Mattias Malmstedt:
Tillhörighet och sociala förmåner från 1600-talets Laws of Settlement till förordning nr 1408/71.
Jurisförlaget i Lund 2002. 276 s.

 

Dette er en spennende, viktig og velskrevet licensiatavhandling.

Hovedtemaet er å finne fram til den personkretsen som skal ha rett til sosiale ytelser. Forfatteren har studert de normer som bestemmer hvem som tilhører et fellesskap. Formålet er å beskrive «gemenskapsnormen», «gemenskapsmatrisen» og «tillhörighetskriterier» (s. 13).

Forfatteren bygger på ordinært juridisk kildemateriale, men han benytter seg ikke av tradisjonelle juridiske metoder hvor siktemålet er å gi en framstilling av gjeldende rett. Ut fra regelmassen tar han sikte på «att undersöka de normativa synsätt som ligger bakom utformningen av tillhörighetsreglerna». Formålet er å finne fram til «olika normativa grundmönster» (s. 16).

Forfatteren bygger i sin metodiske tilnærming på Anna Christensens rettsvitenskaplige arbeider fra 1990-årene. Det gjelder særlig hennes store verk om «Hemrätt i hyreshuset», Stockholm 1994 og artikkelen om «Skydd för etablerad position - ett normativt grundmönster», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1996 s. 519-574.

Anna Christensen var Mattias Malmsteds veileder; hun døde så alt for tidlig, og

Side: 213

før han ble ferdig med sin avhandling. Veiledningen ble overtatt av Ann Numhau- ser-Henning, som hadde et nært faglig samarbeid med Anna Christensen om utviklingen av en skoleretning som studerer normative grunnmønster.

Forfatteren beskriver ulike regler om tilhørighet som grunnlag for sosiale ytelser. Man kan skille mellom fire hovedtyper:

I jordbrukssamfunnet var det familien og slekten som hadde ansvaret for dem som ikke kunne forsørge seg selv. Tilhørighet til en familie og en slekt ga trygghet for den enkelte, og familien og slekten var et fellesskap som forpliktet.

Med utbyggingen av det offentlige fattigvesenet ble kommunene eller andre lokale enheter ansvarssubjekter. Fortsatt var familien og slekten det primære fellesskapet, men de lokale enhetene fikk et subsidiært ansvar. Tilhørigheten til dette nye fellesskapet ble styrt av strenge regler om hjemstavnsrett (hemortsrätt). Et barn fikk hjemstavnsrett i den kommunen hvor foreldrene hadde hjemstavnsrett. De som beveget seg over kommunegrensene, var «outlaw» og hadde ikke rett til fattighjelp fra den kommunen hvor de arbeidet og/eller bodde. Forfatteren gjør grundig rede for framveksten og utviklingen av disse reglene i England.

Med industrialiseringen ble det etablert statlige sosiale forsikringsordninger i mange europeiske land. De fleste av disse benyttet arbeid og avgiftsbetaling som til- hørighetskriterier - Lex Loci Laboris. Når arbeid og avgiftsbetaling er det viktigste grunnlaget for rett til sosiale ytelser, bygger man på det privatrettslige prinsippet om likevekt mellom ytelse og motytelse.

Noen sosialforsikringssystemer benytter bosetting på nasjonalstatens territorium som tilhørighetskriterium - Lex Loci Domicilii. Når bosetting er det viktigste grunnlaget for rett til sosiale ytelser, byggere man på en solidaritetstankegang.

Forfatteren foretar dyptgående komparative studier av tre rettssystemer: England fra ca. 1600 til i dag, USA på 1900-tallet og EU (EG) fra ca. 1970 til i dag:

Del I om engelsk rett er på vel 60 sider. Forfatteren gjør rede for en langsom forandring fra hjemstavn i kommunen til bosetting i landet som tilhørighetskriterier. Industrialiseringen med behov for flytting av arbeidskraft spilte her en sentral rolle.

I Del II om amerikansk rett gir forfatteren en meget spennende og kortfattet (knapt 30 sider) skildring og analyse av konflikter mellom delstatenes krav om bosetting som tilhørighetskriterium og den føderale stats vektlegging av prinsippene om fri bevegelse og likebehandling av alle borgere i USA. Delstatene har vært interessert i å begrense den solidariske kretsen og hindre «sosial turisme» fra stater med lave sosiale ytelser til stater med høye sosiale ytelser. Den føderale Supreme Court har tilsidesatt flere lovbestemmelser ut fra at retten til å flytte mellom statene er en grunnleggende konstitusjonell rettighet.

Del III om EU-retten er på nesten 100 sider. Sosialpolitikken og utformingen av trygdeordninger ligger inn under nasjonalstatenes område. EU har imidlertid viktige regler om koordinering av ytelser fra ulike trygdeordninger som er nedfelt i forordning 1408/71. Særlig viktig er reglene om lovvalg og eksport av trygdeytelser. EUs prinsipper om fri bevegelse av arbeidskraft og likebehandling begrenser medlemsstatenes adgang til å bestemme tilhørigheten til de nasjonale trygdeordningene.

Side: 214

EF-domstolen har tilsidesatt flere nasjonale bestemmelser som begrenser eksport av trygdeytelser.

Forfatteren understreker at prinsippene om fri bevegelse av arbeidskraft og likebehandling er underordnet og preget av den markedsfunksjonelle normen; EUs viktigste mål er et effektivt fungerende indre marked hvor menneskene ses på som et verktøy i systemet. Prinsippene gjelder i hovedsak bare for arbeidstakere, og ikke som i USA for alle borgere.

Forfatteren tar ikke opp framtidens utfordringer. De fleste velferdsstater er tuftet på arbeid, avgiftsbetaling og/eller bosetting i nasjonalstatene som tilhørighetsregler og har stengsler mot «sosial turisme». Forholdet mellom prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft og nasjonalstatenes ønske om å begrense eksport av sosiale ytelser er nå blitt høyaktuelt med utvidelsen av EU fra 1. mai 2004. De nye medlemsstatene fra Øst- og Sentral-Europa blir fullverdige medlemmer av EU (EG) straks, men den frie bevegelsen av arbeidskraft kan begrenses de første syv årene. Alle EU-land - bortsett fra Sverige - har vedtatt overgangsregler som begrenser arbeidstakernes frie bevegelse.

Forfatterens utvalg av tre rettssystemer som grunnlag for komparative studier er vellykket. Sammenligningene og kontrasteringene av grunnprinsippene er effekt- fulle. Men jeg tror at analysene ville ha blitt mer allsidige og konklusjonene sikrere hvis forfatteren også hadde tatt med ett land fra det europeiske kontinent og ett land fra Norden - særlig Tyskland og Sverige. Vi får høre svært lite om Bismarcks sosialforsikringslovgivning i Tyskland, som ble modell for en rekke europeiske land, og som også er et viktig grunnlag for EUs forordning 1408/71. Utviklingen av den nordiske velferdsstatsmodellen, hvor Sverige har vært toneangivende, burde også vært ofret oppmerksomhet i en avhandling om de normative grunnstrukturene i sosiallovgivningen.

Avhandlingens Del IV heter «Analys och slutsatser». Dette er mer en oppsummering og sammenfatning av det forfatteren allerede er kommet til, enn en videre drøftelse og konklusjoner på et høyere plan. Det kunne ha vært en fordel om forfatteren, i tillegg til de verbale beskrivelsene, hadde utarbeidet en figur eller modell som anskueliggjorde det normative grunnmønsteret. Da kunne det blitt lettere for leserne å få tak i sammenhengene og konfliktene mellom de fenomenene, begrepene og grunnprinsippene som forfatteren behandler.

Det ønsket jeg har om utbygging av avhandlingen til flere land og til en mer synliggjort modell, er egentlig et ønske om at forfatteren skulle ha skrevet en doktoravhandling i stedet for en licensiatavhandling. Men allerede slik avhandlingen nå foreligger, bringer den vesentlig ny kunnskap og fremfor alt innsikt når det gjelder velferdsordningers personelle avgrensning. Dette er vesentlig så vel for velferdsretten som for statsretten og EU-retten. Dertil er avhandlingen metodisk meget viktig.