Robert Nordh og Per Henrik Lindblom:
Kommentar til RB, Häfte 1 Kapitel 1-9
Iustus förlag, Uppsala 2001. 225 s.

 

Kommentar til RB, Häfte 1, kapittel 1-9, ved hovrättsråd Robert Nordh og professor Per Henrik Lindblom ble utgitt høsten 2001. Denne boken er første del i et verk som er planlagt å skulle dekke hele Rättegångsbalken.

Rättegångsbalken dekker i hovedsak de saksbehandlingsreglene som vi i Norge finner i domstolloven, tvistemålsloven og straffeprosessloven. Det er altså én, felles lov for straffesaker og sivile saker, på samme måte som man har i Danmark.

Rättegångsbalken er bygget opp i syv avdelinger, hvorav hver avdeling igjen er delt inn i kapitler med fortløpende nummerering fra 1§ og oppover. Noen av avdelingene gjelder bare for straffesaker, noen gjelder bare sivile saker og en del avdelinger gjelder begge sakstypene. I dette første heftet behandles den første avdelingen av Rättegångsbalken - Om domstolsväsenet, som består av kapitlene 1-9. Dette er grunnleggende bestemmelser om de ulike domstolinstansene (1.-3. kapittel), om dommere (4. kapittel), om offentlighet (5. kapittel), om føring av rettsbok (6. kapittel), om anklagere/aktorer og habilitet for påtalemyndigheten (7. kapittel), om advokater (8. kapittel) og om rettergangsstraff mv. (9. kapittel). For det vesentligste er dette forhold som i Norge er regulert i domstolloven.

En grunnleggende forskjell fra det systemet vi har i Norge og Danmark, er at man i Sverige har egne domstoler som prøver saker om forvaltningsvedtak, de allmenne forvaltningsdomstolene. Dette er et eget domstolssystem som faller utenfor de allmenne domstolene. Også forvaltningsdomstolene er hierarisk bygget opp med tre instansnivåer - länsrätten, kammarrätten og Regeringsrätten. Det gjelder egne saksbehandlingsregler for forvaltningsdomstolene. Gjennom Lag (1996:242) om domstolsärenden er det gitt enklere og mindre formelle regler for saksbehandlingen for forvaltningsdomstolene enn for de allmenne domstolene. Behandlingen ved de allmenne forvaltningsdomstolene kan et stykke på vei ses som en mellomting mellom det som i Norge vil være behandlingen av en klage etter reglene i forvaltningsloven (jf. forvaltningsloven §§ 28 flg.) og domstolsprøving av forvaltningsvedtak (som følger reglene i tvistemålsloven kapittel 30). Debatten om man burde innføre egne forvaltningsdomstoler i Norge, kommer opp fra tid til annen. I de nyeste utredningene om domstolenes stilling og organisasjon i Norge har imidlertid den rå- dende oppfatning vært at vi er best tjent med å ha alminnelige domstoler som behandler alle typer saker. Med dette utgangspunktet måtte det kreves sterke grunner for å etablere særdomstoler eller forvaltningsdomstoler. Slike sterke grunner har man ikke ansett at foreligger. Jeg viser her til drøftelsene i Domstolkommisjonens innstilling NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet, særlig s. 372 flg., og Strukturutvalgets innstilling NOU 1999: 22 Domstolene i første instans, særlig s. 24 flg.

Et innledende spørsmål bør kanskje være: Hvilke forutsetninger har en norsk jurist for å anmelde svensk prosesslitteratur?

Det nordiske lovsamarbeidet er velkjent, men har i liten utstrekning gjeldt på prosessrettens område. Lovavdelingen i Justisdepartementet er for sin del opptatt av

Side: 216

og ser betydelig verdi i nordisk lovsamarbeid. Særlig vil det gjelde innenfor felter der det er grunn til å tro at vi står overfor de samme problemer, og der man i en viss grad må kunne gå ut fra at vi vil kunne være tjent med de samme typer regler. Prosessretten er et slikt felt. I mandatet til det norske Tvistemålsutvalget, som nylig utredet hvilke saksbehandlingsregler vi bør ha for de sivile tvistene i Norge i fremtiden, var det derfor eksplisitt sagt at:

«Utvalget bør gjøre seg kjent med lovgivningsarbeid om tilsvarende spørsmål i andre nordiske land og delta aktivt i et nordisk samarbeid.»8

Prosessretten ligger godt til rette for et samarbeid på tvers av landegrensene, i alle fall mellom Danmark, Sverige og Norge der de kulturelle forskjellene mellom landene er relativt små og språkforskjellene ikke er større enn at vi forstår hverandre. Tvistemålsutvalget hadde derfor et ganske utbredt samarbeid med Retsplejerådet i Danmark, som parallelt med Tvistemålsutvalgets arbeid i Norge, arbeidet med reform av Retsplejeloven i Danmark.9

I Sverige har lovgiveren en annen tradisjon enn i Norge, ved at det regelmessig nedsettes en ekspertgruppe som reviderer prosesslovgivningen med noen års mellomrom. Rättegångsbalken skriver seg tilbake til 1942, men har vært gjennom omfattende reformer siden den gang. Tvistemålsutvalget hadde utstrakt kontakt og samarbeid med den svenske utredningen ved lagmann K-G Ekeberg, som publiserte sin utredning om en modernara rättegång i 2001.10

Prosesslovgivningens formål eller funksjon er jo den samme i alle disse landene. Formålet er todelt - dels å sørge for at den materielle retten får gjennomslag i den enkelte tvisten som kommer for domstolene, og dels - mer allmennpreventivt - å sørge for at den materielle retten blir etterlevd i de sakene som ikke bringes inn for domstolene. For å oppnå dette vil man tilstrebe at saksbehandlingen er rask, billig (både for partene og for det offentlige) og sikker (dvs. at man får et materielt sett riktig resultat). På et de lege ferenda-plan tilsier det at det er god grunn til å orientere seg om de vurderinger som foretas, og løsninger som velges i våre naboland. På et de lege lata-plan vil nok nytten og overføringsverdien for eksempel for en norsk advokat i å sette seg inn i gjeldende svenske prosessregler være mindre. Som jeg kommer til nedenfor, er imidlertid en del av prosesslovgivningen så vidt lik at man også ved anvendelsen av gjeldende rett i Norge nok kan ha nytte av å sette seg inn i den svenske rettstilstanden. Dels vil det være fordi reglene er relativt likt formulert og skal ivareta de samme hensyn. Analysen av hva som er en god og fornuftig tolkning av en rettsregel, vil dermed kunne farges noe av hva som har blitt ansett for å være en god og fornuftig tolkning i nabolandet. Og dels vil det være fordi det er

8 NOU (Norges Offentlige Utredninger) 2001: 32 Rett på sak, s. 83.

9 Retsplejerådets første delinnstilling, Reform af den civile retspleje I, Instansordningen m.m., (Betænkning nr. 1401) ble utarbeidet fra 1998 og publisert i 2001.

10 En modernara rättegång, SOU (Statens offentliga utredningar) 2001:103, Slut- betänkande av 1999 års rättegångsutredning.

Side: 217

overordnete rammer for prosesslovgivningen som bl.a. kan utledes av EMK artikkel 6(1), som er felles. Analysen av EMKs rammer for svensk prosess, slik denne analysen gjenfinnes i rettspraksis og litteratur, vil også være av interesse for en som skal anvende norske prosessregler.

Med disse forutsetningene går jeg over til å se nærmere på den nye kommentarutgaven til Rättegångsbalken.

Selve standardverket innen svensk prosesslitteratur har i en årrekke vært professor Per Erik Ekelöfs Rättegång, som er utgitt i flere hefter og med atskillige revisjoner opp gjennom årene. Det første heftet i Rättegång-serien, som dekker noenlunde de samme emner som det første heftet i denne nye kommentarutgaven, er sist revidert i 1990 (7. opplag). For så vidt kan dette tilsi at det er behov for en mer oppdatert fremstilling. Det finnes imidlertid allerede en del mer oppdaterte fremstillinger av disse emnene. Professor Bengt Lindell utga i 1998 Civilprocessen, og man har videre Peter Fitgers og Mikael Mellqvists Domstolsprocessen - En kommentar till Rät- tegångsbalken. Samlet gjør dette det nærliggende å spørre om berettigelsen av det nye verket fra Nordh og Lindblom. Forfatterne besvarer selv spørsmålet på denne måten: «... det skadar inte med konkurrens och vår kommentar har en delvis annan inriktning än den hittils vanliga. Målet är att ge läsaren snabba svar om gällande rätt och på ändamålsskäl grundade öppna besked om författarnas egna ståndpunkter i kontorversiella frågor».

Bokens form ligner mye på den vi i Norge kjenner fra høyesterettsjustitiarius Tore Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven,11 og som vi også finner i lagdom- mer Anders Bøhns kommentarutgave til domstolloven.12 Boken følger lovens kapitler og bestemmelser kronologisk, med relativt utførlige kommentarer. Stikkord, som gjør det lett å finne frem til de relevante avsnittene, er gitt i margen. Henvisningene til rettspraksis, forarbeider og annen litteratur gis i fotnoter. Den nye fremstillingen fra Nordh og Lindholm blir dermed en del større og mer omfattende enn Fitgers og Mellqvists fremstilling. For praktikere, som dommere og advokater, er lovkommentarformatet der fremstillingen følger bestemmelsene i loven, velkjent og raskt å bruke. Dette skiller Nordh og Lindholms fremstilling fra Ekelöf og Lindell. Slik er det lett å se berettigelsen av boken.

De to forfatterne har begge vært aktive og fremtredende i forbindelse med svensk lovgivningsarbeid de senere år. Lindholm, som er professor i processrätt ved Uppsala universitet, ledet utvalget som i SOU 1994:151 la frem den meget omfattende svenske utredningen med forslag om innføring av regler om gruppesøksmål. Roberth Nordh var den gang sekretær for utvalget. Han var senere engasjert av Justitiedepartementet for å utarbeide lovproposisjonen om gruppesøksmål. Nordh er hovrättsråd og juris doktor i processrätt.

Etter å ha møtt Lindholm og Nordh ved noen anledninger og seminarer i forbindelse med Tvistemålsutvalgets arbeid, hadde jeg relativt høye forventninger da

11 Tore Schei, Tvistemålsloven - kommentarutgave, 1998.

12 Anders Bøhn, Domstolloven - kommentarutgave, 2000.

Side: 218

jeg så at de i fellesskap utga en kommentarutgave til Rättegångsbalken. Etter å ha lest gjennom deler av boken, er min vurdering at de i det alt vesentlige har har nådd det målet som er angitt i forordet.

Jeg har særlig sett nærmere på enkelte spørsmål som er forholdsvis likt regulert i Norge og Sverige, men tillater meg likevel å kommentere noen andre punkter nokså kort.

Bokens første kapittel gir «inledande änmärkningar». Her er det nesten så man kan høre Lindbloms røst idet bl.a. prosessens grunnprinsipper blir omtalt. De øvri- ge kapitlene innledes med noen generelle bemerkninger til kapitlet før den enkelte bestemmelse refereres og kommenteres.

Rättegångsbalken kap. 1-3 gir reglene for de ulike domstolsinstansenes funksjonelle kompetanse, om domstolens bemanning og om rettens sammensetning ved avgjørelse av den enkelte sak. Dette er langt på vei de samme spørsmål som i Norge er regulert i domstolloven kapittel 1. I Sverige er hovedregelen at retten i første instans skal settes med tre fagdommere under hovedforhandling i sivile saker (RB 1: 3a), men retten kan settes med én dommer når saken følger reglene om forenklet behandling. Som en konsekvens av dette har man bestemt at det i lagmannsretten skal være med fire fagdommere når saken i tingsretten er avgjort av tre dommere (RB 2: 4). For en norsk observatør virker denne ordningen litt fremmed, idet lagmannsrettens sammensetning hos oss ikke er avhengig av hvordan tingretten var sammensatt i saken. Antall fagdommere ved pådømmelse av en sak i lagmannsretten er tre uten unntak.13 Sett fra svensk side påkaller imidlertid ikke reglene om fire fagdommere i lagmannsretten noen løftede øyenbryn. I alle fall er det ikke påpekt i kommentarutgaven, noe det for så vidt kanskje heller ikke er så stor foranledning til ettersom rättegångsbalkens regler er klare her og ikke åpner for særskilte tolkningsspørsmål.

Rättegångsbalken 4. kap. har regler om dommere, såvel fagdommere som leg- dommere - nämndemän. Etter 1 § må man være svensk statsborger for å kunne være fagdommer. I kommentarutgaven (s. 94 nederst) står det: «Anmärkas kan att det saknas regler om behörighet för domaryrket anpassede til EU, motsvarande dem som finns för advokater.» Det er i en fotnote vist til at det for advokater er gitt regler i RB 8. kap. som gjør at advokater fra andre EU/EØS-land kan tjenestegjøre som advokater i Sverige. Kommentarene til 4: 1 kan etterlate inntrykk av at regelen om at dommere må være svenske statsborgere ikke er tilpasset og i samsvar med

13 Det bør kanskje tilføyes at det etter de någjeldende regler ikke er mer enn én fagdommer som deltar ved avgjørelsen av en sak i tingrett, jf. domstolloven § 21(2). Retten kan suppleres med to domsmenn (lege meddommere eller fagkyndige meddommere i sivile saker, jf. tvml. § 325). I straffesaker skal retten suppleres med to domsmenn. I særlig alvorlige straffesaker kan retten unntaksvis settes med to fagdommere og tre domsmenn, jf. strpl. § 276(2). Det er i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans foreslått at retten skal kunne settes med tre fagdommere i sivile saker i første instans. Forslaget er fulgt opp av Tvistemålsutvalget i NOU 2001: 32 Rett på sak, se utkastet til tvistelov § 9-12(5). Det har imidlertid ikke vært trukket som noen konsekvens av disse forslagene at lagmannsretten skulle settes med fire fagdommere.

Side: 219

EU-retten. Det blir i så fall misvisende. Det følger av EU-traktaten art. 39 nr. 4 og den tilsvarende bestemmelsen i EØS-avtalen art. 28 nr. 4 at bestemmelsene om fri bevegelighet for arbeidstakere ikke gjelder for stillinger i den offentlige administrasjon. Det er derfor ikke noe krav etter EU-retten om at statsborgere fra andre land skal ha rett til f.eks. dommerstillinger på samme vilkår som landets egne statsborgere.

Videre er det i RB 4. kap. regler om utnevnelse av dommere (2 §) og om utnevning av nämndemän (5-10 §§). Hvilke nämndemän som skal delta i den enkelte sak, er regulert i 1. kap. 4 §. Videre er det regler om fagkyndige meddommere - så- kalte ekonomiska experter - i 4. kap. 10a §, og dommered/forsikring i 11 §. Regler om når «domare är jävig att handlägga mål», finner man i 13 §. Reglene har mye til felles med inhabilitetsreglene i den norske domstolloven §§ 106 og 108. Det er da også de samme hensyn som skal ivaretas gjennom Rättegångsbalkens og domstollovens regler på dette punktet.

Det er i 13 § pkt. 1-9 regnet opp en del grunner som alltid leder til inhabilitet for dommeren. De fleste av disse tilsvarer regler i domstolloven § 106 og gjelder at dommeren selv er part i saken, er nært beslektet med parter i saken, har vært prosessfullmektig for noen av partene eller har pådømt saken i annen domstol m.v. Til slutt er det i 13 § nr. 10 en sekkebestemmelse eller generalklausul som fastslår at dommeren er inhabil «om eljest särskild omständighet föreligger, som är ägnad att rubba fortroendet till hans opartiskhet i målet.» Vurderingstemaet er omtrent identisk med bestemmelsen i domstolloven § 108, som fastslår at dommeren er inhabil når «særegne omstendigheter foreligger, som er egnet til å svekke tilliten til hans uhildethet». Det foreligger meget omfattende rettspraksis om dl. § 108 i Norge. De typetilfeller man står overfor i Norge og Sverige, burde være relativt parallelle. Det er også grunn til å tro at de vurderinger som er gjort av når inhabilitet foreligger etter denne bestemmelsen, burde være noenlunde tilsvarende i begge land.

Lindblom og Nordh tar her som utgangspunkt at man bør «vara försiktig med att tillämpa generalklauslen på situationer som ligger väldigt nära de fall som räknas üpp i övriga punkter» (s. 117). Synspunktet innebærer en viss antitetisk fortolkning av de inhabilitetsgrunner som er regnet opp i 13 § nr. 1-9. I Norge tror jeg det kan fastslås at et slikt synspunkt ikke har særlig støtte i rettspraksis etter dl. § 108, se Bøhn, Domstolloven s. 287.

Lindblom og Nordh gjør rede for en del typetilfeller i en kasuistikk som strekker seg over 7 sider. Her drøftes bl.a. det tilfellet at dommeren er ansatt e.l. hos en part (ikke aktuelt for fagdommere, men for nämndemän), interessefellesskap (f.eks. medlemskap i forening med klar interesse i sakens utfall), at dommeren har hatt lignende sak i annen rett, uvennskap eller nært vennskapsforhold med en part, deltakelse i lovgivningsarbeid m.v. Selve omtalen av disse ulike typetilfellene er ganske knapp. Notehenvisninger til rettspraksis gir mer «kjøtt på benet».

Et særlig forhold som kan kommenteres, er når dommeren tidligere har truffet en avgjørelse i saken før den kommer frem til pådømmelse. Dette kan f.eks. være en avgjørelse om bruk av tvangsmidler i en straffesak, typisk varetektsfengsling, eller en

Side: 220

midlertidig avgjørelse i en sivil sak, typisk hvem av foreldrene barnet skal bo hos inn- til saken er pådømt. Problemstillingen er om dommerens foreløpige/tidligere avgjø- relse medfører at vedkommende blir inhabil til å pådømme saken. Med bakgrunn i EMDs dom i den såkalte Hauschildt-saken i 1989 har man i Norge lagt til grunn at en dommer som har varetekstfengslet siktede i medhold av strpl. § 172 (der det foreligger «forhold som i særlig grad styrker mistanken»), ikke kan pådømme saken senere. I samsvar med dette resonnementet har man også lagt til grunn at en dommer kan bli inhabil i andre tilfeller når han har ordlagt seg slik ifm. beslutning om bruk av tvangsmidler at «det kan stilles spørsmål ved om de dommere som deltok i (den tidligere) avgjørelsen ... vil stå fritt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaken» se f.eks. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt. 1997 s. 89. I Bøhns kommentarutgave til domstolloven vies denne problemstillingen adskillig plass. Hos Lindblom og Nordh er omtalen av denne problemstillingen vesentlig knappere. De angir at hovedregelen er at dommeren ikke blir inhabil ved tidligere å ha truffet midlertidige avgjørelser i saken, men at unntak må oppstilles der retten enten har gjennom- ført en bevisføring og bevisbedømmelse som stort sett vil være sammenfallende med den endelige bevisføringen i saken, eller når dommeren har ordlagt seg slik at det «närmast utesluter att parten skal kunna få bifall till sitt yrkande». Etter mitt syn ville det vært ønskelig om forfatterene hadde gitt en noe fyldigere redegjørelse på dette punktet som, i alle fall i Norge, er aktuelt relativt ofte, og gjerne med noen flere referanser til rettspraksis. Det er imidlertid mulig at disse spørsmålene sjeldnere kommer opp i Sverige, og at rettspraksis derfor er mer sparsom.

Forfatterne drøfter hvilken betydning det har at dommeren tidligere har deltatt i lovgivningsarbeid. Den klare hovedregelen er at dette ikke medfører inhabilitet. Dette samsvarer med vurderingen i Norge, se Bøhn, Domstolloven, s. 313. En tilleggsproblemstilling som ikke ses omtalt hos Lindblom og Nordh, er om en dommers fagforfatterskap kan medføre inhabilitet. I Norge har vi sikker praksis for at det normalt ikke medfører inhabilitet, men unntak kan tenkes. Det foreligger imidlertid nå en kjennelse fra Høysterett (Rt. 2003 s. 1094) som fastslår at en høyesterettsdommer måtte anses inhabil fordi han i en artikkel hadde uttalt seg om et rettsspørsmål som forelå til behandling for Høyesterett.

Om jeg skal forsøke å sammenfatte et generelt inntrykk av Lindblom og Nordhs omtale av habilitetsreglene, må det sies at de er tilbakeholdne med å konstatere inhabilitet i en del tilfeller der man i norsk rettspraksis har konstatert inhabilitet etter dl. § 108.

De siste bestemmelsene i RB kap. 4, 14 § og 15 §, gjelder saksbehandling ved spørsmål om inhabilitet. Jeg kommenterer ikke dem nærmere.

Lovens 5. kapittel gjelder «offentlighet och ordning vid domstol». Offentlighets- prinsippet har en sterkere formell forankring i Sverige enn i Norge, idet man ikke bare har gitt regler om dette i rettergangslovgivningen, men det også følger av Regeringsformen (RF) 2. kap. 11 § 2. stk. Offentligheten i rettspleien går også vesentlig lenger i Sverige enn i Norge ved at de skriftlige innlegg fra partene - handlingar - som hovedregel er allment tilgjengelige.

Side: 221

I 5. kap. 1-5 §§ finner man regler om når rettsmøter er offentlige, og når de holdes for lukkede dører. Innskrenkninger i offentligheten kan skje når hensynet til skade for personvern eller sakens opplysning overstiger den allmenne ulempe ved at noe unntas fra offentlighet. I hovedsak er reglene tilsvarende de regler vi har i Norge. Det er i tillegg i RB kap. 5 gitt regler om rettstolk i 6-8 §§, samt i 9 § regler om rettsformannens plik til å opprettholde orden og verdighet under rettsmøtene. I tilknytning til dette siste er det i 9 § bestemt at «[f]otografi får inte tas i rättssalen». Forfatterne påpeker at det derimot ikke finnes noen mulighet til å forhindre fotografering av f.eks. en tiltalt på vei til eller fra rettssalen. I Norge har dl. § 131a bestemt at det er forbudt å fotografere i rettsmøtet i straffesaker. I tillegg er det forbudt å fotografere siktede på vei til eller fra rettssalen. Brudd på fotoforbudet kan straffes med hjemmel i dl. § 198. Høyesterett har imidlertid fastslått at bestemmelsen om fotografering på vei til eller fra rettssalen i visse tilfeller må fortolkes innskrenkende idet offentliggjøring av bilder kan være vernet av EMK art. 10, se Høyesteretts kjennelse i Rt. 2003 s. 593. Høyesterett la i samme kjennelse til grunn at EMK art. 10 ikke kunne medføre at forbudet mot fotografering i rettsmøtet måtte settes til side. Det svenske, mer begrensede fotoforbudet, i RB 5: 9, ser dermed ikke ut til å skape noe problem ift. EMK art. 10. For så vidt er det derfor heller ingen foranledning for forfatterne til å ta opp denne problemstillingen i kommentarutgaven.

Sjette kapittel gir regler om registrering av «uppgifter och handlingar». Disse bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2000 og erstatter tidligere mer omfattende og formelt detaljorienterte regler i RB kapittel 6 om domstolsprotokoll. Lindblom og Nordh gir en konsentrert omtale av reformen og formålet med den, nemlig at domstolene selv i stor utstrekning skulle kunne bestemme i hvilken form de nødvendige nedtegnelser skulle gjøres. Selv om de formelle regler om protokollføring er opphe- vet, legger forfatterne til grunn at det i overskuelig fremtid vil bli ført protokoller i tingsretten, og at det derfor er foranledning til å gjøre relativt grundig rede for de regler som bør gjelde om protokollføring i tiden fremover. Forfatterne går deretter grundig gjennom de enkelte bestemmelsene i 6. kapittel. Forskjellen til Fitgers og Mellqvists kommentarutgave blir her særlig tydelig, idet deres fremstilling ikke gjør annet enn å gjengi lovteksten under dette kapittelet.

I RB 7. kapittel gis regler om påtalemyndigheten, herunder organisasjon og ansvarsoppgaver. Videre gis regler om inhabilitet for anklager og ansatte i politiet. Tilsvarende spørsmål er i Norge i hovedsak regulert i straffeprosessloven kapittel 6 om påtalemyndigheten. Også her er bestemmelsene relativt utførlig kommentert av Lindholm og Nordh.

Regler om advokater er gitt i RB 8. kapittel. Det kreves etter 1 § for å være advokat at man er medlem av advokatsamfundet. De formelle vilkårene for å bli medlem fremgår av 2 §. Blant annet kreves at man har avlagt «de kunnskapsprov som är föreskrivna för behörighet til domarämbete», og at man har gjennomgått slik «praktisk och teoretisk utbildning» som forutsettes for å bli advokat. Vilkåret om «kunnskapsprov» innebærer krav om juridisk embetseksamen i Sverige, eventuelt tilsva-

Side: 222

rende utdannelse fra de øvrige nordiske land. Vilkåret om praktisk og teoretisk utdanning ellers er - slik jeg forstår forfatterne - for alle praktiske formål en henvisning til advokatsamfundets egne fastsatte regler om dette. Riktignok kan den som får avslag på en søknad om å bli tatt opp som medlem, få rettslig prøvet - direkte for Högsta domstolen, jf. 8 § - om advokatsamfundets bestemmelser er forenlige med lovens vilkår. Etter rettspraksis vil imidlertid advokatsamfundets regler anses som veiledende for lovens krav mht. praktisk utdannelse. Det samme bør ifølge forfatterne gjelde for den teoretiske prøven. Dette virker som et fornuftig synspunkt. For den leser som ikke kjenner advokatsamfundets interne regler, hadde det i denne sammenhengen kanskje vært ønskelig om Lindblom og Nordh også hadde gitt en kort presentasjon av hva disse reglene innebærer.

Det er videre i RB 8. kapittel gitt regler om på hvilke betingelser advokater i de øvrige nordiske land kan gis tillatelse til å være advokat i Sverige, og tilsvarende regler for advokater fra andre EU-land. I 4 § er det gitt regler om god advokatskikk. Det heter at advokaten skal «iaktta god advokatsed». Forfatterne viser til at hva som nærmere ligger i dette, fastsettes gjennom rettspraksis, og at advokatsamfundets veiledende regler om god advokatskikk publiseres og regelmessig legges til grunn av domstolene. Ettersom reglene om god advokatskikk ikke er lovbestemte på annen måte, kunne man kanskje ønske at forfatterne i noe større utstrekning redegjorde for hva disse advokatetiske reglene går ut på. På den annen side er advokatsamfundets veiledende regler lett tilgjengelige på advokatsamfundets hjemmeside på inter- nett, både reglene selv og kommentarer og praksis i tilknytning til dem.

Endelig er det i RB 8. kapittel gitt regler om tilsyn med advokater mv.

Det siste kapittelet i RBs første del, 9. kapittel, gir regler om rettergangsstraff, vite og avhenting er personer. Vite er ikke brukt i norsk prosess, men innebærer at en person pålegges å møte opp eller foreta en handling, og at det samtidig er fastsatt en mulkt som vil påløpe dersom vedkommende uteblir e.l. Ifølge forfatterne brukes vitesforelegg overfor parter og vitner regelmessig, og adgangen til å avhente personer brukes også temmelig flittig. De påpeker videre at domstolene - i sin iver etter å unngå utsettelser - likevel bør være tilbakeholdne med å beslutte avhenting bl.a. fordi det innebærer en frihetsberøvelse og ikke sjelden vil skje i nærvær av naboer, arbeidskamerater m.v. Det er lett å tiltre dette synspunktet.

Rettergangsstraff ilegges av domstolene av eget tiltak - ex officio. Loven gir ikke anvisning på kontradiktorisk saksbehandling i denne forbindelse. Forfatterne mener likevel at retten må gi partene anledning til å uttale seg på forhånd, med mindre det er åpenbart at ansvar skal ilegges og kontradiksjon avgjørende vil forsinke saken. Det er litt overraskende at det ikke foreligger andre kilder på dette feltet. I Norge har spørsmålet om EMK art. 6(1) og art. 6(3) medfører at rettergangsstraff bare kan ilegges etter at parten har fått uttale seg, vært oppe flere ganger. Det kan f.eks. vises til avgjørelsene i Rt. 1997 s. 1019 («advokatkjennelsen», spørsmål om rettergangsstraff for å ha anlagt søksmål i utide), Rt. 1998 s. 311 (rettergangsstraff ilagt vitne som uteble uten gyldig forfall) og senest Høyesteretts kjennelse i Rt. 2003 s. 804 (rettergangsstraff ilagt vitne som uteble uten gyldig forfall). Jeg ville

Side: 223

anta at EMK-problemstillingene er de samme etter de svenske reglene, og en behandling av dette aspektet kunne da kanskje vært nyttig.

Etter denne gjennomgangen er min bedømmelse at den nye kommentarutgaven vil være et nyttig og godt hjelpemiddel for den praktiske rettsansvendelsen, det være seg som part, advokat eller dommer. I Norge har vi de siste årene vært bortskjemt med omfattende og grundige kommentarutgaver til både tvistemålsloven, straffeprosessloven14 og domstolloven. En fremstilling av prosesslovgivningen med tilsvarende dybde, organisert i kommentarutgaveformatet som vi advokater og dommere godt liker, har man ikke hatt i Sverige. Per Henrik Lindblom og Robert Nordh er på god vei til å avbøte dette savnet.