Karlo Tuori:
Critical Legal Positivism
Ashgate forlag, Aldershot 2002. 349 s.

 

Innledning. Professor Kaarlo Tuori er et sentralt navn i finsk rettsvitenskap og rettsteori. Finsk rettsteori er kjent for å være internasjonalt orientert, og «Critical Legal Positivism» er intet unntak. Boken presenterer Tuoris rettsteori - normativ rettspositivisme - men han tilbyr også gode analyser av den positivistisk-analytiske rettsfilosofiske tradisjonen han tilhører, og av Habermas' rettsfilosofi, et annet inspirasjonspunkt. Positivisme og habermasiansk normativisme er for øvrig ingen uvanlig kombinasjon - David Doublet og Jan Bernt har stått for mye av det samme. Etter mitt syn er filosofianalysen mer vellykket enn Tuoris egen teori. Denne går i korte trekk ut på at «rettens overflatepraksis» (lover, dommer, rettsvitenskap) «sedimente- rer» normative prinsipper i mer eller mindre skjulte lag under overflaten (henholdsvis «rettskulturen» og «rettens dypstrukturer»). Disse prinsippene kan man så trekke på for kritikk eller legitimering av «overflatejussen». I verste fall kan en slik teori inspirere til frirettslige tendenser i domstoler og forvaltning. De avsluttende kapitler kan likevel tyde på at det særlig er rettsvitenskapen han ser på som dypstrukturenes rekonstruktør. Jeg er ikke motstander av normativ rettsvitenskap, men Tuoris teori har klare svakheter i sin fokusering på skjulte strukturer som tilskrives normativ betydning.

Jeg skal i fortsettelsen gi en introduksjon til boken, og kommentere noen forhold mer utførlig. Det er snakk om en innholdsrik bok, som også utmerker seg med et meget klart og godt engelsk språk. I en anmeldelse som denne kan jeg ikke på noen måte yte Tuori full rettferdighet. Boken er ment som et stykke anvendt rettsfilosofi. Det betyr at dens praktiske anvendbarhet bør stå i fokus, og ikke fundamental kritikk av dens ontologiske, metodologiske og normative premisser. For

Side: 242

det siste vil jeg vise til «Tekst og virkelighet i rettskildelæren», der Tuoris rettsteori er kommentert, og hvor jeg også i større bredde diskuterer strukturalisme og normativ positivisme.

Problemstillingene i boken. Boken består av tre deler, der den første gir en introduksjon av prosjektet, med den abstrakte, men talende tittelen «Modern Law and its Problems». Utgangspunktet for Tuori er at det har skjedd en markert «positive- ring» av retten de seneste århundrer. I det ligger at lov og forskrift mer og mer har kommet til å dominere, mens naturrettslige tanker om en rett som står over den «menneskefastsatte rett», er kommet i bakgrunnen. Bokens sentrale problemstilling ligger i det Tuori, med referanse til F. Hayek, betegner som «the danger of totalitarism in modern law».

Utgangspunktet er doktrinen om lovgivers ubegrensede makt, der i prinsippet alt mulig kan fastsettes ved lov. Spørsmålet som Tuori stiller, er om det likevel finnes normative grenser, også i en tid der demokratisk valgte organer gir lovene, og der demokratiprinsippet står sterkt, noe som for mange er ensbetydende med at flertallsvalgte politikere kan bestemme det de vil. Hvilke, om noen, normative skranker kan gjelde for den demokratiske retten? Dette er, som referansen viser, opprinnelig en liberal problemstilling, som ble mer stuerén i venstreorienterte sirkler, da deres egen Habermas begynte å snakke om farene med «kolonialiseringen av livsverdenen» forbundet med en tiltagende byråkratisering i moderne velferdsstater.

Tuoris utgangspunkt er «positivistisk», i den forstand at han ikke søker et «naturrettslig» svar på utfordringen. Som han sier på side 18:

«... the positivation of law, obviously, is an irretrievable phenomenon; the wheels of history cannot be turned back, as Hayek proposes when demanding that the concept of law be reduced to comprise only the norms he calls rules of just conduct. A solution of the problem of totalitarianism should be found which would not contradict the fundamental positivity of modern law.»

Intet er imidlertid «fundamentalt» for den som ikke anerkjenner fundamentene. Det er vel heller ikke en så fremmed tanke at rettsvitenskapen kan analysere hvilke skranker som bør gjelde for lovgiver, herunder hva loven ikke bør si noe om, uten å la seg binde av historien. Dette er naturligvis en annen «normativ» tilnærming enn dagens nordiske paradigme for god rettsvitenskap, men hva så?

Tuoris kritiske rettspositivisme går som antydet ut på at de kritiske målestokk- ene er noe som kan finnes. Kjernen er en ontologisk påstand om at det eksisterer normative prinsipper under overflaten, «sedimentert» av rettslig praksis over tid (jeg bruker begrepet «rettslig praksis» for å favne mer enn rettspraksis i snever forstand, herunder lovgivning og rettsvitenskap). Alle behøver ikke anlegge en naturrettslig synsvinkel (slik Hayek for så vidt kan sies å gjøre), men det er på sin plass å nevne at et naturrettslig perspektiv i dag kan favne mer enn metafysiske teorier om «rettens natur», «menneskets natur» eller «sakens natur». Vi finner også «rasjonell», logisk

Side: 243

refleksjon over hva som bør stå over lovgiver, herunder ulike koherensteorier som eksempelvis hos John Rawls og Alan Gewirth, som søker å utlede konkrete løsnin- ger av grunnprinsipper det søkes etablert rasjonell enighet om, alternativt oppfattes som åpenbare. Og etter mitt syn er den normative positivismen vel nærmest en på- stått «empirisk» naturrettslære, der Tuori er like lite kritisk som sine forgjengere med hensyn til hvorfor det positive skal videreføres.

Tuori fortsetter med kritisk analyse av Hans Kelsen og H.L.A. Hart, den moderne, deskriptive rettspositivismens fremste eksponenter. Han peker på hvordan de av- viser «trancendentale» moralske, etiske eller politiske kriterier som rettens gyldighet skal evalueres mot. Retten er det den er fastsatt som, basert på rettens egne gyldighetskriterier (men som kan inkorporere moralske og etiske standarder). Dette er et synspunkt Tuori deler med dem. Men Harts og Kelsens prosjekter er deskriptive, og avvisende til en normativ positivisme der det positive eller faktiske tilskrives en normativ verdi, slik Tuori gjør.

Retten hadde for Kelsen kun en forutsatt gyldighet, utledet av den forutsatte basisnormen, for her å gjengi ham meget kort. Kelsen benekter selvsagt ikke at det finnes konstitusjoner (herunder skrevne grunnlover), like lite som han benekter at disse kan inneholde etiske eller moralske skranker for lovgiver, herunder krav til minoritetsbeskyttelse og mer fundamentale rettigheter. Poenget er at intet kan stå over grunnloven, eller mer presist over grunnlovsgiveren, eller - om vi anlegger moderne hermeneutiske tenkemåter - over grunnlovens voktere; de som fortolker grunnlovens grenser og gjennom dette også forandrer konstitusjonen.

Tuori mener at hans prosjekt overskrider de begrensninger han ser hos Hart og Kelsen, men det er jeg ikke enig i. Et synspunkt i boken er at Harts tanker om en overordnet «Rule of Recognition», forstått som en praktisert rettskildelære, viser hvordan Hart er tvunget til å overskride grensen mellom «er» og «bør», og dermed må tillate at det sluttes fra det faktiske til det normative («compelled to traverse the chasm between «Ought» and «Is», and, thus, to give up on the constitutive distinctions of traditional legal positivism», se side 26). Dette er imidlertid en misforståelse. Poenget - som er tydeligere hos Ross enn hos Hart - er at den rett som utledes av en slik faktisitet, ikke har normativ legitimitet, i betydningen normativ tvingende karakter ovenfor andre enn de som aksepterer praksisen. Retten er et spill for spillerne og tilhengerne der spillereglene kun er forpliktende så langt spillerne anser seg forpliktet til å fortsette spillet på samme måte.

Mistolkingen av Kelsen er like klar og gjennomgående. Det starter i den innledende analysen, men er kanskje tydeligst på side 153, der Tuori viser til at Kelsen ønsket å rense rettsvitenskapen for normative elementer ved å skille mellom form og innhold, og begrense vitenskapens rolle til beskrivelse av formelle kompetanse- strukturer (den rene rettslære med «Stufenbau»-modellen som produkt). Tuori fortsetter med å hevde at «Kelsen's contradiction with his own legal positivistic premises is most conspicuous in the concept of the basic norm: the basic norm is not a posited but a transcendental, presupposed norm». Kelsens «selvmotsigelse» av egne rettspositivistiske utgangspunkter skal altså være tydeligst i konseptet om grunnor-

Side: 244

men; tanken om at den øverste norm aldri kan være fastsatt, men kun forutsatt (for var den fastsatt, så forutsetter det jo en enda høyere norm som ga kompetanse til å sette denne normen, og slik vil spiralen måtte fortsette).

Grunnormsdebatten er kjent stoff i den positivistiske eller analytiske rettsfilosofiske tradisjonen. Det er likevel forbausende hvor få etter Ross som har sett implikasjonene av dette.1 For det er her, gjennom ren logikk, at Kelsen stikker hull på den normative positivismen, herunder den eldre konstitusjonelle skolen i Tyskland og dens forestilling om «det faktiskes normativ kraft»: For utfordringen ligger jo opp i dagen for den som mener å ha funnet et fundament for jussen, eventuelt i form av en «praktisert rettskildelære» eller en «sedimentert dypstruktur». Han må straks stilles følgende spørsmål: Hvem eller hva er det som har pekt ut nettopp dette rettens rette fundament? Har vår positivist et svar på det, så må man fortsette å spørre hvor han har dette svaret fra. Og slik kan man fortsette i det uendelige.

Kelsens utledning av basisnormen som en transcendental struktur søker å få frem hvordan forstillingen om en overordnet gyldighet ligger så å si implisitt i den rettslige praksis: Retten «må» tilskrives et helt ubestridelig gyldig startpunkt for å legitimt kunne betvinge også de som ikke vil spille rettsspillet, fylle sin normerende funksjon overfor alle rettsubjektene, herunder de gjenstridige anarkistene. Men dette er altså en gyldighet tilhengerne av rettsspillet tilskriver retten, eller mer presis tar for gitt; som de forutsetter og ikke problematiserer i spillet de spiller. Tuori overser dette poenget og fortsetter det tradisjonelle «normativ positivist»-spillet, i den tro at svaret blir et annet, bare han søker gyldighetskriteriene i spillets påstått dypere lag, og ikke utenfor spillet, i et meta-spill: «The alternative to traditional positivism should be able to demonstrate the possibility of an immanent normative criticism, the object itself indicates the yardstick for the criticism» (28). Det å vise muligheten for en slik kritikk, påvisningen av en intern («immanent») målestokk for normativ evaluering av retten, er hva boken går ut på. Men dette løser ikke problemet, som vi skal se snart.

Innledende teoretiske analyser. I del 2 arbeider Tuori med de teoretiske inspirasjonskildene. Vi får først en introduksjon til Webers rasjonalitetsteori og skillene mellom «substansiell» og «formell rasjonalitet», handlinger motivert av norm- eller verdirasjonalitet og formålsrasjonalitet, og mellom ulike legitimitetsbegreper (de empiriske og normative). Noen vil nok «verke» etter å dekonstruere dikotomiene (som for eksempel at formåls- eller verdirasjonalitet er «substansiell argumentasjon» i en annen betydning enn å være en annen form for argumentasjon enn den såkalte formelle eller normbaserte argumentasjon).

Neste stoppested er Francois Ewald, som jeg vanskelig kan forstå vil etterlate seg varige spor i rettsfilosofiens historie. Han var Michel Foucaults assistent og ville anvende dennes geneaologisk-arkeologiske «metode» i en analyse av den moderne velferdsstatens rettsparadigmer. Etter mitt syn er Ewalds bidrag platt og uten læremesterens geniale evne til å se og si noe nytt.

Foucault var til midt på 70-tallet strukturalistisk inspirert. Det er herfra Ewald

1 Se Tekst og virkelighet i rettskildelæren s. 263 flg. for nærmere analyse.

Side: 245

og Tuori henter begrepet om «epistemer»; hegemoniske eller paradigmatiske tenke- mønstre og praksisformer. Se s. 55 der Tuori omtaler et episteme som «a practice of power, a discursive practice, a practice of rationality; these conditions can be understood as a kinds of deep cultural structures. We can perhaps say that genealogy moves on the horizontal axis of time, whilst archeaology focuses on vertical dimensions of debt». Det Tuori henter ut, er en tanke om at de «nederste lag» i retten er slike epistemer, men han presser forklaringsmodellen lenger i en mekanisk, naturvitenskapelig retning. Han anvender ikke Foucaults genealogiske metode med nærlesning av tekster for å vise kontinuitet og diskontinuitet, der «the proof of the pudding» lå i detaljene. I stedet postulerer Tuori at det eksisterer visse «rettslige lag» med innbyrdes årsaks- og virkningsrelasjoner (jf. nedenfor). Til dette kan Tuori kanskje svare at hans målsetting er å skissere et felt for senere forskning, ikke å påvise de rettslige strukturenes eksistens og nærmere innhold. Men spørsmålet er om han ikke ontologiserer det meste av det som det skal letes etter; konstruerer en tenkt virkelighet mer enn han avdekker virkelighet.

Tuori gjengir også Ewalds videreføring av Foucaults grunnleggende begrep om «Normen» som reguleringsform i de moderne disiplinære samfunn. Her synes jeg ikke at Tuori makter å viderebringe radikalismen i tesen om hvordan de tradisjonelle disiplinære teknikkene (som eksklusjon og senere innesperring og synliggjøring av avvikere, fysiske pinsler og annen straffeforfølgning m.m.) i den sene moderniteten erstattes av en disiplineringsteknikk; selvnormeringen ut fra en sosialt definert Normalitet (der individet opptrer som Kants villende subjekt i syntese med en hegeliansk «Sittlichkeit», om man vil).

Strukturalismen hos Tuori har også andre kilder, som Emile Durkheim, Sigmund Freud og Pierre Bourdieu, jf. Tuoris påstand om at det finnnes noe slikt som «the fundamental convention of society» (s. 67) og «collective consciousness as a social fact» - «a diffuse mental background shared by the members of society». Den historiske opprinnelsen til denne tenkemåten ligger snarere hos Hegel og Marx, som Tuori er en kjenner av.

Avslutningskapitlet i del 2 omhandler Habermas' teser om den kommunikative rasjonalitet og hans teori om rettens funksjon i samfunnet. Tuori inviterer til en 40 siders spennende og god analyse av utviklingen i Habermas' syn på retten (en bratt voksenopplæringskurve fra nokså «plain» marxisme til moderne rettighets- og demokratiteori, vil onde tunger kunne hevde). Diskusjonen her er blant det beste i boken, som kan anbefales alene på grunn av sine teorianalyser, men gir ikke så mye støtte for Tuoris eget prosjekt:

På s. 117 anfører Tuori at Habermas' «exposition of «the system of rights» and the principles of the Rechtsstaat can be seen as an attempt to reconstruct the normative deep structure of modern law». Selvsagt kan Habermas forstås slik, men jeg synes det er å tolke ham for «hegeliansk». Grunnrettighetene er normer med et helt bestemt formål; de skal bidra til å optimalisere den demokratiske diskurs. Jeg er så- ledes kritisk når Tuori same sted uttrykker at «for Habermas, modern law is positive law, and the rational reconstruction of the «self-understanding of legal orders» aims

Side: 246

at making explicit the implicit deep structure of positive law. This reconstruction then, is supposed to provide a normative yardstick for critical social theory». Habermas' rettsteori er ikke en positivistisk rettsteori hvis fokus er eksisterende rett (hva enten denne er fastsatt, praktisert eller sedimentert), men representerer en idealistisk (kantiansk) tilnærming med prinsippet om den frie diskurs som et oversty- rende, men etter hvert noe modifisert grunnprinsipp.

Habermas har i «Between Facts and Norms» forsøkt å finne mer presis anvendelse for dette prinsippet i en moderne stat, og i samme forbindelse gjort noen modifikasjoner. Litt forenklet kan vi si at mens han tidligere fokuserte på sivilsamfunnets «livsverden» og den frie diskurs knyttet til vår felles livsverden (der alle normer kontinuerlig kan settes under debatt) som arenaer for etablering av handlingsnormer, har han nå fått større sans for rettsstatens bidrag til å skape forutberegnlighet ved hjelp av på forhånd fastsatte og mer stabile normer. Habermas har også gitt plass for grunnleggende rettigheter, jf. Tuoris utmerkede analyse på side 77 flg. Men det er fortsatt intet som skal stå over den løpende frie diskurs (hvilket han og mange andre likestiller med det politiske system i de moderne demokratiske stater). Denne diskursen skal også innholdsbestemme grunnrettighetene. Disse er således ikke «trumf» som en eller annen domstol eller rettsvitenskapsmann kan trekke frem fra undergrunnen for å stanse uheldige utfall av den demokratiske prosess, men noe som kontinuerlig skal konkretiseres gjennom den demokratiske debatten, jf. Tuori s. 90-91.

«Between Facts and Norms» er således en teori om et «refleksivt ekvilibrium», slik tittelen også spiller på. Tanken er at det må skje en «balansering» av det faktiske og det normative (det ideale) med den politiske prosess som primær arena. For Habermas er grunnrettighetene ikke historisk sedimenterte prinsipper, men konkretiseringer av et etisk-moralsk grunnprinsipp, jf. de følgende gode formuleringer hentet fra Tuori; «Habermas derives basic rights as an answer to the following question: what rights must members of society acknowledge for each other if they in general want to order their common life in a legitimate way through positive law» (Habermas 1996 side 82, jf. Tuori s. 86). De skal legge grunnlag for en mest mulig fri og demokratisk diskurs der alle berørte aktører kan delta, slik at rettens legitimitet i normativ forstand kan bygges på diskursetikkens prinsipp, om at «just those action norms are valid to which all possibly affected persons could agree as participants in a rational discourse» (Habermas 1996 s. 107, Tuori s. 87).2

Habermas gjør seg her fortjent til betegnelsen «rasjonalistisk naturrettstenker» (men i en moderat versjon, siden han ikke er villig til å anerkjenne noen rasjonalitets-fortolker over den demokratiske lovgiver). Han postulerer en «grunnorm» grunnrettighetene skal konkretiseres ut fra, og antyder også deres hovedinnhold. Det er her skillet mellom positivister og naturrettstenkere blir for enkelt, bl.a. fordi det med en slik tilnærming ikke er snakk om å «finne» rettighetene et eller annet sted i virkeligheten. En slik forankring er det de normative positivistene søker. Ha-

2 Se særlig s. 84. Reservasjonen gjelder åpningen for at normer også kan bli fastsatt som kompromisser i interessekamper, se s. 96.

Side: 247

bermas' berømte «påvisning» av hvordan menneskets språklige adferd viser en fundamental orientering mot mellommenneskelig kommunikasjon og konsensusdannelse (det Tuori på s. 78 meget presist betegner som «an anthropological basis in the human communicative capacity»), er riktignok eksempel på at noe starter som beskrivelse («slik er menneskelig kommunikasjonskapasitet») og ender opp med nor- mering («slik bør menneskelig kommunikasjon være»). Han kan således påberopes som støtte om man - lik Tuori - mener at et skarpt skille mellom er og bør ikke kan opprettholdes, men kun i sin grunnleggende moral-filosofiske utgangstese. Habermas er den moderne sosialfilosof som står sterkest på opplysningsfilosofiens krav om at tradisjon må stilles for den demokratiske fornuftens domstol, og kan vanskelig tas til inntekt for en rettsteori som går ut på at de normative rammer for lovgiver er «historisk sedimenterte prinsipper» med egenverdi fordi de er «positivt» eksisterende i en eller annen dypstruktur.

Skal jeg komme med en siste kritisk bemerkning til analysen av Habermas' sosial- teori, må det være at Tuori i for liten grad problematiserer dens grunnpremisser. Her kan mange eksempler gis, bl.a. den (for enhver systemteoretiker) åpenbart diskuter- bare grunnpremissen knyttet til de politiske systemers funksjon; som angis å være å «guarantee, primarily through law, the overall integration of society, to compensate for the defects in integration which are left over by other action systems» (s. 114). Dette reflekterer selvforståelsen i de politiske systemene, deres tro på rollen som Mesterdisiplinen som skal koordinere de andre handlingssystemene (retten, økono- mien og så videre). Dette er en religiøs forestilling som preger 1900-tallets tenkesett, og som har bidratt til faktisk legitimering av de voksende moderne byråkratier og de profesjoner som har sitt levebrød i og av disse systemene. I en idealisert samfunns- teori er denne premissen kanskje uskyldig, men den blir mer problematisk jo mer man likestiller idealet om den frie diskurs med eksisterende politiske systemer, også når de er demokratiske i den form som preger de norske, finske eller tyske systemer osv.

Den viktigste grunnen til at jeg har fokusert såpass mye på Tuoris teoretiske referanser, er mangelen på empirisk grunnlag for teorien om den lagdelte retten. Det er som vi snart skal se, en teori der de påstått «styrende» undersøkelsesobjektene (de to underste lagene) prinsipielt også er utilgjengelige for direkte observasjon. Da blir det teoretiske grunnlaget desto viktigere. Og her er det altså ikke mye støtte å finne i Tuoris teoretiske referanser.

Rettens lagdeling. Bokens del 3 har tittelen «The Aspects and the Levels of the Law» og gir oss en nærmere beskrivelse av rettens verden som delt i tre nivåer; et overflatenivå der vi finner den løpende rettslige praksis (lover, rettsavgjørelser, rettsvitenskap m.m.), et mellomnivå (kalt nivået for «rettskulturer») og en såkalt «dypstruktur» der fundamentale rettslige tenkestrukturer skal finnes (herunder subjekt- begrepene).

Det starter med kapittel 5, med tittelen «Two Faces of Law», der Tuori gir en kort ontologisk skisse over hva rettens lag «er» for noe. Vi møter et markert fall i kompleksitet etter den skarpsindige analysen av Habermas - Tuori tilbyr en nokså

Side: 248

tradisjonell fortelling om hvordan rettsrealistene, som fokuserte på retten som handlinger eller psykologiske fakta, ble etterfulgt (kronologisk, og evolusjonsmes- sig, slik Tuori tenker) av tanken om retten som en egen form for «institusjonelle fakta». Det positive her er at Tuori får frem hvordan det etter hvert klassiske bildet av Kelsen og Ross som «primitive» tenkere i ontologisk forstand ikke stemmer; det er langt sterkere innslag av institusjonell ontologi hos dem enn kritikerne har ment. Svakheten er at han ikke problematiserer hva institusjonelle fakta er for noe. Dette gjør en kanskje best ved å spørre hva som ikke er det, herunder hva som skiller konstitusjonelle fakta fra psykologiske fakta, og fra de såkalte «brute facts» (rene fakta) som også kun blir forståelige (får mening eller betydning for oss) gjennom språket. Han problematiserer heller ikke forholdet mellom institusjonelle fakta og deres ytre manifestasjoner. De institusjonelle fakta blir en «black box» - noe som forutsettes å være slik og slik, men som ingen kan se.

I kapittel 6 «The Levels of the Law» møter vi kjerneinnholdet i boken, den nær- mere ontologiske teori der den normative dypstrukturen skal plasseres; strukture- ringen av den sorte boksen. Det starter som en påstand om at det finnes visse «lag av retten» under overflaten (s. 147). De anførte kilder til tenkemåten er den franske Annalist-skolen i historiefaget, samt Foucault og Bourdieu. I realiteten snakker vi om en type metafysikk som utvilsomt er enklere å godta om man kjenner sin Marx og Hegel, og som bygger på en overgripende metafor om historien som en slags tavle der handlingene setter sine spor, eventuelt flere spor forskjellige steder samtidig. For å illustrere med et sitat fra s. 151:

«Even in the context of law, we have to be aware of the simultaneity of different historical times. Subject qualities and forms of consciousness of different levels are united in the legal practises of law-making, adjudication and legal science. These practises, producing and reproducing legal norms, draw on and influence recursively all levels of the law. Correspondingly, a legal act, such as deciding a case, is simultaneously inserted into the time registers of the surface level, the legal culture and the deep structure.»

To nærliggende spørsmål er hva disse tidsregistrene («time registers») er for noe, og hvem som er registerfører (for å bruke et begrep fra finansjussens verden). Vi får senere høre at registerføreren er alle rettsutøvere, men at særlig rettsvitenskapen har til oppgave å rekonstruere de dypere lag. Men spørsmålet er hvor hjemmelen for registerføringen kan finnes når vi etter hvert får høre at dette dreier seg like mye om konstruksjon (nyskapning) som rekonstruksjon av noe faktisk. Og vi får aldri høre hva de dypere lagene er for noe, annet enn at de eksisterer som et «specific ontological sub-field» (s. 124) som ingen vitenskapskvinne eller annen person har sett eller kan se (for kun det øverste laget er synbart, se side 154). Det er fristende å spørre hvorfor det er tre og ikke færre eller flere lag, men jeg skal la det ligge, jf. også Tuoris synspunkt på s. 154 om at «what matters, however, is not exactly how many levels we identify but that we perceive that there is more to law than its visible surface,

Side: 249

that the law should not be reduced to such normative material as individual regulations and court decisions».

Hva dette «more to law» egentlig er, gir derimot ikke boken noe klart bilde av. Noen steder møter vi en psykologisk tilnærming, som norske rettsrealister skulle være fortrolige med fra Sundby og Eckhoff (jf. s. 166 der Tuori snakker om «the legal culture, sedimented in the minds of the lawyers as practical knowledge», og s. 204 der vi hører at «the law's deep structure is borne by the typical member in her legal capacity, as a legal subject. Knowledge about the deep structure is part of the tacit agent's knowledge which the everyday social action presupposes and which in practice functions as an undifferentiated whole»). Andre steder antydes en ontologi (værensform) som er mer bastant, særlig i relasjon til dypstrukturene, ikke minst gjennom forestillingen om at dypere lag endres tregere enn høyere lag.

I bunn og grunn er dette som sagt en «black box»-variant, kjent og kjært for alle strukturalister: Det eksisterer andre og sterkere krefter og fenomener i verden enn det vi kan se på overflaten, og disse «strukturene» kan vi rekonstruere ved å studere deres årsaker (historiske fenomener) og virkninger (i nåtiden).3 For der ontologien er tynn, er årsak-virkning metaforen gjerne tilsvarende hyppig i bruk.

Tuori gir en rekke teoretiske referanser for å sannsynliggjøre tesen om de skjulte lag, men i siste omgang blir dette er spørsmål hvem man tror på, og - ikke minst - hva man finner fruktbart å arbeide med. Jeg skal derfor, etter denne konstatering av mangelen på klar ontologi, forsøke å gi min kritikk en pragmatisk form.

Etter introduksjonen av de tre lag starter Tuori arbeidet med årsak-virkning metaforene i kapittel 7 med tittelen «The Formation of the Legal Order. The Relations of Sedimentation and Constitution». Det første begrepet reflekterer tanken om hvordan «overflatepositiviteten» - de rettslige praksisformer - setter spor etter seg i de dypere lag, som «sedimenter» under overflaten: «The law's sub-surface levels must be understood as distillations from surface-level legal material, as sedimentations filtered down from the surface. Even legal culture and the law's deep structure have their origins in surface-level material, which only gradually sediment into structures supporting the surface. The process of sedimentation takes time, which for its parts explains why the pace of change is slower in the legal culture and in the deep structure than at the law's surface» (s. 200). Uten arkeologiske metaforer er dette knapt begripelig tale, og knapt nok med slike heller, ettersom det i arkeologien vel knapt gir noen mening å snakke om at fortiden «destilleres» før den setter spor i materien under overflaten. Det er vel åpenbart for arkeologen at det neppe kan finnes fysiske spor av alle tidligere historiske fenomener, men hva som er bevart og ikke - for eksempel av spor etter dinosaurene - vil typisk bli forklart med henvisning til ytre, «tilfeldige» forhold (sandstormer, klimatiske forhold etc.). Skal Tuori ta arkeologien på alvor, må han anerkjenne et tilfeldighetselement i hva av historien som blir bevart og ikke bevart. Kanskje er dette et godt bilde også for bevaringen av en rettslig arv, men må ikke dette i så fall også få betydning for den normative tilnærmingen? Er det

3 Se Tekst og virkelighet i rettskildelæren kapittel 5 for en analyse av denne tenke- måten (med Nils Kristian Sundby som illustrasjonsobjekt).

Side: 250

samme grunn til respekt for det mer eller mindre tilfeldig bevarte? Forutsetter ikke Tuoris normative positivisme en slags hegelianisme med plan?

Tuoris begrep om «konstituering» betegner hvordan man i rettslige praksis - lovgivning, rettsanvendelse, rettsvitenskap - anvender og samtidig både reproduserer og endrer de dypere lagene når de opererer på overflatenivået. Reproduksjonen har bl.a. sin forklaring i at utøverne både fortolker og konkretiserer de dypere lagene når de anvendes på overflatenivået. Den «eksistens» de dypere lagene har et eller annet sted, er med andre ord en slags abstrakt eksistens, som kun viser seg i mer konkrete utformin- ger på overflaten. (Se s. 186 der Tuori også snakker om at «the deep structure must be reconstructed from its discursive traces at the surface level of the law but, again, we should be careful not to equate these traces with their sub-surface source».)

Min kritikk for dunkel metaforisme blir kanskje tydeligere når vi husker på at de ekte arkeologene har en ontologisk ramme for hva de skal rekonstruere; - de søker å danne seg et bilde av fysiske ting med utstrekning i rom, eller fysiske bevegelser/prosesser i tid (man har hele tiden hatt et bilde av dinosaurene). De arbeider med en naturvitenskaplig årsaks- og virkningslære for hvordan sporene settes, og ville vel stus- set over tanken om at de sedimenterte lagene så å si «virker oppover igjen» etterpå. Det den normative rettsarkeologen derimot skal lete etter, er visse abstrakte setninger - rettslige prinsipper - som skal ha skrevet seg inn i historiens skjulte tavle gjennom et ukjent antall konkretiseringer på overflaten, for deretter å forårsake nye konkretiseringer på overflaten, og hvor det er slik at visse abstrakte prinsipper på forhånd rommer visse, men ikke andre konkretiseringer. Den platonske ontologien er den mest nærliggende referanse til dette tenkesettet.

Dette er ingen sirkelteori, slik Tuori er bekymret for, men en for bastant og mekanisk beskrivelse av en mulig hermeneutisk sirkel og helhet-del tanke som gis et for naturvitenskapelig, biologisk tilsnitt (jf. f.eks. «organic whole»-metaforen på s. 192 og «unity»-metaforen på s. 196). Det bidrar til å tilsløre at arkeologen i praksis blir en konstruktør og ikke en avdekker. Eller sagt mer direkte; dette er et spill der de «normative dyp» i stor utstrekning blir konstruerte produkter, siden det tilbys svært få kriterier for (1) hvordan forbindelsen er fra overflateaktivitet og ned under overflaten, (2) hva underoverflatelagene er for noe (hva er for eksempel lagringstiden på prinsippene - er det aldri fare for erosjon eller bortsmuldring?), og (3) hvordan underlagene virker oppover igjen. Eller for å illustrere bare en flik av det, med en vri på sitatet ovenfor: Hvem eller hva er det som bestemmer hvilket «surface material» som blir destillert bort ved filtreringen nedover? Hva skal til for at konkrete rettslige manifestasjoner «sedimenterer» et mer generelt prinsipp? Hva skal til for å sedimentere noe - to, tre eller flere historiske konkretiseringer? Og hvor generelt kan et prinsipp bli sedimentert på basis av for eksempel to konkrete, enkeltstående tilfeller? Hva med tidens gang og endringer av andre deler av det normative byggverket, herunder at nye politiske og moralske hensyn gjør seg gjeldende? Når blir historien foreldet og ikke lenger relevant som grunnlag for normative prinsipper og dypstrukturer? Og kan man ikke også tenke seg at noe overflatemateriale «gradually sediments into structures not supporting the surface»?

Side: 251

Det blir ikke enklere om vi alternativt tar den mer psykologiske eller hermeneutiske forklaringen Tuori gir i sitatet fra s. 204 - «the law's deep structure is borne by the typical member in her legal capacity, as a legal subject. Knowledge about the deep structure is part of the «tacit agent's knowledge» which the everyday social action presupposes and which in practice functions as an undifferentiated whole». Skal vi finne/rekonstruere selveste Dypstrukturen ut fra dette, må vi skille det typis- ke medlem fra det utypiske, destillere det som ikke hører til vedkommendes «legal capacity», og presumptivt også skille ut alle andre forutsetninger for handling enn de som inngår i den spesifikt rettslige dypkulturen.

For å oppsummere; det jeg vil ha frem er hvordan modellen blir altfor løs og skissepreget til å fylle den praktiske funksjon Tuori tillegger den, og som jeg straks kommer til. Og svaret ligger her ikke i å henvise til at rettsvitenskapen senere kan og skal kartlegge kriteriene for hvordan sedimenteringen og konstitueringen skjer. For i den grad det er snakk om en positivistisk teori der underlagene forutsettes å eksistere, så må faktisk disse kriteriene hentes fra virkelighetens sedimenterings- og konsitueringsprosesser. Men hvordan kan rettsvitenskapen finne frem til disse? Jeg kan ikke se hvordan slike svar kan finnes, og konstaterer at Tuori ikke gir rettsvitenskapen noen metode for vitenskapelig rekonstruksjon. Tuori er en skarp analytiker, og han trekker selv frem (på s. 216) hvordan rekonstruksjonen vil ha klare likhets- trekk med den «konstruktivistiske» retningen i jussen, som rettsrealister gjennom 100 år har stilt i diskreditt for å legge inn i begrepene det de senere trekker ut av dem. Men Tuoris svar er rimelig avslørende - han nøyer seg med å si «it may well be that analytical scholars, in the sound and fury of their criticism, have ignored the «sound core of this method». Jeg er enig i at det kan gis et forsvar for den eldre konstruktivismen. Den førte i det minste til økt fokus på stringens i språkbruk (godt logisk taskenspill er tross alt godt logisk taskenspill, for å snakke litt som Ross). Men den språklig-analytiske positive effekten kan nettopp bli borte i den rekonstruksjonsvirksomhet Tuori anviser, der den metafysiske dunkelheten er fremtredende.

Hva er så det nærmere innhold av den normative dypstrukturen? Tuori gir enkelte eksempler, som demokratiprinsippet - forstått som den folkevalgte lovgivers styringsrett, og menneskerettigheter. Også de mer juridisk-spesifikke moralsk- juridiske prinsipper (finnenes «allmänna läror»), rettskildeprinsippene og nyere retninger som Thomas Wilhelmsson «sosiale sivilrett» antydes en plass i rettens dypstruktur eller i det rettskulturelle mellomlag. Med de ytterst sparsomme konstruksjonskriterier som antydes (jf. ovenfor), så er det vel heller slik at svært mye kan hevdes å være ny eller gammel dypstruktur, eller struktur som er på vei til å bli dypstruktur; halvdyp struktur eller overflatemateriale som er i ferd med å synke (for akkurat når en dypstruktur erstattes av en annen og ny, er Tuori symptomatisk uklar på).

Det er særlig i det neste kapittel 8 («The Self-Limitation of the Law») at Tuori bryter med det som ellers med en viss velvilje kan presses inn i en hermeneutisk teori eller pragmatisk språkteori. Innenfor slike teorier er det alminnelig anerkjent

Side: 252

at en «tradisjon» eller «kultur» (eller «spor», som Derrida gjerne betegner det) kan virke skapende og begrensende for språkbruk, handlingsmønstre og tenkesett: Det er bestemte «ting» vi ikke lett «kan» tenke innenfor en tradisjon, andre ting vi typisk vil tenke på. Men grensene forandrer seg - horisonten flytter seg med oss, slik Gadamer sa det. Vi er knapt i posisjon til å påberope oss «tradisjonen» som legitimerende eller begrensende faktor på det punkt der vi er i ferd med å bryte med den, der den så å si åpner sine svakheter og begrensninger for oss.

Her er det Tuori ser for seg at rettslig praksis skal legitimeres av, og samtidig begrenses av, tidligere rettslig praksis, sedimentert til normative prinsipper nedfelt i dypstrukturen: Den moderne lovgivers bud er «legitime» i en absolutt forstand (som rettslig, etisk og moralsk forpliktende) i den utstrekning budene ikke strider mot den normative dypstrukturen («the principles of justification sedimented into the deep structure constitutes the ultimate yardsticks for assessing the legal validity of norms»). Og for rettsvitenskapen er oppgaven da rimelig opplagt - man skal analysere dypstrukturen og «rekonstruere» dens prinsipper, for derved å avklare om lovene som gis, er i samsvar med dypstrukturen.

Kapittel 9 («The Legitimacy of Modern Law») inneholder en god analyse av legitimitetsteorier i den analytisk-positivistiske filosofien. Analysen skjemmes imidlertid av manglende forståelse av hvorfor rettsrealister som Ross byttet fra et normativt legitimitetsbegrep (som i Kelsens systeminterne legitimitetsbegrep) til et faktisk- normativt legitimitetsbegrep (se s. 266-267). Dette har intet å gjøre med et metafysisk skille mellom «er» og «bør», og hele forklaringen er heller ikke at Ross var logisk positivist med enhetsvitenskapelige ambisjoner: Vi møter kimen til hermeneutiske tilnærminger hos Ross, som han kritiserte Kelsen for å mangle når denne arbeidet med en normlogikk uten fortolkende subjekt (rene normsystemer). Dette er hva som er ikke-eksisterende for Ross; ethvert norm- eller idésystem er også en funksjon av ut- øvernes fortolkninger. Ross fokuserer ikke på Høyesterett fordi han utelukkende er opptatt av den effektive, anvendte retten, slik Tuori forfekter. Ross' rettskildelære er en dommerideologi som han er meget klar på at ikke alltid følges i praksis.

Dommerideologien er et skjult fenomen for Ross, som han primært ville observere gjennom virkningene (domsbegrunnelsene supplert av sosialteoretiske refleksjoner). Likhetstrekkene mellom ham og Tuori er således påtagelige: De har en empiristisk ontologi (der dog Ross har en enklere ontologi, med retten som et praktisert, bevisst idésystem, mens Tuori supplerer med det underbevisste og ube- visst dunkle) og mangel på klar metode for hvordan beskrive innholdet i boksen ut fra boksens postulerte virkninger. Men på ett sentralt punkt var Ross langt mer sofistikert; han hadde gjennomskuet den normative positivismen. Tuoris rettsteori ender i 1800-tallspositivisme; han ser ikke betydningen av Kelsens grunnormanalyse og han ser ikke hvordan (og hvorfor) Ross bryter med den kelsenske rene systemrettslære. Dette er grunnene til at Tuori, tross sine meget omfattende filosofikunn- skaper, åpenbart overser hvordan den moderne hermeneutikken etter hvert også når jussens felt, og hvordan relativiseringen av normativismen kommer som en konsekvens av dette.

Side: 253

Dette kommer tydelig frem i avslutningen av kapittel 9, som representerer det egentlige sluttpunktet i bokens del 3 om rettens ontologiske lagdeling (kapittel 10 handler om rettsvitenskapen, og er en fortsettelse av del 3, men gjelder vitenskaps- teori). Her skriver Tuori at Kelsens basisnorm og Harts «Rule of Recognition» bidrar til å «demarkere retten på overflaten» (som Tuori kaller «det kognitive problem»), men ikke til å løse det mer fundamentale spørsmål:

«how is legal normativity and the corresponding obligation to obey the law established? This could be called the foundational problem. Kelsen's basic norm played both a cognitive or epistemological role and a foundational role: It was supposed to express the transcendental condition for all legal cognition, and, as a pre- posited (voraus-setzt) norm, to provide the foundation for legal normativity. The rule of recognition had a similar dual function to perform.»

Tuori mener at Kelsen og Hart «did not explicitly reflect on the relation between the cognitive and the foundational aspect of validity», men tror at «perhaps they could have agreed that ... the cognitive function is subordinated to the foundational one». I fortsettelsen av dette hevder han at hierarkiske normstrukturer har fordeler fra et kognitivt perspektivt (de gir en enklere avgrensning av «retten»), men svakheter fra et fundamenterende perspektiv, på grunn av den uendelige regress de impliserer; «formal validity theories should obviously be able to cut off the hierarchy of legal norms through such moves which could also suggest a solution to the foundational problem. Here Kelsen is not very convincing to, to say the least ... [t]o claim that the trancedental, substantively empty basic norm could establish this obligation would reduce it to a mere formal shell» (s. 267-268).

Til dette er det flere ting å anføre, men la meg starte med å si at dette har Kelsen aldri forfektet, slik jeg leser ham (radikaliteten er muligens lettere å se med postmoderne briller). Det transcendentale grepet er ikke et forsøk på å etablere et absolutt fundament for plikten til å adlyde loven (eller for rettssystemet, for å snakke mer kelsensk). Hans poeng er at den som argumenterer innenfor retten med at det eksisterer en slik plikt til lydighet (hvilket man gjør i enhver rettslig systemtekning med et normativt gyldighetsbegrep), arbeider ut fra en grunnleggende forutsetning om at systemets øverste positive norm er et gyldig startpunkt. Eller sagt rett ut, med litt andre ord; rettssystemer kan ikke fundamenteres ytterligere i den betydning Tuori forestiller seg det. Dette var hva Kelsen hadde å fortelle til Jellinek og forgjengerne i Tyskland, og det hadde sprengstoff nok til å gi positivismen en helt annen retning, der de normative pretensjonene ble erstattet av deskriptivisme, der legitimitetsbe- grepet ble empirisk og spørsmålet om normativ legitimitet henvist til «naturrettslige» diskusjoner som ikke forfekter eksistensen av immanente, absolutt gyldige grunnormer. Kanskje var dette en henvisning til et liv i en normativ fryseboks, men det lå også et betydelig frigjørende potensial i at den rettslige tradisjonen - det nedarvede, faktisk eksisterende - ble ribbet for sin normative egenverdi (annet enn som en eventuell konservativ verdi i det å bevare en viss kontinuitet).

Side: 254

Tuori mener at Harts «rule of recognition, when interpreted as involving an implicit reference to empirical legitimacy, points in a more promising direction» (s. 268), om den suppleres av en «substantive dimension and that it is in this dimension that the regress problem of formal theories of validity is to be solved». Vi får så en «detour» om Dworkins begrep om prinsipper med relativ vekt, som for Tuori «points to the law's sub-surface layers», og deretter en analyse av hvorfor det ellers er nødvendig å supplere jussens formelle gyldighetskriterier med «substantive criteria» (materielle prinsipper, reelle hensyn) og eventuelt «procedural criteria» (herunder diskursetiske krav). Enden på visen er at Tuori konkluderer med at rettsanvendelsens oppgave er å sikre «substantive validity», og ikke bare «formell gyldighet», hvorpå han ikke uventet viser oss veien videre til «the principles sedimented into the deep structure of modern law»; dypstrukturens materielle rettsprinsipper.

Touri mener å ha løst Kelsens basisnorm-problem ved påvisning av at retten har flere lag: Man kan begrunne og legitimere rettens overflatelag - lover, dommer, vedtak - i rettens normative dypstruktur og de sedimenterte prinsippene man finner der. Vi ser dette klarest oppsummert på side 280, der han starter opp i MacCormicks filosofisk sett naive forsøk på reformulering av Kelsens grunnorm, som «not a mere juristic hyphotesis; rather it is a norm rooted in custom and convention, the common acknowledgement of mutual obligations of respect for the framework of an institutional normative order». Jeg oppfatter Tuori som at han ser sitt prosjekt i fortsettelsen av dette (og forbindelsen er uansett klar nok, jf. straks nedenfor) når han i avsnittet deretter sier at

«if the legal order is understood to consist merely of the surface-level hierarcial Stufenbau, after leaving the level of constitution, there seems to be no other alternative than to either take a leap into the transcendental or to part company with legal normativity. But a multi-layered view of modern law enables us to continue the examination of legal validity in the substantive dimension and transfer our search for validity criteria from explicit surface-level norms, pertaining to the formal conditions for the establishment of new norms, to the law's sub-surface layers. And the relation of sedimentation connecting these layers to the law's surface ensures that all this can be done without abandoning the ground of positive law.»

Med andre ord - rettens endelige fundament er nå funnet, og består av de materielle («substantive») rettsprinsipper som er sedimentert i rettens dypstruktur, og skal derfra fungere som «normative yardsticks» for kritikk av overflateretten (når den bryter prinsippene), og som legitimerende fundament for dens krav på absolutt lydighet (når overflateretten holder seg innenfor rammene). Til dette kan følgende kort bemerkes:

1) Det er for så vidt mulig, men ikke særlig naturlig, å snakke om «positive law» i forhold til en dypstruktur ingen kan se, men kun observere de postulerte årsaker til og virkninger av. Det meste av beskrivelsen av en slik rettslig underverden vil avhenge av konstruktøren. Det er forskjell på å re-konstruere, slik den egentlige arke-

Side: 255

ologen søker å gjøre, og det å konstruere et eller annet, uten å ha helt klart for seg hva man skal beskrive, og hvordan man skal finne det man leter etter.

2) Fundamenterings- og legitimitetsspørsmålet er ikke løst selv om en slik dypstruktur lot seg påvise. For hvorfor skal det være avgjørende om overflateretten harmonerer eller ikke harmonerer med dette? Hvorfor skal (for å bruke MacCormicks ord) «custom and convention, the common acknowledgement of mutual obligations of respect for the framework of an institutional normative order» ha krav på alles respekt og lydighet? Hvorfor skal alle anerkjenne den del av «sedvanekulturen» som måtte bestå av sedimenterte dypstrukturer, for å bruke Tuoris terminologi?

Dette er hva Kelsen satte fingeren på. Det er dette som gjør at en fundamenterende rettsteori vil måtte ha et «idealistisk» eller rasjonalistisk innslag, i den forstand at fundamentet ikke kan finnes innenfor en påstått empirisk avgrenset «positiv» rettsorden. Tuori har ikke løst dette problemet, og det har ikke MacCormick heller.

Om Kelsens svar - at basisnormen er en forutsatt, men ikke «eksisterende» norm - kan det anføres at det filosofisk ikke var nytt; det har omtrent siden Sokrates og sofistenes tid til varierende tider vært anført at enhver tenkemåte har et «vilkårlig» startpunkt; et eller annet sted begynner ethvert logisk, normativt eller annet resonnement. Mye av filosofihistorien går ut på å vise at visse utgangspunkter er innlysende for enhver fornuftig person, mens utgangspunktene for andre retninger typisk klassifiseres som mangelfulle. Kelsens fortjeneste er at han introduserte dette i en historisk epoke i rettsvitenskapen - den normative positivismen - der den «eksisterende retten» (i ulike forståelser) ble oppfattet som normative utgangspunkter.

Det avsluttende kapittel 10 av «Critical Legal Positivism» handler om rettsvitenskapen i vid forstand og bygger videre på Tuoris ontologiske teori i de foregående kapitler, ved at rettsvitenskapens rolle som re-konstruktør (konstruktør) av dypstrukturen og rettskulturen utdypes. Touri mener bl.a. at det ligger vitenskapelige verdier i slik rekonstruksjon av de eksisterende dypstrukturer.

Etter mitt syn er det ikke nødvendig å begrense vitenskapsbegrepet til beskrivelser eller rekonstruksjoner av det faktiske (Tuori minner faktisk litt om Ross på dette punkter). God vitenskapelighet kan også ligge i en etterrettelig og mest mulig fullstendig omgang med idealistiske normative teorier, der man muliggjør at leseren kan etterprøve ens premisser og konklusjoner. (Og mye god normativ innsats kan ligge i det inspirerte, kritiske og uvitenskapelige som ikke underordner seg disse målsettingene, men sier noe nytt.) Men skal en rekonstruksjonsvirksomhet lik den Tuori taler for, ha noen grad av vitenskapelighet ved seg, i denne betydningen, må den mellomliggende sorte boksen glemmes, eventuelt forstås som sammenbinden- de metafor og koblingsord mellom historisk praksis og ønsket fremtidig bruk. Kun ved å vise frem hvilke konkrete «historiske manifestasjoner» en ønsker å bygge et mer generelt prinsipp på, og å tilby argumenter for at dette er verdt å videreføre, oppfyller man minstekravene til vitenskapelighet. Begrenser man seg til utsagn som at det og det prinsipp «tilhører finsk eller norsk retts dypstruktur», er man ikke kommet lenger enn rettferdighetsargumentasjonen Alf Ross med rette kritiserte; det ligger ingen vitenskapelighet i å slå hverandre i hodet med utsagn som at «x er

Side: 256

urettferdig» og «y er rettferdig» eller «y er en del av dypstrukturen». Man må forsø- ke å si hvorfor man mener det, hvilke grunner man har.

Det er fullt mulig å slå et slag for at normativ kritikk må ta tilbørlig hensyn til tradisjonen, til historisk praksis; begrense den normative sensuren av lovgiver til bruk av prinsipper dannet ut fra tidligere rettslig praksis. Det er en slik normativitet Dworkin er talsmann for, med sin modell for «Law as Integrity». I utgangspunktet kan dette fremstå som en «konservativ» tilnærming til normative spørsmål. Men ved nærmere ettertanke er jeg ikke så sikker på at det alltid er riktig. Den som søker i det historiske materialet, kan finne støtte for det aller meste.

Det som ikke finnes hos Dworkin, men som jeg ikke savner, er den noe ulne ontologien med rettskulturer og dypstrukturer der svarene forutsettes å finnes. Dworkin har ikke behov for dette, han trenger ikke å vite at han er en «positivistisk rettsvitenskapsmann». Og - for samtidig å oppsummere anmeldelsen: Dersom man kan bli klassifisert som rettspositivist med så dunkel ontologi og så sterke innslag av «ontologisering» som det her er snakk om (der det mer er teorien som skaper objektene, og ikke objektene som finner sin teori), uten klare metodiske anvisninger på hvordan man skal finne disse objektene, og uten nærmere begrunnelse for hvorfor det en måtte finne skal ha normativ betydning, så er ikke betegnelsen nødvendigvis så mye å trakte etter.