1. 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172
  2. 2. Slutning til beste forklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .173

    1. 2.1 Generelt om slutningsformen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173
    2. 2.2 Det gitte saksforholdet i bevisbedømmelsen . . . . . . . . . . . . . . . .177
    3. 2.3 Fra hypotese til faktum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .177

  3. 3. Hva skal forklares? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .180

    1. 3.1 Bevissituasjon og bevisdata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .180
    2. 3.2 Normalitet og avvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .182
    3. 3.3 Kontrastive spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .185

  4. 4. Hva slags forklaringer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .187

    1. 4.1 Forklaringer på delspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187
    2. 4.2 Overordnede forklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .189
    3. 4.3 Kausalforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .194

  5. 5. Forklaringens godhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .201

    1. 5.1 Sannhet og forklaringskraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .199
    2. 5.2 Begrepene ‘sannsynlighet’ og ‘plausibilitet’ . . . . . . . . . . . . . . . . .204
    3. 5.3 Atomisme og holisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210
    4. 5.4 Absolutt og relativ godhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .212
    5. 5.5 Testing eller tilpasning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214

  6. 6. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .216

Side: 172

1. Innledning1

I rettssaker hvor beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, kan bevisbedømmelsen betraktes som et forsøk på å avgjøre hvilket faktum som er mest i samsvar med bevisene som er ført i saken. Er beviskravet strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, blir spørsmålet i bevisbedømmelsen hvorvidt det påståtte faktum som ville utløse rettsvirkningen, med tilstrekkelig margin er mest i samsvar med bevisene.2 Men hva det mer konkret vil si at dette faktum «er mest i samsvar med bevisene», er i utgangspunktet ikke helt klart. Et mulig forslag er at bevisbedømmelse er et forsøk på å avgjøre hvilket faktum som best forklarer bevisene. Denne tanken er ikke ny, og vi finner den både i den skandinaviske og i den engelskspråklige litteraturen om bevisbedømmelse.3 Men de siste ti-femten årene har ulike forfattere mer eksplisitt og systematisk enn tidligere diskutert juridisk bevisbedømmelse i sammenheng med den slutningsformen som i filosofisk kunnskapsteori og argumentasjonsteori omtales som «slutning til beste forklaring», «abduksjon» eller «abduktiv slutning» – f.eks. snakker Walton om «the enormous potential of abduction as applied to the logical structure of reasoning in legal evidence».4 I denne artikkelen tar jeg som utgangspunkt at juridisk

1 Takk til Alf Petter Høgberg, Audun Kjus, Magne Reitan, Kjetil Skjerve, Lisbeth Fullu Skyberg, Magne Strandberg, Runar Torgersen og Terje Ødegaard for kommentarer til tidligere versjoner av denne teksten.

2 Det er i det minste diskutabelt om en slik karakteristikk er treffende også i forhold til det strafferettslige beviskravet, se delseksjonene 2.3, 4.2 og særlig 5.4.

3 Se f.eks. Christian Diesen, Bevisprövning i brottmål, Stockholm 1994 s. 12–13 og 120–148, Ola Hole og Øystein Sjaastad, Logisk søkelys på Treholt-dommen, Oslo 1988 s. 14–17, W. Lance Bennett og Martha S. Feldman, Reconstructing Reality in the Courtroom, London 1981 s. 45–46 og 67, Pennington og Hastie, «The Story Model for Juror Decision Making» i The Psychology of Juror Decision Making, Cambridge 1993 s. 192– 221 (s. 194 og 198–199), Reid Hastie og Nancy Pennington, «Explanation-Based Decision Making» i Judgment and Decision Making, 2. utgave, Cambridge 2000, s. 212–228 (s. 215–219), Willem A. Wagenaar, Peter J. van Koppen og Hans F.M. Crombag, Anchored Narratives, Hampstead 1993 s. 61 og Andrew Palmer, Proof and the Preparation of Trials, Sydney 2000 s. 108–115.

3 Douglas Walton, Abductive Reasoning, Tuscaloosa 2004 s. 26, se også f.eks. David A. Schum, «Species of Abductive Reasoning in Fact Investigation in Law» i The Dynamics of Judicial Proof, Heidelberg 2002 s. 307–336 og John R. Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation» i The Dynamics of Judicial Proof, Heidelberg 2002 s. 287–305 . Walton setter likhetstegn mellom abduksjon og slutning til beste forklaring, se motsatt f.eks. Terence Anderson, David Schum og William Twining, Analysis of Evidence, Cambridge 2005 s. 55–58 og Bjarte Askeland, «Omanalogi og abduksjon», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 499–547 (s. 505–511). For en drøftelse av de ulike, om enn beslektede betydningene til ordet «abduction», se f.eks. Walton, Abductive Reasoning, s. 2–22 og John R. Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions» i Abduction and Induction, Dordrecht 2000 s. 31–44 (s. 33–36). Når ordet «abduction» opptrer i sitater i denne artikkelen, skal det alltid forstås som slutning til beste forklaring.

Side: 173

bevisbedømmelse kan betraktes som slutning til beste forklaring, og at dette er en betraktningsmåte som kan kaste lys over og eventuelt øke vår forståelse av den situasjonen at en bevisbedømmer på bakgrunn av bevisene skal ta stilling til faktum. Siktemålet er primært av teoretisk art – artikkelen skal undersøke hvor vi tankemessig ledes hen når vi forfølger forestillingen om at juridisk bevisbedømmelse består i å forklare bevisene.

Før jeg går nærmere inn på artikkelens tema, kan det være på sin plass å påpeke en terminologisk utfordring i en norskspråklig fremstilling av forholdet mellom slutning til beste forklaring og juridisk bevisbedømmelse. Ordet «forklaring» brukes i juridisk terminologi om bevis av en bestemt type – om forklaringene til parter, vitner og sakkyndige. Men i en slutning til beste forklaring er det ikke tale om en slutning til et bevis. På norsk kan ordet «forklaring» tjene som oversettelse ikke bare av det engelske «testimony», men også av «explanation», og i en slutning til beste forklaring dreier det seg om den siste betydningen – den engelske betegnelsen er «inference to the best explanation». Men samtidig er det nærmest umulig – når temaet er juridisk bevisbedømmelse – å unngå å bruke ordet «forklaring» også i den første betydningen. For-håpentligvis vil det alltid være klart ut fra konteksten hvilken av de to betydningene det er tale om.

2. Slutning til beste forklaring

2.1 Generelt om slutningsformen

Utgangspunktet for en slutning til beste forklaring er et gitt saksforhold som det søkes en forklaring på. Saksforholdet kan være en generell sammenheng – f.eks. en observert lovmessighet i naturen eller en observert statistisk avhengighet mellom to egenskaper eller fenomener – eller et

Side: 174

konkret (dvs. individuelt) saksforhold, f.eks. at en lampe ikke lyser når vi slår den på eller at vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt.5 Uansett type, er saksforholdet «gitt» i den forstand at det fremstår som en ubestridelig realitet. En slutning til beste forklaring er kort fortalt et resonnement med den konklusjon at en bestemt hypotese, som i resonnementets premisser er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Hypotesen omhandler altså et tenkt saksforhold som – til forskjell fra det gitte saksforholdet – i utgangspunktet ikke tas for gitt. Når det så likevel konkluderes med at denne hypotesen trolig er sann – at saksforholdet trolig er en realitet – skjer dette nettopp fordi dette tenkte saksforholdet i løpet av resonnementet er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet.

I tråd med dette har Josephson i en rekke artikler6 fremstilt slutning til beste forklaring som et resonnement av følgende form:

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner) Hypotesen H forklarer D (ville, hvis den var sann, forklare D) Ingen andre hypoteser forklarer D så godt som H Konklusjon: H er trolig sann


Josephson har fremhevet at konklusjonens styrke generelt er avhengig av tre forhold, nemlig (1) hvor god hypotesen H er i seg selv (absolutt godhet), (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige mulige forklaringene som har vært tatt i betraktning (relativ godhet), og (3) hvor grundig sø-ket etter andre forklaringer har vært.7

En slutning til beste forklaring er alltid forbundet med usikkerhet. Denne usikkerheten kommer også til uttrykk i selve slutningsskjemaet ovenfor – konklusjonen er ikke at hypotesen H er sann, bare at den tro-

5 Se f.eks. Atocha Aliseda, Abductive Reasoning, Dordrecht 2006 s. 29–30 for en mer omfattende oversikt over ulike typer eksempler på slutning til beste forklaring.

6 Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions», s. 31, «On the Proof Dynamic of Inference to the Best Explanation», s. 288 og 291 og (med en ubetydelig nyanseforskjell i siste premiss) «Conceptual Analysis of Abduction», i Abductive Inference, Cambridge 1994 s. 5–30 (s. 5 og 14).

7 Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions» s. 31–32. I Josephson, «Conceptual Analysis of Abduction» nevnes på s. 14 også dataenes pålitelighet som eget vurderingstema, men dette er mindre relevant i vår sammenheng.

Side: 175

lig er sann.8 Slutning til beste forklaring er ikke det samme som slutning ved sikker eliminasjon, som i vår sammenheng ville ha følgende form:

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner) H1,H2,...,Hn er de eneste mulige forklaringene på D Det er ikke tilfellet at H2
: Det er ikke tilfellet at Hn Konklusjon: H1 er sann


Her følger konklusjonen fra premissene med logisk nødvendighet – hvis alle premissene er sanne, så må også konklusjonen være sann. Men i praksis kan vi sjelden med sikkerhet slå fast at alle premissene er sanne – for det første kan vi normalt ikke helt utelukke at vi i slutningens andre premiss har oversett en mulig forklaring Hn+1, for det andre kan vi ofte ikke med fullstendig sikkerhet eliminere en bestemt hypotese.9 Selv om slutning til beste forklaring har et visst slektskap med slutning ved sikker eliminasjon, er premissene og konklusjonen mindre kategoriske og dermed også mer dekkende for våre slutninger i dagliglivet.

I Josephsons fremstilling er en slutning til beste forklaring altså et forsøk på å avdekke hva som er tilfellet ved å forsøke å forstå hvorfor noe annet (dvs. det gitte saksforholdet) er tilfellet.10 I så fall dreier det seg om en slutning til eksistens via forklaringsevne – et tenkt saksforhold

8 Jeg har valgt «trolig» som oversettelse av «probably» i de opprinnelige tekstene. I lys av bemerkninger f.eks. i John R. Josephson, «Plausibility» i Abductive Inference, Cambridge 1994 s. 266–272 og i Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 294 og 304 kan det utelukkes at det her er tale om sannsynlighet i en kvalifisert matematisk betydning – det dreier seg snarere om forklaringens plausibilitet, se delseksjon 5.2 om forskjellen mellom sannsynlighet og plausibilitet. For øvrig har Walton i sin utlegning av begrepet om slutning til beste forklaring formulert konklusjonen i slutningsskjemaet som «[t]herefore, E is plausible, as a hypothesis», hvor «E» altså tilsvarer «H» i Josephsons skjema (Douglas Walton, Legal Argumentation and Evidence, University Park 2002 s. 44).

9 Josephson, «Conceptual Analysis of Abduction», s. 12–13. Nå finnes det likevel tilfeller av i det minste tilnærmet sikker eliminasjon, som i granskningen av fiskebåten Utvik Seniors forlis, hvor granskningskommisjonen etter eliminasjon av alternative forklaringer konkluderte med at forliset skyldtes kollisjon med annet fartøy, se NOU 2004: 9 s. 97–103.

10 Se også Peter Lipton, Inference to the Best Explanation, 2. utgave, London 2004 s. 66.

Side: 176

antas å eksistere (ikke bare som et tenkt, men som et reelt saksforhold) nettopp fordi det er dette saksforholdet som best ville forklare det gitte saksforholdet. «[A]bduction looks for facts», er van Benthems oppsummering.11 Og det er nettopp slutningen til hva som er tilfellet, som gjør begrepet om slutning til beste forklaring relevant for juridisk bevisbedømmelse.

2.2 Det gitte saksforholdet i bevisbedømmelsen

I juridisk bevisbedømmelse er det bevisene som er gitt for bevisbedøm-meren. Bevisføringen under hovedforhandlingen er en hendelse i tid og rom som bevisbedømmeren observerer direkte, og som gir vedkommende en umiddelbar oppfatning om hva som er bevissituasjonen i saken. Med «bevissituasjon» menes her utelukkende hva de enkelte bevisene i seg selv består i, med andre ord hva vitnene faktisk har sagt i sine forklaringer, hva som faktisk står i dokumentene, og så videre. Bevissituasjonen fremstår for bevisbedømmeren som en ubestridelig realitet – f.eks. har et vitne som har forklart seg under hovedforhandlingen, vitterlig sagt det han eller hun har sagt.

Dette betyr ikke at ulike bevisbedømmere i samme rettssak nødvendigvis har helt identiske oppfatninger om hva bevissituasjonen består i. Det er mange grunner til dette – noen prosaiske og andre mer filosofiske – og jeg skal ikke gå inn på alle. Blant de mer prosaiske grunnene har vi den muligheten at bevisbedømmeren under hovedforhandlingen «kan ha falt ut av sin konsentrasjon»12 og dermed ikke har registrert hva som er blitt sagt. Dessuten er det et empirisk faktum at personer som forklarer seg under hovedforhandlingen, ikke alltid forklarer seg like presist. Diffuse forklaringer i rettssalen kan skyldes ulike forhold – f.eks. at personen som forklarer seg, er reelt usikker på de faktiske forhold, at personen har en rettslig eller annen form for interesse av at saken ikke opplyses så godt som han eller hun ville være i stand til, eller at personen ikke er vant til å måtte formulere seg presist. Men uansett hva som måtte være årsaken til forklaringens diffuse karakter, må bevisbedøm-

11 Johan van Benthem, «Foreword» i Abduction and Induction, Dordrecht 2000 s. ix–xi (s. x).

12 Hålogaland lagmannsretts formulering, gjengitt i Rt. 1998 s. 353 (s. 354).

Side: 177

meren tolke forklaringen for å ta stilling til hva som med rimelighet kan anses å være innholdet i forklaringen. Rimelighetsvurderinger involverer her som ellers et element av skjønn, og vurderingene kan således avvike fra én bevisbedømmer til en annen. Uoppmerksomhet under bevisfø-ringen er altså ikke den eneste grunnen til at ulike bevisbedømmere i samme rettssak kan ha ulike oppfatninger om hva bevissituasjonen består i. Jeg antar likevel at ulike bevisbedømmere i det store og hele vil ha den samme oppfatningen av hva bevissituasjonen består i, og at bevissituasjonen kan betraktes som et gitt saksforhold, i det minste som gitt for den enkelte bevisbedømmer.13

2.3 Fra hypotese til faktum

I delseksjon 2.1 så vi at konklusjonen i en slutning til beste forklaring går ut på at hypotesen H, som i premissene er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Men hypotesen H kan være den beste forklaringen på en bevissituasjon D uten at H legges til grunn som faktum i saken.14 På det helt generelle planet kan vi ikke

13 Juridisk bevisbedømmelse er også preget av slutninger som i sin struktur har mye til felles med slutninger til beste forklaring, men med den forskjell at saksforholdet D antas snarere enn å være gitt. Hvis en rettsmedisiner forklarer i retten at DNA-materialet funnet på et drapsoffer stammer fra tiltalte, vil bevisbedømmeren normalt anta at DNA-materialet stammer fra tiltalte. Bare det første – at rettsmedisineren forklarer dette – er direkte gitt for bevisbedømmeren, men bevisbedømmeren vil like fullt søke en forklaring på det angivelige faktum at DNA-materialet stammer fra tiltalte. Jeg kommer i denne artikkelen til å holde fast ved at slutninger til beste forklaring alltid tar utgangspunkt i et gitt saksforhold og ikke i en antagelse (se motsatt f.eks. Aliseda, s. 183), men vil samtidig understreke at mange av innsiktene knyttet til begrepet om slutning til beste forklaring i vår strenge forstand vil ha gyldighet også for slutninger av den andre typen – den viktigste forskjellen er at et gitt saksforhold står fast, mens en antagelse kan forkastes. For en drøftelse av forklaringer på antatte saksforhold, se f.eks. Hannu Tapani Klami og Minna Hatakka, «Forståelse og bevisvärde», Lov og Rett, 1989 s. 361–372.

14 Det faktum retten legger til grunn for den juridiske avgjørelsen, vil inneholde rettsfakta, bevisfakta og eventuelt andre omstendigheter som ikke kan klassifiseres som verken rettsfakta eller bevisfakta. Et rettsfaktum er en tilstrekkelig bevist omstendighet som i seg selv utløser rettsvirkninger, mens et bevisfaktum er en omstendighet som «godtgjør eller indikerer at et rettsfaktum er til stede, men som ikke i seg selv er av betydning for hvorvidt en rettsregel skal komme til anvendelse» (Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, Oslo 2001 s. 708, se også Jo Hov, Rettergang III, Oslo 2000 s. 289–290).

Side: 178

uten videre forutsette at de hypotesene det her er tale om, er av samme karakter som faktum av den typen retten legger til grunn for den juridiske avgjørelsen i rettssak.15 Og selv om vi forutsetter at hypoteser og slike faktum ikke er vesensforskjellige, er det ikke sikkert at hypotesen H i den konkrete saken kan legges til grunn som faktum i saken. Dette avhenger dels av hypotesens godhet, dels av beviskravet i saker av denne typen. Hvis beviskravet er «sannsynlighetsovervekt», må H legges til grunn i saken, i hvert fall hvis H er den beste forklaringen på bevissituasjonen D, og det bare finnes én annen mulig forklaring på D. Men for de tilfellene hvor det finnes mer enn to hypoteser – og slik vil det ofte være i rettslige sammenhenger – oppstår spørsmålet om ikke H må være en bedre forklaring enn de øvrige hypotesene samlet, og ikke bare en bedre forklaring enn hver enkelt av de øvrige hypotesene.16 Dette er i utgangspunktet et juridisk spørsmål, og svaret kan variere alt etter hva slags bevistema det er tale om. Men det er en kunnskapsteoretisk problemstilling i hvilken grad det i det hele tatt er praktisk mulig å ta stilling til om de øvrige forklaringene samlet er bedre enn hypotesen H. Generelt vil dette avhenge av hva slags type hypoteser det kan dreie seg om, og hvordan man generelt kan vurdere deres godhet – dette er spørs-mål jeg diskuterer i seksjonene 4 og 5.

Beviskravet i straffesaker – at tiltaltes skyld skal bevises «utover enhver rimelig tvil» – blir i litteraturen som kopler juridisk bevisbedømmelse og slutning til beste forklaring, tolket som et krav om at det ikke skal finnes en plausibel forklaring på bevissituasjonen som impliserer at tiltalte er uskyldig.17 Det strenge beviskravet i straffesaker vil i mange tilfeller innebære at ingen av de alternativene hypotesene legges til grunn som faktum i saken. I straffesaker som ender med frifinnelse, vil retten ofte nøye seg med å slå fast at den ikke finner det skisserte saks-

15 I delseksjon 4.2 diskuterer jeg ulike typer hypoteser knyttet til bevissituasjonen som helhet.

16 Dette er et stykke på vei en parallell til spørsmålet om alternative årsaker i erstatningsretten. I p-pilledom II (Rt. 1992 s. 64) skriver førstvoterende at «dersom skaden kan være forårsaket av bare en av flere mulige – men hver for seg uavhengige – årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet» (s. 70).

17 Se f.eks. Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 304.

Side: 179

forholdet i tiltalebeslutningen tilstrekkelig bevist.18 I noen tilfeller blir riktignok et alternativt, frifinnende saksforhold nevnt som en mulighet, men uten at retten legger dette saksforholdet til grunn i vanlig forstand. Typiske formuleringer er at «retten ikke kan se bort fra at …», eller at «retten ikke kan utelukke at …», hvor det i forlengelsen av formuleringen beskrives et mulig saksforhold som impliserer at tiltalte er uskyldig. Så lenge den alternative hypotesen bare er nevnt i dommen som en mulighet, kan den neppe sies å ha status som faktum i saken.

I delseksjon 2.1 nevnte jeg at styrken til konklusjonen i en slutning til beste forklaring ifølge Josephson i det minste avhenger av (1) hvor god hypotesen H er i seg selv, (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige mulige forklaringene som har vært tatt i betraktning, og (3) hvor grundig søket etter andre forklaringer har vært. Det siste punktet er mindre sentralt i dispositive saker, men i øvrige saker har bevisbedømmeren et ansvar for å vurdere hypoteser som går utenfor det som er påberopt av partene.

I en artikkel som diskuterer slutning til beste forklaring direkte i tilknytning til juridisk bevisbedømmelse, føyer Josephson til ytterligere to vurderingstemaer, nemlig (4) hvor stort behovet er for å trekke en konklusjon i det hele tatt (særlig når man tar i betraktning muligheten for å fremskaffe flere bevis før avgjørelsen), og (5) skadevirkningene ved å ta feil og gevinstene ved å ha rett.19 Til forskjell fra (1)–(3), som dreier seg om logiske grunner til å akseptere hypotesen, er det i (4) og (5) tale om pragmatiske grunner til å akseptere den. Josephson betrakter temaene i (1)–(5) som uttømmende i vurderingen av konklusjonens styrke.20

Når det gjelder (4), må dette vurderingstemaet sees i sammenheng med at konklusjonen i en slutning til beste forklaring har en foreløpig karakter, som Walton har påpekt:

18 Jeg ser her bort fra at retten «er ubundet av den nærmere beskrivelse [ i tiltalen ] med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter» straffeprosessloven § 38 første ledd første punktum), slik at retten har anledning til å legge til grunn et annet faktum som rammes av det samme straffebudet (eller av et annet straffebud, jf. andre og tredje ledd).

19 Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 292.

20 Samme sted.

Side: 180

«Abductive inference is defeasible, meaning that the conclusion is only a hypothesis that is subject to retraction if further investigation of the facts in the case shows that another of the alternative explanations is «better».»
21  


Likevel må bevisbedømmeren før eller siden ta stilling til sakens faktum. I saker hvor retten har ansvar for sakens opplysning, kan det imidlertid være aktuelt å innhente nye bevis og utsette forhandlingen.22 Vurderingene her ligger i grenselandet mellom juss (mer konkret regler om bevisføringsplikt og/eller beviskrav) og den frie bevisbedømmelse.

I (5), derimot, vil det i vår sammenheng dreie seg om et rent juridisk spørsmål, mer konkret et spørsmål om beviskravet i saker av den aktuelle typen. Bevisbedømmeren må forutsette at rettsregelen som fastsetter terskelen for at et saksforhold skal anses bevist og dermed legges til grunn som faktum i saken, i hvert fall delvis er motivert av overveielser om balansen mellom skadevirkninger og gevinster knyttet til ulike mulige utfall av slike saker. Bevisbedømmeren har ikke anledning til å gi seg inn på frie vurderinger om dette – i den grad bevisbedømmeren tar slike forhold i betraktning, må dette skje innenfor rammen av en juridisk (dvs. rettsdogmatisk) vurdering av hvor strengt beviskravet er for det aktuelle bevistemaet.

3. Hva skal forklares?

3.1 Bevissituasjon og bevisdata

I delseksjon 2.2 omtalte jeg bevissituasjonen som et gitt saksforhold i bevisbedømmelsen. Bevissituasjonen er hva personer har forklart i retten, hva som står i dokumentene, og hva som kan observeres når bevisbedømmeren selv gransker reelle bevismidler (f.eks. et åsted). Spørsmå-let blir så hvilke nivåer i og aspekter ved bevissituasjonen det vil være aktuelt for bevisbedømmeren å søke forklaringer på.

Hvis bevisbedømmelse er et forsøk på å forklare bevisene, må siktemålet for bevisbedømmelsen være en forklaring på bevissituasjonen som helhet. Men underveis vil det være aktuelt å forklare mer avgrensede de-

21 Walton, Legal Argumentation and Evidence, s. 43.

22 Se f.eks. straffeprosessloven § 294.

Side: 181

ler av bevissituasjonen. I det følgende tar jeg som utgangspunkt at bevissituasjonen består av en rekke bevisdata. Eksempler på bevisdata er at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke, at en koffert som legges frem for retten, har dobbel bunn, og at tiltalte ikke forklarer seg under hovedforhandlingen.23 Det at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke, er et unikt bevisdatum, ulikt f.eks. det bevisdatumet at vitne C sier nøyaktig det samme.24 For bevisbedømmeren kan det være aktuelt å søke forklaringer på et enkeltstående bevisdatum eller på en kombinasjon av bevisdata, f.eks. den kombinasjonen at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke mens vitne C sier at gjerningspersonen var iført rød jakke.

Spørsmålet om hva som den beste forklaringen på et bevisdatum, kan presiseres på to måter – enten atomistisk som et spørsmål om hva som er den beste forklaringen på dette bevisdatumet isolert sett, eller holistisk som et spørsmål om hva som er den beste forklaringen på dette bevisdatumet i lys av bevissituasjonen for øvrig. Svarene på de to spørsmålene kan være ulike – f.eks. vil den beste forklaringen på at vitnet i sin forklaring forteller at han var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, isolert sett være at han faktisk var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, men i lys av bevissituasjonen som helhet kan den beste forklaringen på det samme bevisdatumet være at vitnet lyver for å beskytte tiltalte.

Siktemålet med bevisbedømmelsen er likevel en forklaring på bevis-

23 Jeg inkluderer i begrepet om bevisdata ikke kunnskaper og antagelser som bevisbedømmeren har forut for bevisføringen. Se motsatt Henrik Zahle, Om det juridiske bevis, København 1976 s. 217.

24 Det at gjerningspersonen var iført grønn jakke, er ikke er et bevisdatum, men – hvis det anses bevist – et bevisfaktum. Ordet «bevisfaktum» brukes imidlertid av enkelte forfattere i en vid betydning slik at det omfatter både bevisdata og bevisfakta i vår forstand – Zahle konstaterer i sin beskrivelse av den gjengse terminologi at «[u]nder bevisfakta henføres ikke blot de processuelle beviser, eksempelvis en vidneforklaring, men også udenretlige hændelser (indicier), som er relevante for bevisvurderingen, eksempelvis et bremsespor, som gøres retten bekendt gennem politiets oppmåling, og som er af betydning for bedømmelsen av hastigheten ved opbremsingen» (Zahle, s. 233, se for øvrig også min fotn. 102). Men selv om bevisfakta (i vår mer snevre forstand) kanskje kan sies å være mer beslektet med bevisdata enn med rettsfakta i rettslig henseende (i og med at verken bevisfakta eller bevisdata har direkte rettslig relevans), er bevisfakta i kunnskapsteoretisk henseende mer beslektet med rettsfakta enn med bevisdata – den fundamentale forskjellen er at bevisdata vil være direkte gitt for bevisbedømmeren, mens bevisfakta (i likhet med rettsfakta) er antagelser. Den vide betydningen av «bevisfaktum» tilslører forskjellen.

Side: 182

situasjonen som helhet. Dette blir en annen form for holisme, ettersom bevissituasjonen som helhet nå ikke er en kontekst for vurderingen av et enkelt bevisdatum, men tvert i mot er selve det som skal forklares. I motsetning til forklaringer på et enkelt bevisdatum må forklaringer på bevissituasjonen som helhet selv ha en eller annen form for helhetlig preg – de må i en eller annen forstand dekke bevissituasjonen som helhet. Den forklaringen at et bestemt vitne lyver for å beskytte tiltalte, mangler det helhetlige preget som kan gjøre forklaringen til en forklaring på bevissituasjonen som helhet. Jeg diskuterer overordnede forklaringer i delseksjon 4.2.

3.2 Normalitet og avvik

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, dreier det seg ofte om en forklaring på en eller annen form for uregelmessighet. Vi søker en forklaring når lampen ikke lyser når vi slår den på, eller når vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt. Hvis lampen lyser når vi slår den på, eller vår kollega møter opp som avtalt, er det ikke behov for noen forklaring. Det vi vanligvis søker forklaring på, er de forhold som forstyrrer oss i vår omgang med det kjente og rutinemessige.

I deler av litteraturen om slutning til beste forklaring blir det nettopp forutsatt at det gitte saksforholdet som det søkes forklaring på, oppleves som uventet eller mystisk.25 Men vil vi betrakte juridisk bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring, kan vi ikke ha en slik forutsetning. I domstolene er det ikke noe ekstraordinært ved at fysiske eller juridiske personer saksøker hverandre (eller at påtalemyndigheten utferdiger tiltale mot en person), at saken kommer opp for domstolen, at vitner forklarer seg, og så videre. At det i en rettssak foreligger en bevissituasjon, er akkurat som man skulle forvente. Ofte er det heller ikke noe ekstraordinært ved innholdet i bevissituasjonen. Og selv om en rettstvist i og for seg kan betraktes som et avvik fra det normale – det er f.eks. en svært liten andel av alle forbrukerkjøp som havner i domstolene – så er det ikke dette avviket som skal forklares, men derimot bevissituasjonen i den konkrete saken.

25 Se f.eks. Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions», hvor forfatteren påpeker denne tendensen i litteraturen, men for sin egen del fremholder at «one may also … seek explanations for … things that are not ordinarily surprising» (s. 33). Se også Walton, Abductive Reasoning, s. 13 og Lipton, s. 26.

Side: 183

Nå kan det likevel være aspekter ved bevissituasjonen i den konkrete saken som avviker fra det normale, eller som på annen måte fremstår som et forstyrrende element i bevissituasjonen. Et eksempel kunne være en vitneforklaring hvor vitnet kan antas å ha et ønske om et bestemt utfall av saken – vitnet er f.eks. en bekjent av tiltalte – men hvor vitnet likevel forklarer seg både i strid med bevissituasjonen for øvrig (som trekker mot frifinnelse) og i konflikt med vitnets antatte ønske med hensyn til sakens utfall. Et slikt element vil oppleves som støy i bevissituasjonen. Når bevissituasjonen inneholder slike forstyrrende elementer, vil bevisbedømmeren gjerne sterkere enn ellers oppleve bevisbedømmelsen som et forsøk på å forklare bevisene.

Generelt kan ethvert tilfelle av bevismessig motstrid betraktes som en form for avvik. Men i så fall brukes ordet «avvik» i en annen betydning enn avvik fra det normale – ved bevismessig motstrid dreier det seg om at ulike bevis i samme rettssak avviker fra hverandre med hensyn til deres respektive implikasjoner. Schum skiller i sin bevisteori mellom harmoniske og dissonante bevissituasjoner. I en harmonisk bevissituasjon trekker alle bevisene i samme retning, eller det finnes i hvert fall ikke ulike bevis som trekker i ulike retninger.26 I en dissonant bevissituasjon, derimot, foreligger det en eller annen form for bevismessig motstrid, og Schum skiller her mellom to ulike varianter.27 For det første kan det som rapporteres av et vitne eller i et dokument, direkte utelukke det som rapporteres av et annet vitne eller i et annet dokument, slik som f.eks. når to vitner plasserer tiltalte på to ulike steder på samme tidspunkt. I en slik bevissituasjon må i hvert fall det ene vitnet intendert eller uintendert forklare seg uriktig. For det andre kan ulike bevis rapportere ulike hendelser som i og for seg er forenlige (i den forstand at begge hendelsene kan ha funnet sted), men hvor implikasjonene av antagelsene om de respektive hendelsene ikke er forenlige.28

26 David A. Schum, The Evidential Foundations of Probabilistic Reasoning, Evanston 1994 s. 124–126. Jeg tolker Schum slik at en bevissituasjon kan være harmonisk også når den inkluderer bevis som ikke trekker i en bestemt retning.

27 Samme tittel, s. 121–124.

28 Hvis to antagelser A og B impliserer henholdsvis antagelsene C og D i streng logisk forstand (dvs. med logisk nødvendighet), og C og D er gjensidig utelukkende, så er også antagelsene A og B gjensidig utelukkende. De omtalte «implikasjonene» må altså være implikasjoner i en løsere betydning av ordet.

Side: 184

Når Schum, i likhet med enkelte andre bevisteoretikere,29 omtaler visse bevissituasjoner som «harmoniske» (eller «konsonante») og andre som «dissonante», er det nærliggende å anta at det her siktes ikke bare til bevissituasjonens rent logiske aspekter, men også til bevisbedømmerens psykologiske opplevelse av bevissituasjonen. Betegnelsen «cognitive dissonance» ble etablert i psykologifaget med Festingers klassiske verk fra 50-tallet.30 Festinger tar som utgangspunkt at to «kognitive elementer» x og y (kunnskaper, oppfatninger, normer etc.) kan klassifiseres med hensyn til deres innbyrdes relasjon. Generelt foreligger det tre mulighe-ter – x og y er enten irrelevante (for hverandre), konsonante eller dissonante. Begrepet om kognitiv dissonans defineres riktignok som en ren logisk relasjon – elementene x og y er dissonante hvis ikke-x følger fra y31 – men Festinger fokuserer ellers på det psykologiske ubehaget («psychological discomfort») som dissonante elementer gir opphav til. Selv om Festinger hovedsakelig diskuterer tilfeller hvor en persons handlinger ikke er i samsvar med personens kunnskaper, oppfatninger og normer, er de generelle begrepene om irrelevans, konsonans (harmoni) og dissonans relevante også for juridisk bevisbedømmelse. Schum gir i sin fremstilling ingen referanser til Festinger (eller mer generelt til psykologifagets diskusjon av Festingers teori), men terminologivalget er neppe tilfeldig. Ordet «dissonans» gir assosiasjoner til mental støy, og skillet mellom det harmoniske og det dissonante vil i vår sammenheng fange inn også det ubehaget som bevismessig motstrid gir – eller i hvert fall kan gi – opphav til i bevisbedømmerens bevissthet.32

29 Se f.eks. Glenn Shafer, A Mathematical Theory of Evidence, Princeton 1976 s. 219– 229 og Isaac Levi, «Consonance, Dissonance and Evidentiary Mechanisms» i Evidentiary Value, Lund 1983 s. 27–43.

30 Leon Festinger, A Theory of Cognitive Dissonance, Stanford 1957. Fremstillingen i det følgende bygger på s. 1–31.

31 Samme tittel, s. 13. Begrepet om implikasjon (følge) som forutsettes i definisjonen, blir ikke definert, men det fremgår av drøftelsen ellers at det i hvert fall ikke generelt kan være tale om et strengt deduktivt følgeforhold, se samme tittel s. 1–31.

32 Se bemerkninger om dette i Shafer, s. 225–226 og kritiske kommentarer til disse i Levi, s. 27–30 og 41–42.

Side: 185

3.3 Kontrastive spørsmål

Når vi søker en forklaring på et gitt saksforhold, er det alltid underforstått at vi søker en forklaring på spørsmålet om hvorfor vi har dette saksforholdet i stedet for et annet. Når vi f.eks. spør hvorfor bevissituasjonen er dissonant, kunne vi like gjerne spurt hvorfor bevissituasjonen ikke er konsonant (harmonisk). Og spør vi hvorfor et vitne inkriminerer seg selv gjennom sin forklaring, kunne vi like gjerne ha spurt hvorfor han eller hun ikke unnlater å forklare seg slik.

Eksemplene ovenfor er trivielle. De er trivielle fordi det formulerte alternativet bare er negasjonen av det gitte saksforholdet. Alternativet er uspesifisert, i den forstand at spørsmålet om hvorfor vi har det gitte saksforholdet i stedet for alternativet, ikke tilfører problemstillingen noe nytt i forhold til spørsmålet om hvorfor vi har det gitte saksforholdet. Spørsmålet om hvorfor vi har saksforholdet D, er identisk med spørsmå-let om hvorfor D i stedet for ikke-D. En ikke-triviell kontrast har vi først når alternativet ikke er negasjonen av D.

Josephson bemerker at det i slutninger til beste forklaring ofte er tale om å forklare en kontrast, men går ikke nærmere inn på dette.33 Det gjør derimot Lipton, som i Inference to the Best Explanation tar som utgangspunkt at det vi normalt søker en forklaring på, er nettopp en kontrastiv problemstilling – vanligvis er spørsmålet ikke hvorfor D (eller hvorfor D i stedet for ikke-D), men hvorfor D i stedet for E, hvor E ikke er negasjonen av D. Riktignok blir alternativet ikke alltid eksplisitt formulert – ofte er det bare underforstått. Lipton gir bl.a. følgende eksempel fra dagliglivet:

«When I asked my, then, 3-year old son why he threw his food on the floor, he told me that he was full. This may explain why he threw it on the floor rather then eating it, but I wanted to know why he threw it rather than leaving it on his plate.»
34  


Ulike alternativer til det gitte saksforholdet D kan altså gi opphav til ulike forklaringer. Liptons generelle poeng er at vi normalt bare er interessert i visse aspekter ved det gitte saksforholdet, og at kontrastive spørs-mål fremhever nettopp de aspektene vi søker forklaring på.

33 Josephson, «Conceptual Analysis of Abduction», s. 29.

34 Lipton, s. 33.

Side: 186

Liptons fremstilling av slutning til beste forklaring er ikke skrevet spesielt med tanke på juridisk bevisbedømmelse, men på dette området er det ikke vanskelig å finne eksempler på ikke-trivielle kontraster, altså kontraster hvor det ene alternativet ikke er negasjonen av det andre. Hvis vi spør hvorfor tiltalte forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B, vil negasjonen være at tiltalte ikke forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B. Denne negasjonen inkluderer bl.a. den muligheten at tiltalte ikke forklarer seg i det hele tatt. Men det at tiltalte i det hele tatt forklarer seg, vil ofte ikke være et interessant aspekt ved tiltaltes forklaring – det som normalt påkaller bevisbedømmerens interesse, er hvorfor tiltalte forklarer det han forklarer. Det alternativet at tiltalte forklarer at han ikke overleverte den stjålne gjenstanden til person B, er allerede mer spesifikt enn negasjonen av at tiltalte forklarte at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B. Og i mange tilfeller vil bevisbedømmeren fokusere på en enda mer spesifikk kontrast, f.eks. hvorfor A forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at han overleverte den stjålne gjenstanden til person C. Bakgrunnen for dette siste, enda mer spesifikke spørsmålet kan være at bevisbedømmeren på det aktuelle stadiet i hovedforhandlingen oppfatter det slik at det for tiltalte i den aktuelle situasjonen ville ha vært mer naturlig å overlevere den stjålne gjenstanden til person C.

På det generelle planet er det neppe mulig å avgrense hva som er relevante kontraster i juridisk bevisbedømmelse. Riktignok kan vi slå fast at en kontrast er relevant i hvert fall hvis den har rettslig relevans, i den forstand at alternativene i kontrasten vil ha ulike rettsvirkninger i den konkrete saken. Men kontraster kan være relevante i bevisbedømmelsen selv om de ikke har rettslig relevans i denne betydningen. Retten skal beskrive hvilket faktum den legger til grunn, og i dette faktum vil det være detaljer som kunne ha vært annerledes uten at rettsvirkningen ville ha vært en annen. Det har f.eks. ingen direkte rettslig relevans om overleveringen av den stjålne gjenstanden skjedde inne på pub A eller inne på pub B. Men hvis en rekke vitner har forklart at overleveringen skjedde inne på pub A, og det neste vitnet forklarer at overleveringen skjedde inne på pub B, blir det et spørsmål om hvorfor dette vitnet forklarer at overleveringen skjedde inne på B i stedet for å forklare at overleveringen skjedde inne på pub A.

Side: 187

Relevante kontrastive spørsmål kan oppstå i bevisbedømmerens bevissthet på bakgrunn av bevisbedømmerens oppfatninger om hva som i gitte situasjoner vil være den naturlige handlemåte, bevisbedømmerens juridiske kunnskaper om vilkårene i relevante rettsregler og ikke minst hva som har skjedd tidligere i hovedforhandlingen. Men disse eksemplene er ikke uttømmende. På det helt generelle planet kan det ikke sies stort mer enn at skillet mellom relevans og irrelevans beror på en kontekst, som dels består av bevisbedømmerens «indre» kontekst (hans eller hennes generelle kunnskaper, erfaringer og normer), dels av den «ytre» konteksten, dvs. hovedforhandlingen så langt som den er kommet. Men vi kan i det minste slå fast at juridisk bevisbedømmelse er en dynamisk prosess som krever at bevisbedømmeren er i stand til fortløpende å trekke ut relevante kontraster fra bevisene som føres under hovedforhandlingen. Bevisbedømmeren må fortløpende evaluere (mht. relevans) de kontrastene advokatene og andre dommere eksplisitt eller implisitt fokuserer på i sin eksaminasjon under hovedforhandlingen, og eventuelt selv stille opp relevante, spesifikke kontraster. Hva som er (eller betraktes som) relevant, kan endre seg etter hvert som hovedforhandlingen skrider frem, og ikke minst vil det utover i hovedforhandlingen fremstå klarere for bevisbedømmeren hva som er de relevante kontrastene.

4. Hva slags forklaringer?

4.1 Forklaringer på delspørsmål

I delseksjon 3.1 slo jeg fast at siktemålet med bevisbedømmelsen må være en forklaring på bevissituasjonen som helhet, men også at bevisbedømmeren underveis vil søke forklaringer på bevisdata. Når vi nå skal gå mer konkret inn på spørsmålet om hva slags forklaringer det kan være tale om, blir det nødvendig å skille mellom på den ene side forklaringer på et avgrenset delspørsmål knyttet til bevissituasjonen og på den annen side forklaringer på bevissituasjonen som helhet. Helhetlige forklaringer på bevissituasjonen omtales i delseksjon 4.2 – i det følgende fokuserer jeg på forklaringer på bevisdata.

Som nevnt i delseksjon 3.1 kan vi skille mellom atomistiske og holistiske forklaringer. Atomistiske forklaringer på et bevisdatum ignorerer

Side: 188

alle andre bevisdata enn det ene som forklares. Dette innebærer i praksis at den isolert sett beste forklaringen på et bevisdatum i en persons forklaring normalt vil være at det personen rapporterer, faktisk har skjedd – i slike sammenhenger vil godhet og sannsynlighet være det samme. Sier et vitne at person A overleverte den stjålne gjenstanden til person B, er den beste (dvs. mest sannsynlige) atomistiske forklaringen på dette bevisdatumet rett og slett at A overleverte den stjålne gjenstanden til B. I tillegg til en empirisk antagelse om at flertallet av de hendelser som rapporteres i forklaringer i retten, faktisk har funnet sted, er den atomistiske forklaringen også basert på en form for velvillighet overfor personen som forklarer seg. Denne velvilligheten bunner i hvert fall delvis i en mer normativt ladet forutsetning – en forventning – om at personer som har avgitt forsikring som vitne, eller i det minste er blitt oppfordret av rettens formann til å snakke sant, faktisk forklarer seg sannferdig. Kanskje bunner velvilligheten også i mer allmenne og grunnleggende forutsetninger for menneskelig samkvem. Uansett innebærer denne velvilligheten at bevisbedømmeren velger en annen forklaring på det aktuelle bevisdatumet bare hvis han eller hun har en spesiell grunn til å tro at personen har forklart seg uriktig på dette punktet. Men slike grunner vil normalt stamme fra bevissituasjonen for øvrig, og i så fall overskrides den atomistiske vurderingen. Vi kan ellers konstatere at den beste forklaringen på et bevisdatum oftest vil være ulik, og i noen tilfeller også uforenlig med, den beste atomistiske forklaringen på et annet bevisdatum.

Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum er vanligvis triviell. Normalt har forklaringen ingen forklaringskraft, hvis vi med dette mener at forklaringen kaster lys over det som skal forklares. Dette gjelder også i forbindelse med (ikke-trivielle) kontrastive spørsmål – selv om spørsmålet gjerne er mer interessant, er svaret like trivielt.35 Og vi søker heller ikke etter den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum – den beste atomistiske forklaringen ligger allerede i dagen.

Den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum er derimot den forklaringen som fremstår som den beste når også resten av bevissituasjonen tas i betraktning. Foreligger det f.eks. bevismessig motstrid, kan

35 F.eks. vil den beste atomistiske forklaringen på hvorfor et vitne forklarer at person A overleverte den stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at A overleverte den stjålne gjenstanden til person C, være at A leverte den stjålne gjenstanden til person B.

Side: 189

den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum avvike fra den beste atomistiske forklaringen på det samme bevisdatumet. Er beviset en forklaring eller et dokument, vil en avvikende holistisk forklaring normalt dreie seg om den aktuelle personen (parten, vitnet, forfatteren) – f.eks. kan den beste holistiske forklaring på et bevisdatum i en vitneforklaring være at vitnet tar feil, eller alternativt at vitnet lyver. Men det er først når den beste holistiske forklaringen av bevisdatumet inkluderer noe om hvorfor vitnet tar feil, eller hvorfor vitnet lyver (f.eks. at vitnet er en bekjent av tiltalte), at slike forklaringer kan ha forklaringsevne i en mer kvalifisert forstand. I det første tilfellet kan den holistiske forklaringen f.eks. være at vitnet tar feil fordi vitnet befant seg på lang avstand fra hendelsen. I det siste tilfellet må forklaringen være at vitnet har et bestemt motiv for å lyve, f.eks. at vitnet er en bekjent av tiltalte.

Det kan ikke stilles krav om identiske holistiske forklaringer på ulike bevisdata. Det er ulike spørsmål som besvares, og da må også svarene kunne avvike fra hverandre. Men til forskjell fra atomistiske forklaringer, må det stilles krav om at de beste holistiske forklaringene på ulike bevisdata er forenlige med hverandre. Hvis det som antas å være den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum, er uforenlig med det som antas å være den beste forklaringen på et annet bevisdatum innenfor den samme bevissituasjonen, må en av forklaringene forkastes som den beste holistiske forklaring.

Selv om drøftelsen ovenfor har fremstilt atomistiske forklaringer som trivielle, har slike forklaringer likevel en rolle å spille i bevisbedømmelsen. Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum vil alltid yte motstand mot en eventuell avvikende holistisk forklaring på det samme bevisdatumet. I de tilfellene hvor den beste holistiske forklaringen avviker fra den beste atomistiske forklaringen, har vi kognitiv dissonans. Selv om det psykologiske ubehaget hos bevisbedømmeren kan være beskjedent eller helt fraværende i de tilfellene hvor den beste holistiske forklaringen har stor forklaringskraft, kan slike avvik generelt bidra til å skape usikkerhet om hva som er sakens faktum.

4.2 Overordnede forklaringer

Jeg går så over til spørsmålet om hva som kan betraktes som forklaringer på bevissituasjonen som helhet. Med «forklaring på bevissituasjonen

Side: 190

som helhet» menes ikke at forklaringen besvarer absolutt alle spørsmål som kan knyttes til bevissituasjonen – dette er uansett ikke mulig. Men forklaringen må besvare det overordnede spørsmålet i bevisbedømmelsen, med andre ord spørsmålet om hva som er den beste forklaringen på bevissituasjonen som helhet. Den overordnede forklaringen må kunne betraktes som en slags konklusjon på hele bevisbedømmelsen.

Et mulig forslag kunne være at overordnede forklaringer har form av hypoteser, i Diesens36 og Hole og Sjaastads37 betydning av ordet. Eksemplene som benyttes av disse forfatterne, tilsier at en hypotese i denne betydningen har form av et oppsummerende utsagn som trekker ut den rettslig relevante essens av et mulig hendelsesforløp. (Hva som er den rettslig relevante essens, avhenger ikke bare av hendelsesforløpet, men også av stevningen eller tiltalebeslutningen og de aktuelle rettsreglene.) En slik hypotese er nødvendigvis mer generell enn et konkret hendelsesforløp, og dermed vil flere hendelsesforløp kunne oppsummeres på samme måte. Hypotesen vil altså omfatte en bestemt klasse av mulige konkrete hendelsesforløp, nemlig klassen som består av alle og bare de hendelsesforløpene som kan oppsummeres nettopp på denne måten. Som eksempler formulerer Diesen bl.a. følgende tre hypoteser i forbindelse med en konkret straffesak som var oppe i Högsta Domstolen i Sverige: (1) «A våldtog M», (2) «samtycke från M» og (3) «inget sex».38 Tilsvarende formulerte Hole og Sjaastad følgende tre hypoteser i forbindelse med Treholt-saken: (1) Treholt var storspion for KGB og har skadet rikets sikkerhet, (2) Treholt har begått grove tjenesteforsømmelser uten å være storspion, og (3) Treholt har ikke begått en straffbar handling.39 I begge tilfeller kan (2) betraktes som en mellomliggende hypotese, om enn på ulikt grunnlag – i Diesens eksempel fordi (1) må forutsette det elementet i (2) som utelukkes i (3), mens det i Treholt-saken snarere er slik at (1) og (3) danner ytterpunktene med hensyn til mulig straff. Hole og Sjaastads sett av hypoteser har ellers et sterkere normativt preg enn hypotesene formulert av Diesen.

Hypotesene i Diesens eksempel er utformet slik at spørsmålet om subsumsjon under et straffebud blir trivielt når den ene eller andre

36 Diesen, s. 120–148.

37 Hole og Sjaastad, s. 14–30.

38 Diesen, s. 123. Hypotesene bygger på domspremissene i NJA 1980 s. 725.

39 Hole og Sjaastad, s. 17–19.

Side: 191

hypotesen først har fått status som konklusjon. Her vil (1) utvilsomt føre til domfellelse etter voldtektsparagrafen, mens (2) og (3) like utvilsomt vil føre til frifinnelse. (Jeg forutsetter her at (1) omfatter ikke bare den objektive handlingen, men implisitt også de øvrige betingelsene for straff.) I Treholt-saken er de rettslige implikasjonene av (1) og særlig (2) litt mer åpne, men Hole og Sjaastads tanke er at (1) vil føre til domfellelse etter «spionparagrafen» (straffeloven § 90), at (2) vil rammes av andre straffebud (Hole og Sjaastad nevner §§ 94 og 121), og at (3) er en frifinnende hypotese.

Slike hypoteser kan altså betraktes som juridisk relevante oppsummeringer av konkrete, alternative hendelsesforløp. Men hypotesene gir ikke bare juridisk egnede kategorier for å rubrisere ulike konkrete hendelsesforløp som bevisbedømmeren allerede har forestilt seg – settet av hypoteser kan også tjene som et utgangspunkt for bevisbedømmerens tankemessige konstruksjoner. I en voldtektssak kan bevisbedømmeren normalt ta utgangspunkt i tre hypoteser tilsvarende (1)–(3) i Diesens eksempel – på det abstrakte planet har vi her en (uttømmende) typologi for denne type saker, i hvert fall med hensyn til den objektive handling. Gitt at de frifinnende hypotesene dekker alle frifinnende hendelsesforløp, blir bevisbedømmerens oppgave å vurdere om en frifinnende hypotese lar seg konkretisere til et hendelsesforløp som i lys av bevisene fremstår som en reell mulighet.

Men selv om slike hypoteser kan bidra til å strukturere bevisbedømmerens tankeprosess, vil deres grovmaskede karakter innebære at de kommer til kort i flere henseende – f.eks. vil fellende hypoteser i straffesaker gi få eller ingen momenter til straffutmålingen. Mer generelt skal dommer i sivile saker og i straffesaker med domfellelse (når skyldspørs-målet ikke er avgjort av en lagrette) «bestemt og uttømmende angi det saksforhold» retten har lagt til grunn til grunn for sin avgjørelse (tviste-målsloven § 144 første ledd nr. 4 og straffeprosessloven § 40 andre ledd første punktum) – også dette innebærer at beskrivelsen må være mer detaljert. Og som forklaringer betraktet har verken fellende eller frifinnende hypoteser evne til å kaste lys over bevissituasjonen – hypotesene har ikke forklaringskraft i seg selv. Dette har sammenheng med at hypotesene ikke er formulert på grunnlag av, og følgelig ikke er spesielt innrettet mot, den konkrete bevissituasjonen i den aktuelle saken. Settet av hypoteser er som nevnt basert på en mer allmenn typologi, og i straffesaker

Side: 192

vil tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse og henvisning til straffebud i seg selv være tilstrekkelig til å avgjøre hva som er det relevante settet av hypoteser. (I sivile saker gjelder tilsvarende for stevningens påståtte faktum og henvisning til rettregler.) Hypoteser av den typen vi har diskutert ovenfor, kan dermed ikke i seg selv forklare konkrete eller særegne aspekter ved bevissituasjonen i den aktuelle saken.

En fullgod, overordnet forklaring på bevissituasjonen må altså være mer konkret og detaljert. I den engelskspråklige litteraturen om bevisbedømmelse har teorier om at bevisbedømmeren opererer med ulike fortellinger («stories», «narratives») fått stadig økende tilslutning siden begynnelsen av 80-tallet. 40 Bennett og Feldman, som ofte utpekes som grunnleggerne av det bevisteoretiske fortellingsparadigmet, fremhever at fortellinger er organisert rundt en sentral handling («central action»).41 En fortelling involverer aktører, handlinger og situasjoner, og den sentrale handlingen gir opphav til et «nett» av relasjoner mellom fortellingens ulike elementer. På bakgrunn av omfattende empiriske studier av jurymedlemmer i USA legger Pennington og Hastie til grunn at bevisbedømmernes fortellinger, så vel som de ulike episodene innenfor slike fortellinger, har en initierende hendelse som direkte eller indirekte resulterer i visse sinnsstemninger (sinne, anger, osv.), intensjoner, handlinger og konsekvenser:

40 Se f.eks. Neil MacCormick, Legal Reasoning and Legal Theory, Oxford 1978 s. 90– 92, Bennett og Feldman, s. 41–144, Binder og Bergman, Fact Investigation, St. Paul 1984 s. 44–57, Ronald J. Allen, «The Nature of Juridical Proof», Cardozo Law Review, 1991 vol. 13 s. 373–422 (s. 406–413), Wagenaar, Koppen og Crombag, s. 20–60 og 197–210 og Palmer, s. 46, 48–53 og 56–57. I denne sammenhengen må ordet «fortelling» ikke assosieres med postmodernistiske slagord av typen «alt er fortellinger» og «alle fortellinger er like gode». For det første har ord som «fortelling», «story», «narrative», osv. et mer konkret meningsinnhold i den bevisteoretiske sammenhengen enn i den postmodernistiske tradisjonen. For det andre er spørsmålet om hva som skiller de gode fortellingene fra andre fortellinger, et helt sentralt tema i det bevisteoretiske fortellingsparadigmet – dette kommer jeg tilbake til i seksjon 5. En mer omfattende fremstilling av fortellingsparadigmet i internasjonal bevisteori finnes for øvrig i Eivind Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», Jussens Venner, 2004 s. 291–303.

41 Bennett og Feldman, s. 41–49 og 79–80. Ikke alle aksepterer begrepet om fortellinger i juridisk bevisteori – se f.eks. kritikken av Bennett og Feldmans teori som frem-føres i M.Y. Abu-Hareira, A Holistic Approach to the Examination and Analysis of Evidence in Anglo-American Judicial Processes, upublisert doktoravhandling, University of Warwick 1984 s. 188–192.

Side: 193

«In stories and episodes, events considered to be initiating events cause characters to have psychological responses and to form goals that motivate subsequent actions which cause certain consequences and accompanying states. An example of an episode in the Johnson case is the following sequence: Johnson and Caldwell are in Gleason’s bar. Caldwell’s girlfriend, Sandra Lee, goes up to Johnson and asks him for a ride to the race track the next day (initiating events). Caldwell becomes angry (internal response), pulls his razor, and threatens Johnson (actions, note that goal is missing). Johnson backs off (consequence).»
42  


I eksemplet ovenfor er konsekvensen forårsaket av Johnsons mentale reaksjon på trusselen, for øvrig et element som ikke er eksplisitt i fortellingen. Men ikke alltid er årsaken en eller annen form for mental tilstand (hensikt, sjalusi, redsel, etc.) – i noen tilfeller er årsaken en ytre hendelse. Et eksempel på en slik fysisk årsaksrelasjon kunne være at Johnson – i en annen fortelling med de samme aktører – dør fordi han blir knivstukket av Caldwell.

En fortelling har i sin form et visst slektskap med faktum i domspremisser, men det er likevel forskjeller. I domspremissene fokuseres det hovedsakelig på den ytre handlingen, og i liten grad på intensjoner og sinnsstemninger hos aktørene i hendelsesforløpet. Antagelser om aktøre-nes bevissthetsliv nevnes stort sett bare i den grad dette er juridisk relevant, med andre ord i den grad elementene har direkte relevans for spørsmålet om rettsvirkning. Dette innebærer at de elementene som nevnes eksplisitt i domspremissene, i mange tilfeller ikke vil danne en sammenhengende årsakskjede før man supplerer disse elementene som «retten finner bevist», med intensjoner og sinnsstemninger som kan binde sammen elementene i den ytre handlingen – først da foreligger det en fullstendig fortelling.

Men det at psykologiske elementer i liten grad nevnes i domspremissene, utelukker selvsagt ikke at fullstendige fortellinger spiller en rolle i bevisbedømmelsen. Allen og Leiter skriver at «motive fills in the gaps and converts formal structures into human events», og at domfellelse er vanskelig å oppnå uten bevis for motiv, selv om motivet i seg selv ikke er et juridisk vilkår for domfellelse.43 En rekke empiriske studier inter-

42 Pennington og Hastie, s. 197.

43 Ronald J. Allen og Brian Leiter, «Naturalized Epistemology and the Law of Evidence», Virginia Law Review, 2001 vol. 87 s. 1491–1550 (s. 1535). Tilsvarende i Palmer, s. 50: «Plausible stories explain … why people acted as they did. It is for this reason, rather than because it is an element of any offence, that evidence of motive is so important in the construction of a plausible case theory.»

Side: 194

nasjonalt konkluderer med at bevisbedømmere vurderer ulike fortellinger som mulige forklaringer på bevissituasjonen.44

I motsetning til hypoteser av den typen vi diskuterte ovenfor, er fortellinger tilpasset den konkrete bevissituasjonen i saken og dermed bedre egnet til å forklare denne bevissituasjonen. Mer konkret kan en fortelling, i motsetning til en oppsummerende hypotese, for det første skape en sammenheng i, og på denne måten kaste lys over, en fragmentert bevissituasjon – Lubet skriver at dyktige advokater «take the raw and disjointed observations of witnesses and transform them into coherent and persuasive narratives».45 For det andre kan en fortelling inneholde elementer som direkte forklarer, eller i hvert fall gir opphav til en forklaring på, motstrid i bevissituasjonen – et eksempel kan være at en person som under hovedforhandlingen har forklart seg i strid med sakens øvrige bevis, i fortellingen har en rolle som kan forklare hvorfor vedkommende har forklart seg slik i retten. Også her kommer hypotesene til kort som forklaringer. Hvis begrepet om forklaringer forutsetter at forklaringen kaster lys over det som forklares, er det mer rimelig å betrakte fortellinger som forklaringer på bevissituasjonen.46

4.3. Kausalforklaringer

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, er det normalt en kausal- forklaring vi har i tankene – vi prøver å finne årsaken til det gitte fenomenet eller saksforholdet. Jeg har tidligere brukt eksempler med en

44 For en oversikt, se f.eks. Pennington og Hastie, s. 203 og 213–214 og Hastie og Pennington, s. 219–224. Fortellingers rolle som forklaringer på bevissituasjonen er særlig fremhevet i sistnevnte artikkel, men nevnes også på s. 194 og 199 i den første artikkelen.

45 Steven Lubet, Nothing but the Truth, New York 2001, s. 1, se også Jon Høyland, «Fornuft og følelser i rettssalen – hva styrer dommernes avgjørelser?», Dyade nr. 1/2004 s. 46–55 (s. 50). Jeg kommer tilbake til denne formen for forklaringskraft i seksjon 5.

46 I den engelsk-språklige litteraturen er det i sammenheng med bevisbedømmelse ofte tale om «theories» eller «the theory of the case». Uttrykkene brukes dels om et logisk resonnement i form av en serie av syllogismer (se f.eks. Anderson, Schum og Twining, s. 153–154, dels om fortellinger med rettslige implikasjoner (se f.eks. Palmer, s. 44–45). Bare i den siste betydningen kan «sakens teori» være en forklaring på bevissituasjonen. Jeg ser ellers bort fra begrepet om deduktivt-nomologiske forklaringer, som har stått svært sentralt i den filosofiske litteraturen om forklaringstyper, men som med sitt krav om underliggende lovmessigheter ikke er egnet for den type saksforhold det er tale om i juridisk bevisbedømmelse (se f.eks. Walton, Abductive Reasoning, s. 56–58 og Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions», s. 36–37).

Side: 195

lampe som ikke lyser når vi slår den på, og med en ellers punktlig kollega som ikke møter opp som avtalt. Spørsmålet om hva som er forklaringen på at lampen ikke lyser når vi slår den på, er for alle praktiske formål identisk med spørsmålet om hva som er årsaken til at lampen ikke lyser når vi slår den på, og tilsvarende gjelder for spørsmålet om hva som er den beste forklaringen på at vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt.47

I den filosofiske argumentasjonsteorien er sammenhengen mellom kausalitet og argumentativ relevans velkjent. Hvis et saksforhold av type A er den vanligste årsaken til et saksforhold av type B, så vil eksistensen av et konkret saksforhold av type B øke sannsynligheten for – og dermed kunne tjene som et argument for – eksistensen av et konkret saksforhold av type A. Dette kan illustreres med følgende eksempel:


TfR_Nr_12_2007_web-article03_page195img001.jpg


Det ubestridelige faktum at varsellampen for oljenivået lyser, er et argument for at oljenivået er lavt – vi slutter fra (1) til (2). Men denne argumentrelasjonen fra (1) til (2) beror på det mer generelle faktum at lavt oljenivå er den vanligste årsaken til at varsellamper for lavt oljenivå lyser,48 og at det derfor er rimelig å anta at det foreligger en faktisk kausalrelasjon fra (2) til (1). En slik faktisk kausalrelasjon fra (2) til (1) kan selvsagt bare foreligge dersom (2) faktisk er tilfellet, og det er dette som gjør (1) til et relevant argument for (2). Slutningen fra observasjonen av (1) til eksistensen av (2) er altså en slutning fra (1) til en bestemt forut-

47 I det siste tilfellet må jeg riktignok forutsette at årsaksbegrepet også kan omfatte andre sammenhenger enn dem som kan føres tilbake til lovmessigheter i naturen, se bemerkninger om dette nedenfor.

48 En annen, men mindre vanlig årsak er at varsellampemekanismen er defekt.

Side: 196

setning for den antatte kausalrelasjonen fra (2) til (1), nemlig den forutsetning at bare et eksisterende saksforhold (dvs. et saksforhold som er en realitet) kan forårsake et annet saksforhold.49

I eksemplet ovenfor kan den antatte forklaringen verifiseres uavhengig av argumentet – f.eks. kan vi måle oljenivået med peilestav. Varsellampen er bare et første tegn på et saksforhold som i neste omgang kan bekreftes eller avkreftes gjennom direkte observasjon. I juridisk bevisbedømmelse er situasjonen annerledes – direkte observasjon av sakens faktum er selvsagt umulig. Men den generelle sammenhengen mellom kausalitet og argumentativ relevans er et allment fenomen som også kan belyse juridisk bevisbedømmelse, ikke minst når bevisbedømmelsen betraktes som et forsøk på å forklare bevisene. I litteraturen om slutning til beste forklaring blir det ofte lagt til grunn – eksplisitt eller implisitt – at ordet «explanation» skal eller i hvert fall kan forstås som årsaksforkla-ring, i hvert fall når det gitte utgangspunktet for slutningen er et konkret saksforhold (i motsetning til en generell sammenheng).50 I denne litteraturen omtales det gitte saksforholdet gjerne som et tegn på et annet (konkret) saksforhold, slik som når en røyksky betraktes som et tegn på ild, eller et symptom betraktes som et tegn på en bestemt sykdom.51 Når vi tar et konkret saksforhold som tegn på et annet saksforhold, slutter vi til eksistensen av det andre saksforholdet via antagelsen om en kausalrelasjon i motsatt retning, og tankeprosessen er den samme uansett mulighet for uavhengig bekreftelse eller avkreftelse.

I den nordiske bevisteorien var Ekelöf den mest markante representanten for den oppfatningen at juridisk bevisbedømmelse går ut på – eller i hvert fall bør gå ut på – å vurdere mulige kausalrelasjoner. Den såkalte bevisverdimetoden som ble utviklet av Ekelöf og andre svenske bevisteoretikere,52 fokuserer i motsetning til den såkalte bevistema-

49 Det finnes også tilfeller hvor kausalrelasjonen og argumentrelasjonen samme vei, men dette er mindre relevant for begrepet om slutning til beste forklaring.

50 Se f.eks. Lipton, s. 30–37 og 41–54, Walton, Abductive Reasoning, s. 158–205 og Josephson, «Smart Inductive Generalizations are Abductions», s. 36–39. Eksempler som kan illustrere forskjellen på generelle sammenhenger og konkrete saksforhold, ble presentert innledningsvis i delseksjon 2.1.

51 Se f.eks. Walton, Legal Argumentation and Evidence, s. 41–43.

52 Se Robert W. Goldsmith, «Evaluating Evidence in Criminal Cases by Means of the Evidentiary Value Model» i Evidentiary Value, Lund 1983 s. 104–113 (s. 104) for en oversikt over andre representanter for samme bevisteoretiske retning.

Side: 197

metoden i den svensk-norske bevisteorien på spørsmålet om hvorvidt de enkelte bevis er forårsaket av bevistemaet.53 Ekelöf tar utgangspunkt i beviskjeder som leder frem til bevistemaet:

«Ett sådant bevisfaktum som bromsspåren efter en bil brukar kallas ett indicium. Även omdömet om et sådant måste naturligvis grundas på någon bevisning. Ett exempel härpå är en utsaga av den polisman, som uppmätt bromsspåret. Rätten sluter från detta vittnesmål (A) till bromsspårets längd (B) och sedan därifrån til bilens hastighet (C). Vad man har att bedöma i detta fall är en beviskedja (A→B→C).»
54  


Pilene i beviskjeden representerer her de argumentative forbindelsene. Dette må ikke forveksles med kausalkjeden i motsatt retning, fra C (bilens hastighet) via B (bremsespor) til A (bevisdatum). Ekelöfs teori innebærer at bevisbedømmeren i dette eksemplet må stille spørsmålet om det er bremsesporets angivelige lengde som har forårsaket det aktuelle bevisdatum (kausalrelasjon B→A), og – i så fall – spørsmålet om det er bilens angivelige hastighet som har forårsaket bremsesporets lengde (kausalrelasjon C→B). Har f.eks. politimannen forvekslet rapporter fra to ulike trafikkulykker, er bevisdatumet ikke forårsaket av bremsesporets lengde, og i så fall har bevisdatumet ingen bevisverdi, selv om det ved en tilfeldighet skulle være slik at bremsesporet som er relevant i den aktuelle rettssaken, faktisk var av samme lengde. Bevisbedømmelse blir altså et spørsmål om å vurdere – for enhver overgang i beviskjeden – hva som er årsaken til det foregående leddet.55 Dette blir satt ytterligere på spissen i et annet eksempel,56 hvor Ekelöf presenterer en beviskjede som kan generaliseres på følgende måte:

53 Se f.eks. Bengt Lindell, Sakfrågor och rättsfrågor, Uppsala 1987 s. 144–150 og Diesen, s. 10–16 for en sammenligning av de to metodene. Det er også andre forskjeller, bl.a. at bevisverdimetoden bygger på et såkalt ensidig sannsynlighetsbegrep, hvor sannsynligheten for et bestemt saksforhold ikke samtidig gir sannsynligheten for negasjonen av dette saksforholdet. Bevistemametoden bygger derimot på standard sannsynlighetsteori, som har en såkalt negasjonsregel, se fotn. 94.

54 Per Olof Ekelöf og Robert Boman, Rättegång IV, 6. utgave, Stockholm 1992 s. 16.

55 Bildet er likevel ikke så rendyrket som denne fremstillingen gir inntrykk av. I noen tilfeller må det etterfølgende leddet i kjeden også ha vært etterfølgende i tid, og i slike tilfeller må (den mulige) kausalrelasjonen gå i samme retning som argumentrelasjonen, se Ekelöf og Boman, s. 133 (fotn. 46). Ekelöf understreker dessuten at ikke alle bevis «är av kausal art» – unntaket er «strukturale bevis», som er en form for indisiebevis (samme tittel, s. 159–161).

56 Ekelöf og Boman, s. 124.

Side: 198

(1) Dommerens observasjon av vitneforklaringen → (2) Vitnets uttalelser i vitneforklaringen → (3) Det vitnet ønsker å formidle i vitneforklaringen → (4) Vitnets minner fra sine observasjoner → (5) Vitnets observasjoner → (6) Bevistemaet

Alle overgangene i kjeden er prinsipielt usikre og representerer følge-lig mulige feilkilder i bevisbedømmelsen.

Ekeløfs bevisteori reiser det klassiske filosofiske spørsmålet om kausalitetsbegrepet er begrenset til rent fysiske hendelser, eller om det også finnes psykologiske årsaksrelasjoner, og i den forbindelse også spørsmål om forholdet mellom årsaker, grunner og motiver.57 Til en viss grad er dette rene terminologiske spørsmål, men det skulle være klart at Ekelöfs bevisteori må forutsette et kausalitetsbegrep som favner bredere enn forhold som kan føres tilbake til naturlover.58 Hvis bevisbedømmelse dreier seg om hvorvidt de ulike leddene i en beviskjede virkelig er for-årsaket av det etterfølgende leddet i kjeden, så blir det i overgangen fra (2) til (3) et spørsmål om hvorvidt vitneforklaringen er forårsaket av det vitnet ønsker å formidle. Et ønske er ikke en fysisk hendelse – ønsket befinner seg på det psykologiske planet.59 Ekelöf går ikke inn på dette spørsmålet, og i de fleste eksemplene på årsaksspørsmål som Ekelöf diskuterer mer detaljert, er det fysiske hendelser som knyttes sammen – her er det stort sett bevisfakta og ikke bevisdata som årsaksforklares.60

En innvending mot Ekelöfs fokusering på kausalrelasjoner har vært at spørsmålet om hvorvidt bevistemaet har forårsaket beviset, må forutsette (og dermed foregripe) at bevistemaet eksisterer – f.eks. skriver Lindell at «man måste … anta att temat faktisk har inträffat».61 Innvendingen er ikke berettiget, idet den overser at bevisbedømmeren i første omgang kan betrakte bevistemaet utelukkende som en mulighet, og ikke

57 Se f.eks. G.E.M. Anscombe, Intention, 2. utgave, Cambridge 1963 §§ 9–16, H.L.A. Hart og Tony Honoré, Causation in the Law, 2. utgave, Oxford 1985 s. 51–59 og Donald Davidson, «Actions, Reasons, and Causes» i Essays on Actions and Events, Oxford 1980 s. 3–19.

58 Det samme gjelder fortellingsparadigmet (jf. delseksjon 4.2), hvor intensjoner og sinnsstemninger sies å forårsake visse handlinger.

59 Jeg går ikke inn på det sinnsfilosofiske spørsmålet om mentale tilstander kan reduseres til fysiske tilstander. I en bevisteoretisk kontekst har dette spørsmålet liten relevans.

60 Se fotn. 24 om forskjellen mellom bevisfakta og bevisdata.

61 Se f.eks. Lindell, s. 154.

Side: 199

som et faktum.62 Om det er bevissituasjonen eller f.eks. gjerningsbeskrivelsen i en tiltalebeslutning som utpeker bevistemaet som en relevant mulighet for bevisbedømmeren å vurdere, spiller i og for seg ingen rolle. Spørsmålet om hvorvidt bevistemaet har forårsaket beviset, er for alle praktiske formål bare en omformulering av spørsmålet om hvorvidt bevistemaet er den mest sannsynlige eller plausible (årsaks)forklaringen på beviset. Det er først etter vurderingen av dette spørsmålet at det mulige saksforholdet eventuelt legges til grunn som faktum i saken. Dette er for øvrig ivaretatt i skjemaet for slutning til beste forklaring i delseksjon 2.1, jf. presiseringen i andre premiss om at H ville, hvis den var sann, forklare D.63

Det har også vært sagt om bevisverdimetoden at den skiller seg fra bevistemametoden ved at «kausaliteten bedöms i omvänd ordning (tema-bevis)».64 En slik beskrivelse er egnet til å gi inntrykk av at vi her står overfor to uforenlige betraktningsmåter. Men relasjonen fra bevistema til bevis som fremheves i bevisverdimetoden, er ikke av samme type som relasjonen fra bevis til bevistema som fremheves i bevistemametoden – i det første tilfellet dreier det seg om kausalitet, i det andre tilfellet om argumentativ relevans, eller mer konkret betingelsessannsynlighet. Når bevisbedømmelsen dreier seg om et fortidig saksforhold, har dette saksforholdet – hvis det i det hele tatt har inntruffet – nødvendig-vis inntruffet før bevissituasjonen, og følgelig kan bevissituasjonen selvsagt ikke forårsake det fortidige saksforholdet. Derimot kan bevissituasjonen eventuelt sannsynliggjøre saksforholdet. Det er ingen motsetning mellom kausalitet i den ene retningen og betingelsessannsynlighet i den andre retningen – tvert imot er dette ofte to sider av samme sak, som i eksemplet med varsellampen og oljenivået. Et bevis kan altså sannsynliggjøre et bevistema nettopp i kraft av at dette bevistemaet sannsynligvis har forårsaket beviset.

62 Også Diesen avviser denne innvendingen, om enn med en litt annen begrunnelse, se Diesen, s. 11.

63 Se også Lipton, s. 55–59 og s. 147.

64 Diesen, s. 10. Diesen henviser her til Per Olof Bolding, Går det att bevisa?, Stockholm 1989, hvor det på s. 76 heter at «[r]elationen mellan bevistema och bevisfaktum bör [ifølge tilhengerne av bevisverdimetoden] bestämmas som et kausalförhållande där frågan blir med vilken sannolikhet som temat kan anses ha orsakat beviset (altså en om-vänd ordning i jämförelse med frågan huruvida bevisfaktumet kan anses styrka bevistemat)».

Side: 200

Ekelöfs teori om bevisbedømmelse som vurdering av kausalrelasjoner fokuserer på forholdet mellom bevistemaet og det enkelte bevis. I forrige delseksjon diskuterte jeg forklaringer på bevissituasjonen som helhet, og et spørsmål blir da om slike overordnede forklaringer kan betraktes som årsaksforklaringer på bevissituasjonen. For selv om spørsmålet om kausalrelasjon fra bevistema til det enkelte bevis gjerne ikke passer i forhold til alle elementene i en bevissituasjon,65 er dette ikke i seg selv til hinder for at forholdet mellom den overordnede forklaringen på en bevissituasjon og selve bevissituasjonen kan betraktes som en slags kausalrelasjon. Hvorvidt en slik betraktningsmåte har noe for seg, avhenger av slags type overordnet forklaring vi har i tankene. En oppsummerende hypotese (jf. delseksjon 4.2) kan vanskelig sies å årsaksforklare bevissituasjonen – til det er hypotesen for lite detaljert. Da er det mer nærliggen-de å betrakte relasjonen mellom en fortelling og bevissituasjon som en slags kausalrelasjon – jeg tenker altså her på at hendelsesforløpet som fortellingen beskriver, kan betraktes som i det minste en partiell årsak til at bevissituasjonen er som den er.66 Riktignok kan forklaringer på bevissituasjonen ikke baseres på allmenne årsakslover (som når man årsaks-forklarer fenomener i naturen), men det samme er tilfellet for psykologiske årsakssammenhenger, som Ekelöf uansett må forutsette i sin teori om sammenhengen mellom bevistemaet og det enkelte bevis.

Begrepet om kausalitet innebærer at en virkning ikke kan komme forut for dens årsak. Dermed vil kausalforklaringer være utelukket når bevisbedømmelsen gjelder et fremtidig saksforhold. Strandbakken definerer bevisbedømmelse som «den psykologiske prosess som foregår når man skal ta stilling til et fortidig hendelsesforløp»,67 men i noen tilfeller må bevisbedømmeren ta stilling til mulige fremtidige forhold, som f.eks. når bevisbedømmeren i en erstatningssak skal fastsette den fremtidige inntekten til skadelidte både med og uten skaden (hvor det i det siste tilfellet dreier seg ikke bare om et fremtidig, men også et hypotetisk saksforhold), eller når bevisbedømmeren i en fengslingssak skal vurdere faren for at siktede begår nye straffbare handlinger. Jeg går ikke inn på

65 Som påpekt av Ekelöf, se fotn. 55.

66 Samtidig kan vi si at bevissituasjonen har forårsaket fortellingen som en fortelling i bevisbedømmerens bevissthet. Her går altså årsaksrelasjonen motsatt vei, men det er tale om et annet aspekt ved forholdet mellom fortelling og bevissituasjon.

67 Asbjørn Strandbakken, Uskyldspresumsjonen, Bergen 2003 s. 59.

Side: 201

det terminologiske spørsmålet om også slike vurderinger bør omtales som «bevisbedømmelse».68 Uansett terminologi blir det i slike tilfeller ikke bare umulig å snakke om kausalforklaringer på bevissituasjonen, det blir også temmelig søkt å omtale et mulig fremtidig faktum i det hele tatt som en forklaring på bevissituasjonen. Begrepet om slutning til beste forklaring synes altså ikke å være relevant i de tilfellene hvor bevisbedømmeren tar stilling til fremtidige saksforhold.

5. Forklaringens godhet

5.1 Sannhet og forklaringskraft

Begrepet om slutning til beste forklaring forutsetter at forklaringer kan sammenlignes med hensyn til deres godhet. Dette innebærer at den som foretar slutningen – i vår sammenheng bevisbedømmeren – bevisst eller ubevisst må ha et kriterium for å vurdere forklaringers godhet. Spørsmå-let blir så hva dette kriteriet mer konkret går ut på.

Lipton skiller mellom «the likeliest explanation» og «the loveliest explanation» som to ulike presiseringer av «the best explanation».69 I det første tilfellet er det tale om hvilken forklaring som er mest sannsynlig eller plausibel,70 i det andre tilfellet om hvilken forklaring som er mest opplysende – de to presiseringene fokuserer altså på henholdsvis sannhet og forklaringskraft. I mange tilfeller vil den mest sannsynlige eller plausible forklaringen være svært triviell og dermed lite opplysende. Lipton illustrerer dette med følgende eksempel, hvor det som forklares, er den generelle sammenhengen at opiumsrøyking får den røykende personen til å falle i søvn:

«Sometimes the likeliest explanation is not very enlightening. It is extremely likely that smoking opium puts people to sleep because of its dormative powers (though not quite certain: it might be the oxygen that the smoker inhales with the opium, or even the depressing atmosphere of the opium den), but this is the very model of an unlovely explanation.»
71  


68 Se f.eks. drøftelsen i Magne Strandberg, Skadelidtes hypotetiske inntekt, Bergen 2005 s. 51–54.

69 Lipton, s. 57 og 59–62.

70 I delseksjon 5.2 går jeg inn på skillet mellom sannsynlighet og plausibilitet.

71 Lipton, s. 59.

Side: 202

Som eksempel på at den mest opplysende forklaringen tilsvarende ikke nødvendigvis er veldig sannsynlig eller plausibel, nevner Lipton konspirasjonsteorier:

«By showing that many apparently unrelated events flow from a single source and many apparent coincidences are really related, such a theory may have considerable explanatory power. If only it were true, it would provide a very good explanation. That is, it is lovely. At the same time, such an explanation may be very unlikely, accepted only by those whose ability to weigh evidence has been compromised by paranoia.»
72  


Skillet mellom «the likeliest explanation» og «the loveliest explanation» dreier seg om hvorvidt vi med «explanation» forstår en forklaring som forklarer det gitte saksforholdet i en mer kvalifisert betydning av ordet, med andre ord om vi krever at forklaringen faktisk har en viss forklaringskraft. Hole og Sjaastad skriver at stor forklaringsstyrke bl.a. henger sammen med «evnen til å kaste nytt lys over uutforskede områder og til å etablere sammenhenger man før ikke har sett».73 Lubets bemerkning (sitert i delseksjon 4.2) om at dyktige advokater bringer oss fra en usammenhengende bevissituasjon til en sammenhengende fortelling, passer også inn i dette bildet.74

Skillet mellom den mest sannsynlige eller plausible forklaring og den mest opplysende forklaring er relevant ikke bare når det er tale om en forklaring på bevissituasjonen som helhet, men i noen tilfeller også for forklaringer på de enkelte bevisdata. Vi kan f.eks. tenke oss en situasjon hvor et vitne forklarer seg i strid med bevissituasjonen for øvrig. Den mest sannsynlige forklaringen på motstriden er at vitneforklaringen er uriktig på det aktuelle punktet. Men denne forklaringen har ingen forklaringskraft. Og selv om bevisbedømmeren går et skritt videre og velger mellom de to alternativene som foreligger når en vitneforklaring antas å være uriktig (dvs. den forklaringen at vitnet har tatt feil og den forklaringen at vitnet lyver), har vi fortsatt ikke en særlig opplysende forklaring. Forklaringen besvarer for så vidt spørsmålet (om hvorfor vi har motstrid), men svaret gir umiddelbart opphav til et nytt spørsmål, nemlig enten spørsmålet om hvorfor vitnet har tatt feil eller spørsmålet

72 Samme tittel, s. 60.

73 Hole og Sjaastad, s. 17.

74 Se også Walton, Abductive Reasoning, s. 58–66.

Side: 203

om hvorfor vitnet lyver. Som nevnt i delseksjon 4.1 er det først når forklaringen inkluderer en konkret omstendighet knyttet til vitneobservasjonen som tilsier at vitnet har tatt feil, eller vitnet tillegges et konkret motiv for å lyve, at vi har en opplysende forklaring. I noen tilfeller vil slike omstendigheter eller motiver ha en viss støtte i bevissituasjonen, men i andre tilfeller vil slike opplysende forklaringer på motstriden fremstå som dristige og kanskje svært spekulative. Generelt vil en triviell forklaring i seg selv være mer uangripelig enn en opplysende forklaring, men prisen for denne uangripeligheten vil ofte være at forklaringen etterlater ubesvarte spørsmål.

Liptons kortfattede oppsummering av skillet mellom «likeliness» og «loveliness» er at «[l]ikeliness speaks of truth; loveliness of potential understanding».75 Når sammenhengen er juridisk bevisbedømmelse, skulle vi tro at sannhet må være overordnet forståelse, ikke minst i lys av at Lipton setter likhetstegn mellom «the likeliest explanation» og «the explanation best supported by the evidence».76 Men begrepet om opplysende forklaringer har relevans for juridisk bevisbedømmelse i det minste på et psykologisk plan. Vi har tidligere (delseksjon 3.2) vært inne på at dissonante bevissituasjoner kan gi opphav til et psykologisk ubehag hos bevisbedømmeren. En opplysende forklaring kan i slike tilfeller oppleves som forløsende. Slike opplevelser, som ofte beskrives metaforisk som at «brikkene faller på plass», og at «regnestykket går opp», kan i seg selv overbevise bevisbedømmeren om at forklaringen må være sann.

Så kan det innvendes at begrepet om forklaringskraft dermed blir et rent psykologisk begrep, og følgelig ikke kan inngå i en normativ teori om hva som er rasjonelle resonnementer.77 Men motsetningen mellom sannhet og forståelse – mellom virkelighet og psykologi – er ikke nødvendigvis så stor som drøftelsen ovenfor kan gi inntrykk av. Lipton antar at forklaringskraft generelt må tas som et tegn på sannhet, og at slutninger til den mest opplysende forklaring dermed ofte er berettigede – den generelle antagelsen er at «the explanation that would, if true, provide the deepest understanding is the explanation that is likeliest to be true».78 Konsekvensen av dette er at «loveliness and likeliness will tend

75 Lipton, s. 59.

76 Samme tittel, s. 57. Lipton skriver ikke om juridiske bevis spesielt.

77 Se f.eks. Walton, Abductive Reasoning, s. 60.

78 Lipton, s. 61.

Side: 204

to go together, and indeed loveliness will be a guide to likeliness».79 Liptons begrunnelse for dette er at våre vurderinger av «loveliness» oftest skjer mot en bakgrunn av allerede etablerte antagelser som det er grunn til å ha tiltro til, og at det er grunn til å tro at den forklaringen som mot en slik bakgrunn fremstår som mest opplysende, er sann.80

Begrepet om forklaringskraft er mest relevant i de tilfellene hvor det foreligger et avvik i en av betydningene som ble diskutert i delseksjon 3.2 – uten et avvik finnes det ikke et psykologisk ubehag som forklaringen kan forløse. Mer generelt må vi normativt konkludere med at juridisk bevisbedømmelse må dreie seg om å finne den mest sannsynlige eller plausible forklaringen, enten vi nå aksepterer eller forkaster oppfatningen om at forklaringskraft viser vei til sannhet. Men uansett om vi deler denne oppfatningen, må vi mer deskriptivt konstatere at opplysende forklaringer kan ha stor psykologisk gjennomslagskraft.

5.2 Begrepene ‘sannsynlighet’ og ‘plausibilitet’

Slutning til beste forklaring er altså det samme som slutning til den mest sannsynlige eller plausible forklaring, enten som en triviell slutning direkte fra det gitte saksforholdet eller som en ikke-triviell slutning via forklaringskraft. I utgangspunktet er det mest nærliggende å bruke «sannsynlighet» som oversettelse av «likeliness»,81 men «plausibilitet» er oftest mer treffende når sammenhengen er juridisk bevisbedømmelse. I dagligtalen brukes ordene «sannsynlig» og «sannsynlighet» i litt løse og gjerne litt varierende betydninger – noen ganger kanskje mer eller mindre synonymt med «plausibel» og «plausibilitet» – men i visse deler av bevisteorien er det tale om et matematisk begrep, nærmere bestemt et begrep om frekvenser innenfor et faktisk eller tenkt utvalg. De såkalte frekvensteoriene (dvs. bevistemametoden og bevisverdimetoden)82 dominerte den svensk-norske bevisteorien i siste halvdel av forrige århundre, selv om entusiasmen for den sannsynlighetsteoretiske tilnærmingen

79 Samme sted.

80 Samme tittel, s. 139–140, 148, 150–151 og 157–163.

81 Se Lipton, s. 59, hvor forfatteren åpenbart bruker uttrykkene «likeliest» og «most probable» synonymt.

82 Se delseksjon 4.3.

Side: 205

til bevisbedømmelse avtok i hvert fall utover på 90-tallet. I den engelskspråklige litteraturen om juridisk bevisbedømmelse er det blitt stadig vanligere at forfatterne snakker om «plausibility» heller enn «probability», og da under den forutsetning at det her er tale om to ulike fenomener. «If you claim», skriver Walton, «that a proposition is plausible, that is quite different from saying it is probable»,83 og senere i samme tekst hevder han at «plausible reasoning should be emphasized as the most common and important kind of reasoning in legal evidence».84

Som nevnt er det matematiske begrepet om sannsynlighet i bevisteorien et begrep om frekvenser. For eksempel er det mer sannsynlig – hvis det ikke finnes holdepunkter for det ene eller det andre – at en person eier en schäferhund enn en kerry blue terrier, rett og slett fordi det finnes langt flere schäfere enn kerry blue terriere. Det er også mer sannsynlig at en person eier en schäfer enn en schäfertispe, ettersom det siste er én av to alternative spesifiseringer av det første. Dette er udiskutable konsekvenser av frekvensbegrepet. I standard sannsynlighetsteori vil dessuten den såkalte multiplikasjonsregelen innebære at sannsynligheten for en bestemt kombinasjon av hendelser er lavere enn sannsynligheten for noen av hendelsene isolert.85

Ikke noe av dette gjelder tilsvarende for plausibilitet. Det er ikke mindre plausibelt at en person eier en kerry blue terrier, enn at en person eier en schäferhund. Og hvis man eier en hund, så eier man nødvendigvis en hund av et bestemt kjønn – det er ikke mindre plausibelt at en person eier en schäferhundtispe, enn at personen eier en schäferhund. Heller ikke multiplikasjonsregelen gjelder for plausibilitet, noe Hastie og Dawes med følgende eksempel illustrerer på en treffende måte:

«Ask people how likely it is that an alcoholic tennis star who starts drinking a fifth [dvs. en helflaske brennevin] a day will go on to win a major tournament 8 months later, and they will probably answer that it is extremely unlikely.

83 Walton, Legal Argumentation and Evidence, s. 110.

84 Samme tittel, s. 213.

85 Forutsatt at sannsynligheten for minst to av hendelsene isolert er lavere enn 1 (maksimal sannsynlighet). Se f.eks. Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», s. 283–284 og 287–291 for en nærmere diskusjon av multiplikasjonsregelen og dens konsekvenser for sannsynlighetsbasert bevisteori.

Side: 206

Now ask other people how likely it is that an alcoholic tennis star who starts drinking a fifth a day will join Alcoholics Anonymous (AA), quit drinking, and win a major tournament 8 months later; to most people that seems more likely.» 86

Men som forfatterne påpeker i forlengelsen av denne passasjen, er sannsynligheten for det første saksforholdet nødvendigvis høyere enn for det andre saksforholdet, siden det siste saksforholdet inneholder tre elementer, mens det første saksforholdet inneholder bare ett av de tre elementene i det siste.87 De mellomliggende hendelsene – å bli med i AA og slutte å drikke – utgjør bare ett av flere mulige forhold som kunne resultere i at tennisspilleren vant turneringen.88 Når folk flest likevel er mer tilbøyelige til å akseptere det mest komplekse saksforholdet enn det mindre komplekse, er årsaken ifølge Hastie og Dawes at «joining AA links the parts of the story together into a plausible, coherent scenario».89 Her er vi tilbake igjen ved begrepet om fortellinger som ble introdusert i delseksjon 4.2.

I motsetning til sannsynligheten for saksforholdet svekkes altså ikke plausibiliteten av at saksforholdet konkretiseres. I mange tilfeller er det motsatt – flere detaljer kan skape en sammenheng som øker plausibiliteten, slik som i eksemplet ovenfor. Jeg tolker Lubet90 så vel som Hastie og Dawes slik at sammenheng og plausibilitet ikke er uavhengige egen-

86 Reid Hastie og Robyn M. Dawes, Rational Choice in an Uncertain World, Thousand Oaks 2001 s. 129.

87 Sannsynligheten for det siste saksforholdet blir lavere selv om de tre elementene ikke er uavhengige av hverandre. For øvrig må spørsmålet om sannsynligheten for det komplekse saksforholdet ikke forveksles med spørsmålet om hvor sannsynlig det er at en alkoholisert tennisstjerne som begynner å drikke en helflaske sprit om dagen, vinner en større turnering åtte måneder senere, gitt at vedkommende i mellomtiden blir med i AA og slutter å drikke. Sannsynligheten for at tennisstjernen åtte måneder senere vinner den større turneringen blir utvilsomt høyere hvis vi i tillegg forutsetter de øvrige hendelsene. Men i Hastie og Dawes’ siste spørsmål er det ikke tale om en betingelsessannsynlighet (dvs. sannsynligheten for en bestemt hendelse dersom bestemte andre hendelser inntreffer), men derimot om sannsynligheten for at hele det komplekse saksforholdet inntreffer, og denne sannsynligheten må, som forfatterne påpeker, nødvendigvis være lavere enn sannsynligheten for det første og mindre komplekse saksforholdet.

88 Som eksempler nevner forfatterne «quitting drinking on one’s own, bribing the other players, even just being extraordinarily lucky» (samme tittel, s. 130).

89 Samme sted.

90 Se sitat i delseksjon 4.2.

Side: 207

skaper ved fortellingen, men at fortellingens plausibilitet i hvert fall delvis nettopp beror på dens indre sammenheng.91

I utgangspunktet skal det ikke så mye til for at noe er plausibelt. Det som fortelles (f.eks. at en person eier en kerry blue terrier), er plausibelt så lenge vi ikke har spesielle grunner for å tro noe annet. Vi aksepterer inntil videre det som fortelles med mindre det som fortelles er ekstremt usannsynlig, men samtidig uten å utelukke at det på et senere tidspunkt kan dukke opp indikasjoner som får oss til å endre oppfatning. Hvis en person som forteller oss at han eier en kerry blue terrier (plausibelt i seg selv), i neste omgang er uvillig til å besvare et spørsmål om hvordan en kerry blue terrier ser ut, er det ikke lenger plausibelt at han eier en kerry blue terrier (med mindre han eller hun oppgir en plausibel grunn til ikke å gi en slik beskrivelse).

Slik fungerer våre samtaler med andre personer i dagliglivet, og slik kan også bevisbedømmeren forholde seg til hovedforhandlingen i en rettssak. En foreløpig tilslutning (i bevisbedømmerens bevissthet) kan trekkes tilbake i lys av mot-indikasjoner på et senere tidspunkt. I de tilfellene hvor det ikke kommer slike mot-indikasjoner, eller motindikasjonene ikke oppfattes å være tilstrekkelig sterke, blir tilslutningen stående. Hvis f.eks. tiltaltes forklaring i en straffesak impliserer frifinnelse, og denne forklaringen ikke utfordres av bevis som blir ført senere i hovedforhandlingen, kan tiltaltes forklaring legges til grunn som rettslig faktum med mindre den fullstendig mangler plausibilitet.

Når det gjelder plausibiliteten til forklaringer i den andre betydningen («explanations»), har Josephson formulert følgende kriterium:

«An explanation is plausible if it is internally consistent, consistent with the known facts, not highly implausible, and it must represent a «real possibility» rather than a mere logical possibility. A real possibility does not suppose the violation of any known law of nature, nor does it suppose any behaviour that is

91 Ekelöf er i hvert fall delvis inne på noe av det samme når han skriver – om enn uten direkte å introdusere et begrep om fortellinger – at «[i]bland kan man behöva visa upp en bild av kringomständigheter, som bildar en bakgrund, ett mönster, en struktur, som gör bevistemaet förklarligt ock förståeligt och dermed också antagligt» (Ekelöf og Boman, s. 159, den siste kursiveringen er min). Som i begrepet om fortellinger (jf. delseksjon 4.2), er det også her tale om bl.a. psykologiske elementer knyttet til aktører i et hendelsesforløp – Ekelöf skriver at det «torde … vara ufrånkomligt att vid vissa brott anvenda struktural bevisning beträffande det subjektive rekvisitet» (samme tittel, s. 161).

Side: 208

completely unique and unprecedented, nor any extremely improbable chain of coincidence.» 92

Skillet mellom logisk og reell mulighet ser ut til å tilsvare i hvert fall noenlunde skillet mellom henholdsvis «hypotetisk» eller «teoretisk» tvil og «rimelig og fornuftig» tvil som ofte trekkes frem i diskusjoner om strafferettens beviskrav. Men viktigere for vår drøftelse av bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring er det at forklaringer kan være plausible uten å være sannsynlige, og videre at plausibilitet i det hele tatt ikke kan betraktes som et trinn på sannsynlighetsskalaen. En forskjell mellom sannsynlighet og plausibilitet er – i tillegg til det som allerede er nevnt – at både en påstand om realiteten av et bestemt saksforhold og denne påstandens negasjon (at dette saksforholdet ikke er tilfellet) i bevisfattige situasjoner kan være plausible samtidig, mens standard sannsynlighetsteori utelukker at begge påstandene er sannsynlige.93 For eksempel er det i utgangspunktet plausibelt at jeg var hjemme i hele går kveld, men det er også plausibelt at jeg ikke var hjemme i hele går kveld. I standard sannsynlighetsteori vil derimot den såkalte negasjonsregelen94 innebære at et saksforhold og fraværet av dette saksforholdet ikke begge kan være sannsynlige (dvs. ha sannsynlighetsovervekt).Mer generelt vil (matematisk) sannsynlighet i bevisteorien dreie seg om kalkulasjoner med utgangspunkt i faktiske eller stipulerte frekvenser, mens plausibel resonnering «is less a matter of exact calculation than of … balancing and weighing many complex considerations».95

92 Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 304.

93 Jeg forutsetter her at frasen «det er sannsynlig at …» ikke kan bety noe mindre enn sannsynlighetsovervekt, se f.eks. Hans Petter Graver, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 465–498 (s. 467).

94 Negasjonsregelen postulerer at sannsynligheten for fraværet av et bestemt saksforhold er lik 1 minus sannsynligheten for dette saksforholdet. Det følger av dette at hvis sannsynligheten for saksforholdet er høyere enn 0.5 (dvs. at det er sannsynlighetsovervekt for dette saksforholdet), så er sannsynligheten for fraværet av saksforholdet lavere enn 0.5.

95 Walton, Abductive Reasoning, s. 33. Tilhengere av sannsynlighetsbasert bevisteori vil gjerne innvende mot denne kontrasteringen av sannsynlighet og plausibilitet at den ikke tar hensyn til begrepet om epistemisk sannsynlighet, dvs. sannsynligheten for et saksforhold gitt den tilgjengelige informasjon (f.eks. den gitte bevissituasjonen). Men selv om den epistemiske sannsynligheten selvsagt kan endre seg (f.eks. bli lavere) i lys av ny informasjon, er også epistemisk sannsynlighet underkastet de vanlige regnereglene forsannsynlighet (f.eks. multiplikasjonsregelen og negasjonsregelen), og disse regnereglene kan ikke anvendes på plausibilitet. Se for øvrig Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?» om skillet mellom det aletiske (dvs. de faktiske forhold) og det epistemiske generelt (s. 281–282) og skillet mellom aletisk og epistemisk sannsynlighet spesielt (s. 284–286).

Side: 209

Plausibel resonnering generelt, og slutning til beste forklaring spesielt, er altså presumptiv (eller «defeasible»96) i sin natur. Slik resonnering resulterer ofte i «conclusions that are hypotheses or partially supported guesses».97 Det at retten før eller siden må ta stilling til faktum, og at rettens avgjørelse kan være endelig i juridisk forstand, endrer ikke på dette.

Før vi går videre, kan det være på sin plass å understreke at spørsmå-let om forklaringens godhet kan forstås på flere måter. Jeg tenker her ikke bare på skillet mellom forklaringens absolutte godhet og dens relative godhet (som jeg introduserte i delseksjon 2.1 og kommer tilbake til i delseksjon 5.4), men også på at det kan være tale om enten forklaringens godhet som forklaring på det gitte saksforholdet D eller forklaringens godhet uavhengig av D. Det er i det minste diskutabelt om denne siste sondringen kan opprettholdes i enhver sammenheng hvor det trekkes slutninger til beste forklaring, men i forbindelse med fortellinger i juridisk bevisbedømmelse kan vi trekke et skille mellom fortellingens interne og eksterne plausibilitet. Den interne plausibiliteten dreier seg om fortellingens kvalitet som fortelling – altså uavhengig av bevisene – mens fortellingens eksterne plausibilitet er et spørsmål om fortellingens plausibilitet i lys av bevisene.98 Empiriske studier fra USA tilsier at bevisbedømmere vurderer begge disse aspektene. En fortelling som presenteres av en part, skal ideelt sett ivareta tre hensyn samtidig – fortellingen skal implisere den ønskede rettsvirkning, være plausibel i seg selv og dessuten god som forklaring på bevissituasjonen. Foreligger det sterke bevis mot en part, innsnevres spekteret av fortellinger som parten kan presentere med en realistisk forventning om å bli trodd – dette kan betraktes nærmest som en definisjon av uttrykket «sterke bevis». Er bevisene sterke, finnes det ingen fortelling som kan ivareta alle de tre hensynene

96 Se sitatet i delseksjon 2.3.

97 Walton, Abductive Reasoning, s. 33.

98 Se nærmere om dette i Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», s. 293–298.

Side: 210

samtidig – intern plausibilitet (god som fortelling), ekstern plausibilitet (god som forklaring) og fordelaktig rettslig implikasjon lar seg ikke kombinere.

5.3 Atomisme og holisme

En atomistisk tilnærming til bevisbedømmelse innebærer som nevnt i delseksjon 3.1 at det enkelte bevis vurderes uavhengig av sakens øvrige bevis, i motsetning til en holistisk tilnærming hvor bevisene også vurderes i lys av hverandre. Bevisteori basert på sannsynlighet (frekvenser) har en atomistisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse. Ekelöfs fokusering på bevisverdien ved det enkelte bevis (og videre på bevisverdi som et spørsmål om kausalrelasjoner) er et åpenbart eksempel på dette,99 men det samme gjelder enhver teori som anbefaler sannsynlighetsteoretiske regneregler i bevisbedømmelsen. Mot slutten av forrige århundre fremhevet Eckhoff, som godt og vel førti år tidligere hadde bidratt sterkt til dannelsen av den svensk-norske sannsynlighetsbaserte bevisteorien,100 imidlertid «den informasjonen som sammenhengen mellom [bevisene] gir»101 og «den forklaringsverdi som bevismaterialet gir når de forskjellige bevisfakta sees i sammenheng med hverandre».102 Slike

99 Abu-Hareira omtaler riktignok Ekelöf som en «emerging holist», se Abu-Hareira, s. 185–187. Imidlertid sikter forfatteren her ikke til Ekelöfs sannsynlighetsteoretiske overveielser, men derimot til det Ekelöf omtaler som en «helhetsbedömning», dvs. et «totalöverblick över hela materialet» som «vi inte [har] möjlighet att göra annat än intuitivt», se Ekelöf og Boman, s. 132.

100 Se Torstein Eckhoff, Tvilsrisikoen, Oslo 1943. Allerede på 50-tallet gikk Eckhoff i en annen retning (se Torstein Eckhoff, «En bok om bevisbyrden – og noen refleksjoner om rettsanvendelse, bevisbedømmelse og gestaltpsykologi», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1952 s. 28–37 (s. 32–37)), men her dreier det seg om beskrivelser av den faktiske bevisbedømmelse, og ikke – som i Tvilsrisikoen og artiklene fra 80-tallet (se fotn. 101 og 102) – om normativ bevisteori. Om skillet mellom deskriptiv og normativ bevisteori, se Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», s. 279–280.

101 Torstein Eckhoff, «Temametode eller verdimetode i bevisvurderingen», Svensk Juristtidning, 1988 s. 321–339 (s. 334).

102 Torstein Eckhoff, «Temametode og bevisverdimetode på ny» i Festskrift till Per Olof Bolding, Stockholm 1992 s. 85–103 (s. 97). Ordet «bevisfakta» brukes her åpenbart om bevisdata, jf. fotn. 24 ovenfor.

Side: 211

bemerkninger innebærer en dreining i holistisk retning,103 hvor godhetskriteriet blir plausibilitet snarere enn sannsynlighet. Walton skriver bl.a. følgende om holisme og plausibilitet:

«The weight of plausibility of each argument needs to be evaluated within the larger body of evidence … Each argument may only have a small weight of plausibility in relation to the ultimate probandum [dvs. bevistemaet] in the case. But it can be relevant because of its place in the whole network of evidence in the case. … What is required is to take a small bit of evidence, typically in the form of a plausible inference that is not deductively valid, and then judge how that bit of evidence fits into the larger mass of evidence in the chain of argumentation in the given case.»
104  


Begrepet om plausibilitet åpner altså i høyere grad enn begrepet om sannsynlighet for et holistisk perspektiv på juridisk bevisbedømmelse. En holistisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse er gjerne motivert av en antagelse om at det enkelte bevis bedre kan vurderes i lys av sakens øvrige bevis enn i lys av f.eks. generelle erfaringssetninger. For selv om oppfatninger om hvordan man vanligvis opptrer i bestemte situasjoner, er et uunnværlig element i juridisk bevisbedømmelse, blir det i prinsippet alltid et spørsmål om denne saken representerer et unntak – og her kan bevissituasjonen som helhet ofte gi en viss pekepinn.

Et kjennetegn ved holistisk (og hermeneutisk) erkjennelse er at tankeprosessen ikke har et definitivt startpunkt. I en holistisk bevisbedømmelse blir hvert enkelt bevis betraktet i lys av de øvrige bevis, og dette innebærer at uansett hvor bevisbedømmeren begynner, så skulle han eller hun i prinsippet ha begynt et annet sted.105 Dette betyr selvsagt ikke at juridisk bevisbedømmelse er umulig, eller at den ikke kan være grundig og samvittighetsfull – det betyr bare at bevisbedømmelsen har form av en vekselvirkning mellom ulike bevis. Men i så fall kan ikke sannsynlighetsteoretiske regneregler anvendes, fordi slike regneregler forutsetter at bevisbedømmeren begynner med et bestemt bevis og så anser seg fer-

103 Her dreier det seg ikke om å bruke sannsynlighetsteoretiske regneregler, men derimot om å foreta «skjønnsmessige helhetsvurderinger» (samme sted, se også Eckhoff, «Temametode eller verdimetode i bevisvurderingen», s. 332–335).

104 Walton, Legal Argumentation and Evidence, s. 45 og 213. Se tilsvarende Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 292.

105 Se eksempel i Kolflaath, Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss, Bergen 2004 s. 147–151.

Side: 212

dig med dette beviset når han eller hun går over til neste bevis.106 Denne forutsetningen er selve kjernen i bevisteoretisk atomisme.107

5.4 Absolutt og relativ godhet

Som nevnt i delseksjon 2.1 skiller Josephson mellom absolutt og relativ godhet, altså mellom spørsmålet om hvor god hypotesen H er i seg selv, og spørsmålet om hvor mye bedre H er enn de øvrige forklaringene som har vært tatt i betraktning. Når juridisk bevisbedømmelse betraktes som slutning til beste forklaring, forutsettes det at bevisbedømmeren skal vurdere godheten til ulike forklaringer på bevissituasjonen. I det følgen-de skal jeg kort drøfte skillet mellom absolutt og relativt godhet i sammenheng med juridisk bevisbedømmelse.

Allen har fremholdt at det bevisteoretiske fortellingsparadigmet bare fokuserer på fortellingers relative plausibilitet, og at noe annet heller ikke er mulig når sammenhengen er juridisk bevisbedømmelse.108 Men selv om relativ plausibilitet gjerne kan være tilstrekkelig i dispositive saker (hvor spørsmålet i hvert fall i utgangspunktet er hvilket av de to på-ståtte faktum som er mest plausibelt i lys av bevisene), vil Allens konkretisering av det strafferettslige beviskravet innebære en absolutt godhetsvurdering. Ifølge Allen er beviskravet i straffesaker oppfylt hvis og bare hvis det ikke finnes en plausibel fortelling som impliserer tiltaltes uskyld. Her er det altså ikke tale om å sammenligne en frifinnende fortellings plausibilitet med plausibiliteten til f.eks. påtalemyndighetens fortelling, men om å søke en frifinnende fortelling som er internt og eksternt plausibel i seg selv. Spørsmålet om hvorvidt en fortelling i det

106 Det finnes en rekke andre grunner til at sannsynlighetsteoretiske regneregler ikke kan anvendes generelt i juridisk bevisbedømmelse, se f.eks. L. Jonathan Cohen, The Probable and the Provable, Oxford 1977 s. 49–120, Zahle, s. 324–401, Diesen, s. 14–16 og Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», s. 287–291. En annen konsekvens av den holistiske tilnærmingen er at det ikke er mulig å redegjøre fullt ut for bevisbedømmelsen, se f.eks. Kolflaath, Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss, s. 151, Tillers’ bemerkning sitert i William Twining, «Lawyers’ Stories» i Rethinking Evidence, Evanston 1994 s. 219–261 (s. 241) og Ekelöf og Boman, s. 132.

107 Se for øvrig Twining, s. 240–241.

108 Allen, «The Nature of Juridical Proof», s. 406–413, Ronald J. Allen, «Factual Ambiguity and a Theory of Evidence», Virginia Law Review, 1994 vol. 88 s. 604–640 (s. 605–616) og Allen og Leiter, s. 1527–1537.

Side: 213

hele tatt er plausibel, er et spørsmål om fortellingens plausibilitet i absolutt forstand.109

Dessuten kan det vanskelig bestrides at vi også graderer plausibilitet i absolutt forstand. F.eks. vil en fortelling som støttes av bevisene, betraktes som mer plausibel enn om det ikke forelå bevis som gikk i den ene eller andre retning. Og jo mer forklaringen støttes av bevisene, desto mer plausibel er fortellingen. Josephson skiller mellom ulike «confidence values», som er graderinger av plausibilitet i absolutt forstand.110

Begrepet om forklaringers absolutte godhet kan likevel være mer villedende enn opplysende når sammenhengen er juridisk bevisbedømmelse. Absolutt godhet er sjelden eller aldri tilstrekkelig til å oppfylle beviskravet i en rettslig sammenheng. Til syvende og sist er det slik at det hendelsesforløpet som får status som rettslig faktum, legges til grunn delvis fordi det ikke finnes noe bedre alternativ. Når f.eks. den tiltalte i en drapssak blir dømt for drapet, skjer dette delvis fordi det ikke er lansert en alternativ gjerningsperson som kan knyttes like tett til drapet.

Med dette mener jeg ikke at tiltalte i straffesaker kan bli dømt uten sterke beviser for skyld. En person blir ikke dømt for drap bare fordi personen var uvenn med drapsofferet og ellers mangler alibi – det kreves en tettere tilknytning til drapet. Men spørsmålet om hvorvidt den tettere tilknytningen til drapet beviser skyld utover enhver rimelig tvil (eller for den saks skyld utover et hvilket som helst beviskrav), er ikke bare et spørsmål om hvor tett bevisene knytter tiltalte til det aktuelle drapet, men også et spørsmål om i hvilken grad andre personer kan knyttes til drapet. Den tilknytningen mellom tiltalte og det aktuelle drapet som kan dokumenteres, forteller i seg selv sjelden eller aldri noe om hvorvidt det også finnes andre personer med en like sterk eller sterkere tilknytning til drapet. Samtidig er spørsmålet om hvorvidt det faktisk finnes andre slike personer, selvsagt relevant i bevisbedømmelsen. Det er neppe særlig dristig å hevde at effekten av å lansere en alternativ gjerningsperson kan være større enn effekten av å argumentere mot bevisene for

109 Se bemerkninger om dette i Nance A. Dale, «Naturalized Epistemology and the Critique of Evidence Theory», Virginia Law Review, 2001 vol. 87 s. 1551–1618 (s. 1593).

110 Josephson, «Plausibility», s. 265–272.

Side: 214

tiltaltes skyld.111 Det er altså kombinasjonen av sterk tilknytning (absolutt godhet) og fravær av plausible alternativer som eventuelt beviser skyld utover enhver rimelig tvil. Den sterke tilknytningen mellom tiltalte og handlingen er alltid en nødvendig, men sjelden en tilstrekkelig betingelse for å oppfylle beviskravet.112

5.5 Testing eller tilpasning?

Josephson har generelt fremhevet prediksjonsevne som et vesentlig kriterium i vurderingen av forklaringers relative godhet.113 En empirisk hypotese – f.eks. en empirisk hypotese som formuleres i en vitenskapelig sammenheng – er empirisk i den forstand at den har empiriske implikasjoner, dvs. implikasjoner som på en eller annen måte kan testes empirisk (f.eks. gjennom eksperimenter). Og hvis den som formulerer hypotesen, ikke allerede har kunnskap om hvorvidt de aktuelle empiriske implikasjonene er sanne, kan implikasjonene betraktes som empiriske forutsigelser. I tråd med den vanlige oppfatningen har Josephson poengtert at en hypotese med forutsigelser som viser seg å være sanne, er bedre enn en hypotese hvor det viser seg at en eller flere av dens forutsigelser er usanne.114 Videre har Lipton argumentert for at hypoteser som utsettes for og overlever empirisk testing, er å foretrekke fremfor hypoteser som ikke er blitt testet, men bare er tilpasset empiriske data som allerede

111 I flere av de store gjenopptagelsessakene i Norge har den dømtes forsvarer utpekt en annen mulig gjerningsperson, f.eks. «Stepper’n» i Liland-saken (se NOU 1996: 15, s. 141, og for øvrig granskningsutvalgets egne bemerkninger på s. 34–40), person E i Fasting Torgersen-saken (se Rt. 2001 s. 1521 på s. 1526 og 1528, og for øvrig Camilla Juell Eide og Erling Moss, «... aldri mer slippes løs ...», Oslo 1999 s. 263–278 og 412– 419) og i den ene av Moen-sakene en person som hadde vært blant politiets mistenkte (se kjennelse i Hålogaland lagmannsrett 12.2.02 (LH-2000-00863) og Aftenposten 21.12.2001: «Navnga mulig drapsmann»). I Moen-sakene har en annen person tilstått drapene på dødsleiet (se avgjørelse 15.06.2006-I i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker). Fritz Moen er i dag frikjent for begge drapene han ble dømt for i henholdsvis 1978 og 1981, og regjeringen har oppnevnt et utvalg som gransker de to straffesakene.

112 Jeg antar at det forholder seg slik i hvert fall i de fleste typer rettstvister med omstridt faktum, selv om drøftelsen ovenfor bare dekker straffesaker hvor det omstridte aspektet ved faktum er gjerningspersonens identitet.

113 Josephson, «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation», s. 292.

114 Samme sted. Ordet «hypotese» brukes her i en vid og generell betydning, altså ulikt den mer spesifikke betydningen omtalt i delseksjon 4.2.

Side: 215

foreligger. Blir hypotesen ikke testet, er det selvsagt ingen risiko for at den blir gjendrevet – følgelig bør vi ha mer tillit til en hypotese som har overlevd empirisk testing.115

Men selv om prediksjonsevne kan være en dyd i vitenskapelige sammenhenger, er det ikke uten videre klart at empiriske forutsigelser kan spille en rolle i juridisk bevisbedømmelse. Bevissituasjonen må nødvendigvis være gitt forut for forklaringen på denne bevissituasjonen. En fortelling som forklarer bevissituasjonen er selvsagt tilpasset bevisene – den aktuelle fortellingen er valgt nettopp fordi bevissituasjonen er som den er. Siden det ikke finnes noe i bevissituasjonen som bevisbedømme-ren var ukjent med da han eller hun valgte fortelling, finnes det heller ikke noe i bevissituasjonen som fortellingen kan testes mot etter at fortellingen ble valgt. Og andre empiriske data enn dem som utgjør bevissituasjonen, skal bevisbedømmeren ikke ta hensyn til.116

Derimot kan hypoteser i Diesens og Hole og Sjaastads mer spesifikke betydning (jf. delseksjon 4.2) ha empiriske forutsigelser som kan testes mot bevissituasjonen.117 Grunnen til dette er at slike hypoteser kan formuleres uavhengig av bevisene i den konkrete saken. Men som jeg nevnte i delseksjon 4.2, innebærer denne uavhengigheten at hypoteser av denne typen ikke har forklaringskraft – hypotesen er en mulig konklusjon på bevisbedømmelsen, men ikke en forklaring på bevissituasjonen i en mer kvalifisert betydning av ordet. Det er i det minste diskutabelt om det i juridisk bevisbedømmelse kan finnes forklaringer på bevissituasjonen som har både prediksjonsevne og forklaringskraft.

Dette betyr ikke at slutning til beste forklaring må eller bør forkastes som en kunnskapsteoretisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse.

115 Dette er en noe unyansert oppsummering av drøftelsen i Lipton, s. 164–183.

116 Mot dette kan det innvendes at bevisbedømmerne konstruerer sine fortellinger før alle bevisene er ført, og at fortellingen dermed i det minste blir testet mot bevisene som presenteres til slutt. Men bevisbedømmerens konstruksjon av en fortelling på et tidspunkt underveis i bevisføringen kan ikke på dette tidspunktet betraktes som en slutning til beste forklaring på bevissituasjonen som helhet, rett og slett fordi denne bevissituasjonen ennå ikke foreligger. En slutning til beste forklaring er en slutning til den beste forklaring på et (allerede) gitt saksforhold, og før bevisføringen er ferdig, eksisterer ikke bevissituasjonen som et gitt saksforhold. Jeg holder derfor fast på at fortellinger ikke har predikasjonsevne når fortellingen presenteres som den beste forklaringen på bevissituasjonen som helhet.

117 Se Hole og Sjaastad, s. 19 og 80–82.

Side: 216

Det er ikke opplagt hvorfor vi i denne sammenhengen skulle kreve at forklaringer har prediksjonsevne. Hvis f.eks. det strafferettslige beviskravet «utover enhver rimelig tvil» kan konkretiseres til at det ikke skal finnes en frifinnende fortelling som er plausibel internt og eksternt, så spiller det ingen rolle at fortellingen er tilpasset bevisene – i så fall er det tilstrekkelig at det i det hele tatt finnes en slik fortelling.

Skillet mellom tilpasning og testing har likevel en viss relevans i juridisk bevisbedømmelse. Hvis en mistenkt eller siktet avgir forklaring til politiet uten å vite hva bevisene består i – enten fordi bevisene holdes tilbake for siktede eller fordi bevisene i det hele tatt ikke foreligger for politiet på det aktuelle tidspunktet – løper vedkommende en risiko for at forklaringen gjendrives av bevisene. Den som er skyldig og vil nekte straffskyld, og som derfor må ty til en usann fortelling hvis vedkommende i det hele tatt velger å forklare seg, har utvilsomt fordel av innsyn i bevisene. I Norge har aktor under hovedforhandlingen anledning til å lese opp fra politiforklaringer dersom det er uoverensstemmelser mellom politiforklaringen og tiltaltes forklaring i retten, jf. straffeprosessloven § 290. Hvis det under hovedforhandlingen fremkommer at tiltalte har endret forklaring etter hvert som vedkommende ble konfrontert med nye bevis, reiser dette spørsmål om tiltaltes troverdighet. Den som er uskyldig, kan derimot tjene på å presentere sin fortelling for politiet uten å ha fått seg forelagt bevisene – når det viser seg at bevisene ikke utfordrer siktedes fortelling, kan siktedes forklaring gjerne bli vurdert som mer troverdig enn om vedkommende hadde fått muligheten til å tilpasse fortellingen til bevisene. Men samtidig kan det i slike tilfeller være vanskelig for bevisbedømmeren å vurdere i hvilken grad fortellingen er tilpasset bevis som siktede hadde en viss mulighet for å forutse, f.eks. at det vil finnes mobiltelefondata som forteller hvor vedkommendes mobiltelefon har befunnet seg på det kritiske tidspunktet.

6. Avslutning

Begrepet om slutning til beste forklaring belyser en rekke aspekter ved juridisk bevisbedømmelse. Vi har bl.a. sett at bevisbedømmere må forholde seg til kontrastive spørsmål (delseksjon 3.3), og at juridisk bevisbedømmelse er presumptiv i sin natur (delseksjon 5.2). Begrepet om slutning til beste forklaring fremhever dessuten den relative godhet som

Side: 217

et helt sentralt vurderingstema i juridisk bevisbedømmelse (delseksjon 5.4).

Videre reiser begrepet om slutning til beste forklaring bl.a. spørsmå-let om hva som i juridisk bevisbedømmelse er det mest sentrale kriteriet på sannhet. Svaret er plausibilitet snarere enn (matematisk) sannsynlighet (delseksjon 5.2). I lys av utviklingen innenfor kognitiv psykologi og filosofisk kunnskapsteori og argumentasjonsteori er det nærliggende å konkludere med at den svensk-norske bevisteorien havnet i en blindgate fordi den fokuserte på sannsynlighet i stedet for på plausibilitet, og fordi den overså fortellingers rolle i bevisbedømmelsen. En slik oppsummering bærer riktignok preg av etterpåklokskap – det var først på 70-tallet at forskjellen mellom sannsynlighet og plausibilitet ble tematisert i den filosofiske litteraturen,118 og det var først på 80-tallet at begrepet om fortellinger for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i den engelskspråklige litteraturen om juridisk bevisbedømmelse.

Mer generelt kan vi si at begrepet om slutning til beste forklaring inviterer oss til å betrakte juridisk bevisbedømmelse som et forsøk på å forstå bevissituasjonen. Forståelse vil i denne sammenhengen langt på vei dreie seg om koherens – bevisbedømmeren søker en forklaring på bevissituasjonen som er koherent i seg selv og i samsvar med bevisene og generelle erfaringssetninger. En bevisteori som fokuserer på forståelse og koherens, bringer frem hermeneutiske og holistiske aspekter ved juridisk bevisbedømmelse som sannsynlighetsteoretiske tilnærminger i liten grad vil være i stand til å fange inn.

Litteraturliste

Abu-Hareira, M.Y., A Holistic Approach to the Examination and Analysis of Evidence in Anglo-American Judicial Processes (upublisert doktoravhandling, University of Warwick 1984); Aliseda, Atocha, Abductive Reasoning. Logical Investigations into Discovery and Explanation, Dordrecht 2006; Allen, Ronald J., «The Nature of Juridical Proof», Cardozo Law Review, 1991 vol. 13 s. 373–422; Allen, Ronald J., «Factual Ambiguity and a Theory of Evidence», Northwestern Law Review, 1994 vol. 88 s. 604–640; Allen, Ronald J. og Brian Leiter, «Naturalized Epistemology and the Law of Evidence», Virginia Law Review, 2001 vol. 87 s. 1491–1550; Anderson, Terence, David Schum og William Twining, Analysis of Evidence, 2. utgave (Cambridge 2005); Anscombe, G.E.M., Intention,

118 Se Walton, Legal Argumentation and Evidence, s. 112.

Side: 218

2. utgave (Cambridge 1963); Askeland, Bjarte, «Om analogi og abduksjon», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 499–547; Bennett, W. Lance og Martha S. Feldman, Reconstructing Reality in the Courtroom (London 1981); Binder, David A. og Paul Bergman, Fact Investigation. From Hypothesis to Proof (St. Paul 1984); Bolding, Per Olof, Går det att bevisa? (Stockholm 1989); Cohen, L. Jonathan, The Probable and the Provable (Oxford 1977); Davidson, Donald, «Actions, Reasons, and Causes» i Essays on Actions and Events, Donald Davidson (Oxford 1980) s. 3–19; Diesen, Christian, Bevisprövning i brottmål (Stockholm 1994); Eckhoff, Torstein, Tvilsrisikoen (Bevisbyrden) (Oslo 1943); Eckhoff, Torstein, «En bok om bevisbyrden – og noen refleksjoner om rettsanvendelse, bevisbedømmelse og gestaltpsykologi», Tidskrift for Rettsvitenskap, 1952 s. 28– 37; Eckhoff, Torstein, «Temametode eller verdimetode i bevisvurderingen», Svensk Juristtidning, 1988 s. 321–339; Eckhoff, Torstein, «Temametode og bevisverdimetode på ny» i Festskrift til Per Olof Bolding, Lars Heuman (red.) (Stockholm 1992) s. 85–103; Eide, Camilla Juell og Erling Moss, «… aldri mer slippes løs …», Historien om Fredrik Fasting Torgersen (Oslo 1999); Ekelöf, Per Olof og Robert Boman, Rättegång IV, 6. utgave (Stockholm 1992); Festinger, Leon, A Theory of Cognitive Dissonance (Stanford 1957); Goldsmith, Robert W., «Evaluating Evidence in Criminal Cases by Means of the Evidentiary Value Model» i Evidentiary Value. Philosophical, Judicial and Psychological Aspects of a Theory. Essays Dedicated to Sören Halldén on his Sixtieth Birthday, Peter Gärdenfors, Bengt Hansson, og Nils-Eric Sahlin (red.) (Lund 1983) s. 104–113; Graver, Hans Petter, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 465–498; Hart, H.L.A. og Tony Honoré, Causation in the Law, 2. utgave (Oxford 1985); Hastie, Reid og Robyn M. Dawes, Rational Choice in an Uncertain World. The Psychology of Judgment and Decision Making (Thousand Oaks 2001); Hastie, Reid og Nancy Pennington, «Explanation-Based Decision Making» i Judgment and Decision Making. An Interdisciplinary Reader, 2. utgave, Terry Connoly, Hal R. Arkes og Kenneth R. Hammond (red.) (Cambridge 2000) s. 212–228; Hole, Ola og Øystein Sjaastad, Logisk sø-kelys på Treholt-dommen (Oslo 1988); Hov, Jo, Rettergang III. Sivilprosess (Oslo 2000); Høyland, Jon, «Fornuft og følelser i rettssalen – hva styrer dommernes avgjørelser?», Dyade nr. 1/2004 s. 46–55; Josephson, John R., «Conceptual Analysis of Abduction» i Abductive Inference. Computation, Philosophy, Technology, John R. Josephson og Susan Josephson (red.) (Cambridge 1994) s. 5–30; Josephson, John R., «Plausibility», i Abductive Inference. Computation, Philosophy, Technology, John R. Josephson og Susan Josephson (red.) (Cambridge 1994) s. 266–272; Josephson, John R., «Smart Inductive Generalizations are Abductions» i Abduction and Induction. Essays on their Relation and Integration, Peter A. Flach og Antonis C. Kakas (red.) (Dordrecht 2000) s. 31–44; Josephson, John R., «On the Proof Dynamics of Inference to the Best Explanation» i The Dynamics of Judicial Proof. Computation, Logic and Common Sense, Marilyn MacCrimmon og Peter Tillers (red.) (Heidelberg 2002) s. 287–305; Kolflaath,

Side: 219

Eivind, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», Jussens Venner, 2004 s. 279–304; Kolflaath, Eivind, Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss (Bergen 2004); Klami, Hannu Tapani og Minna Hatakka, «Forståelse och bevisvärde. Holistisk eller analytisk syn på indicier rörande mänskligt beteende?», Lov og Rett, 1989 s. 361–372; Levi, Isaac, «Consonance, Dissonance and Evidentiary Mechanisms» i Evidentiary Value. Philosophical, Judicial and Psychological Aspects of a Theory. Essays Dedicated to Sören Halldén on his Sixtieth Birthday, Peter Gärdenfors, Bengt Hansson og Nils-Eric Sahlin (red.) (Lund 1983), s. 27–43; Lindell, Bengt, Sakfrågor och rättsfrågor (Uppsala 1987); Lipton, Peter, Inference to the Best Explanation, 2. utgave (London 2004); Lubet, Steven, Nothing but the Truth. Why Trial Lawyers Don’t, Can’t, and Shouldn’t Have to Tell the Whole Truth (New York 2001); MacCormick, Neil, Legal Reasoning and Legal Theory (Oxford 1978); Nance, Dale A., «Naturalized Epistemology and the Critique of Evidence Theory», Virginia Law Review, 2001 vol. 87 s. 1551– 1618; Palmer, Andrew, Proof and the Preparation of Trials (Sydney 2003); Pennington, Nancy og Reid Hastie, «The Story Model for Juror Decision Making» i Inside the Juror. The Psychology of Juror Decision Making, Reid Hastie (red.) (Cambridge 1993) s. 192–221; Schum, David A., The Evidential Foundations of Probabilistic Reasoning (Evanston 1994); Schum, David A., «Species of Abductive Reasoning in Fact Investigation in Law» i The Dynamics of Judicial Proof. Computation, Logic and Common Sense, Marilyn MacCrimmon og Peter Tillers (red.) (Heidelberg 2002) s. 307–336; Shafer, Glenn, A Mathematical Theory of Evidence (Princeton 1976); Skoghøy, Jens Edvin A., Tvistemål, 2. utgave (Oslo 2001); Strandbakken, Asbjørn, Uskyldspresumsjonen. «In dubio pro reo» (Bergen 2003); Strandberg, Magne, Skadelidtes hypotetiske inntekt – om erstatningsutmåling og bevis (Bergen 2005); Twining, William, «Lawyers’ Stories» i Rethinking Evidence. Exploratory Essays, William Twining (red.) (Evanston 1994) s. 219–261; van Benthem, Johan, «Foreword» i Abduction and Induction. Essays on their Relation and Integration, Peter A. Flach og Antonis C. Kakas (red.) (Dordrecht 2000) s. ix–xi; Wagenaar, Willem A., Peter J. van Koppen og Hans F.M. Crombag, Anchored Narratives. The Psychology of Criminal Evidence (Hampstead 1993); Walton, Douglas, Legal Argumentation and Evidence (University Park 2002); Walton, Douglas, Abductive Reasoning (Tuscaloosa 2004); Zahle, Henrik, Om det juridiske bevis (København 1976); NOU 1996: 15, Lilandsaken; NOU 2004: 9, Fiskefartøyet «Utvik Seniors» forlis 17. februar 1978.