Kjell Å. Modéer (red.):
Europäische Rechtsgeschichte und europäische Integration. Institutet för rättshistorisk forskning.
Grundat av Gustav och Carin Olin. Serien III. Rettshistoriske Skrifter Fjärde Bandet, Stockholm 2002. 208 s.

 

1. Innledning - europeisk rettshistorie og rettssammenligning

Den pågående rettslige integrasjon i Den europeiske union har gitt en markant stimulans til rettshistoriske og rettssammenlignende studier av europeisk rett. Men samtidig oppstår det spørsmål om hva det siktes til med «europeisk rett og rettshistorie». Og det oppstår spørsmål om hvordan det meningsfylt er mulig å karakterisere europeisk rett med særskilte enhetsbetegnelser, slik som «europeisk rettskultur»: Er dette noe mer enn summen av de mange nasjonale og regionale rettsordninger og rettskulturer som Europa består av? Slike spørsmål leder raskt til det problematiske forholdet som finnes mellom det nåtidige politiske og ideologiske europaspråket og tolkningene av den europeiske rettslige fortid. I debatten om karakteren av felleseuropeiske rettsskikt oppstår spørsmål om hvorfra dette felles kommer, og hvordan det felles skiller seg fra de mange nasjonale og regionale ulikheter i europeisk rett. I den-

Side: 21

ne debatten om det felleseuropeiske i europeisk rettshistorie har følgelig også faget rettssammenligning fått en særskilt betydning. Å undersøke disse spørsmålene er en viktig del av de pågående politiske og kulturelle debatter om karakteren av «det europeiske».

Debatten om en europeisk rettshistorie og en europeisk rettssammenlignende forskning står i fokus i det fjerde bindet i en ny (elegant utstyrt) serie med rettshistorisk litteratur, med navnet Rettshistoriske Skrifter, som Den Olinska Stiftelsen nå har lansert. Dette bindet har tittelen Europäische Rechtsgeschichte und europäische Integration, og har sitt grunnlag i et seminar som ble avholdt i Lund i september 2000, det hele fint redigert av professor i rettshistorie ved Lunds universitet Kjell Åke Modéer. Både seminar og bok er kommet i stand for å hedre den tyske rettshistorikeren Heinz Mohnhaupt, som har vært en viktig vitenskapelig medarbeider ved Max-Planck-Institut für europäische Rechtsgeschichte i Frankfurt. Det er mange nordiske rettshistorikere som gjennom årene har hatt nær kontakt med både denne sentrale institusjon og Mohnhaupt selv. Boken åpner naturlig nok med Mohnhaupts egen fore- lesning om europeisk rettshistorie og europeisk integrasjon, Europäische Rechtsgeschichte und europäische Integration. Kulturelle Bedingungen eu- ropäischer Rechtseinheit und vergleichende Beobachtungen. I dette ligger det i hvert fall tre sentrale temaer: Hva kan europeisk rettshistorie si om det fortidige allmenneuropeiske nivå i rett og rettsliv i Europa? Hva kan man slutte fra rettshistorisk forskning til dagens debatter om den pågå- ende europeiske rettsintegrasjon? Og endelig stilles spørsmålet om hvilke metoder og grunnbegreper som rettshistorikeren må reflektere over i denne forskningen. Særlig står rettskulturbegrepet og den rettssammenlignende metode i fokus. I bokens øvrige åtte artikler bidrar Nordens fremste rettshistorikere med emner som på en mer eller mindre direkte måte forfølger disse spørsmålene. Dette gjelder Inger Dübeck (København), Pia Letto-Vanamo (Helsingfors), Kjell Åke Modéer (Lund), Rolf Nygren (Uppsala) og Ditlev Tamm (København). Bidragene fra Lars Björne (Turku), Claes Peterson og Marie Sandström (begge Stockholm) angår særlig rettsvitenskapshistoriske emner der nordiske og europeiske temaer settes i rettssammenlignende perspektiv.

Denne artikkelen vil analysere fire sentrale temaer som vokser ut av bidragene i boken. Det første - som særlig bygger på Mohnhaupts artikkel - angår den europeiske rettens doble karakter, nemlig det ensartete

Side: 22

og det uensartete. Dette fører også til en diskusjon om hvilke betegnelser som på forskjellige måter fanger inn europeisk rett som enhet (2). Det andre tema er hvorledes rettssammenligning har vært og stadig er en viktig del av europeisk rettslig kommunikasjon. Her reises også spørsmålet om hvilken karakter denne rettssammenlignende virksomhet skal ha. Her står tekstene fra Mohnhaupt, Modéer og Tamm i fokus (3). Disse to temaer forenes i min drøftelse av de tre bidragene fra Dübeck, Nygren og Letto-Vanamo, under overskriften «Europeiske rettslige identiteter - rettshistorie og rettssammenligning». Disse tre bidragene viser alle hvor vanskelig det er å sette det rettshistoriske og rettskomparative studiet av det europeiske på en enkel formel (4). Og endelig peker jeg på noen interessante trekk i Björnes, Petersons og Sandströms studier av nyere finsk og svensk rettsvitenskapshistorie, alle med europeiske blikk (5).

2. Betegnelser på rettshistoriens enheter: rettskultur eller rettssystem?

Heinz Mohnhaupt tar utgangspunkt i hvorledes den pågående europeiske integrasjonsprosess strukturerer de historiske tolkningene av det fortidige europeiske rettslandskap. Å tematisere europeisk rett vil si bl.a. å tematisere de mange og flytende geografiske, politiske og kulturelle grenser i fortidige rettsordner og rettskildekretser. I den europeiske rettshistorie fra høymiddelalderen av har det foregått prosesser i retning av både enhetliggjøring og oppsplitting på samme tid. Disse integrative og desintegrative tendenser er på mange måter et av de konstante trekk i europeisk rett, det er med andre ord også en sentral metahistorisk modell som vi kan bruke som referansepunkt for våre historiske tolkninger. Og det er også en modell som fanger inn dagens politiske språkbruk, som har funnet veien inn i mange av EUs grunnlagsdokumenter, der det søkes å balansere mellom de såkalte felles europeiske verdier (som er foreslått fastlagt i den nye forfatningen) og de nasjonale og regionale mangfoldige identiteter. I dette ligger det også en uro for rettshistorikere - hvordan er forholdet mellom dagens politiske doxa og våre historiske tolkninger - hvor usynlig og synlig bundet er vi av dette ideologiske vokabular?

Denne tematikken er Mohnhaupt seg selvsagt meget bevisst, og han formulerer den på en tydelig måte. Men allikevel hadde man kunnet

Side: 23

ønske seg en noe større skepsis til hvorledes denne relasjonen mellom samtidig europeisk ideologi og fortidig rettsutvikling er å forstå: Jeg følger ham selvsagt når han uttrykker at «rettshistoriens oppgave ikke er å levere oppskrift for [europeisk] rettsenhet». Men straks etter legger han til at dens oppgave snarere er å «få frem bevisstheten om den europeiske rettskulturens enhetlighet og mangfoldighet» (s. 21).1 Et stykke på vei er dette kanskje en nødvendig og selvfølgelig konsekvens av å arbeide rettshistorisk med et europeisk perspektiv - resultatet av forskningen vil alltid kunne tolkes på en slik måte. Allikevel har denne formel et innslag av bestemte kulturelle føringer, som man nok kan og bør diskutere berettigelsen av, i hvert fall når dette defineres som det sentrale formålet ved et fagområde.2

Et annet interessant aspekt ved Mohnhaupts artikkel er hans diskusjon av rettskulturbegrepet. Her bidrar han både analytisk og historisk til spørsmålet om hvorledes begrepet rettskultur kan fungere som en enhetsbetegnelse på historisk og aktuell rettsforskning. Dette ordet har for tiden gode konjunkturer; det brukes i mange sammenstillinger, slik som «europeisk rettskultur» eller ulike nasjonale rettskulturer, ja enhver aktivitet i det rettslige felt har vært omskrevet med kulturbetegnelse: forfatningskultur, domstolskultur, tidsskriftskultur, juristkultur osv. Dette er vel bare uttrykk for en allmenn språkpraksis (eller språkkultur!), som også har nådd det norske språket. Der er «kultur» også blitt et allesteds- nærværende ord, som signaliserer eksistensen av en identitet eller et mer omfattende fenomen, det være seg alt fra voldskultur, seksualkultur til fotballkultur. På den ene siden kan man si at et ord må man ha for å avgrense det fenomen man vil undersøke. På den annen side er det ikke ufarlig å bruke et ord som til de grader er en mangetydig glose i den offentlige meningsutveksling. Det krever en særlig spesifisering for å kunne bli en fyldig og operasjonaliserbar betegnelse innen et fagfelt.

Tematikken rundt rettskulturbegrepet viser uansett hvor vanskelig det er å finne en betegnelse for en rettshistorisk enhet som skal kunne

1 Av bokens ni bidrag er åtte på tysk og ett på engelsk. Alle sitater fra boken er over- satt av meg.

2 Jeg har drøftet dette mer inngående i Dag Michalsen, «Europeisk privatrettshistorie - noen kommentarer til en europeisk fagdisiplin» i: Jussens Venner 1997 s. 357-369 og Dag Michalsen, «Ett privatrettslig Europa? Integrasjonisme og partikularisme i en på- gående debatt» i: Lov og Rett 1999 s. 323-342.

Side: 24

fange inn det sammensatte i de rettslige prosesser i samfunnet og historien.3 Det er utvilsomt viktig å skille mellom (det som foreløpig kan kalles) objektive og subjektive elementer i en rettskultur, dvs. på den ene side samfunnets rettslige institusjoner, rettslige normer og andre materielle ordninger, og på den annen side allmenne sosiokulturelle holdninger, juristenes ideologier og verdiorienteringer. Men det som i tillegg gjør bruken av rettskulturbegrepet kompleks, er at «de objektive forhold» slett ikke bare er objektive, idet deres eksistens og karakter nødvendigvis vil være gjenstand for fortolkninger basert på allmenne holdninger av forskjellig slag. Det kan for eksempel være oppfatninger om hva en norm går ut på (innhold, anvendelse, sosial funksjon osv.) eller hvordan en rettsinstitusjon skal forståes og bedømmes. Fordelen ved rettskulturbegrepet er etter mitt skjønn nettopp at det fremmer en konteksttolkning av de rettslige fenomener; det minner oss om at det ligger visse føringer i det å betrakte noe som del av en «kultur»: Ikke bare rettens institusjonsstruktur er del av retten i vid forstand, men også mentale identitetsskapende prosesser hører til det å forstå retten, enten det er en fortidig rett, en fremmed rett eller vår samtidige rett. Nettopp de mange mulighetsfelter som begrepet rettskultur refererer til, gir opplegg for å tolke rettslige fenomener på fyldige og innovative måter, bl.a. ved å bringe inn nye kulturteoretiske tilnærminger.

Å velge én betegnelse for det å definere et aspekt ved rettshistorien, slik som rettskultur, er selvsagt ikke nødvendig. Men det er nødvendig å tenke over hvorfor man velger en betegnelse fremfor en annen. Blant mulige alternativer er som kjent «rettssystem» eller «rettsorden», begge er minst like ofte brukt som «rettskultur». Det som kan tale til rettssystemsbetegnelsens fordel, er at det har en noe mer nøytral konnotasjon enn ordet rettskultur, det har ikke den honnørpregede karakter som ordet kultur frembyr, det har ikke (så å si) en iboende semantisk idealisme i seg. På den annen side antyder «rettssystem» et lukket system av normer og institusjoner og som følgelig vil gi gale assosiasjoner når forskningsformålet er å gi en bredere fortolkning av rett. Derfor må bruken av «rettssystem» som enhetsbetegnelse etter mitt skjønn inklu-

3 De følgende avsnitt om «rettskultur» og «rettssystem» ble i en noe annen form også fremlagt på et seminar om nordisk rettslig identitet i Lund 15.-16. desember 2003, under ledelse av Kjell Åke Modéer. Jeg har justert noen av formuleringene som følge av den etterfølgende kritikk, som jeg herved også takker for.

Side: 25

dere en forståelse av retten som et sosialt system som ikke bare består av normer, institusjoner og sosiale aktiviteter, men også av de mange refleksjons- og kommunikasjonsordninger som rettssystemet i vid forstand refererer seg til.4 Derved fanges inn dette doble perspektiv av det objektive og subjektive som rettskulturbegrepet også søkte.

Til det å velge mellom betegnelsene «rettskultur» og «rettssystem» hører enkelte overveielser som jeg her bare kort vil antyde, men som det er grunner til å diskutere videre. For det første kan man spørre hvorvidt betegnelsen «rettssystem» er mer egnet til å vise til hvorledes rettslige fenomener forholder seg til samfunnets mange andre delsystemer, slik som politikk, økonomi og kultur. Den omfattende litteratur om systemteoriens karakter kan kanskje gi bidrag til diskusjonen av hvorledes rett interagerer med samfunnets andre hovedfelter. For det andre kan det spørres om rettssystembetegnelsen har en sterkere temporal egenskap enn rettskulturbetegnelsen, som (i en god del forskningspraksis) synes å ha et visst statisk preg ved seg. Blant annet kan det vises til det evolusjonsbegrep som ligger til grunn for systemteoriens måte å betrakte retten som sosialt system. Men mot dette kan det igjen innvendes at evolusjonsbegrepet selv er problematisk som modell for å studere rettshistoriske endringer. Endelig vil jeg stille spørsmål om rettens karakter av beslutning, tvang og repressiv makt fanges så godt inn i rettskulturbetegnelsen. I en del rettshistorisk litteratur kan det bli en vel sterk be- toning av rettens siviliserende funksjoner på bekostning av det å betrakte rett som del av samfunnets maktutøvelse. Og kanskje er det nye rettskulturbegrepets forskyvning av fokus fra samfunnsforskning til humaniora ett uttrykk for dette.

På disse spørsmålene finnes det selvsagt ikke entydige svar. Alt avhenger av hvorledes betegnelsene brukes i den konkrete forskning, hva som er forskningsformålet. Og særlig vil jeg da fremheve dette: Med en synlig anti-essensialistisk bruk av ordet rettskultur - dvs. uten på forhånd definerte iboende verdier som skal formidles i den historiske refleksjon - kan ordet fungere meget bra som enhetsbetegnelse for fortidige rettslige fenomener. Styrken ligger da i de forskningsmuligheter som følger av

4 Se senest programmatisk for innføring av Niklas Luhmanns systemteori i rettshistorisk forskning M.T. Fögen, «Rechtsgeschichte - Geschichte der Evolution eines sozialen Systems» i: Rechtsgeschichte 1 2002 s. 14-20, en god del mer kritisk Dag Michalsen, «Wozu Rechtsgeschichte?» i: Rechtsgeschichte 4, 2004, s. 67-73.

Side: 26

det å inkludere analysemåter av rett som overskrider det rettslig institusjonelle (og instrumentelle), og som følgelig åpner opp for å formidle rettens mange kontingente eksistensformer.5 Dette er i så fall en metodisk tilnærming jeg slutter meg til.

Å sammenfatte disse kommentarer til bruken av «rettssystem» og «rettskultur» så langt blir derfor ganske salomoniske: I utgangspunktet er det selvsagt ingen grunn til å velge mellom de to betegnelsene på rettshistoriens enhet. Et slikt valg må skje fortløpende avhengig av hvilke aspekter ved det rettslige felt som skal undersøkes, hva som er formålet med forskningen, og hvilke metoder som skal anvendes. Allikevel er det grunn til å legge til et argument til fordel for å inkludere samfunnets og rettens materielle strukturer i den rettskulturelle refleksjon av retten. Rettskulturelle analyser har nemlig en tendens til å bli analyser av mer subjektivt oppfattete fenomener, slik som oppfatninger, diskurser, juristers mentaliteter og lignende. Dette er nødvendige bidrag til rettshistorisk forskning. Men en slik kulturisering av retten kan også lede til begrensninger i forstå- elsen av relasjonene mellom samfunnets og rettens infrastruktur og de diskurser som dannes som del av (eller på tross av) denne infrastruktur.

Uansett betegnelsesapparat blir rettshistorikeren møtt av de metodiske problemer som oppstår når rettshistoriens enheter blir fastlagt på svært abstrakte måter. Enten man taler om «en europeisk rettskultur» eller «et europeisk rettssystem» eller «europeiske rettstradisjoner», har man derved også formulert historiske representasjoner med et overveldende stort og sammensatt referanseområde. Så stor kan disse begrepenes fortidige virkelighetsreferanse synes å være at man må spørre seg om de mer er nåtidige konstruksjoner enn fortidige realiteter: Kan alt det som man samler under slike betegnelser sies å ha så meget felles ved seg at de finnes med den egenskap å være for eksempel «europeisk rettskultur»? Til syvende og sist er kanskje dette et valg man gjør, det ligger i rettskultur- eller rettssystembegrepets konstruktivistiske karakter. Følgelig er dette valget også formet av nåtidige politiske og kulturelle diskurser som står i vekselvirkning med fortolkningen av det historiske materialet. At det historiske representasjonssystemet på et slikt abstrakt nivå også har denne problematiske karakter (om enn det nettopp derfor også kan formidle

5 Se allment om dette på grunnlag av aktuell kulturforskning i Norge Bjarne Hodne og Randi Sæbøe (red.), Kulturforskning (2003), særlig s. 295 flg.

Side: 27

dette historiske på en nåtidig forståelig måte), bør sies noe tydeligere enn det tidvis gjøres i den litteraturen som omhandler «det europeiske».

Grunnstrukturen i den europeiske rettens historie består altså av samtidige tendenser til det enhetlige og til det partikulære (slik som det lokale, regionale og nasjonale/statlige). Å fastlegge geografiske, politiske og kulturelle avgrensinger for de rettshistoriske enheter i denne komplekse prosess av rettslige fenomener i fortløpende historisk kommunikasjon og endring er en viktig del av forskningen selv. Hva er «romersk rett» i år 1600, i år 1900? Hva er «norsk rettskultur» i år 1300, i år 1600, år i 1900? Hva er «det engelske rettssystemet i år 1850»? Hva er «europeisk privatrett» i år 2003? Nettopp fordi spørsmålene er så vanskelige å besva- re (og noen vil også si galt stilt), kan rettshistorikeren bare utføre sitt kil- de- og fortolkningsarbeid innenfor slike løst angitte rammer, om enn det ofte overses at disse rammene ganske umerkelig også fungerer identitetsskapende på de forskningsresultatene som bringes frem, gir de en samtidig mening i den nåtidige allmenne meningsutveksling, både mellom rettshistorikere, og ganske særlig, mellom rettshistorikere og andre.

3. Til rettssammenligningens historie og oppgave

En viktig og tidvis nødvendig metode for å håndtere dette sammensatte materialet er den rettssammenlignende metode. Mohnhaupts artikkel er særlig verdifull som et bidrag til den rettssammenlignende metodes historie. Om dette har han også tidligere levert viktig forskning. I skillet mellom det enhetlige og partikulære, og mellom de mange former for partikularitet, sier Mohnhaupt, «ligger tvangen til den rettssammenlignende metode begrunnet» (s. 36). Den rettssammenlignende praksis har ofte hatt en dobbel oppgave. Dels vil den fremme forståelsen av det partikulære, det regionale eller det nasjonale. Ved å sammenligne seg med «det andre», uansett størrelse eller ulikhet, vil det rettssammenlignende lede til en øket bevissthet om egen rett og rettskultur. Det er nok å minne om norske sammenligninger mellom «norsk» og «dansk» etter 1814, hvis formål nettopp var å konstituere norsk rett som et særskilt fenomen, rettskulturelt forstått. Men dels vil rettssammenligning også kunne ha den motsatte effekt: Den rettssammenlignende forskning er da å forstå som forstadium til en rettsharmoniserende oppgave eller til en tvangsmessig imperialistisk enhetliggjøring.

Side: 28

Begge disse tendensene ved det rettssammenlignende finnes på tydelige måter i europeisk rettsforskning og rettspolitikk fra i hvert fall senmiddelalderen. Som Mohnhaupt viser, kom dette særlig til uttrykk i den forskning som sammenlignet ius commune (romersk rett) med lokale eller regionale rettsordninger. I Europa måtte selvsagt denne rettsforskningsteknikken ha vært av vital betydning, nettopp som følge av den doble funksjon av å fremme det partikulære og/eller det enhetlige (enten dette var på nasjonalstatlig eller europeisk nivå). På disse punkte- ne er det all grunn til å følge Mohnhaupts resonnementer. Det er et savn - om enn forståelig nok - at han ikke drøfter de eurosentriske og koloniale funksjoner ved den europeiske rettsforskningens rettssammenligning, helt fra 1500-tallets spanske litteratur til dagens ulike former for selvdefinert demokratieksport. Rettssammenligning er altså også del av en minst 500-årig kolonial rettsutviklingshistorie; slett ikke alltid kritikkverdig, men nesten alltid interessant.

Kjell Åke Modéers bidrag Der Verlierer als Sieger? Rechtsgeschichte und Rechtsvergleichung - ein neuer Schulstreit fortsetter Mohnhaupts drøftel- se av den rettssammenlignende metodehistorie, særlig fra omkring 1800 og frem til i dag (s. 93-108). Men dessuten gir Modéer et videre perspektiv på hvilke måter som rettslig komparasjon kan utøves på: Hans hovedanliggende er å vise hvorledes to ulike modeller for rettssammenlignende forskning har konkurrert med hverandre de siste par hundre år. De to modellene kan i all korthet karakteriseres som henholdsvis en praktisk regelorientert sammenligning mellom likeartete positive rettsordninger og en mer historisk-fortolkende sammenligning mellom ulike lands (eller andre enheters) rettskulturer. Ikke overraskende velger Modéer den brede kulturfortolkningsmodellen i konkurransen mellom de to komparasjonsmåtene. Og hans gjennomførte bruk av ordet «rettskultur» har også sammenheng med dette valget: Ordet peker hen mot et valg til fordel for en bred humanistisk fortolkning av rettslige fenomener fremfor en snever juridisk, men også til fordel for en samfunnsvitenskapelig fortolkning (slik særlig s. 104).6 Hvorvidt vi står i en slik metodisk valgsituasjon skal jeg straks kommentere noe nærmere.

Hvem er så artikkeltittelens tapere og vinnere? Modéer fremhever de-

6 Modéer har drøftet rettskulturbegrepet flere steder, bl.a. i Kjell Å. Modéer, «Om rättskultur och rättens senmoderna kontextualisering. En litteraturöversikt» i: Patric Re- slow (red.), Från Schlyters lustgård. Rättshistoriska uppsatser (2002) s. 1-13.

Side: 29

batten i tysk rettsvitenskap rundt 1800 som sentral for utformingen av de to modellene. På den ene siden stod Savignys historiske skole, som innebar et mer begrenset komparativt perspektiv, blant annet som følge av koblingen av folk, historie og positiv rett (s. 96). På den annen side stod den historiske skolens motstandere (som hegelianeren Eduard Gans og kantianeren Anselm Feuerbach) som fremmet et mer universalistisk syn på retten, og som derfor utformet en rettsvitenskapsmodell som tydeligere tvang frem det sammenlignende perspektiv. At Savigny «vant» den rettsvitenskapelige konflikten på begynnelsen av 1800-tallet, innebar etableringen av en sterk tendens til nasjonal dogmatisk analyse.

Modéer drøfter også på en interessant måte hvorledes det omkring midten av århundret kom til andre alternative rettsvitenskapelige holdninger som utfordret den historiske skolens paradigme. Dette gjaldt bl.a. Jherings universale rettsvitenskap. Og det gjaldt den debatt som oppstod i Frankrike rundt 1900, om rettssammenligningens karakter, mellom de to rettsforskerne Raymond Saleilles og Eduard Lambert, som stod for henholdsvis en bredere vitenskapelig tolkningsmodell og for en mer praktisk regelorientert rettssammenligning. Tilsvarende motsetninger fantes i den amerikanske komparatistforskningen etter 1945, bl.a. basert på de mange tyske forskningsflyktninger fra Nazi-Tyskland. Modéer fremhever på den ene siden generalisten Max Rheinstein, og på den annen den rettsdogmatiske komparatist Rudolph Schlesinger. Den europeiske rettskomparasjon etter 1945 har vært preget av eurosentrisme og rettsdogmatisk definerte rettstradisjoner. I vår egen samtid, fremholder Modéer, har denne mer interne komparatistholdningen fått motbør fra flere hold. Det gjelder impulsene fra debatten om postkolonialisme, det gjelder den nye kritiske kulturforskningen (tidvis også kalt postmodernisme), og det gjelder endringer i rettsstrukturene selv, slik som den på- gående rettslige globalisering. I en slik verden, sier Modéer, må vinneren fra rundt 1800 (Savigny) i dag gi tapt overfor den tids tapere.

Modéers riss av rettskomparasjonens historie er i aller høyeste grad tankevekkende og fruktbar, om enn ikke helt uproblematisk. Jeg vil her peke på tre spørsmål som synes å følge av hans bidrag: Det første er om den modell som en Gans eller en Feuerbach formulerte i de første tiåre- ne av 1800-tallet i særlig grad har slektskap med den brede kulturforskningsmodell som Modéer ser i den nye rettssammenlignende metode, og som altså overskrider de internrettslige praktiske rettsdogmatiske sik-

Side: 30

temål. Selv om jeg ikke nødvendigvis vil bestride dette, er det grunn til å peke på de særskilte historiske og intellektuelle kontekster som disse forfatterskapene må leses innenfor, og som bare et stykke på vei lar seg aktualisere for nåtidige fortolkningsformål.

Et annet spørsmål som reiser seg ved lesing av Modéers tekst, er om Savigny og den historiske skolen var så rettsdogmatisk-historisk orientert at de ikke også muliggjorde en bredere analyse av retten, og derved la grunnlag for en overskridende rettssammenlignende metode. På dette punkt har jeg kanskje en annen oppfatning enn Modéer. Uansett er det grunn til å fremheve rettsevolusjonsbegrepet, som stod sentralt i Savignys rettsvitenskapelige program, og som i løpet av 1800-tallet ble den sentrale metafor for å sammenligne ulike lands rettssivilisatoriske nivåer. Det kan selvsagt diskuteres hvordan den historiske skolens evolusjonsbegrep skal forstås. Men at den sammen med andre allmenne intellektuelle tendenser førte til en sammenstilling av komparasjon og historie, synes klart. Det gjelder for eksempel sentrale engelske rettsforskere som Henry Sumner Maine og Fr. Pollock (som begge uttrykkelig mente å bygge videre på bl.a. Savigny). Eller vi kan peke på de norske rettsforskerne L.M.B. Aubert og Ebbe Hertzberg, som nettopp i egenskap av å fremstille seg som post-savignyske forfattere formulerte forskningspro- gram med det sikte å kombinere det nasjonale, det universelle og det sosio-evolusjonære, som tre forutsetninger for studier av rettslige resepsjonsprosesser og av sammenligninger mellom rettsenheter. Dette var forskningsprogrammer som åpenbart gikk utover det praktisk regelorienterte, de var nettopp formulert med sikte på å sammenligne rettslige former i ulike samfunn.7 Dette tema er som kjent et sentralt motiv i europeisk 1800-talls rettsvitenskapshistorie. Og det finnes ikke bare én lesemåte av denne historie, bare mer eller mindre interessevekkende tolkninger av de mangfoldige og kryssende mønstre som utgjør 1800- tallets rettsvitenskapelige tenkemåter.

Et tredje spørsmål som man kan stille seg, er om det forholder seg slik at det fantes - og finnes - to så radikalt ulike rettskomparasjonsmodeller som vedvarende og gjennomgående tankestrukturer i europeisk rettsforskning, som Modéer antyder? Og videre: Må vi velge mellom dem? Kanskje kan

7 Dag Michalsen, «Rettsvitenskapens rettshistorie - norsk rettsvitenskap og middelalderrettshistorien, 1850-1910» i: TfR 2002 s. 309-435.

Side: 31

det hevdes at det i dagens rettsforskning må være rom for begge (eller også flere) former for rettssammenligning? Den ene, som sikter til en mer systemintern sammenligning mellom regler og rettsinstitutter, vil alltid ha en begrenset rekkevidde. For hva betyr det at en regel i ett land er ulik et annet lands regel? Dreier det seg om semantiske ulikheter, om funksjonelle ulikheter, eller er det slike ulikheter som snarere har å gjøre med at ulike lands rettsordninger oppfatter det rettslige tema helt ulikt, og følgelig knapt er sammenlignbart? Allikevel må man kunne hevde at i den grad den interne komparasjon utføres på forsvarlige måter, vil den kunne gi viktige bidrag til aktuell rettsdogmatisk forskning og refleksjon.

Den andre rettskomparasjonsmåten inkluderer større deler av samfunnet eller kulturen i den sammenlignende oppgaven, slik som mentaliteter, tenkemåter og samfunnsstrukturer. Denne komparasjonsformen vil måtte overskride den rettsdogmatiske forskningens rammer, og følgelig blir den del av kultur- eller samfunnsforskningen. Problemet med en slik vid kulturorientert komparasjon er vel imidlertid at den lett vil kunne generere en stor og heterogen mengde materiale som skal sammenlignes. Selv om denne sammenligningsformen utvilsomt vil øke forståelsen av rettslige fenomener, vil kanskje rettsdogmatikere ikke se det på samme måte. Uansett: Som Modéers tekst viser, finnes det altså en rekke metodiske spørsmål som oppstår både for den ene og for den andre form for komparasjon. Følgelig må vi vel da kunne tillate oss å være pragmatiske i våre valg. Og så fremt man definerer oppgaven på en tydelig metodisk reflektert måte, må begge (eller andre) komparasjons- former være legitime rettsvitenskapelige forskningsoppgaver.

En av de store impulsgivere til utviklingen av den moderne komparative tenkemåte var Charles-Louis de Montesquieu (1689-1755). I sitt hovedverk De l'Esprit des Loix (1748) formulerte han - blant meget annet - en teori om rettslige endring på grunnlag av fysiske forhold, klima, sosio-økonomiske faktorer og moralske holdninger. For Montesquieu var en nasjons og et samfunns «esprit général» å forstå som en funksjon av fysiske og moralske årsaker som bestemmer denne nasjonen. Samfunne- ne ble følgelig formet av de ulike blandingsformer som fantes av disse faktorene i historien. Den historiske utviklingen begynte med klimaets (og naturens) determinerende rolle. Etter hvert fikk imidlertid de andre faktorene større innflytelse på hvorledes samfunnet ble strukturert. Denne forståelsen av rettsendrende prosesser i samfunnet var for Mon-

Side: 32

tesquieu uttrykk for et sivilisasjonsperspektiv, med den sentrale dikoto- mi mellom barbari og sivilisasjon.

I Montesquieus verden måtte lovgiveren være innforstått med nasjonens «esprit» - for bare de lover som stort sett var i overensstemmelse med denne «ånden», kunne ha faktiske virkninger i samfunnet. Selv om klima etter hvert fikk mindre betydning i sivilisasjonsprosessen, ville det fortsatt være en viktig faktor når opprinnelsen til sosiale institusjoner skulle forklares, og når det skulle gis en forklaring på hvorfor institusjonene fortsatte å bestå. I denne sivilisasjonsteori bragte Montesquieu også inn den politiske republikanisme, kombinert med en skepsis til de monarkiske eneveldelige samfunnsformer og den skarpeste kritikk av despotier. Ja, fraværet av den republikanske frihet kunne bare tåles der klima og andre fysiske forhold innebar en kompensasjon (og derved kunne for eksempel den engelske frihet tåle dårlig vær). Det er i denne kombinasjon av sivilisasjonsmodell og den politiske ordens tre alternative former (republikk, monarki og despoti) at vi kan lese Montesquieus modell for rettslige og institusjonelle sammenligninger. Og denne modellen tilhører selvsagt den brede, fortolkende variant.

Ditlev Tamm gir i sitt elegante bidrag Montesquieus 'Geist der Gesetze' und dänische Aufklärung (s. 195-208) først et riss av Montesquieus liv og forfatterskap, og dernest en analyse av de lesemåter og resepsjonsfor- mer som Montesquieus hovedverk ble til del i dansk opplysningstid. I sentrale juridiske og politiske forfatterskaper, som de til Jens Schieldrup Snedorff, Ludvig Holberg, Kofod Ancher og Henrik Stampe, drøfter Tamm bruk og kritikk av Montesquieu, meget formet av det eneveldet som de alle levde i og stort sett forsvarte. Debatten om Montesquieu var imidlertid også del av dannelsen av et friere politisk system etter 1750, det som også er blitt kalt «det opinionstyrte eneveldet». Og Montesquieus store betydning for karakteren av de politiske teoridannelser og debatter i det dansk-norske eneveldet var som kjent åpenbar.8

På dette punkt skal denne anmelder stille et lite nasjonalt-kulturelt

8 Se fortsatt Jens Arup Seip, «Teorien om det opinionstyrte eneveldet» (1958) i: Politisk ideologi. Tre lærestykker (1988) s. 13-65, Øystein Sørensen, Frihet og enevelde. Jens Schielderup Sneedorffs politiske teori, (1983), særlig kap. 2 om Montesquieu og eneveldets politiske teori og Lars Björne, Patrioter och institutionalister. Den nordiske rättsvetenskapens historia. Del I Tiden føre år 1815 (1995), kap. III 5. med tittelen «Montesquieu i Norden» (s. 355-360).

Side: 33

spørsmål: Tamm skriver fortløpende om det danske i denne opplysningstidsdebatt mellom lærde, som fant sted om Montesquieus hovedverk etter 1750. Dette er selvfølgelig naturlig, også tatt i betraktning av at tre av de fire 1700-tallsforfatterne som Tamm analyserer, var dansk- fødte, og tillike levde sine liv i Danmark. Men allikevel: Er det helt uproblematisk å si at (for eksempel) Kofod Ancher var en dansk rettsforsker, eller at E. Hesselberg, brødrene Colbjørnsen og (i alle fall) Hans Paus var norske? Var de ikke alle snarere representanter for helstatens (dansk-norske) rettsvitenskap? Svarene på disse spørsmålene er kanskje ikke så viktige. Men de leder til en refleksjon over den kulturelle identitet i den rettsforskning som foregikk i det sene 1700-tallets og helstatens København. Og vel tilhører egenskapene «dansk» og «norsk» i den form som det her synes å bli brukt, mer 1800-tallet enn 1700-tallet?9

Til dette kan det også tillegges en parentes som problematiserer dette noe: I Montesquieu-resepsjonen i det dansk-norske riket fantes det kanskje også en liten subtil forskjell mellom hvorledes de norskfødte og de danskfødte forfattere leste ham. Klimateorien hadde ført Montesquieu til å plassere «den nordiske stamme» på toppen av frihetspyramiden - det kalde klima hadde gjort folket fysisk herdet på en slik måte at det nordiske folk hadde vært de første til å utvikle frihetsideer. Og som Liv Bliksrud skriver, ble nordmennene naturlig nok mer tiltalt av denne sammenstilling av kulde og frihet enn de danskfødte, selv om dette, som Tamm fremhever (s. 203), nok ikke gjaldt for Ludvig Holberg.10 Uansett: Hvordan vi enn tolker de nasjonalkulturelle identiteter i tvillingrikene - det stikker litt til når den sentrale forfatteren Ludvig Holberg stadig av Tamm omtales utelukkende som «dansk», om enn jeg forstår hva han mener.

Holberg hadde et aktivt forhold til Montesquieus arbeider. Og allere- de straks etter at «lovenes ånd» kom ut, kommenterte den da aldrende Holberg i sine «Epistler» Montesquieus kritikk av eneveldet. Montesquieu hadde nærmest satt likhetstegn mellom enevelde og tyranni, et standpunkt som Holberg ikke kunne akseptere. Denne kritikken av Montesquieu utga også Holberg i en franskspråklig versjon, for å nå en

9 Se den sammenfattende fremstillingen i Danmark-Norge 1380-1814 Bind IV Ole Fældbæk, Nærhed og adskillelse 1720-1814 (1998), særlig s. 159 flg. og 281 flg.

10 Liv Bliksrud, Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johann Herman Wessel (1999) s. 98-103 for belegg, for Holberg spesielt se s. 101.

Side: 34

europeisk offentlighet. Holbergs kritikk av Montesquieu var selvfølgelig først og fremst et forsvar for den gjeldende statsform. Og dette formet kanskje også hans negative vurdering av klimateoriens betydning for utformingen av naturlige forfatninger - for Holberg var det lovenes og regjeringens egenskaper alene som avgjorde deres godhet.

Kritikken av Montesquieus angrep på eneveldet ble ført videre av Kofod Ancher i et latinsk arbeid fra 1756. Temaet var om et enevelde fun- gerer som tyranni eller ikke; det avgjørende var altså realiteten, ikke for- men (se Tamm s. 204-205). Og utover dette var det sentralt å vise at folket også kunne elske sitt absolutte monarki, et synspunkt som var noe fremmed i Montesquieus republikanisme. Men for det dansk-norske samfunn var vel Kofod Anchers (og mange andres) standpunkt slett ikke urealistisk.

På grunnlag av sine mange tidligere forskningsbidrag sammenfatter Tamm Montesquieu-resepsjonen blant dansk-norske rettsforskere på andre halvdel av 1700-tallet som stor og variert.11 Den fremmet en debatt om regjeringsformer (innenfor rammen av eneveldets politiske meningsfrihet). Den fremmet en dannelse av en ny fedrelandsideologi innen helstatens rammer. Og i Stampes juridiske virksomhet var resepsjonen med på å sementere en faktisk uavhengighet for domstolen.12 I et videre perspektiv hører Montesquieu til en av de sentrale europeiske tenkere hvis arbeider fører til felleseuropeiske debatter, og som bare i kraft av sine impulser fremmer felleseuropeiske tenkemåter. Men den dansk-norske resepsjons- historien viser også hvor fort potensielle kritiske oppfatninger kunne bli absorbert og integrert i en offisiell ideologi. Og dette er bare uttrykk for et karakteristisk trekk i europeisk rettstenkning - det felleseuropeiske som stadig må formidles i de mange partikulære praksis- og tenkningsformer.

4. Europeiske rettslige identiteter - rettshistorie og rettssammenligning

I bidragene fra Inger Dübeck, Rolf Nygren og Pia Letto-Vanamo tematiseres spørsmålene om rettshistorie, rettssammenligning, rettslige re-

11 Se også Ditlev Tamm, Retsvidenskaben i Danmark - en historisk oversigt (1992), særlig s. 98-108.

12 Ved siden av litteraturen nevnt i foregående noter se også Sigrid Stokstad, Generalprokurør Henrik Stampe og maktfordelingslæren (1995).

Side: 35

sepsjoner og forholdet mellom europeisk og nasjonale identiteter på interessante og forskjelligartede måter.

Inger Dübeck stiller i sin artikkel Vergleichende Betrachtungen über die mittelalterliche Ehegüterrecht im dänischen und nordeuropäischen Fami- lienrecht (s. 59-78) spørsmål om hva som kan vinnes ved komparative undersøkelser av europeisk og dansk familie- og ekteskapelig formuerett i middelalderen (s. 71-78). Hennes bidrag inngår også i et større forskningsprosjekt som bl.a. har resultert i hennes viktige bok Kvinder, fami- lie og formue. Studier i dansk og europæisk retshistorie (2003). Det sentrale tema er hvorledes sammenheng mellom formuesordningen til jorda og familiestrukturer artet seg. Ved å sammenligne franske, tyske og danske ordninger får Dübeck vist verdien av den rettshistoriske komparasjon bare ved å fremholde de mange variasjoner både i landene selv og selvsagt mellom landene. Det sentrale skillet som imidlertid gikk igjen i all denne variasjon, var hvorvidt ektefellenes eiendom var delt eller felles. Der det var noe vesentlig jordeiendom å eie (i litt ulike betydninger av ordet «å eie»), enten som adelsgods eller som større selveiende gårder, oppstod det lettere særeieordninger mellom ektefeller. Der dette ikke var tilfelle, ble formuesfellesskap den vanligste form. Men som Dübeck peker på, fantes det en mengde mellomformer, om enn også kirkens ekteskapsoppfatning fremmet felleseiet som allmenn norm. Det mangfoldet av ordninger som kommer ut av Dübecks tekst, viser iallfall «europeisk rett» i høy- og senmiddelalderen i all sin brokethet, ja man nøler med å bruke betegnelsen i entall. Men eksistensen av hovedformer gjør det allikevel mulig å sammenligne de mange geografiske og historiske variasjoner i ektefellers formuesordninger.

Rolf Nygrens bidrag Legal Culture and World Value Mapping (s. 111- 139) generaliserer sider av Dübecks tematikk ved å forbinde velkjente spørsmål med et originalt tilskudd: I analysen av familierettshistoriske strukturer bringer Nygren inn et nåtidig omfattende empirisk materiale. I løpet av de siste tiårene har det vært gjennomført europeiske verdi- studier basert på innsamlinger av data om folks holdninger til sentrale verdispørsmål. På 1990-tallet ble dette utvidet til et «World Value Surveys» (WVS), som er et av de største samfunnsvitenskapelige innsamlingsprosjekter som har vært gjennomført. På grunnlag av dette datamaterialet har det bl.a. blitt laget et «verdikulturatlas». Grunnlaget er to kriterier: Det ene angår skillet mellom «tradisjonell rasjonell autoritet»

Side: 36

og «verdslig rasjonell autoritet». Den første refererer seg til holdninger som fremmer religion, patriarkalsk strukturer, flerbarnsfamilier og tillit til autoriteter, mens den andre refererer seg til individualisme, alternative livsstiler og demokrati. Det annet hovedkriterium består av den binære oppdelingen i på den ene siden «overleverte verdier» definert gjennom sikkerhet, hardt arbeid, etnosentriske holdninger og demokratiskepsis, og på den annen «individuttrykte verdier» med skepsis til autoriteter, familieverdier og institusjoner.

Dette nåtidige kartet av folks verdiholdninger viser at de etablerte religiøse skillelinjene fortsatt har et sterkt grep på folk. De kulturelle stereotyper som finnes i den offentlige opinion, synes å bli bekreftet i verdiatlasets kombinasjon av religionskulturelle og geografiske enheter: Det protestantiske Nordvest-Europa scorer høyest i blandingen av verdslig rasjonell autoritet og individbaserte verdier. Det motsatte hjør- net, som kombinerer tradisjonell autoritet og overleverte verdier, finnes i det sydelige Asia og Afrika. Nygren griper særlig fatt i de store variasjonene som preger det europeiske verdilandskapet: Fra Irland til Estland er det en umåtelig avstand, langt større enn det er mellom for eksempel India og Polen, som på dette verdikulturkartet kommer ut som nokså nærstående. Og det retoriske spørsmål blir da hvordan det er mulig å hevde at europeere deler en felles rettskultur, når forskjellene mellom de europeiske lands verdiholdninger er så store (s. 115).

Med dette kartet som kulturell veiviser guider Nygren oss gjennom den vestlige familierettens historie, ved å plassere historiske familieordninger på det nåtidige verdikartet. Særlig knytter Nygren dette tema til en historisk gjennomgang av (rettslige) verdiholdninger til det «ektefødte» og «uektefødte» barn, et tema som også er innvevd i spørsmål om eiendoms- rett til jord og følgelig til organiseringen av samfunnet. I Nygrens kart- lesing ender europeisk kristen familierett i vår tids asiatiske og islamske samfunn. Den svenske familierettsordning under protestantismen forblir på dette stedet av kartet, og dét langt opp til overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. De store sprangene skjedde fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Da flyttet de svenske familierettslige sosiokulturelle holdninger først til innstillinger representert i dagens ortodokse Europa, over til verdioppfatninger tilsvarende det nåtidige katolske, til den utpost av protestantisk modernitet som landets verdiholdninger uttrykker i dag. Av dette historisk bevegelige kart trekker Nygren enkelte slutninger som det er all

Side: 37

grunn til å slutte seg til (se s. 138-139). Han fremholder «rettskulturenes» foranderlighet som følge av sosiale og økonomiske omforminger, bl.a. i kjølvannet av industrialiseringen. Det svenske samfunns radikale skifte i verdisystem fra rundt 1800 og frem til i dag viser rettskulturelle ordninger i stadig endring, og i all sin bøylighet.

Nygrens grep er interessant fordi det kombinerer tradisjonell rettshistorisk analyse med et datamateriale som kan belyse rettsordningers kulturelle holdninger på et makronivå, noe som sjelden gjøres av rettshistorikere. Men nettopp derfor overrasker det neppe at lesingen gir foranledning til et par refleksjoner. Den ene dreier seg om status av det verdikartet som veileder Nygren i den historisk-kulturelle plassering av fortidige rettsordninger. Det er et representativt utvalg av mange lands kulturelle orienteringer slik det kommer til uttrykk i nåtidens befolkning. Disse holdningene sammenlignes så med tidligere tiders lovgivningseliters syn på et bestemt verdispørsmål. Men hvor langt er dette sammenlignbart? Kanskje er også spørsmål om barn født utenfor ekte- skap særlig problematisk - for viser ikke historisk forskning på dette punktet et gap mellom eliters ideologi og folks praktiske atferd?

Min andre refleksjon gjelder hva det betyr å sammenligne de temporale, ikke-kommensurable størrelsene «nåtidige verdikart» og «fortidige rettskulturer». Kanskje blir vi litt forført av det å karakterisere vestlige rettslige fortider med hjelp av nåtidige globale kulturelle skjemaer? Iall- fall blir jeg fristet til å spørre om ikke 1800- og 1900-tallets (koloniale) rettsevolusjonister fortsatt er med oss når verdiholdninger grupperes i former definert gjennom universelle premisser dannet av den nordvestlige protestantismens modernitet selv. Det ligger vel da til grunn en form for evolusjonisme når kulturelle former samtidig betraktes som stadier som den svenske familierettsmodellen synes å ha gått igjennom? Men begge disse kritiske refleksjonene - som i realiteten dreier seg om prosjektets grad av historisitet - er selvsagt ikke avgjørende: Nygrens bruk av dette datamaterialet kaster utvilsomt nytt lys over velkjente emner.

Nygrens bidrag aktualiserer også spørsmålet om realiteten av uttrykket «europeisk rett». Hvordan kan man overhodet tenke seg realiserin- gen av en felles europeisk rett når de samfunnene som skal praktisere denne retten, spriker slik i verdioppfatninger? Også på dette punktet gir Nygren stoff til ettertanke. Men kanskje også til motsigelse: Den kultur-

Side: 38

historiske analysen av familieretten viser nettopp at kulturelle holdninger ikke er evigvarende, men de er skiftende på ulike måter. Selv om Sverige, Irland, Estland og Polen i dag ligger langt fra hverandre på verdikulturatlaset, er det intet som utelukker fremtidige konvergerende prosesser, og da sikkert i den form at de øvrige landene blir mer like Sverige enn omvendt. Dessuten må man være klar over at de ulike lands plassering på verdikartet bygger på et representativt utvalg av en befolknings oppfatninger. Men forskjeller mellom ulike lands rettssystemer (eller rettskulturer) bygger dels på rettslige infrastrukturer, slik som institusjoner og rettskildeordninger, dels på den juridiske profesjons tenkemåter og tradisjoner og dels på samfunnets øvrige holdninger. Følgelig må ikke forskjellen mellom Polens og Sveriges rettsordninger være så store som verdikartet forutsetter. Og følgelig er vel heller ikke konvergerende prosesser på dette samfunnsfeltet usannsynlige. Dessuten kan det hevdes at skiftninger i samfunns rettslige mentaliteter snarere foregår ved at elitene tilegner seg nye tenkemåter enn ved at vanlige folk endrer holdninger (og som uansett ikke har foranledning til å ha presis kunn- skap om rettslige forhold). Dette kan tyde på at mentale innstillinger på det rettslige området kan endres både raskt og langsomt. Uansett fore- går vel utfoldelsen av en befolknings mange typer av «rettsbevisstheter» (det være seg før-moderne eller moderne) på samme gang, tidvis også uavhengig av hverandre.

Å avskrive muligheten for dannelser av felleseuropeiske skikt i det europeiske rettsrommet er derfor neppe treffende. Dette rettsrommet er så komplekst og sammensatt at det konstant og samtidig vil generere integrasjon og desintegrasjon. Allikevel vil den stadig tyngre rettslige superstruktur som legges over dette rom ha sin effekt. Å tro på de enkelte rettstradisjonenes autonomi og uforanderlighet blir da rettskulturell metafysikk. Å tro på den totale konvergens er en tilsvarende feilslutning. Men det er rimelig å si at områder av europeisk rett aldri har vært regulert mer likartet enn den er i dag.

En viktig del av EUs rettslige superstruktur er rettssystemets rettsstatlige form. Om det vage, men allikevel viktige, begrepet «rettsstat», reflekterer Letto-Vanamo i sin artikkel Rechtsstaat als Kriterium für Europa (s. 81-91). Hennes bidrag kjennetegnes av en interessant kombinasjon av historisk og analytisk tilnærming. Alt i alt er det grunn til å fremheve de mange betydninger som begrepet «rettsstat» har i politisk og juridisk

Side: 39

argumentasjon. Rettsstatsbegrepet selv binder sammen det rettslige og det politiske på en interessant måte idet det på samme gang viser til rettslige bindinger av politisk makt og til rettens politiske funksjoner. Dette ytrer seg i begrepets ideologiske virke, å inngå i det politiske vokabular. Ordet har dessuten rettsdogmatiske oppgaver, ved å sammenfatte en god del rettslige trekk, særlig innen forfatnings-, forvaltnings- og prosessretten (sammenholdt med internasjonale menneskerettigheter). Endelig har rettsstat også den funksjon å være en sosio-historisk representasjon med det sikte å karakterisere fortidige forhold mellom stat, individ og det sivile samfunn. Å drøfte dette flerfunksjonelle begrep har derfor sine utfordringer.

Som Letto-Vanamo gjør rede for (bl.a. på grunnlag av tidligere arbeider av Mohnhaupt og Michael Stolleis), var ordet rettsstat en tysk språkkonstruksjon fra slutten av 1800-tallet. Allerede i sin språklige tilkomst hadde ordet flere av de betydninger som jeg nettopp pekte på. Og da ordet ble overført til nordiske land ikke lenge etter, brakte dette med seg de samme flertydigheter. I norsk politisk historieforskning ble det på 1980-tallet ført en debatt om både ordets historiske betydning og ikke minst om de realhistoriske ordninger som ordet mente å være uttrykk for. Den norske historikeren Francis Sejersted brukte ordet som en metahistorisk kategori for å identifisere elitenes innstilling til og praktisering av forholdet mellom stat (lovgivning) og det borgerlige samfunn: Rettsstaten var de abstrakte lovers forutberegnlige regime, som bandt statsmakten til en entydig atferd. Denne holdningen hadde sin kjernetid etter eneveldet og før demokratiet, altså i tiårene rundt 1850.13 Ordet selv var fraværende, ja det dukket paradoksalt nok opp da den realhistoriske situasjon tilsa at rettsstatsordningen var på hell. Graden av rettsstatlige elementer i statens drift, fremholdt Francis Sejersted, måtte gjennom 1900-tallet begrenses av de demokratiske interesser som utfoldet seg i politisk aktiv samfunnsstyring, og som altså tidvis kom i konflikt med de klassiske rettsstatlige holdninger. I de siste tiåre- ne derimot har pendelen svingt noe tilbake, bl.a. som følge av nye over- nasjonale normative rammer for nasjonalstatens styring. Det er mange grunner til kritisk å diskutere Francis Sejersteds historiske versjon av

13 Francis Sejersted, Demokrati og rettsstat (1. utg. 1984, rev. utg. 2001), anmeldt av Dag Michalsen i: TfR 2003 s. 691-696.

Side: 40

rettsstatens rolle i norsk politisk historie. Men modellen er et godt uttrykk for de skiftende spenningsforhold som finnes mellom det politiske og rettslige i samfunnet. Rettsstat ble så å si en betegnelse på rettens autonomi etablert ved både grunnlovskapt og lovskapt forutberegnelighet overfor statsmaktens krav på ubundet samfunnsstyring. I sosiologisk terminologi signaliserte rettsstatsideen et viktig punkt i rettssystemets moderne utdifferensiering.14

Letto-Vanamo peker på at denne modellen har betydelig interesse på europeisk nivå, i utformingen av EUs rettslige form. Rettsstatsidealenes betydning for fastleggingen av forholdet mellom borger, stat og overstatlighet er opplagt. Men hva dette betyr, er ikke alltid lett å si. Jeg bare nevner dette på grunnlag av Letto-Vanamos analyse (s. 89-90): Å over- føre de klassiske nasjonalstatelige rettstatsideene om statsmaktens forutberegnlige relasjon til det sivile samfunn forutsetter en felleseuropeisk infrastruktur - slik som en felles offentlighet og en felles forståelse av hva som menes med felleseuropeisk statlig styring. Slike oppfatninger finnes langt på vei bare på det nasjonalstatlige nivå. Men på den annen side må man være åpen for at rettsstatsholdninger kan realiseres på andre måter på det felleseuropeiske nivå enn det som historisk er blitt gjort på det nasjonalstatlige.15 Rettsstatstankens betydning for de mange konflikter som i dag oppstår mellom nasjonalstatlige interesser og Den europeiske unions interesser, og som ofte defineres som mer langsiktige enn den enkelte nasjonalstatens interesser, er eksempler på dette. Hva er legitim forutberegnlighet, hva er langsiktige og kortsiktige interesser i relasjonene mellom rett og politikk, mellom nasjonalstater, og mellom EU og medlemsland? Debatten i november 2003 om unntakene for Tyskland og Frankrike fra Euroens stabilitetspakt var en debatt som an- gikk de kryssende hensyn av rettsstatlige elementer i EU-systemet, av små og store nasjonalstaters økonomiske og politiske behov, av manglende demokratisk legitimitet, og selvsagt, typisk maktpolitikk fra Euro- pas stormakter: Å identifisere det rettsstatlige i slike komplekse beslutningsprosesser er ikke lett.

Et interessant moment som Letto-Vanamo trekker frem, er sammenhengen mellom det kontinentale begrepet «rettsstat» og det engelske be-

14 Niklas Luhmann, Das Recht der Gesellschaft (1995) s. 422 flg.

15 Inger Johanne Sand, Changes in the Functions and the Relations of Law and Politics (2001) s. 31-55.

Side: 41

grepet «rule of law». Dette tema angår både rettssammenligning og spørsmål om hva som kan sies være felleseuropeisk. På den ene siden er skillet mellom disse to begrepene uttrykk for de ulike ordninger og tenkemåter som kjennetegner forfatningene på kontinentet og i England. På den annen side er det også slik at de to rettsstatsformene refererer seg til likartete rettslige mekanismer om forholdet mellom stat og borger. Til tross for ulikhetene skulle det derfor være mulig å danne et nytt europeisk forfatningsdefinert rettsstatsbegrep, som da ville gi grunnlag for en mer reell europeisk fellesskapsrett på dette området. Det er neppe nok bare å peke på likhetspunkter i de europeiske rettsordningene, ulikhetene er også tydelige. For dette feltet er ikke annerledes enn andre felt i europeisk rett: Det finnes tendenser til integrasjon og desintegrasjon på samme gang, ikke bare mellom den engelske forfatningen og de kontinentale ordninger, men også mellom de kontinentale modellene. Ofte skyldes dette spenningene mellom allmenne forfatningsidealer og hvert lands unike sosiale, politiske og rettslige historie.16 Det er nok å minne om at så likartede land som Norge og Sverige har ganske ulike måter å karakterisere og vektlegge rettssystemets rettsstatlige karakter, det gjelder for eksempel domstolenes kontrollerende rolle. Men på dette områ- det er det å forvente at de klassiske rettsstatsmekanismene i tiltakende grad vil bli standardisert innen EU. Dette vil ikke bare skje som en langtidsvirkning av EMKs implementering, men vel også som følge av EUs charter for menneskerettigheter.

5. Nasjonale og allmenneuropeiske trekk i nordisk rettsvitenskap

En av 1900-tallets store rettshistorikere, Franz Wieacker, fremholdt bl.a. den europeiske rettens intellektualisme som et av de typiske kjennetegn på det europeiske ved denne retten (se Mohnhaupt s. 30). Og det synes hevet over tvil at den rettsvitenskapelige refleksjon, systemati- sering og politikk har inngått som et betydningsfullt element ved utformingen av det europeisk-rettslige. I den pågående debatten om dannelsen av felleseuropeiske rettsskikt har rettsvitenskapens bidrag også blitt

16 Se Pietro Costa og Danilo Zolo (red.), Lo Stato di diritto. Storia, teoria, critica (2002) s. 17-346 for flere artikler der rettsstatsoppfatninger i flere europeiske land drøftes inngående.

Side: 42

fremhevet som betydelig. I dette ligger også tanken om rettsvitenskapens europeiske funksjon gjennom europeisk rettshistorie, fra tidlige nytids ius commune, gjennom naturrettsperioden, 1800- og 1900-tallets rettsvitenskapelige internasjonalisme og frem til dagens felleseuropeiske (og internasjonale) rettsvitenskapelige debatt. Men mot dette må det også fremholdes at tendensene til nasjonalitet og regionalitet vel er minst like sterke, tidvis meget sterkere enn utfoldelsen av det europeiske nivå. Og følgelig står vi også for rettsvitenskapens vedkommende overfor den dobbelthet som formuleres i den foreliggende bok for andre områder, og som det er all grunn til å slutte seg til: samtidig integrasjon og desintegrasjon.

Hvor betydningsfullt det nasjonale særpreg og særordninger kan væ- re, illustreres godt i Lars Björnes artikkel Nordisches Wirtschaftsrecht (s. 59-69). På den ene siden er det klart at nordisk rettsvitenskap i stor grad har resipert kontinentale rettssystemsformer, det gjelder for eksempel naturrettssystemene på 1700-tallet og pandektrettssystemene på 1800-tallet, noe Lars Björne tidligere har vist i boken Nordische Rechts- systeme (1987). Den internasjonale rettslige systematikk har derfor en tendens til å standardisere den måten rettsstoffet blir formidlet på i det europeiske rettsrom. På den annen side vil dette ikke nødvendigvis innebære materiellrettslig harmonisering. Innenfor samme rettssystematiske rubrikk vil det ofte skjule seg ulike rettslige reguleringsordninger. Dessuten vil det alltid være en god del variasjoner i hvorledes velkjente autoritative rettssystemer (som pandektrettsordningen) blir resipert. Å resipere en rettssystematisk form vil jo si at den må tilpasses en annen rettsmasse enn det rettssystemet først var utformet på grunnlag av. I dette vil det vise seg både nasjonale og individuelle variasjoner. Og endelig finnes det ofte i de enkelte lands rettsordninger visse særskilte rettslige reguleringer som tvinger frem spesielle systemutforminger.

Et eksempel på det sistnevnte er den svenske og finske rettsgrenen «næringsrett». I sin artikkel viser Lars Björne hvorledes den rettssystematiske delen «næringsrett» har vært en betydningsfull del av det finske og svenske rettssystemet siden 1700-tallet. Dette står i motsetning til den danske og norske rettssystemhistorien, og utover dette også den tyske kontinentale. En viktig grunn til denne finsk-svenske særordning var den svenske kongemaktens vide kompetanse til å lovregulere økonomiske og administrative forhold uten medvirkning av stendene; i Finland

Side: 43

var en slik ordning gjeldende helt til forfatningsreformen i 1919. For annen lovgivning hadde statsoverhodet ikke tilsvarende myndighet. Følgelig fulgte dette rettsområdets særlige identitet av forfatningskompetanser. Dessuten var nok også merkantilismen sterkere forankret i den svenske statsdriften på 1700-tallet (og fremover) enn den var i det dansk-norske dobbeltmonarki (for Norge frem til 1814). Men likevel er det interessant å observere at det også etter den norske grunnlovens § 17 fantes et svakt uttrykk for tanken om en kongelig særkompetanse på det statsøkonomiske felt, nemlig i retten til å regulere «Handel, Told, Næ- ringsveie og Politi» gjennom provisoriske anordninger. Men dette måtte skje i den moderne konstitusjonalismens tegn, innenfor rammen av Stortingets lovgivning.

Gjennom et studium av den finske og svenske rettsvitenskapelige litteraturen om rettssystemets inndelinger gir Björne en utførlig dokumentasjon av dette rettsområdets særlige karakter. Fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1900-tallet ble dette rettsfeltet tematisert. I sentrum stod den særskilte blanding av private og offentlige rettsfor- hold, en blanding som ikke kom til sin rett i for eksempel pandektret- tens eksklusive privatøkonomiske forståelse av privatretten. Privatrettslige områder hadde alltid vært gjenstand for lovgivers inngrep, men rettsideologisk hadde kontraktsfrihetsdogmet overskygget dette. Og uansett førte de tiltakende lovgiverinngrepene som følge av samfunnsmoderniseringer til allmenne europeiske rettsvitenskapelige debatter rundt 1900 om relasjonene mellom privatrett og offentlig rett. Mest kjent er sikkert Gierkes kritikk av den tyske privatrettskodifikasjonen BGB, som også ble møtt med hans begrep «sosialrett». Disse rettsvitenskapelige systemspørsmålene var og er følgelig avhengig av de reguleringsmåter som statlig og privat økonomisk aktivitet er underlagt, om enn ideer om en «ren privatrett» tidvis kan overleve selv de hardeste sosialdemokratiske reguleringsregimer.

I den svenske og finske litteraturen har næringsrett, som en grunnleggende rettsdisiplin, formidlet de sammenfiltrede økonomiske relasjoner av privat og offentlig art. Dette har vært gjort ved litterært å integrere mangfoldet av blandingsøkonomiens rettsområder i rettssystemet. I Ernst Victor Nordlings forelesninger i sivilrett fra 1882 inngikk landbruksrett, skogsrett, jakt- og fiskerett, bergverksrett, fabrikk- og håndverksrett, handelsrett og sjørett i den større disiplinen næringsrett, som

Side: 44

igjen altså var del av sivilretten. Forskjellige forfattere utformet dette på ulike måter til ulike tider, men det sentrale er altså at de avvek fra den tyske pandektordningens ekskluderende holdning overfor de rettsområ- der som ikke ble oppfattet som ren privatrett. Björne bemerker også at den dansk-norske privatrettstradisjonen ikke har hatt en tilsvarende systematikk og tematisk tilnærming. Dette kan jeg bare slutte meg til. På den annen side skal vi (for Norges del) ikke helt overse enkelte bidrag til næringsrett,17 debattene rundt Fredrik Stangs og Ragnar Knophs Gierke-inspirerte kritikk av den romanistiske systemforståelse, og endelig debattene om berettigelsen av den «alminnelige obligasjonsrett», som har fått en fornyet aktualitet gjennom internasjonaliseringen av faget. Men som Björne fremhever, var forskjellene mellom Finland/Sverige og Danmark/Norge allikevel betydelige.

Denne tematikken har en allmenn relevans for forståelsen av hva europeisk rettsvitenskap var, og hva den kan være, noe som igjen viser til det problematiske i forestillingen om en generell europeisk rettskultur. Stadig blir vi konfrontert med det kanskje urovekkende spørsmål om hva det blir igjen av det europeiske nivå av rettsvitenskapelig tenkning, av europeisk rett og rettskultur utover summen av de mange regionale og nasjonale ordninger. I hvert fall gjelder dette for de områder som ikke er underlagt en felles regulering eller bevisst felles standardisering av annen art. Dels vil man måtte fremheve det usikre i å slutte fra sentrale lands rettsordninger og rettsvitenskap, som det tyske eller franske, til det europeiske. Dels må man fremheve at resepsjonsprosesser er omdannelsesprosesser, som ofte er av en mer radikal art enn det man først tenker seg. Nordisk rettsvitenskap må selvsagt forstås som uttrykk for internasjonaliseringsprosesser. Men integrering av fremmede rettstekster i egen rettsvitenskapelig produksjon innebærer originære rettsvitenskapelige handlinger, som modalitet av eget rettssystem og rettskultur, ikke som passiv resepsjon. Hvis dette er et allment fenomen, vil det europeiske nivå også kunne formuleres som kommunikasjonsformer, ikke bare som materielt innhold og kulturelle egenskaper.

Claes Petersons artikkel Die Uppsala Schule und die Politisierung der Rechtswissenschaft (s. 141-166) angår en slik sentral rettsvitenskapelig

17 Lars Björne, Den konstruktive riktningen. Den nordiske rättsvetenskapens historia Del III 1871-1910 (2002) s. 102-103.

Side: 45

kommunikasjonsform, nemlig forholdet mellom rettsvitenskapens rettsdogmatikk og rettsvitenskapens rettspolitikk. Som bakgrunn for sin tolkning av Uppsalaskolens oppfatning av rettspolitikkens vitenskapelige status gir Peterson et kort riss av den tyske teoriutviklingen om dette tema (s. 141-148): Naturrettsvitenskapens forening av juss og politikk ble brutt av den historiske skolens nye positivisme. Følgelig oppstod det flere binære skjemaer som konstituerte den nye positive rettsvitenskapen: Det ble et skille mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk, som hver hadde sine diskurser - rettsdogmatikkens vitenskapelighet berodde på dens forank- ring i rettskildene, rettspolitikken ble private meningsoppfatninger. Der- nest ble det ifølge Peterson et skille mellom den positive rett og universell rett, der bare den første ble tilskrevet realitet, den andre ble definert ut. Og endelig ble det etablert et skarpt skille mellom juristene og den politiske lovgiver. Peterson tilskriver den historiske skolen en viktig rolle i gjennomføringen av dette bruddet, som hadde varig betydning for rettsvitenskapelig tenkning. Men denne oppfatningen ble også møtt med kritikk; særlig gjaldt dette rettsvitenskapens oppdrag i rettssystemet, som av flere ble hevdet å ha en mer aktiv politisk oppgave enn den passive rettsdogmatiske. Og nettopp forsvaret av dette skillet mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk ble et sentralt anliggende for Axel Hägerström, og han gjorde dette til en programpost for Uppsalaskolen.

Denne tolkningen av Hägerström retter Peterson mot en del kritikere av Uppsalaskolen. Særlig blir Jes Bjarups oppfatning av Hägerström kritisert for dens angivelig ensidig politiserte tolkning.18 Hägerström skulle ha definert sin egen form for filosofiske (og rettsvitenskapelige) erkjennelse å ha primat over alle andre former. Og med sitt ensidige teoretiske grunnlag skulle han ha lagt basis for det teknokratiske sosialdemokratiske herredømmet som preget (eller ennå preger) det svenske samfunnet. I Petersons lesing av Jes Bjarup fremstår Hägerströms prosjekt følgelig som en politisert rettsvitenskap som de facto skal erstatte den konstitusjonelle lovgiver. Mot dette setter Peterson en ganske annen tolkning: Hele Hägerströms vitenskapskritiske verk gikk ut på «å trekke en grenselinje mellom vitenskapelig argumentasjon på den ene siden og

18 I det følgende går jeg ikke inn på Jes Bjarups egen tekst, men gjør bare rede for Petersons lesning av ham, som inngår i Petersons tolkning av Hägerström. Se ellers særlig Jes Bjarup, Reason, Emotion and the Law. Studies in the Philosophy of Axel Hägerström (1982).

Side: 46

andre diskurser på den annen, på det rettslige området mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk» (s. 157). Rettsdogmatisk virksomhet ble da rettslig analyse på grunnlag av gjeldende rettskilder. Og i spørsmålet om politisk ideologi avviser Peterson at Hägerström skulle ha et antidemokratisk program. Snarere innebar nettopp skillet mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk et vern for de demokratiske beslutningsprosesser i samfunnet (se særlig s. 162-166).

Petersons historiske analyse er på flere måter interessant og stimulerer til refleksjon. Jeg vil bare nevne to temaer, som det er grunn til å diskutere. Det første angår hans syn på forholdet mellom rettspolitikk og rettsdogmatikk i tysk rettsvitenskap på 1800-tallet generelt, og den historiske skolen mer spesielt. Dette er uansett et formidabelt tema, som har vært gjenstand for omfattende forskning de siste tiårene. I sitt knappe riss må selvsagt Peterson forenkle denne komplekse tematikk. Allikevel synes jeg nok at det å definere den historiske skolens rettsvitenskapelige program gjennom en slik oppdeling av rettsdogmatikk og rettspolitikk kanskje ikke tar tilstrekkelig hensyn til det spørsmålet som går forut for denne oppdeling: Hva slags rettsdogmatikk og hva slags rettspolitikk siktes det til i den historiske skolens vokabular og tenkemåte? På dette punkt er det nødvendig å være radikal historisk, og se at disse rubrikkene inngikk i andre samfunnsformasjoner, i andre intellektuelle kontekster og i andre rettsordninger enn for eksempel 1900-tallets nordiske diskurser om rettspolitikk og rettsdogmatikk. Derfor er det problematisk å operere med transhistoriske modeller for forståelsen av den interne rettsvitenskapelige oppdeling. Det samme gjelder for oppfatningen av hva som menes med «positiv rett». Og i rettsvitenskapelige posisjoner som hadde et mer spesifikt filosofisk grunnlag enn Savignys, slik som for eksempel hos hegelianeren Eduard Gans, ble skillet mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk uansett av en spesiell relativ art. Overhodet er vel den blanding av filosofisk idealisme og realisme som kjennetegnet tysk rettsvitenskapelig tenkning i første havdel av 1800-tallet et uttrykk for at det er vanskelig å definere dette skillet på en «positivistisk» måte. En empiriker som Gustav Hugo kan man nok plassere i en mer entydig positivistisk tradisjon, men etter mitt skjønn kan dette bare vanskelig gjøres med Savigny og Stahl.19

19 For en stimulerende drøftelse av temaet, se også Joachim Rückert, Autonomie des Rechts in rechtshistorisches Perspektive (1988).

Side: 47

Min andre refleksjon angår Petersons drøftelse av Hägerströms og Uppsalaskolens politikk. Jeg kan bare slutte meg til hans oppfatning om at det synes lite sannsynlig at Hägerstöm skulle ha hatt en antidemokratisk agenda med sin vitenskapskritikk, snarere tvert imot. Og tatt i betraktning det nokså autoritære svenske samfunn Hägerström først formulerte sine kritiske oppfatninger innenfor, er det ikke treffende å plassere ham i en totalitær tradisjon.20 Jeg kan også se den åpenbare verdien i Petersons tanke om sammenhengen mellom det å skille mellom rettspolitikk og rettsdogmatikk og det å etablere legitime beslutningslinjer i det som gjerne kalles en demokratisk rettsstat. På den annen side: I analyser av forholdet mellom vitenskap og politikk må det selvsagt skilles mellom de historiske, beleggbare intensjoner hos en forfatter og de mer vidtrekkende makrofunksjoner som en forfatters idé kan få over tid.

I spørsmålet om forholdet mellom politisk ideologi og rettsfilosofiske oppfatninger har det nylig kommet en god del bidrag i norsk litteratur om den politiske karakteren av skandinavisk rettsrealisme. Særlig har enkelte fremholdt (med større eller mindre krasshet) den sammenheng som finnes mellom kollektive autoritære styringsideologier og det rettsrealistiske prosjekt. Blant annet er det blitt fremholdt at Torstein Eckhoffs rettsteori politisk sett har virket fremmende på statlig styring, idet han definerte retten som redskap for statsmakten, noe som igjen følgelig skal ha svekket den individuelle frihet.21 Å avvise uten videre at det finnes slike sammenhenger mellom rettsfilosofisk standpunkt og ideologiske oppfatninger kan ikke være riktig. Og å hevde slike sammenhenger for fortidige rettsfilosofiske oppfatninger (slik som den mellom den historiske rettsskolen og den politiske restaurasjonen) er ganske vanlig, om enn det ikke sjelden er vanskelig å få et godt historiefaglig grep om temaet. Men kanskje blir spørsmålet om slike sammenhenger mer problematisk og betent når det angår samtidige forhold.

Spørsmålet kan betraktes stegvis: Å tro på en ekspressiv tolkning av denne forbindelsen - altså å hevde sammenhenger mellom en persons individuelle moralske egenskaper og vedkommendes intensjon som

20 Spørsmålet har vært diskutert i nyere svensk idéhistorisk forskning, f.eks. Bernt Skovdahl, Tingsten, totalitarismen och ideologierna (1992) kap. II.

21 Se Erik Friis Fæhn, Ingen plikt til lydighet (2002) bl.a. 875 flg., sml. Sverre Bland- hol, Norsk rettspositivisme, TfR 2003 s. 419-433. Se også inngående om tematikken Knut Bergo, Tekst og virkelighet i rettskildelæren (2002) s. 387-435.

Side: 48

rettsteoretiker - er neppe særlig fruktbart. Enn videre må det overveies hvordan man kan slutte noe om forfatteres politiske intensjoner ut fra de politiske sammenhenger som tekstene er oppstått i, noe som vil kreve gode kildebelegg for å bli plausible. Å anta at en forfatters teoretiske oppfatninger har påvirket kollektive strømninger og mentaliteter i et samfunn kan selvsagt være fruktbar hypotese, men slik forskning kan også fort ende i vanskelig beleggbare antagelser. Uansett finnes det et rikt utvalg av metodediskusjoner om forholdet mellom teoretiske teksters internfaglige meningsautonomi og deres rolle i sosiale og politiske prosesser og kontekster. Det gjelder for eksempel den interessante debatten som har oppstått rundt den engelske idéhistorikeren Quentin Skinners forfatterskap.22 Den videre rettsvitenskapshistoriske forskning av disse relasjonene bør nok ta hensyn til slike mer allmenne metodediskurser.

I en del nyere kulturforskning har den personlige stemme i forskningen fått en større plass. Og dette har bl.a. ytret seg i å inkludere en selvreflekterende tone som del av det endelige forskningsresultatet. I Marie Sandströms bidrag Axel Hägerströms und der Realismus. Eine Beitrag zur Geschichte der Irrtümer (s. 169-193) innbefatter hun den forskningshistorien som har gått forut for hennes ferdige tekst, og slik informerer hun leseren om hvorledes hun har formet sine standpunkter. I teksten er det altså innvevd en metafortelling om hvorledes teksten er kommet i stand. Dette er et sympatisk grep, om enn det neppe er å anbefale som en standard fremgangsmåte. Men å utfordre de ofte skarpt definerte rettsvitenskapelige genreformer er i seg selv et interessant bidrag til forskningen.

Sandströms forskningstema er å stille spørsmål om på hvilke måter man kan betrakte Hägerströms rettsrealisme, også med et sammenlignende blikk på den amerikanske variant av rettsrealismen (som den til Karl Llewellyn). Tyngdepunktet i hennes fyldige analyse er Hägerströms tekster. I all hovedsak synes Sandström og Peterson å stemme overens i sine tolkninger av Hägerström: Hägerströms rettsfilosofi innebærer en tydelig avgrensing av hva den legitime juridiske oppgave kan være. «Juristen blir av den strenge filosof kommandert tilbake til rettskildene» (s. 190). Juristen skal være bundet til den positive rett, og en rettsviten-

22 Se James Tully (ed.), Meaning and Context. Quentin Skinner and his Critics (1988), sml. Sverre Blandhol, Quentin Skinner og rettsvitenskapshistorisk forskning i: Dag Michalsen (red.), Rett, historie og metode (kommer 2004).

Side: 49

skap som vil overskride denne oppgave, vil ikke kunne lykkes. Det er i dette perspektiv kampen mot de metafysiske begreper må forståes, slik som Hägerströms oppgjør med «viljeserklæring», som Sandström drøfter inngående og opplysende. De er begreper som foregir juristene i sine beslutninger å kunne gå utover det rettskildegrunnlaget som er uttømmende definert gjennom den juridiske metodelæren. Følgelig var Hägerströms rettsteori ikke et program for å danne en empirisk samfunnsvitenskap (slik den amerikanske rettsrealismen var), ei heller var det en teori for rettspolitisk argumentasjon, men det var et program for å reinstituere rettsvitenskapen som rettsdogmatisk forskning.

Nettopp det bildet av Hägerström og den skandinaviske rettsrealisme som Sandström gir oss, er det som de siste tiårene har vært så skarpt kritisert. Hvorvidt denne kritikken har rett historisk sett, spiller i et slikt perspektiv i og for seg ikke så stor rolle. Da er det nettopp den aktuelle tematikken som står i fokus: Er den beskrivelsesideologi som ligger i rettsrealismen den rette for rettsvitenskaplig virksomhet i vår tid? Og hvordan skal det kunne formuleres en rettsvitenskapelig plattform som innreflekterer åpne normative forutsetninger som del av forskningen? Dette er et tema som faller utenfor denne anmeldelse. Men gitt rettens komplekse og ofte kontingente karakter i det moderne samfunn, er det vanskelig å tenke seg en fruktbar rettsvitenskap som ikke også definerer seg som grunnleggende normativ, for eksempel i den form av kritisk rettspositivisme, som den Kaarlo Tuori nylig har formulert i Critical Legal Positivism (2002). Følgelig er det i dag grunn til å betrakte Uppsalaskolen og skandinavisk rettsrealisme som en historisk epoke knyttet til andre intellektuelle og samfunnsmessige forutsetninger enn de som karakteriserer vår egen tid. Og det å definere noe som historisk på denne måten er en viktig oppgave også for den rettsvitenskapshistoriske forskning. Overhodet innebærer det historiske studiet av europeisk rett mange aktuelle normative valg som strukturerer vår forståelse av Euro- pas mange rettslige fortider.