Lotta Vahlne Westerhäll:
Den starka statens fall? En rättvetenskaplig studie av svensk social trygghet 1950-2000.
Norstedts Juridik, Stockholm 2002. 657 s.

 

Det er en meget kompakt bok som Lotta Westerhäll har utgitt om svensk velferds- rett og velferdspolitikk gjennom siste halvdel av det forrige århundret. Kompakt er her brukt i den mening at det står mange ord på hver side, skriften er liten, og det er heller ikke mye luft som omgir tekstbildet. Dette gjør boken tunglest.

Boken er en tilbakemelding fra et forskningsprosjekt om den svenske staten, der rettsvitenskapelige, statsvitenskapelige og økonomiskhistoriske innfallsvinkler har vært benyttet for å belyse hovedprosjektet «Den starka statens fall. Svensk politisk kultur i förändring 1950-2000». Dette forskningsprogrammet er finansiert av Riksbankens Jubileumsfond. I forordet presiserer Westerhäll at det er med stor lyst hun har gått inn i dette tverrvitenskapelige prosjektet, og da etter flere år med overveien- de administrative oppgaver.

Hennes utgangspunkt er et ønske om å systematisere, teoretisk bearbeide og analysere hvilke styringspolitiske instrumenter staten har anvendt for å skape sosial trygghet i den epoken som blant annet omfattet nedfellingen av det sosialdemokratiske prosjektet om sosial sikkerhet og den nåværende gradvise oppløsningen av det

Side: 257

samme. Det er derfor litt påfallende når Westerhäll presiserer at hun i motsetning til paraplyprosjektets hovedtese og utgangspunkt har valgt å sette et spørsmålstegn etter hovedproblemstillingen. Hun presiserer at dette er gjort fordi hun ikke ønsket å gå til forskningsprosjektet med en forhåndsinnstilling om «den starka staten har fallit eller ikke». På den andre siden ser hun det som en styrke at forskningsprosjektet som helhet ikke opererer med en felles definisjon av innholdet i «den starka staten» fordi de ulike vitenskapelige tilnærmingene ville ha krevd ulike definisjoner (ville de?). Men at Westerhäll også fraholder seg å definere «den starka staten», vil kunne gjøre det vanskelig å etterprøve hennes teser.

Westerhäll går likevel ikke så fordomsfritt til sin del av forskningsprosjektet som de forannevnte reservasjoner (spørsmålstegnet etter hovedproblemstillingen) og det programmatiske utgangspunktet skulle tilsi. Hun har, etter en diskusjon av forholdet mellom statsbegrepet og samfunnsbegrepet, en form for bruksmåtedefinisjon (s. 28) der hun fastslår at hun i boka vil bruke staten «dels som et ideologisk begrepp, dels som et samlingsbegrepp til hvilket en rad olika rettsrägler knyter an». Med henvisning til Althusser går hun inn på hva som ligger i «ideologisk begrep», og fastslår at dette burde føre til en vektlegging og vurdering av den konstitusjonelle reguleringen. Like fullt fragår hun sin egen bruksmåtebeskrivende definisjon relativt snart (s. 29) for følgende nye definisjon: «Jag kommer i det följande att uppfatta en stat såsom stark om den tillhandahåller en stark formell og materiell social trygghet åt sine medborgare». Dette er en definisjon som passer som hånd i hanske for et sosialrettslig prosjekt som skal studere endringer i rettsregler over en periode, men bidrar lite til diskusjonen av hva en sterk stat egentlig er. Derimot er det en rimelig god definisjon på det som kalles en velferdsstat.

Westerhäll redegjør for normstrukturer og rettskildespørsmål som karakteriserer retten i henholdsvis rettsstaten og velferdsstaten (kort oppsummert er rettsstaten preget av en formalrasjonalitet med vekt på rettssikkerhet og formell likhet, mens velferdsstaten er preget av formålrasjonalitet med vekt på materiell likhet og beskyttelse av de svake). Dette skjer over 25 sider før hun går noe mer inn på formålet med studien.

Westerhäll har valgt seg ut visse velferdsrettslige stønadsformer for å belyse sin tese om de velferdsrettslige endringene i det svenske samfunnet 1950-2000. Dette er sosialhjelp («det behovsprövade ekonomiske biståndet»), visse trygdeytelser («innkomstbortfallskompensation vid sjukdom och moderskap») og visse tjenesteformer i helseretten («frågan om tillgängeligheten till vård och om vård på lika villkor för hela befolkningen»). For å gi studien et longitudinelt preg ser hun på disse tre ulike rettsområdene i tre ulike tidsepoker, henholdsvis 1950- og 60-tallet, 1970- og 80-tallet og 1990-tallet.

Dette er ikke en tilfeldig oppdeling. Westerhäll oppstiller nemlig en arbeidshypo- tese for studien (s. 67) der hun pga. sine tidligere rettslige studier (et fyldig utvalg finnes i litteraturlisten) har vurdert det slik at rettsstatens glansperiode nettopp er 1950- og 60-tallet, velferdsstatens tilsvarende glansperiode 1970- og 80-tallet, mens 1990-tallet er preget av en forvitring som nettopp peker hen mot den sterke statens

Side: 258

fall. Hun forklarer denne tidsinndelingen fra et (forsknings)praktisk synspunkt, mens den samtidig synes å være en nødvendighet for å kunne etterprøve den arbeids- hypotesen hun har oppstilt for prosjektet. En detaljert gjennomgang av det skiftende regelverket på de tre områdene, og da gjennom de tre valgte tidsepokene, utgjør hovedtyngden i boken (s. 103-478). Hun har kalt dette (avdeling II til IV) for tre studier av «närretten», som hun ser atskilt fra «principrätten» (en studie av rettsprinsippene som karakteriserer «närretten» på de tre områdene i de tre tidsepokene). «Principrätten och social trygghet» utgjør avdeling V (s. 479-616). Som en enda mer generalisert kategori innfører hun «basrätten». Den siste kan speile rettsområ- dets rolle i samfunnet samtidig som en generalisering av rettsreglene på det aktuelle området avspeiler slike grunnleggende verdier. «Basrätten och social trygghet» utgjør avdeling VI (s. 617-634).

Disse tre ulike generaliseringskategoriene sammenligner Westerhäll til en viss grad med Dworkins framstilling av henholdsvis «rules», «principles» og «policies», i «Taking Rights Seriously» fra 1977. Et viktig spørsmål blir derfor om denne tredelte framstillingen av de samme regelendringene i de tre tidsepokene på tre ulike generaliseringsnivåer tilfører boka dybde og ikke bare fører til repeterende øvelser. Jeg er langt fra overbevist om at dette har vært et heldig grep. Om forfatteren avslutningsvis i avdeling II-IV hadde trukket ut rettsprinsipper og grunnleggende verdier i nær tilknytning til regelgjennomgangen, supplert med et utdypende og sammenfattende kapittel til slutt, ville en slik angrepsvinkel gitt framstillingen mer flyt, og ikke ført til det (unødig?) oppdelte preget boka har. Dessuten fører den valgte framstillingsformen til mange repetisjoner, uten at (i alle fall denne) leseren får økt forståelse av forfatterens ganske klare konklusjoner på de ulike generaliseringsnivåene.

Prinsippretten uttrykker en systematikk av verdiåpne og kontekstavhengige samfunnsgitte prinsipper når disse blir rettsliggjort (s. 64). Rettsprinsippene har sin bakgrunn i, og kan gjenfinnes i, etiske, moralske og sosialt forankrede samfunnsmessige verdier som er blitt innkorporert i nærretten. Som prinsipper er de ikke gyldige pga. sin formelle herkomst, men de er relevante pga. sitt innhold. Det er denne relevansen Westerhäll tester i avdeling V for de tre rettsområdene, i de tre tidsepokene, og som utgjør hennes hovedstudie i nærretten.

I motsetningen til den prinsipprettslige studien har Westerhäll også en studie av «basrätten» i de aktuelle tidsepoker på de aktuelle rettsområdene. Som hun skriver innledningsvis (s. 65) har det ikke tidligere vært utført denne type studier på det sosialrettslige området, og hun presiserer at selv om hun finner begrepet «basrätten» relevant og fornuftig å nærme seg som del av sin egen studie, så har «jag i nuläget inte fullt ut kunnskap om innehållet i basrätten». Når det gjelder basrättens innhold, «får jag så att säga börja från början». Men målsettingen er høy: «Jag ser som ett av mina viktigare syften att min undersökning skall resultera i kunskap om basrätten».

Westerhäll går tilsynelatende åpent til sin studie, selv om epokeinndelingen er oppstilt for å teste en hypotese som hennes tidligere studier på feltet har gitt grunn til å oppstille, og da innenfor den helhetlige rammen som det tverrvitenskaplige forskningsprosjektet har. Men når hun understreker sin åpenhet (spørsmålstegnet i

Side: 259

boktittelen) og samtidig presiserer hvordan det har skjedd en deregulering gjennom 1990-årene som har svekket rettighetsposisjoner for mange bistandstrengende, er det ikke overraskende at hun også presenterer et moralpolitisk ståsted, som langt på vei sammenfaller med det velferdsrettslige - og velferdsstatens - prosjekt. Dette viktige avsnittet gjengis her i sin helhet, og det er mulig i dette kjerneavsnittet (s. 69, avslutningen av metodekapitlet) å se eksempler på den ordrikdommen som også ellers preger framstillingen:

«När jag nedan med de tre generaliseringskategorierna som grund, när-, princip- och basrätterna, skall söka systematisera den svenska socialrätten, förutsättas det att jag öppet redovisar mitt moraliskt-politiska val. Rättsmaterialet kommer at visa upp motstridiga värderingar, varför det ingalunda är klart, vilka av dessa som skall lyftas fram och göras till huvudprinciper. Jag har självfallet gjort ett moraliskt-politisk val som jag måste redovisa. Om ytterligheterna på en «socialrättslig engagemangsskala» er likgiltighet och empati väljer jag empati. Jag lyfter fram det empatiska innehållet i socialrätten och underlåter att göra likgiltigheten och känslokylan till styrande för socialrätten. Om ytterligheterna er likgiltighet och engagemang väljer jag engage- mang. Socialrätten kräver ett empatisk förhållningssätt men ännu mer ett engagemang i betydelsen handlingskraft. Om ytterligheterna er likgiltighet och solidaritet väljer jag solidaritet, eftersom socialrätten enligt mitt förmenande måste präglas av en ömsesidig ansvarighet. Slutligen, om ytterligheterna er pessimism och optimism väljer jag optimism. Jag intar således ett optimistisk förhållningssätt till socialrätten, även om åtskilliga av mina närrättsliga berättelser är kritiska till sin natur. Min optimistiska utgångspunkt är att jag ändå tror at socialrätten kan användas för att stärka solidariska handlingsmönster och distributionskanaler. Det gäller att finna dem som är naturliga för ett solidariskt samhälle.»

De tre nærrettslige studiene er sterkt preget av detaljer på reguleringsnivået, og for en stor del av det sosialpolitiske regelverket hvor endringer skjer raskt og ofte, og hvor resultatet blir en reversering av slike endringer når de har hatt uønskede bieffekter. Dette er velkjent også fra de øvrige nordiske landene.

For sosialhjelpen spesielt, har selvfølgelig forholdet mellom statsmaktens ønsker om likhet i stønadsnivå og det kommunale selvstyret som vil resultere i ulikt stø- nadsnivå dersom forvaltningen legges til dette nivået, vært et tilbakevendende problem, noe som også er et velkjent fenomen i andre land. Westerhäll legger stor vekt i sine nærstudier på å skille mellom en framstilling av regelverket og endringene i dette på den ene siden, og på den andre siden å gi en særlig og detaljert framstilling av de rettslige aktørene på de ulike områdene. Dette gir imidlertid opphav til nye dobbeltbehandlinger, og etter mitt syn blir det vel mye om de rettslige aktørene i forhold til hva det bidrar til den egentlige normforståelsen, uansett hvilket generaliseringsnivå som analysen skjer ut fra. Hun redegjør for klageorganer og domstolskontroll, men det refereres ikke et eneste domstolsfall til belysning av hvordan disse rettssikkerhetsgarantiene egentlig har fungert.

Side: 260

Bokmeldinger er ikke rette stedet å redegjøre mer detaljert for de funn Westerhäll har gjort på de ulike områdene i de ulike epokene, men etter mitt syn gjør forfatteren små kunstgrep for å få fasiten til å stemme med sin utgangshypotese (se ovenfor). I likhet med de øvrige nordiske land ble trygdevesenet (sosialforsikringen) vesentlig utbygd i etterkrigstidens Sverige, og ikke desto mindre viktig ble derfor utbyggingen av en særlig rettsinstans for å kunne etterprøve om borgerne mottok de ytelser som lovverket ga dem rett til. Det ble derfor opprettet en Försäkringsdomstol (den norske Trygderetten er en parallell som ennå består). I tillegg til jurister skulle denne bestå av legpersoner for å gi försäkringsdomstolen preg av å være hele folkets domstol (s. 234). Men når Westerhäll skal dra opp prinsippene og få terrenget (nærretten på et gitt tidspunkt) til å stemme med kartet (den sterke staten) under principrätten, karakteriseres legmannsinnslaget slik (s. 539): «Förekomsten av lekmannadomare var ett annat inslag i domstolens verksamhet med tydlig koppling till statens intressen.» Og i det samme kapitlets «Slutsatser» styrkes poenget på følgende måte, og nå også med et innslag av den sterke statsmakten som konspiratør for å sikre at domstolen ikke skulle kunne fungere etter den forutsatte hensikten (s. 541): «Etter åtskilligt diskuterande inrättades dock försäkringsdomstolen. Genom lekmannamedverkan säkrade staten sin medverkan i rättstillämpningen. Staten önskade inte inrätta en stark prejudikatinstans. Detta undvek man genom att alla försäkrade gavs möjlighet att överklaga, varför det inte fanns tid eller möjlighet för domstolen att skapa prejudikat i någon högre utsträckning.» På den andre siden berømmer hun i en annen sammenheng försäkringsdomstolen for å ha bidratt til å utvide kretsen av berettigede til sykepenger (s. 565).

Under principrätten blir Westerhäll svært prinsipiell, igjen for å understreke sine egne poenger. Til ulike trygdeytelser kan det etter loven knyttes vilkår, for eksempel i samband med sykepenger. Forfatteren mener at slike vilkår framstår som inngrep i rettigheter og derfor rent prinsipielt bør avgjøres av et annet organ enn det som til- står rettigheten (s. 553). Slike synspunkter er ikke i tråd med vilkårslæren i den alminnelige forvaltningsretten, som nettopp åpner for at det er mulig ut fra lovens formål å knytte ikke for tyngende eller for inngripende vilkår til et tildelingsvedtak. Langt klarere er jo dette når trygderegelverket åpner for at dette skal kunne skje. Det kan da ikke ses som et brudd med verken rettsstatlige eller velferdsstatlige prinsipper at tildelingsorganet også er gitt myndighet til å stille vilkår så lenge loven åpner for dette og vilkåret (og derved vedtaket) er overprøvbart for nettopp å kunne ta stilling til gyldigheten av vilkåret. For ytterligere å understreke poenget med svekkede trygderettigheter under 1990-tallet fastslår hun (s. 583): «Den legala rätten till sjukpenning och föräldrapenning kom att påtagligt försvagas under 1990-tallet.» Dette har hun under närretten vist at gjelder for sjukpenning, men ikke for föräldrapenning (fødselspenger), men dette bryter da med hennes klare konklusjoner. Poenget understrekes enda sterkere nederst samme side ved at begrensningene i både sjukpenning och föräldrapenning ble så svekket i sin rettighetskarakter, at forfatteren «är beredd att i likhet med vad jag har gjort gällande på socialtjänstområdet, utgå från att staten förlorat en del för en rätts- och välfärdsstat utmärkande kännetecken».

Side: 261

Alt i alt finner Westerhäll grunnlag for oppsummeringsmessig i «principrätten» å kunne karakterisere den første tidsepoken som rettsstatlig (1950- og 60-årene), den neste tidsepoken som velferdsstatlig (1970- og 80-årene), mens i den siste epoken er rettighetene blitt beskåret slik at staten fremtrer som en servicestat. Dette gjelder for sosialhjelp og sosialforsikringer. Retten til medisinsk hjelp har et svakere rettslig preg under hele den undersøkte perioden, og fremtrer mer som en ytelse med servicepreg basert på kvasirettigheter.

Tilsvarende forsøker Westerhäll å karakterisere det hun har kalt for «basrätten» på de tre områdene i de tre tidsepokene. Hun benytter i den anledning ulike rettferdighetsbegreper, som hun ser som uttrykk for ulike rettferdighetsprinsipper basert på forskjellige likhetsmodeller. Sosialretten bærer et særlig sterkt preg av fordelingsrettferdighet, dvs. en likartet tildeling etter behov (s. 630). Hennes sluttvurderinger om den økonomiske sosialstønaden er at den i første tidsepoke var preget av verdien for- mell individuell rettferdighet, i neste epoke av materiell individuell rettferdighet for på 1990-tallet å få karakter av individuell kvasirettferdighet. Jeg synes ikke hun argumenterer særlig godt for sine kategoriseringer, og dårligst for den siste, dette gjelder både for innhold og selve begrepsbruken. Hun forklarer terminologivalget på følgende måte (s. 622): «Begreppet kvasirättvisa får då stå för rättvisa baserad på ömsom legala rättigheter ömsom social service och på skiftande förutsättningar för olika personkategorier att erhålla ett försörjningsstöd. Eftersom det i varje enskilt fall krävs en behovsprövning är kvasirättvisan liksom den formella och materiella rättvisan att betrakta som individuell.»

Tilsvarende konkluderer hun med at når det gjelder trygderettighetene (sykepenger og fødselspenger), har utviklingen av basrätten gått fra verdien formell kollektiv rettferdighet i 1950- og 60-årene, til neste epoke av materiell kollektiv rettferdighet for på 1990-tallet å få karakter av kollektiv kvasirettferdighet. Jeg er enda mindre sikker på hvor godt dekkende disse rettslige verdiene er for trygdeytelser enn de tilsvarende for økonomisk sosialhjelp. Kollektiv kvasirettferdighet som omtalebegrep for fødsels- penger synes å være preget av ønsket om å få mønsteret til å gå opp.

Retten til tjenester og service fra helsevesenet er på tilsvarende måte ifølge Westerhäll preget i «basrätten» av en overgang fra social service, til individuell kvasirettfer- dighet for i 1990-årene å få preg av individuell prioriteringsbasert kvasirettferdighet.

Et påfallende trekk ved forfatterens sluttsatser og avsluttende kapittel er et ønske om at sosialretten som fag skal frikoples fra så grunnleggende forutsetninger som befolkningsstruktur og -sammensetning og samfunnets produksjonssfære med de økonomiske muligheter og begrensninger det gir for offentlige budsjetter, herunder gode sosiale formål. Nedbyggingen av den formelle og materielle rettferdigheten i deler av systemet som hun påviser så tydelig, forklares med denne tette tilkoplingen til samfunnets økonomiske sektor. I tillegg åpnes det for at nedtoningen av klare rettsregler innen det offentligrettslige feltet åpner nye muligheter for enkeltmennesker til å agere uten statlig innblanding. Sosialretten har åpnet for nye muligheter (s. 631) er avslutningstesen under «Slutsatser» i delen om «basrätten».

Det oppsummerende avslutningskapitlet i boka har overskriften «Den starka sta-

Side: 262

ten har fallit»; her finnes intet spor av det opprinnelige spørsmålstegnet som forfatteren hadde som utgangspunktet for sine studier. Westerhäll går her inn i en referering av synspunkter til ulike forfattere som har behandlet moderniteten (Liedmann), nettverkssamfunnet (Castells) mv. Disse danner et bakgrunnsteppe for hennes eget prosjekt: Dersom sosialretten, altså de rettslige normene som konstituerer rettsstaten og velferdsstaten, blir autonom fra økonomi og befolkningssammensetningsspørs- mål, modernitet og individualitet, kan solidariteten gjenbygges. Dette prosjektet står da i motsetning til hva Westerhäll har framført tidligere i boka, at retten ikke lever sitt eget liv, og dessuten i motsetning til de tallrike utredningene som ligger til grunn for svensk økonomisk politikk, herunder sosialpolitikken (s. 637-639). Og hun må beklagende fastslå at heller ikke det robuste regelverket som ble bygd opp i 1970- og 1980-årene, klarte å motstå økonomisk begrunnede anslag på kollektive og solidariske løsninger. Men først i 1990-årene da rettferdighetstanken ble erstattet av økt vektlegging av konkurransehensyn og individuell tilnærming som problemløsningsstrategi, ble sosialretten omvandlet «från en omfattande formellrättslig reglering över en omfattande materiellrättslig reglering till en servicereglering som lämnar den sociala tryggheten öppen i flere avseenden».

Westerhäll etterlyser en mer robust sosialrett som kan ha tillit. Herunder etterly- ses som målsetting at sosialretten blir sikret et konstitusjonelt vern (s. 642). Denne strategien vil understreke at velferdsretten reiser spørsmål om dekning av borgernes helt grunnleggende behov. Strategien viser seg likevel som et ikke altfor virksomt virkemiddel, idet den bare i en viss utstrekning kan hindre nedbygging av ytelser ut fra økonomiske formål, selv der ytelsen allerede er tildelt (jf. de norske Høyesterettsdommene fra 1996 om trygdeytelsers grunnlovsvern). Westerhäll synspunkter er derfor i tråd med hennes eksplisitte optimistiske utgangspunkt når hun uttaler (s. 643):

«Den politiske makten kan sålunda vara en kraftig motmakt i förhållande till den enskilde och dennas sociala trygghet. Denne makt borde i stället skapa redskap med hvilken hjälp den enskilda kunde skydda sig mot ingripanden från staten själv, dvs. den politiska kulturen borde innefatta ett konstitutionellt skydd mot alltför talrika mer eller mindre välavvägda politiska ingripanden i socialrätten. Politikens kultur borde utgöras av en konstitutionell demokrati. I denna riktning har dock utvecklingen inte gått. Den politiska makten har hindrat den rättsliga makten att växa sig så stark, at socialrätten aldrig skulle ha kunnat användas som konjunktur- regulator.»

Westerhäll synes å argumentere for en sosialrettslig autonomi når hun på denne måten ønsker en sosialrett helt frikoplet fra den politiske maktsfæren, ved at det som en gang var en rettsliggjort ytelse, sikres konstitusjonelt vern. Når enkelte av velferdsstatens ytelser har stått for fall i Sverige, må det utkjempes en verdikamp i opinionen, i de politiske partier og den politiske kulturen. Velferdsstaten kan ikke beskyttes av et konstitusjonelt vern alene, for hvor er da legitimiteten for velferdsstaten i befolknin-

Side: 263

gen? Og står alle deler av den velferdsrettslige lovgivningen like sterkt rent saklig i forhold til en form for varig (konstitusjonell) beskyttelse? Og bør de stå like sterkt?

På de siste sidene av boka besvarer Westerhäll slike spørsmål. Hun ser sosialretten som «en sammanhängande struktur, låt vara löst sammanfogad, men med unika möjligheter att bygga samhällsvärden». Her trekker hun linjene til principrätten og basrätten der hun mener at de ulike undersøkte delområdene sammenfaller i verdi- grunnlag jo større generaliseringnivå hun ser hen til. Hun går inn i moralfilosofiske spørsmål, slik hun erklærte innledningsvis i boka, men synes å ende opp i en motsetningsfylt posisjon. På den ene siden mener hun rettighetene bør være klare og sterke, og gjerne ha konstitusjonelt vern. På den andre siden er hun helt åpen for at en fragmentering av sosialretten er en nødvendig konsekvens av omgivelsenes fragmentering (s. 653). Atter igjen betyr den moralske diskurs så vidt mye i avslutningskapitlet, at hun kan fastslå følgende om betydningen av solidarisk kommunikasjon i samband med at forvaltningen fatter vedtak. Det prosessuelle gis her forrang for det materielle (s. 652):

«Rätten blir ett medium att kommunicera solidariteten. Den moraliska kommunikationen mellan den behövande, den försäkrade och den vårdsökande å ena sidan och beslutsfattaren, dvs. socialnämnden, försäkringskassan, vårdgivaren och domstolen, kan eller snarare bör i vissa lägen vara viktigare än det konkreta avgörandet.»

En slik moralsk kommunikasjonsform virker i sin tur tillitskapende, og kan gi grunnlag for en ny samfunnssolidaritet. Så etter å ha vært innom ulike strategifor- mer for å styrke - eller for å hindre ytterligere nedbygging av - velferdsrettslige ytelser, ender boka med et ønske om en ny samfunnsmoral, der solidariteten gjør at alle hjelper hverandre «utan att man ser eller uppfattar att man hjälper». På grunnlag av hennes basisverdier ender analysen av sosialretten i 1950-2000 og den sterke statens fall med følgende oppbyggelige avslutningssentens: «Ett återskapande av den rationaliserade solidariteten torde sålunda vara grunden för ett socialt strukturbyg- ge, där entreprenörsandan åter vaknar till liv.»

For meg er dette vakre ord som jeg klart kan slutte meg til, men Westerhäll skis- serer her et politisk prosjekt, og ikke et rettslig prosjekt.

Etter denne innholdsmessige oversikten, vil jeg peke på enkelte svakheter i hele opplegget. Det er et gjennomgående savn at framstillingen totalt mangler et komparativt perspektiv. Hele referanserammen er internrettslig, og det på et område der forfatteren er svært godt kjent med at det har pågått nærmest parallelle og likartede prosesser over hele Europa, ikke minst i de øvrige skandinaviske landene.

Framstillingen er også helt fri for henvisninger til forpliktende menneskerettigheter som virker direkte inn på dette feltet. På dette feltet skjemmes også framstillingen av at de svært få referansene er misvisende når det gjelder konvensjonshenvisninger, eller at det foreligger alvorlige trykkfeil på viktige steder. Dette gjelder for eksempel når Westerhäll under framstillingen av velferdsstatens rettslige regulering (s. 51) viser til FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle

Side: 264

rettigheter (ØKS) av 1960 (dette er feil; konvensjonen ble vedtatt i 1966, og trådte i kraft i 1976). På tilsvarende måte omtales feilaktig (s. 512) FN-deklarasjonen om menneskerettigheter «från 1950-talet» (det vises her til menneskerettighetserklæ- ringen av 1948).

Av naturlige grunner har boka intet domsregister idet det ikke vises til rettsavgjørelser på de rettsområdene som beskrives i «närretten», men den mangler også stikkordregister/sakregister. Kun en litteraturliste supplerer den løpende teksten, i tillegg til et noteapparat som dels brukes som rene referanser og dels supplerer den løpende teksten. Dette fungerer bra, og noteapparatet gir god mening for leseren.

Boka henvender seg til jurister (forordet, s. 16), men Westerhäll håper også at boka skal finne lesere blant ikke-jurister. Etter mitt syn gjør den repeterende framstillingsformen med så stor vekt på regler som for lengst er endret, de stadig skiftende synsvinklene, den manglende komparative og menneskerettslige tilnærmingen, og den svært store og kompakte tekstmengden, at boka i første rekke framstår som et tilbud til den sterkt engasjerte sosialrettsjurist.