSIS

Habermas’ hovedanliggende er å forene to forskjellige oppfatninger av politikk: det aristoteliske fokus på den politiske sfæren som forlengelse av det etiske, og den hobbeske introduksjonen av vitenskapelig rigorøsitet i studiet av det politiske.5 Habermas’ bekymring knytter seg til at fokus på det rettferdige har gått tapt gjennom vitenskapeliggjøringen av det politiske.

Det grunnleggende siktemål for Habermas er å rekonstruere endringen av det som oppfattes som studieobjektet for politikk. For Aristoteles fremstår objektet som dydige handlinger, mens det for Hobbes dreier seg om en teknisk regulering av sosiale relasjoner. Sagt annerledes: Den klassiske politiske tenkning fra Aristoteles var praktisk orientert; den tok sikte på å klarlegge hvordan vi bør handle. For Habermas dreier det seg om hvordan vi kan ta vare på dette, og samtidig ta høyde for, og kunne anvende de metodiske innsikter og verktøy den moderne vitenskapen har frembrakt.



Side: 472

Det er i utgangspunktet tre viktige kjennetegn ved det klassiske politikkbegrep som fremstår som fremmed for oss i dag:6 For det første representerte politikken for grekerne en oppfatning av hva som utgjorde et rettferdig og godt liv. For det andre var det politiske kun forstått som praksis, hvilket innebærer at det kobles til innstiftelsen og opprettholdelsen av dydig fremferd blant innbyggerne i polis. Det dreide seg om en pedagogisk stimulering av en karakterstyrke, og må derfor klart atskilles fra techne, som er rettet inn mot fremstillingen eller tilvirkningen av noe (kunst og håndverksmessig produksjon). Det tredje viktige poenget gjelder den epistemiske statusen den opparbeidete kunnskapen for feltet politikk kan anta. For Aristoteles var det åpenbart at politikk ikke kunne oppfattes som episteme, eller sikker kunnskap slik en kan oppnå innenfor det som senere blir de harde vitenskaper. På det politiske feltet måtte en nøye seg med en sannsynlig kunnskap, noe som gjør fremdyrkelsen av phronesis, eller klokskap med henblikk på varierende situasjoner helt avgjørende (Habermas 1974:42).

Habermas mener Hobbes skaper en syntese av Machiavelli og More: Politisk makt forstås som hos Machiavelli, basert på tanken om alles kamp mot alle; men dette gjøres for å temme den politiske kampen og dermed oppnå et rasjonelt organisert samfunn, som nettopp er målet hos More. Habermas skisserer dette som en totrinnsprosess: Først må politikk forstås som noe som er løsrevet fra det etiske, noe Machiavelli og More besørger, og deretter må en etablere skillet mellom teori og praksis. Fra Galilei av vurderes teori ut ifra den kapasitet den har for kunstig reproduksjon av naturlige prosesser. I motsetning til den klassiske forståelsen av episteme, som er et mål i seg selv, er den moderne vitenskapens oppfatning av teori primært knyttet til anvendelse. Hobbes er for Habermas den første som studerer lovene for borgerlig liv på bakgrunn av det mekanistiske verdensbilde, ut fra et ønske om å regulere politiske institusjoner:

It was Hobbes who first studied the «laws of civil life» with the explicit purpose of placing political action from now on on the incomparably more certain basis of that scientifically controlled techniques which he had come to know in the mechanics of his time. Thus Hannah Arendt characterized the constructions of rational Natural Law correctly as the

Side: 473

attempt to find a theory «by which one can produce with scientific precision, political institutions which will regulate the affairs of men with the reliability with which a clock regulates the motions of time» (Habermas 1974:61).

Dette er selvfølgelig avgjørende for forholdet mellom teori og praksis. For grekerne representerte det teoretiske en avspeiling av det evige, mens den phronesis Aristoteles er opptatt av i Politikken, er innrettet mot noe som krever praktiske handlinger i en omskiftelig verden. For Aristoteles fremsto handlinger i livsverden ikke som teoristyrte handlinger. Her handlet man på bakgrunn av en lang opparbeidet praktisk forståelse, og ikke med utgangspunkt i teori. Det er dette som forandres når det materialistiske verdensbildet får fotfeste og det blir vanlig å koble teori med de holdningene som dominerer på det produksjonstekniske plan (techne) (Habermas 1974:61). Slik forandres også de kriterier en teori vurderes ut fra. En teoris kvaliteter vurderes dermed ikke bare på bakgrunn av sannhet (ut fra logisk konsistens), den må nå også vurderes på bakgrunn av hvordan den åpner for å forme det objekt den omhandler (Habermas 1974:61).

Det klassiske politiske ideal blir dermed betydelig endret, samtidig som selve teoribegrepet har gjennomgått en transformasjon. Teori hos Hobbes utgjøres av et logisk integrert system av kvantitative lovmessigheter som modelleres etter naturvitenskapene. Med en riktig beskrivelse av «fakta» kan denne type teorier anvendes for å predikere hvordan noe kommer til å se ut i fremtiden. Og dersom de gjeldende faktorene kunne manipuleres, ville en også kunne produsere en ønsket (politisk) tilstand. I Hobbes’ sosialfilosofi er det menneskelig atferd som danner materialet for en vitenskap om mennesket i samfunnet. Har man en riktig forståelse av de lover som gjelder for menneskenaturen, vil man også kunne skape et velordnet samfunn en gang for alle.

Den moderne sosialfilosofiske forståelse sliter etter Habermas’ mening med et fundamentalt problem: Det en vinner ved å innføre den moderne vitenskapens logikk, går på bekostning av tilgang til praksis. De greske innsikter om hvordan en kan leve et godt og dydig liv basert på rettferdige handlinger, erstattes av vitenskapelig fundert sosialteori, som på bakgrunn av kjennskap til lovmessigheter kan

Side: 474

åpne for ønskelige handlinger. Den moderne forståelsen av teori kommer med andre ord på bekostning av en tilgang til praksis.

Dermed ser Habermas seg stilt overfor følgende utfordring: Hvordan forene den greske tilgangen til praktisk handling og samtidig beholde de innsikter og den metodiske opparbeidete kunnskap som springer ut av den moderne vitenskapen?

How can the promise of practical politics – namely of providing practical orientation about what is right and just in a given situation – be redeemed without relinquishing on the one hand, the rigor of scientific knowledge, which modern social philosophy demands in contrast to the practical philosophy of classicism? And on the other, how can the promise of social philosophy, to furnish an analysis of the interrelationship of social life, be redeemed without relinquishing the practical orientation of classical politics (Habermas 1974:44)?

Løsningen på den utfordring Habermas ser seg stilt overfor, er rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling. I det følgende gjør jeg rede for de grunnleggende trekkene ved denne metoden.

Rasjonell rekonstruksjon: (gjen)foreningen av teori og praksis

For å lette tilgjengeligheten til et i utgangspunktet komplekst tema, fremstiller jeg rekonstruksjonens bærende prinsipper ved hjelp av ti atskilte punkter.7 Disse punktene representerer grunntrekkene ved Habermas’ metode og har så vidt jeg vet ikke vært gitt en systematisk fremstilling tidligere.8

1. Gjenstandsområdet for de rekonstruktive vitenskapene som Habermas støtter seg til, skiller seg fra naturvitenskapenes gjenstandsområde ved at de knyttes til den symbolsk strukturerte virkelighet.9 Mennesker lever ikke bare i et fysisk, men også i et symbolsk univers. I dette universet samhandler vi ved hjelp av symboler som representerer en mening. Det primære symbolsystemet er språket, som strukturerer den verden vi erfarer rundt oss. Gjennom språket sosialiseres hvert enkelt individ inn i en sosial, intersubjektiv sammenheng, og gjennom språket internaliseres et sett av normer og regler som ikke kan beskrives som naturlig gitte. Språket får dermed en helt

Side: 475

avgjørende posisjon. Det er imidlertid ikke alltid entydig og klart hva disse språklige symboler representerer, derfor må de fortolkes.

2. Den hermeneutiske tilnærmingen følger dermed som en konsekvens av det gjenstandsområde som undersøkes. Men i motsetning til hermeneutiske tilnærminger som primært er opptatt av de semantiske strukturer som så å si kan avleses fra overflatestrukturene i et språk, søker den rasjonelle rekonstruksjonen å avdekke dypstrukturer, dvs. et grunnleggende sett av regler, for eksempel for frembringelsen av meningsfylte symbolske uttrykk. Dermed er det ikke en direkte parafrase eller oversettelse av en uklar mening som er siktemålet, men snarere underliggende regler og strukturer som er betingelser for meningsfulle språklige uttrykk overhodet (Habermas 1979:11–12).

3. Nøkkelen til en forståelse av den rasjonelle rekonstruksjonen ligger kanskje primært i ønsket om å gjøre en implisitt, før-teoretisk viten eksplisitt. Habermas bygger her på en distinksjon innført av Ryle mellom know how og know that. Den implisitte viten er know how. Utsagnene i den rasjonelle rekonstruksjonen gjør denne til know that, kunnskapen går fra å være implisitt til å bli eksplisitt.

Det er en åpenbar forskjell mellom en aktørs (implisitte) evne til å utføre bestemte handlinger og hans eksplisitte viten om hvorfor han er i stand til å utføre den samme handling. Kompetente språkbrukere vil for eksempel kunne uttrykke meningsfulle setninger og utvikle konsistente argumenter uten å kjenne til de regler en nødvendigvis følger når en utfører disse (tale)handlingene. Poenget her er at et handlende subjekt vil vite hvordan man skal gjennomføre handlinger uten å være oppmerksom på de forskjellige betingelser som gjør en handling mulig. For å få tak på disse betingelsene må en avdekke dypstrukturer, en må så å si hente frem kunnskap aktørene innehar, men som ikke er dem refleksivt bevisst. At underliggende strukturer kan påvises, og at dette gjøres ved hjelp av eksplikasjon, er dermed en grunnleggende forutsetning for de rekonstruktive vitenskaper.10

4. Disse rekonstruksjonene deler også et ønske om å avdekke en universell know-how. Det som avdekkes gjennom rasjonell rekonstruksjon er generelle forhold. Det dreier seg ikke om å påvise trekk ved måten språket anvendes på innenfor et bestemt språkspill, eller om avdekning av trekk som gjelder innenfor en spesiell kontekst

Side: 476

avgrenset i tid og rom, men snarere om en blottlegging av en artskompetanse, eller en kompetanse som gjelder universelt.

5. Rekonstruksjonen reiser videre et essensialistisk krav. For at den før-teoretiske viten som ekspliseres skal betraktes som sann, må den svare nøyaktig til de regler som gjelder for det området der rekonstruksjonen går inn. De dybdestrukturene som avtegner seg gjennom den rekonstruktive analysen, må derfor – for at de skal være sanne – svare til de regler som danner basis for og bestemmer overflatestrukturene.11

6. Det som rekonstrueres er altså en kompetanse enten hos handlende subjekter eller i kollektive tradisjoner. Rekonstruksjonen avdekker for det første noen få fundamentale kompetanser (synkron rekonstruksjon), men også hvordan disse kompetansene har utviklet seg over tid (diakron rekonstruksjon). Den diakrone rekonstruksjonen forutsetter den synkrone, dvs. at rekonstruksjonen av en viss kompetanse nødvendigvis må komme forut for dennes utviklingshistorie.

7. De hypoteser som rekonstruktive analyser fremstiller er feilbarlige hypoteser. De er åpne for bekreftelse og falsifikasjon. De er basert på empiriske analyser og representerer ikke en transcendentalfilosofisk avdekning av sistebegrunnelser. Denne fallibilistiske forståelsen av gyldigheten til det som fremstilles ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon tar høyde for at gyldighetskrav reises i en historisk kontekst, og at denne konteksten ikke er stabil, men i stadig endring. Dermed anerkjenner en at det som er gyldig her og nå ikke nødvendigvis er gyldig i all fremtid. En slik fallibilisme er altså grunnet på at det en oppfatter som velbegrunnet og sant, i prinsippet alltid må være åpent for revisjon i lys av ny empiri eller nye velbegrunnede argumenter.

Til forskjell fra empirisk-analytiske vitenskaper som søker å erstatte før-teoretisk kunnskap med en mer adekvat vitenskapelig forklaring, søker den rasjonelle rekonstruksjonen å forstå og avdekke de strukturer som vår før-teoretiske kunnskap er bygget opp av. På denne bakgrunnen fremstår den rasjonelle rekonstruksjonen som et alternativt paradigme både i forhold til empirisk-analytiske og hermeneutiske tilnærminger. Følgelig kan de hypoteser som fremsettes ikke vurderes ut fra de standarder som gjelder innenfor det empirisk-analytiske eller det hermeneutiske paradigmet:

Side: 477

While this research program may prove to be unfruitful this cannot be shown at the level of a critique that already presupposes a competing paradigm; it has to be shown in terms of the success or failure of the theories and explanations the competing paradigms make possible (Habermas 1979:18–19).

Nå er imidlertid ikke den før-teoretiske viten, som den rasjonelle rekonstruksjonen forutsetter at kompetente subjekter innehar, umiddelbart tilgjengelig for subjektene selv. De må hentes frem av forskeren, gjennom spesielle prosedyrer:

The expression intuitive knowledge should not be understood as meaning that a speaker’s pretheoretical knowledge about the grammaticality of a sentence (the rigor of a derivation, the cogency of a theory and so forth) is the kind of directly ascertainable intuition that is incapable of being discursively justified. On the contrary the implicit knowledge has to be brought to consciousness through the choice of suitable examples and counterexamples through contrast and similarity relations, through translation, paraphrase and so on – that is through a well sought out maeutic method of interrogation (Habermas 1979:19).

Dette er de grunnleggende trekkene ved den rasjonelle rekonstruksjon som metodisk innstilling, slik Habermas så det i sin programmatiske artikkel fra 1976. Når Habermas tar disse spørsmålene opp igjen til ny vurdering først i 1981, så i 1983 og sist i 1992, legger han til følgende viktige punkt:

8. Den rasjonelle rekonstruksjonen skal samtidig ha en kritisk, konstruktiv og teoretisk funksjon. Ved å eksplisere hva som gjelder som gyldige ytringer, settes en gyldighetsstandard som fungerer som målestokk. Dermed kan også de ytringer som avviker fra denne målestokk, forklares slik at målsetningen om å fungere kritisk kan ivaretas. I den grad differensieringene mellom individuelle krav om gyldighet flyttes forbi de grensene som gjelder tradisjonelt, kan nye analytiske standarder etableres slik at den rasjonelle rekonstruksjonen får en konstruktiv funksjon. Når svært generelle vilkår for gyldighet analyseres, beskrives universelle trekk ved den menneskelige kompetanse. Rekonstruksjonens resultater, eller mer presist, det som frembringes ad rekonstruktiv vei, representerer derfor en parallell til

Side: 478

generelle teorier når det gjelder omfang og status (Habermas 1983:260).

9. Rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling hviler på en teoretisk og metodisk pluralisme. Med det mangfold som finnes av teoretiske og metodiske tilnærminger til sosiale fenomener, kan en ikke binde seg til en bestemt disiplin:

Rather one must remain open to different methodological standpoints (participant vs. observer), different theoretical objectives (interpretive explication and conceptual analysis vs. description and empirical explanation), the perspectives of different roles (judge, politician, legislator, client and citizen), and different pragmatic attitudes of research (hermeneutical, critical, analytical etc.) (Habermas 1996:6–7).

Det er på bakgrunn av denne metodiske og teoretisk pluralisme Habermas håper å kunne unngå den uheldige arbeidsdeling som hittil har ført til splittelsen mellom normative disipliner som moralfilosofi på den ene side, og de objektiverende samfunnsvitenskapene på den andre side.

10. Gitt den rasjonelle rekonstruksjons hypotetiske karakter, er det avgjørende hvordan en kan teste de hypoteser som utarbeides. Habermas hevder at en bekreftelse av de hypoteser som fremstilles gjennom rasjonell rekonstruksjon, avhenger av indirekte verifikasjon gjennom andre empiriske teorier. Gyldigheten avgjøres på bakgrunn av hvordan de fungerer sammen med en rekke andre teorier i et produktivt samspill. Siden dette åpenbart er et avgjørende spørsmål for en vurdering av den rasjonelle rekonstruksjonens epistemiske status, og siden Habermas så vidt jeg vet bare har tatt opp dette i to tilfeller, siterer jeg fra begge disse:

What I accept as an antifoundationalist criticism of all strong a priori and transcendentalist claims does not however block attempts to put rational reconstructions of supposedly basic competences on trial and to test them indirectly by employing them as input in empirical theories (Habermas 1983:261).

I en annen passasje siterer Habermas en av sine diskusjonspartnere:

Side: 479

Habermas practices (a mode of theory whereby) [...] claims articulated in one domain can be checked for their consistency, or more permissively, consonance, with assumptions accepted in others. Judgements reached with confidence in one area can be brought to bear on issues posed in more problematic or mysterious areas of a theory (Connolly, sitert av Habermas i Habermas 1982:239–240).

Det er selvfølgelig en rekke problematiske aspekter ved rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling. Dette gjelder ikke minst punkt nr. 10 ovenfor. Jeg vender tilbake til dette avslutningsvis.

POLITISK FILOSOFI SOM RASJONELL REKONSTRUKSJON

Hvordan anvendes så disse metodiske prinsippene i Habermas’ politiske filosofi? Først og fremst er Habermas ute etter å identifisere mulighetsbetingelser for bestemte praksiser. I formalpragmatikken er han ute etter å identifisere mulighetsbetingelser for kommunikasjon innrettet mot å oppnå enighet. I diskursetikken vil han identifisere mulighetsbetingelser for å regulere menneskelig sameksistens ved hjelp av normer, mens det i den deliberative demokratiteorien dreier seg om mulighetsbetingelser for å regulere moderne pluralistiske samfunn ved hjelp av positiv rett. I alle disse prosjektene søker Habermas å påvise betingelser for at bestemte praksiser kan komme i stand. Og i alle prosjektene dreier det seg om å vise frem en intuitiv kompetanse hos subjektene. Det er også en fellesnevner for Habermas’ forskjellige forskningsprogrammer å vise at sterke idealiseringer er nødvendige betingelser for de former for praksis som analyseres.12

Idealenes betydning for konkrete praksiser kommer kanskje tydeligst til uttrykk i Habermas’ demokratiteori. Demokrati er et begrep som rent allment beskrives både på bakgrunn av de idealene det har innebygd i seg, og som noe faktisk eksisterende. I Statsvitenskapelig leksikon heter det for eksempel at demokrati «både er en betegnelse for verdier som frihet og likhet og en betegnelse for en politisk styreform» (Svensson 1997:39). Habermas’ utgangspunkt er at disse to oppfatningene av demokrati som ideal og demokrati som institusjonalisert virkelighet i for stor grad har blitt isolert fra hverandre og lagt til forskjellige disipliner. Moralfilosofien tar seg av idealene, mens statsvitenskapen er opptatt av «virkeligheten». Det er illustrerende at

Side: 480

den siterte passasjen ovenfor fortsetter med å fremheve at «statsvitere anvender betegnelsen hovedsakelig som politisk styreform» (Svensson 1997:39). Ved å vise hvordan normative idealer har en konstitutiv funksjon for demokratiet, er Habermas kritisk til alle realpolitiske oppfatninger som insisterer på å sjalte ut alle normative elementer.

Til grunn for Habermas’ politiske tenkning ligger en arbeidsdeling mellom det han kaller sterke og svake offentligheter. Svake offentligheter omfatter den uformelt organiserte offentlige sfære, alt fra frivillige organisasjoner til massemedier med feste i det sivile samfunn. Den svake offentligheten kjennetegnes ved en lav grad av institusjonalisering, samt mangel på beslutningstvang. I de svake offentligheter foregår det prosesser av meningsdannelse ved at medlemmene deltar i diskurser og forhandlinger om saker som angår dem selv og fellesskapet. Sterke offentligheter derimot, omfatter det parlamentariske system og andre formelt organiserte institusjoner i det politiske system. De sterke offentligheter er sterkt institusjonalisert og spesialdesignet til å ta beslutninger. Disse beslutningsprosessene betegner Habermas som viljesdannelse. I de sterke offentligheter utformes lovverk, og beslutninger tas ved å formulere og implementere forskjellige politiske saker.

Avlastningen fra beslutningstvang og den lave grad av institusjonalisering legger til rette for kommunikativ rasjonalitet i de svake offentligheter. Her artikuleres og identifiseres politiske problemer før de tas opp til diskusjon. Habermas tilskriver de svake offentligheter en kommunikativ makt, en frihetsinnstiftende makt grunnlagt i kraften i det bedre argument. De sterke offentligheter besitter i kraft av sin beslutningsdyktighet en administrativ makt, eller altså en evne til både å vedta og å sette beslutninger ut i livet.

Habermas’ grunnleggende poeng er at et velfungerende demokratisk samfunn består av et fungerende samspill mellom kommunikativ og administrativ makt, mellom de svake og de sterke offentligheter, og mellom menings- og viljesdannelse. Dette avhenger blant annet av et sett med kanaler mellom det sivile samfunn og de folkevalgte organer, men også av engasjerte borgere og lydhøre politikere. En slik struktur vil være åpen for at mennesker med et engasjement kan sette sitt preg på den hverdagslige politikk ved å benytte seg av de kanaler som egner seg i hvert enkelt tilfelle.

Side: 481

Det avgjørende her er at organisasjonene med feste i det sivile samfunn er avhengig av et system av rettigheter. Disse organisasjonene må så å si beskyttes i demokratiets navn. Dette system av rettigheter «states precisely the conditions under which the forms of communication necessary for the genesis of legitimate law can be legally institutionalized» (Habermas 1996:104). Dette system av rettigheter ser ut som følger:
  • Basic rights that result from the politically autonomous elaboration of the right to the greatest possible measure of equal individual liberties.
  • Basic rights that result from the politically autonomous elaboration of the status of a member in a voluntary association of consociates under law.
  • Basic rights that result immediately from the actionability of rights and from the politically autonomous elaboration of individual legal protection.
  • Basic rights to equal opportunities to participate in processes of opinion- and will- formation in which citizens exercise their political autonomy and through which they generate legitimate law.
  • Basic rights to the provision of living conditions that are socially, technologically, and ecologically safeguarded, insofar as the current circumstances make this necessary if citizens are to have equal opportunities to utilize the civil rights listed in (1) to (4) (Habermas 1996:122).
Dette er et abstrakt sett av rettigheter som rettssubjektene må tilskrive hverandre dersom de ønsker å regulere sin sameksistens ved hjelp av lover (Habermas 1996:82). Det dreier seg altså ikke om rettigheter av den type som de vi finner i et lands lovverk. Dette må snarere leses som prinsipper som utgjør betingelser for konkrete lover og rettigheter.

Sammen skal de tre første av disse rettighetene garantere for subjektenes private autonomi, det vil si at de anerkjenner hverandre som like overfor loven. Det fjerde rettsprinsippet, som ikke kan underordnes de tre første, skal sikre den offentlige autonomi, og refererer dermed til subjektenes mulighet til politisk deltagelse, mens det femte prinsippet som Habermas utleder fra de fire andre, knyttes til velferd

Side: 482

og andre nødvendige betingelser for å kunne utøve de fire første formene for rettigheter.13

Det avgjørende og nyskapende ved denne rettighetsfremstillingen er ifølge Habermas at den sidestiller rettssubjektenes private og offentlige autonomi. Habermas hevder at disse begrepene forutsetter hverandre: Muligheten for politisk deltagelse avhenger av et utstrakt system av rettigheter, mens statusen som rettssubjekt avhenger av politisk deltagelse, hvor de rettigheter som skal gjelde blir avgjort. En slik fremstilling ligger videre til grunn for Habermas’ sentrale tese: Rettsstaten er ikke mulig uten radikalt (deliberativt) demokrati, hvor rettssubjektene forstår seg både som forfatter av og adressat for loven. Dette er selve kjernen i Habermas’ rekonstruksjon av moderne rettsstaters normative selvforståelse.

Den direkte relevansen for det system av rettigheter som her er utlagt, kan først forstås på bakgrunn av skillet mellom sterke og svake offentligheter. I demokratiske samfunn er det avgjørende at staten finner sitt legitimitetsgrunnlag ved å sikre den demokratiske prosedyre, noe som avhenger av sterke offentligheters samspill med svake offentligheter.

The democratic process bears the entire burden of legitimation. It must simultaneously secure the private and public autonomy of legal subjects (Habermas 1996:450).

Basisrettigheter som forsamlingsfrihet, frihet til å danne organisasjoner og ytringsfrihet er nødvendige betingelser for en velfungerende svak offentlighet med røtter i det sivile samfunn. Bare på bakgrunn av det system av rettigheter som ovenfor er artikulert, kan det sivile samfunn fylle sin demokratiske rolle. Habermas oppsummerer det han kaller demokratiske rettsstaters normative selvforståelse i følgende fortettede formulering:

I henhold til demokratiets normative selvforståelse må bindende beslutninger tatt av den utøvende makt – for å være legitime – være styrt av kommunikasjonsstrømmer, overveielser og beslutninger som starter i periferien og passerer gjennom sluser av demokratiske prosedyrer som befinner seg ved «innløpene» eller inngangen til tinghusene og de folkevalgte organer (Habermas 1999a:77).

Side: 483

Fremhevelsen av tinghusene vitner om den helt avgjørende rolle retten tilskrives av Habermas. Det er gjennom legitim rett moderne samfunn kan sikre sosial integrasjon. Habermas’ utgangspunkt er altså at moderne samfunn må integreres gjennom legitim lovgivning, hvor bindende og legitime beslutninger nås gjennom et balansert samspill mellom meningsdannelse i en løst organisert offentlig sfære, og viljesdannelse, som knyttes til institusjonaliserte prosedyrer. Et slikt maktkretsløp avhenger på den ene side av en rasjonalisert livsverden som gjør det mulig for aktører i den offentlige sfære både å identifisere og tematisere på en innflytelsesrik måte de problemer som ønskes løst. På den andre side avhenger det av et politisk system som er lydhørt for de problemstillinger som reises i offentligheten.

Det ligger imidlertid en begrensning i Habermas’ demokratiteori som angår hvilken rekkevidde det radikale demokratiet bør ha. I komplekse, differensierte samfunn kan ikke samfunnet som helhet styres demokratisk. Demokratiet bør ikke kreve direkte innflytelse overfor områder som administrasjon og økonomi; det bør derimot kunne styre subsystemene gjennom retten. Retten fremstår som det medium hvor kommunikativt handlende aktører gjennom en diskursiv menings- og viljesdannelse kan komme frem til legitime og kollektivt bindende beslutninger. Gjennom retten som medium omdannes kommunikativ makt til administrativ makt.

La meg på denne bakgrunn kort gjennomgå Habermas’ argumentasjon: Habermas rekonstruerer moderne rettsstaters normative selvforståelse ut fra spørsmålet om hva som kan sikre sosial integrasjon. Habermas’ svar er at det i moderne samfunn ikke finnes noen funksjonell ekvivalent til retten som sosialt integrerende mekanisme. Betingelsene for legitim lovgivning (og sosial integrasjon) lokaliseres i et system av rettigheter, som ved å sidestille privat og offentlig autonomi kan legge til rette for en inklusiv menings- og viljesdannelse. Når Habermas rekonstruerer et system av rettigheter, er dette rettigheter som rettssubjektene må tilskrive hverandre dersom de vil regulere sin sameksistens ved hjelp av lov. Eller enda tydeligere: Det er en mulighetsbetingelse. Den rasjonelle rekonstruksjon sikter derfor mot en forståelse av vår intuitive, implisitte oppfatning av demokratiet, for i et neste skritt å formulere et idealisert, logisk konsistent norma-

Side: 484

tivt prinsipp som ligger bak og påvirker våre sosiale handlinger. Dette prinsippet er demokratiprinsippet:

Only those statutes may claim legitimacy that can meet with the assent (Zustimmung) of all citizens in a discursive process of legislation that in turn has been legally constituted (Habermas 1996:110).

Demokratiprinsippet foreskriver hvordan en fornuftig menings- og viljesdannelse kan institusjonaliseres, nemlig gjennom et system av rettigheter «that secures for each person an equal participation in a process of legislation whose communicative presuppositions are guaranteed to begin with» (Habermas 1996:110).

Habermas er ikke spesielt tydelig når det gjelder hvilken status han tilskriver sitt politisk-filosofiske hovedverk. Jeg mener likevel at dette må tolkes som rasjonell rekonstruksjon. Trinn 1 i Habermas’ prosjekt er altså «to rationally reconstruct the self-understanding of these modern legal orders» (Habermas 1996:82), slik jeg har utlagt det ovenfor. Prosjektet kan imidlertid først bli et kritisk prosjekt ved at denne selvforståelsen kontrasteres med hvordan demokratiet fungerer i virkeligheten. Derfor er Habermas, i trinn 2, opptatt av å identifisere «the tension between the normative self-understanding of the constitutional state, as explained in discourse theoretical terms, and the social facticity of the political processes that run their course along more or less institutional lines» (Habermas 1996:288). Dermed kunne en kanskje forventet en empirisk beskrivelse som kunne kontrasteres med det rekonstruktivt etablerte ideal. Dette er imidlertid ikke Habermas’ fremgangsmåte. Han er mer opptatt av å presentere måter den komplekse virkelighet som inkluderer spenningen mellom det faktiske og det gyldige kan studeres på. Samtidig er det andre trinnet i denne rekonstruksjonsprosessen mer enn bare en påvising av spriket mellom kontrafaktiske ideal og virkelighet. Habermas ønsker å vise muligheter for å «faktualisere det kontrafaktiske», hvilket betyr at han kommer med en rekke konstruktive forslag til hvordan kløften mellom ideal og virkelighet kan bygges ned. Når jeg ikke vier denne delen av hans politiske filosofi stor oppmerksomhet her, skyldes det at den ikke er like relevant ut fra min interesse for den rasjonelle rekonstruksjon.

Side: 485

Bernhard Peters har problematisert statusen til den rasjonelle rekonstruksjon Habermas utfører i sitt hovedverk Between Facts and Norms (1996). Han spør om undersøkelsene Habermas utfører dreier seg om rasjonell rekonstruksjon eller om normativ teori i mer tradisjonell forstand. Normativ teori starter vanligvis i filosofisk, politisk eller rettsteoretiske ansatser idet en forsøker å anvende disse på konkrete problemer, for eksempel hvordan statsmakten kan begrunnes. Disse normative teoretiske posisjonene er selvfølgelig viktige, de kan gi økt forståelse av hvordan demokratier fungerer, men de er ikke empiriske undersøkelser av underliggende symbolske strukturer, og må følgelig bedømmes etter ganske andre kriterier. Peters hevder at Habermas praktiserer begge disse analyseformene, at han er for uklar på hva han gjør, og at han i Between Facts and Norms faktisk ligger nærmere tradisjonell normativ teori enn rasjonell rekonstruksjon (Peters 1994:118–119).

HABERMAS’ ARBEIDSMÅTE OG BEGREPSBRUK

Habermas hevder altså at de rekonstruktive vitenskaper er empiriske vitenskaper. Samtidig er det åpenbart stor forskjell på den empiriske vitenskap Habermas hevder å representere og tradisjonell empirisk-analytisk forskning. Derfor rettes det også mye kritikk mot Habermas’ forskning fra empirisk hold.14 En viktig del av denne kritikken dreier seg om Habermas’ arbeidsmåte og begrepsbruk, mens en annen viktig kritikk knyttes til teorienes epistemiske status. Jeg diskuterer i det følgende Habermas’ arbeidsmåte og begrepsbruk og vender tilbake til spørsmålet om teoriens epistemiske status avslutningsvis.

I forhold til de ideelle krav vitenskapen stiller til operasjonalisering og språklig klarhet og gjerrighet, er det åpenbart at mange av Habermas’ begreper ikke er tilstrekkelig spesifisert til å kunne anvendes empirisk.15 I empiriske vitenskaper er operasjonaliseringsprosessene avgjørende. Det etterstrebes gjerne en operasjonell definisjon som på mest mulig presist vis kan angi hvordan målingen av en gitt variabel kan gjennomføres. Empiriske vitenskaper fordrer også vanligvis begrepsmessig gjerrighet, eller med andre ord, at vi bør bruke så få begreper som mulig for å beskrive de tingene vi studerer. Det er klart at det er en lang vei å gå fra Habermas’ filosofiske begrepsbruk, til

Side: 486

vitenskapens ideer om operasjonaliserbarhet og begrepsmessig gjerrighet.16

Rasjonell rekonstruksjon baserer seg som vi har sett på empiriske data. Dette antyder at det er en empirisk, og ikke en filosofisk arbeidsmåte som ligger bak de hypoteser Habermas har fremmet. Her er det imidlertid stor avstand mellom program og praksis. Habermas har ikke fremstilt sine hypoteser ved hjelp av en utstrakt bruk av empiri. De er i stedet konstruert ut fra mer klassiske filosofiske arbeidsmåter: refleksjon over egne intuisjoner, analyser av fundamentale begrep, samt en kritisk gjennomgang av relevant litteratur.17

Vi har i gjennomgangen av de metodiske prinsippene for rasjonell rekonstruksjon sett at en viktig fremgangsmåte for denne metoden er å trekke frem for bevisstheten den implisitte kunnskap hos kompetente språkbrukere «through the choice of suitable examples and counterexamples» (Habermas 1979:19). Min kritikk, og her er jeg enig med Gunnar Skirbekk, går på at eksempelbruken hos Habermas ikke er pregende for hans arbeidsmåte. De er ikke totalt fraværende, men gis en langt mindre plass enn hva som er tilfellet for eksempel hos Apel. La oss se på Skirbekks kritikk:

Det som forblir utilfredsstillande hjå Habermas, trass i alle desse imponerande teoretiske prosjekta, er ein mangel på begrepsmessig avklaring ved hjelp av eksempel-orienterte analyser. Med all sin skepsis overfor tradisjonelle filosofiske teoriar og posisjonar har han grunnleggande sett stadig tillit til ei arbeidsform som nyttar seg av omfattande og noko upresise begrep. Fall-orienterte analyser er ikkje eit element i hans filosofiske praksis (Skirbekk 2002:231).

Skirbekk hevder at en eksempelorientert tilnærming ut fra den sene Wittgenstein kan være utgangspunkt for en forbedring av Habermas’ prosjekt. Han vil videre innføre en begrepsmessig gradualisme for å komme vekk fra Habermas’ «stive dikotomiar (menneske vs. natur, normer og verdiar osv.) og begrepsmessige abstraksjonar (Skirbekk 2002:232).

Skirbekks kritikk treffer definitivt noen vesentlige svakheter ved Habermas’ teorikonstruksjon.18 Hvorvidt hans alternativ er i stand til å redde Habermas’ prosjekt, vil jeg her ikke gå inn på. Jeg vil derimot hevde at den samme gradualisme som Skirbekk etterspør i

Side: 487

Habermas’ arbeider, kan innføres ved hjelp av empiriske undersøkelser som arbeider videre ut fra Habermas’ «stive dikotomier» med sikte på en operasjonalisering. På dette feltet finnes det interessante tiknytningspunkter både i internasjonal og norsk samfunnsforskning. Internasjonalt ble noe av den mest interessante forskningen på dette området oppsummert i konferansen «Empirical approaches to deliberative democracy». De viktigste arbeidene derfra er publisert i Acta Politica nr. 2 og 3, 2005. Også i Norge finnes det forsøk på bruk av Habermas’ teorier i empiriske undersøkelser. I det følgende omtaler jeg kort noen av disse ansatsene, før jeg skisserer et empirisk forskningsdesign ved å ta utgangspunkt i dikotomien kommunikativ/strategisk rasjonalitet. Dermed knytter jeg an til det jeg ser som det mest fruktbare norske statsvitenskapelige forsøket på å utvikle empiriske undersøkelser ut fra Habermas.

FORSLAG TIL EMPIRISK DESIGN

Det finnes en rekke eksempler på norsk forskning som indirekte forholder seg til Habermas-forskningen. Det har vært gjennomført såkalte deliberative folkehøringer,19 lokalaviser har vært analysert som offentlige rom,20 og det finnes eksempler på undersøkelser av deliberativt elektronisk demokrati.21 Felles for disse tilnærmingene er at de indirekte støtter seg til Habermas og begrepet kommunikativ rasjonalitet. De knytter med andre ord an til viktige teorielement hos Habermas i sine studier av demokratiske prosesser. Disse tilnærmingene er interessante, men i det ærend jeg her er ute i, er det mer relevant å fokusere på det jeg kaller direkte operasjonaliseringer av Habermas’ teori om kommunikativ handling. På dette feltet er det først og fremst Erik Oddvar Eriksen som har bidratt med viktige innspill. Eriksen har presentert et konkret forslag til kriterier som kan anvendes for å vurdere om kommunikativ handling forekommer.

Begrepet kommunikativ rasjonalitet er den sentrale kritisk/normative instans hos Habermas. Det er utarbeidet gjennom en språkfilosofisk analyse av talehandlinger, som hviler på de prinsippene for rasjonell rekonstruksjon jeg ovenfor har gjort rede for. Kommunikativ rasjonalitet er noe som oppstår når minst to personer ønsker å oppnå en tvangsfri enighet ut fra et ønske om samarbeid. Begrepet er kritisk/normativt i den forstand at en demokratisk prosess kan vurde-

Side: 488

res på bakgrunn av hvor rasjonell den er i kommunikativ forstand. Til grunn ligger antagelsen om at graden av kommunikativ rasjonalitet er nært knyttet til resultatets legitimitet. Kommunikativ rasjonalitet er et ideal aktører involvert i demokratiske prosesser bør etterstrebe så langt som mulig, selv om det ikke kan nås helt og fullt.22

Kommunikativ rasjonalitet er samtidig det Habermas kaller en operativt virksom fiksjon. Det er et ideal som legger føringer på alle former for kommunikasjon, selv om det ikke er et ideal som helt og fullt kan realiseres. For Habermas er det slik at måten vi bruker språket på, forutsetter at den kommunikative språkbruken er den primære. La meg illustrere dette viktige punktet ved å vise til et analogt fenomen: det å love noe. Institusjonen løfte avhenger av at normalsituasjonen er at de som avgir et løfte holder det løftet de gir. Uten at denne grunnleggende oppriktighet er forutsatt, vil ikke det å gi løfter ha noen funksjon. Institusjonen løfte vil være undergravet. Det er på denne bakgrunn vi må forstå Habermas’ påstand om at idealene er konstitutive (nødvendige forutsetninger) for konkrete praksiser.

Problemet er at det ikke gis kriterier for hvor kommunikativ en prosess må være for at den skal kunne forstås som legitim, samtidig som det er problematisk å anslå hvilken betydning de læringsprosessene som finner sted gjennom argumentasjon har. Det er derfor behov for en operasjonell terskel for empirisk å kunne skille mellom de prosessene som er rasjonelle i kommunikativ forstand (og dermed også legitime), og de som ikke er det.

Den operasjonelle terskel jeg ønsker å etablere, hviler på et skille mellom kompromisser og rasjonell konsensus. Kompromisset er resultatet av en prosess der aktørene handler strategisk, mens den rasjonelle konsensus preges av genuin kommunikativ handling.23 I politiske prosesser vil kompromisser ikke i tilstrekkelig grad være i stand til å legitimere demokratiet rent normativt. Det er derfor avgjørende å kunne skille disse to formene for kommunikasjon fra hverandre. Tentativt kan vi, på bakgrunn av Eriksens forslag, anta at rasjonell konsensus oppnås i sin sterkeste form når syv kriterier innfris:

Side: 489

  • Den hviler på en felles overbevisning.
  • Minst én av aktørene lærer noe nytt i løpet av prosessen.
  • Minst én aktør forandrer standpunkt i løpet av prosessen.
  • Enigheten kan forsvares i en offentlig debatt.
  • Aktørene gir grunner i første person entall.
  • Aktørene har like eller identiske grunner for å støtte et standpunkt.
  • Prosessen kvalifiserer ikke som rasjonell konsensus før alle berørte parter er hørt.24
På bakgrunn av disse kriteriene kan begrepet kommunikativ rasjonalitet anvendes empirisk. Den filosofiske tilnærmingen settes i parentes, men ikke ambisjonen om kommunikativ rasjonalitet som et normativt utgangspunkt som kan ligge til grunn for en kritisk samfunnsanalyse. Faktiske politiske prosesser skal kunne vurderes på bakgrunn av disse kriteriene.

Diskusjonen av en operasjonell terskel vil måtte ta hensyn til kriteriene ovenfor, og vurdere hvorvidt alle disse må være innfridd for at en skal kunne karakterisere resultatet som legitimt. Avgjørende i så måte er spørsmålet om aktørene i en politisk prosess må forsvare et resultat ut fra identiske grunner, eller om dette er et for sterkt krav. Habermas skiller mellom sterk og svak kommunikativ handling (Habermas 1998:326). Svak kommunikativ handling krever i motsetning til de kriteriene som er utlagt ovenfor – som viser til sterk kommunikativ handling – ikke at partene er overbevist ut fra de samme grunnene. De må derimot ha et minimum av tillit til hverandre og være åpne for kraften i de bedre argumenter.

Det må imidlertid også etableres kriterier for hva det vil si at alle berørte parter kan bli hørt. Her vil en måtte vurdere hvert enkelt stadium i en politisk prosess, med fokus på om alle grupperinger (for eksempel organisasjoner og sammenslutninger i offentligheten) har hatt mulighet for å fremme sine synspunkt. Generelt vil jeg anta at hvert enkelt empirisk tilfelle må vurderes opp mot de gitte kriterier, men at en generell diskusjon av kriteriene vil kunne åpne opp for empiriske undersøkelser.

Hvordan kan så en empirisk tilnærming til denne problematikken utformes, etter at det er etablert et fundament gjennom den operasjo-

Side: 490

nelle terskel? Jeg mener tre metodiske tilnærminger kan være velegnet for denne typen undersøkelser: dokumentanalyse, deltagende observasjon og intervjuer.25

Første trinn kobles mot en studie av et skriftlig materiale. Dermed blir det mulig å få oversikt over de forskjellige aktører og de sentrale argumenter de representerer. Det vil her være avgjørende med et grundig studium av hvilke kilder som finnes. For eksempel vil en systematisk studie av leserinnlegg gi god bakgrunn for forståelse av en politisk debatt, og samtidig kunne avdekke endrede preferanser hos aktuelle aktører, eller at gamle standpunkt forsvares på bakgrunn av nye argumenter.

Etter at en har opparbeidet en grunnleggende kompetanse på gjeldende felt gjennom det skriftlige materialet, vil en form for deltagende observasjon kunne åpne den gjeldende prosessen ytterligere (andre trinn). Her vil det være avgjørende å delta på møter og debatter, snakke med dem som står for de forskjellige synspunkter, journalister som dekker saken osv. Gjennom denne prosessen vil det bli klarere hvem som bør intervjues og hvordan en intervjuguide bør bygges opp. I utarbeidelsen av intervjuguide bør det legges et betydelig arbeid i å formulere spørsmål som er egnet til å kaste lys over endrete holdninger ut fra de syv kriteriene ovenfor. En vil ikke kunne stille direkte spørsmål om holdningsendringer, men må forsøke å avdekke hvordan aktørene argumenterer for sitt standpunkt, og hvordan de oppfatter motpartens standpunkter.

En viktig forutsetning her er at den diskursive rasjonalitet ikke oppfatter preferanser som noe gitt, men snarere som noe som kan forandres på bakgrunn av de argumentene som bringes frem i diskursen. En avdekking av preferanseendringer og årsakene til endringene vil derfor være avgjørende. Dermed tas også læringsaspektet ved diskursene opp på et empirisk plan. Læringsprosessene vil kunne avdekkes i en svak og en sterk form: Dersom aktørene ikke endrer oppfatninger, men endrer begrunnelser for de oppfatninger de innehar, kan vi snakke om en svak form for læring. Endrer aktørene derimot standpunkt som resultat av debatt, vil det kunne karakteriseres som en sterk form for læring.26 Begge deler vil kunne anskueliggjøres ved hjelp av intervjuer dersom aktørene intervjues både før og etter den aktuelle debatten (tredje trinn).27

Side: 491

De syv kriteriene kan forstås som et utgangspunkt for å etablere begreper som lar seg anvende empirisk.28 De er enkle og generelle og kan åpne opp for empirisk forskning. Videre kan en kobling av rasjonelle handlingsvalg og diskursiv rasjonalitet øke teorienes forklaringskraft betydelig, noe som har vært poengtert av en rekke forskere.29 De «stive dikotomiene» representert ved begrepene strategisk og kommunikativ rasjonalitet, erstattes altså av et empirisk design innrettet mot en avdekking av hva som foregår rent argumentativt i en prosess.30 Ved å snakke om svak og sterk kommunikativ handling mykes dikotomiene opp, og en empirisk undersøkelse av denne art vil kunne vise frem det mangfold av nyanser som utspiller seg i en argumentativ prosess, det være seg på arbeidsplassen eller i kommunestyret, bare for å antyde noen av de argumentasjonsprosessene som kan undersøkes på denne måten. Dermed vil den samme gradualisme som Skirbekk vil vise frem gjennom eksempelorienterte analyser, også kunne synliggjøres ved hjelp av en empirisk fremgangsmåte.

OM FORHOLDET MELLOM DEN RASJONELLE REKONSTRUKSJONS HYPOTESER OG EMPIRISKE UNDERSØKELSER

Habermas’ forening av teori og praksis gjennom rasjonell rekonstruksjon er en interessant, men ikke uproblematisk utfordring for statsvitenskapen. Den representerer, som vi har sett, en ny måte å tenke forholdet mellom det normative og det deskriptive på. På denne bakgrunn er det to (atskilte) spørsmål som er spesielt viktige å diskutere: for det første hvordan hypotesene som fremstilles ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon kan testes, og for det andre hvorvidt empiriske undersøkelser vil kunne ha noen betydning for det teoretiske rammeverket Habermas kommer frem til ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon.

Slik jeg ser det er det et grunnleggende problem med Habermas’ posisjon at det forblir uklart hva som ligger i at de rekonstruktive hypotesene kan testes indirekte ved å bruke dem som input i empiriske teorier. Jeg vil ikke derved hevde at Habermas’ fallibilismestandpunkt ikke har noen betydning. Det har betydning fordi teorien har langt mer begrensede pretensjoner enn tradisjonell transcendentalfilosofi. Men uten et klarere svar på hvordan hypoteser fremstilt gjennom rasjonell rekonstruksjon kan testes, blir selve fallibilismeargumentet

Side: 492

problematisk. Habermas hevder altså at han ekspliserer intuitive kompetanser. Disse avdekningene befinner seg på et empirisk, fallibelt nivå, samtidig som de skiller seg fra andre empirisk fallible utsagn og ikke kan testes på samme måte som disse. Uten svar på spørsmålet om hvordan hypotesene kan testes, blir fallibilismen en uspesifisert fallibilisme med for utydelig innhold.

Det er imidlertid også avgjørende å spørre hva slags konsekvenser den type empirisk analyse som ovenfor er skissert vil få for Habermas’ teori. Dersom flere av kriteriene overfor ikke innfris i en konkret prosess, vil det føre til at teorien om kommunikativ handling i seg selv må reformuleres? Habermas har selv diskutert dette i tilknytning til den ovenfor nevnte konferansen «Empirical approaches to deliberative democracy». Her drøfter han nettopp det spørsmålet jeg har reist ovenfor. Dermed fremhever han hvor viktig det er å holde de forskjellige analysenivåene (det som bygger på rasjonell rekonstruksjon og det empiriske) fra hverandre:

Whereas the observed behaviour of an actor does or does not fit the paradigm of rational choice, the communicative behaviour of participants in deliberative practices always fit the paradigm to some degree, as long as the actor is participating in a practice of that kind. For the rational presuppositions are attributed to the type of practice, whether it is institutionalized or not. In this case the intricate purpose of measurement is to find out the degree in which a given sample of participants live up to rational presuppositions that are constitutive of their practice (Habermas 2005:391).

Det Habermas her kommenterer er alle mulige empiriske design basert på begrepet kommunikativ handling. Disse forskjellige designene er, slik Habermas ser det, ikke rettet inn mot å teste teoriens hypoteser basert på rasjonell rekonstruksjon, men snarere i hvilken grad de konstitutive premissene kan innfris. Den empirisk orienterte samfunnsforskeren som tror teorien om kommunikativ handling kan tilbakevises ved hjelp av empiriske undersøkelser, er med andre ord på villspor.

La meg tydeliggjøre dette poenget ved å diskutere en fersk, norsk empirisk undersøkelse av lokalavisene som offentlig rom. I en studie av syv lokalaviser i perioden før kommunevalget i 2003, undersøkte

Side: 493

Marte Winsvold og Trine Myrvold (2005:144–160) hvordan norske lokalaviser fungerer som rom for offentlig debatt og meningsdannelse. Forfatternes utgangspunkt er skillet mellom diskursdemokrati og konkurransedemokrati. Det sentrale spørsmålet er hvilken form de lokalpolitiske debattene har: preges disse av politisk diskurs eller av politisk konkurranse?

Forfatterne påpeker at innholdet i og formen på de lokalpolitiske avisdebattene som forventet passer bedre i forhold til et konkurransedemokratisk ideal enn et diskursdemokratisk ideal. Videre slås det fast at «diskursdemokratene har grunn til å være betydelig mer bekymret [enn konkurransedemokratene]. Vi finner relativt få eksempler på direkte dialog mellom folkevalgte og innbyggere, og den dialogen som finner sted, er i liten grad preget av gjensidig, åpen og meningsdannende diskurs» (Winsvold & Myrvold 2005:160). Dette, fra et deliberativt ståsted negative resultatet, forklares med at folkevalgte og innbyggere har ulike normer når det gjelder deltagelse i dialog. Innbyggerne «oppfatter det ikke som sin rolle å være åpen for politikernes argumenter eller inngå i en gjensidig meningsdanningsprosess» (Winsvold & Myrvold 2005:160).

Det er denne typen forskningsresultater som får mange til å avskrive Habermas’ teorier som håpløst optimistiske. En slik vurdering er, som jeg har forsøkt å vise, bygget på en manglende forståelse av hvilket nivå Habermas’ arbeider befinner seg på. Habermas er ikke blind for at de konstitutive idealene som ligger innebygget i forskjellige praksiser ikke helt og fullt vil kunne påvises i disse praksisenes institusjonaliserte utforming. Men for å forstå disse praksisene er vi nødt til å forstå de idealiseringer som er betingelse for at praksisene overhodet skal kunne finnes.

Er man empirist i den forstand at man definerer empirisk verifisert kunnskap som den eneste form for gyldig kunnskap, vil dette selvfølgelig være selve beviset på at Habermas’ forskning kan betegnes som kvasivitenskapelig. Om man derimot er åpen for å innrømme andre tilnærminger enn den empiriske vitenskapelig status, vil Habermas’ metode ikke fremstå som like problematisk. For min egen del har jeg ikke problemer med Habermas’ ambisjon om å skape alternative paradigmer til det empiriske slik han forsøker på gjennom rasjonell rekonstruksjon. Min kritikk av Habermas’ prosjekt er derfor todelt:

Side: 494

For det første følger han ikke opp sitt eget program slik det er redegjort for i de ti punktene om rasjonell rekonstruksjon: Empiri anvendes ikke i tilstrekkelig grad, samtidig som eksempelbruk ikke i stor nok grad er til stede i hans måte å gå frem på. For det andre finnes det altså uløste problemer med metoden også slik den rent programmatisk er utviklet. Det viktigste problemet her er knyttet til hvordan man kan sette de hypotesene som er fremstilt gjennom rasjonell rekonstruksjon på prøve.

Når jeg til tross for disse svakhetene mener det finnes gode grunner til å beskjeftige seg med Habermas’ teoriunivers, har det å gjøre med hans fokus på idealiseringenes betydning for sosiale praksiser. Habermas viser selv til viktige eksempler i denne sammenheng. Det er god grunn til å sitere ham utførlig på dette punkt:

Take the practice of general voting as an example. It depends on a voluntary participation of a large part of the citizens. Any democratic regime is finished without that. However, would citizens participate at all unless they presupposed, contrasting evidence notwithstanding, that one’s own vote does make a difference in the effective outcome? Would citizens bring to court any legal case unless they presupposed, contrary to the belief of many lawyers and law professors, that outcomes more often than not qualify for the kind of fair administration of justice they expect (Habermas 2005:385)?

Disse eksemplene er etter mitt syn velegnet for å fremheve hvorfor vi som statsvitere og samfunnsforskere bør forholde oss til Habermas’ teorier. Habermas advarer, som vi har sett, mot splittelsen mellom idealitet og realitet og mellom teori og praksis. Hans hypotese om at den kommunikative språkbruken er primær og hans insistering på at demokratisk engasjerte borgere forutsetter et idealisert maktkretsløp, finnes det, slik jeg ser det, gode grunner til å argumentere for, selv om det er vanskelig å se hvordan dette skal kunne bekreftes empirisk. Åpner vi, slik Habermas krever, for en teoretisk og metodisk pluralisme, hvor det både er rom for analyser av hva som er konstituerende for forskjellige praksiser og for empiriske analyser, vil statsvitenskapen ha løst noen av de problemene som springer ut av forholdet mellom teori og praksis. Og så må vi kanskje ikke la oss overraske over at nye problemer dermed må konfronteres.

Referanser

Alford, Fred C. (1985), «Is Jürgen Habermas’s Reconstructive Science Really Science?». Theory and Society, 14, 3:321–340.

Apel, Karl Otto (2002), «Regarding the relationship of morality, law and democracy. On Habermas’ philosophy of law from a transcendental-pragmatic point of view». I: M. Aboulafia, M. Bookman & C. Kemp, Habermas and pragmatism. London: Routledge.

Baynes, Kenneth (1989), «Rational reconstruction and social criticism: Habermas’s model of interpretive social science». The Philosophical Forum, XXI, 1–2:122–145.

Dryzek, John S. (1995), «Critical theory as a research program». I: Stephen K. White (red), The Cambridge Companion to Habermas. Cambridge: Cambridge University Press.

Eriksen, Erik Oddvar (2003), «Integration and the quest for consensus – on the micro foundation of supranationalism». Upublisert.

Eriksen, Erik Oddvar & Marit Skivenes (2001), «Legitimeringsproblemer i barnevernet». I: Erik Oddvar Eriksen: Demokratiets sorte hull. Oslo: Abstrakt Forlag.

Habermas, Jürgen (1973), «A Postscript to Knowledge and Human interests». Philosophy of the Social Sciences, 3, 2:157–189.

Habermas, Jürgen (1974), «The classical doctrine of politics in relation to Social Philosophy». I: Jürgen Habermas, Theory and Practice. London: Heinemann.

Habermas, Jürgen (1976), «Hannah Arendts Begriff der Macht». I: Jürgen Habermas, Politik, Kunst, Religion. Stuttgart: Reclam.

Habermas, Jürgen (1979), «Communication and the Evolution of Society». London: Heinemann.

Habermas, Jürgen (1982), «A reply to my critics». I: David Held & John B. Thompson (red), Habermas: Critical Debates. London: Macmillan Press.

Habermas, Jürgen (1983), «Interpretive Social Science vs. Hermeneuticism». I: Norma Haan, Robert N. Bellah, Paul Rabinow & William M. Sullivan, Social science as moral inquiry. New York: Columbia University Press.

Habermas, Jürgen (1984), The Theory of Communicative Action. Volume One: Reason and the Rationalization of Society. Cambridge: Polity Press.

Habermas, Jürgen (1987), The Theory of Communicative Action. Volume Two: The Critique of Functionalist Reason. Cambridge: Polity Press.

Habermas, Jürgen (1994), «Om den interne forbindelse mellom rettsstat og demokrati». I: Erik Oddvar Eriksen (red), Den politiske orden. Oslo: Tano.

Habermas, Jürgen (1995), «Tre normative demokratimodeller: Om begrepet deliberativ politikk». I Erik Oddvar Eriksen (red), Deliberativ politikk. Oslo: Tano.

Habermas, Jürgen (1996), Between Facts and Norms. Contributions to a Discourse Theory on Law and Democracy. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.

Habermas, Jürgen (1998), On the Pragmatics of Communication. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Habermas, Jürgen (1999a), «Det sivile samfunn og rettsstaten». I: Jürgen Habermas, Kraften i de bedre argumenter. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Habermas, Jürgen (1999b), Kommunikativ handling, moral og rett. Utvalg og innledning av Halvor Fauske. Oslo: Tano Aschehoug.

Habermas, Jürgen (2003), «Zur Architektonik der Diskursdifferenzierung. Kleine Replik auf eine grosse Auseinandersetzung». I: D. Böhler, M. Kettner & G. Skirbekk (red), Reflexion und Verantwortung. Auseinandersetzungen mit Karl Otto Apel. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Habermas, Jürgen (2005), «Concluding comments on empirical approaches to deliberative politics». Acta Politica, 40, 3:384–392.

Hesse, Mary (1982), «Science and Objectivity». I: David Held & John B. Thompson (red), Habermas: Critical Debates. London: Macmillan Press.

Jensen, Tor Øyvind (2001), «Deliberativt elektronisk demokrati». I: Erik Oddvar Eriksen & Marit Irene Skivenes (red), Deliberasjon og demokrati. Rapport 0112. Bergen: LOS-senteret.

Kelly, Terrence (2001), «Sociological not Political. Rawls and the reconstructive sciences». Philosophy of the social sciences, 31, 1:3–19.

Koller, Peter (2003), Praktische Rationalität und empirisches Wissen in der ethisch-politischen Theoriebildung. I: Rolf Geiger, Jean Christophe Merle & Nico Scarano, red., Modelle Politischer Philosophie. Paderborn: Mentnis.

Maus, Ingeborg (2002), «Liberties and popular sovereignty. On Habermas’ Reconstruction of the System of Rights». I: Rene von Schomberg & Kenneth Baynes (red), Discourse and democracy. Essays on Habermas’ Between Facts and Norms. Albany: State University of New York Press.

McCarthy, Thomas (1978), The Critical Theory of Jürgen Habermas. Cambridge: Polity Press.

McCarthy, Thomas (1982), «Rationality and Relativism: Habermas’ ’overcoming’ of Hermeneutics». I: David Held & John B. Thompson (red), Habermas: Critical debates. London: Macmillan Press.

Pedersen, Jørgen (2003), Demokrati, normativ teori og empiri. En undersøkelse av begrepet kommunikativ rasjonalitet. Hovedfagsoppgave. Institutt for sammenlignende politikk, Universitetet i Bergen.

Pedersen, Jørgen (2006a), Rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling. En undersøkelse av Jürgen Habermas’ metode. Hovedfagsoppgave ved Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen (2005). Publisert som SVT Arbeidsnotat nr. 1 2006.

Pedersen, Jørgen (2006b), «Habermas’ rekonstruktive samfunnsvitenskap». Norsk Filosofisk Tidsskrift, 41, 2:119–139.

Peters, Bernhard (1994), «On reconstructive legal and political theory». Philosophy & Social Criticism, 20, 4:101–134.

Peters, Bernhard (2000), «Normative Theorien und Soziale Empirie». I: Stefan Müller-Doom (red), Das Interesse der Vernunft. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Pålshaugen, Øyvind (1997), Kritikk av den ene fornuft. Adorno, Derrida og Wittgenstein contra Habermas. Oslo: Spartacus Forlag.

Skirbekk, Gunnar (1997), «Overtale og overtyde. Greske poeng i norsk debatt». I: Hermund Slaatelid, red., Regime under kritikk. Hans Skjervheim i norsk filosofi. Oslo: Aschehoug. .

Skirbekk, Gunnar (2002), «Rasjonalitet – universell og pluralistisk?». I: Gunnar Skirbekk, Undringa. Oslo: Universitetsforlaget.

Svensson, Palle (1997), «Demokrati». I: Øyvind Østerud, Kjell Goldmann & Mogens N. Pedersen (red), Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Turner, Bryan S. (2004), «Introduction». I: The Blackwell Companion to Social Theory. Oxford: Blackwell.

Winsvold, Marte & Trine Myrvold (2005), «Lokalavisene som offentlig rom. Befolkningen ytrer, politikerne lytter». I: Jo Saglie & Tor Bjørklund (red), Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyldendal.

Aars, Jacob (2001), «Resultater og erfaringer fra tre deliberative folkehøringer». I: Erik Oddvar Eriksen & Marit Irene Skivenes (red), Deliberasjon og demokrati. Rapport 0112. Bergen: LOS-senteret.