Abstract:

Norwegian coastal cod has been studied for several years with a view to clarifying its identity and improving management rules and regulations concerning the fish: Through perfoming extensive than slabay work, researchers, and managers have established the management objetct, ‘Norwegian Coastal Cod’. The identity of the fish can be seen as enacted in realtions between fish, scientists and politicans. Analysing 40 years of scientific reports on coastal cod, this article focuses on the enactment of coastal cod through texts. Texts are more than passive mediators of knowledge of nature. Rather, the study of arguments concerning cod identity shows how the fish is materially, politically and historically localized, and how the term ‘Norwegian coastal cod’ is defined through a combination of scientific and administrative practices.

Keywords:Coastal cod , Performing nature, Science studies

Innledning

Det internasjonale råd for havforskning (ICES)1 melder i sine råd for fisket i 2007 at norsk kysttorsk er i en kritisk situasjon. Referansepunkt for hvor mye bestanden tåler av fiske og størrelsen på en bærekraftig gytebestand er ikke definert, men data indikerer at det fiskes altfor mye, og at gytebestanden er altfor lav (ICES, 2007a). De manglende referansepunkter er interessante. I 2007 er det 37 år siden kysttorsken første gang ble snakket om i ICES-dokumenter. Det tar med andre ord tid å gi fisken en identitet som gjør det mulig å forvalte den som annen torsk. Det er arbeidet med å gi kysttorsk identitet som er fokus i denne artikkelen. En rekke forskere i feltet vitenskapsstudier har poengtert og illustrert hvordan vitenskapen ikke bare beskriver gitte sammenhenger i virkeligheten, men også iscenesetter den via sine beskrivelser av og omgang med den (Law, 2004). Begrepet ’iscenesette’ er en oversettelse av Laws begrep om enactment, og jeg finner det illustrerende for hvordan beskrivelser og omgang med natur – handling og snakk på dens vegne – over tid skaper det vi kjenner

Side: 364

som naturen kysttorsk. Sentralt i min analyse står noen utvalgte tekster, der forskere medierer kunnskap om kysttorsk skriftlig. Ved å analysere slike tekster gjennom 40 år, følger jeg hvordan fisken er materielt, politisk og historisk lokalisert, og hvordan kysttorsken kommer til som en kombinasjon av vitenskapelige og administrative praksiser (Asdal, 2004).

Å iscenesette natur

Sentralt i analyser av vitenskap står aktør–nettverk–teori. Utviklet fra sist på 1970-tallet, oppsummeres teoriens status i Law (1999), og Law mener å fange noe av essensen i teorien ved begrepene relasjonell materialitet og performativitet. Ifølge nettverksteorien utgjøres virkelighet av heterogene nettverk av materielle og immaterielle elementer som er bundet sammen og stabilisert slik at vi ikke lenger ser nettverkene ved deres enkeltelementer og heller ikke de performative grepene – arbeidet som er utført for å stabilisere dem. I stedet ser vi punktualiserte uttrykk for fenomener, f.eks. naturens materialitet. En klassiker i feltet som også har særlig relevans i fiskeriene, er Callon (1986) sin studie av biologiske forvaltningsråd om skjell i St. Brieuc Bay i Frankrike. Callon lanserer her sentrale begreper som gjør det mulig å se og beskrive de performative prosesser hvorved relasjoner mellom forskere, fiskere, politikere, dokumenter, -grafer og lovverk søkes etablert og holdt på plass i det nettverk som skal bli kysttorsk og kysttorskforvaltning. I de initiale problematiserings- og interesseringsfasene blir deltagerne, de materielle som de immaterielle, nærmere definert og får roller å spille. Det handler om å få oppslutning om forståelse av natur og samfunn og det kunnskapsgrunnlag forvaltningen skal finne sted innenfor. I innrullerings- og mobiliseringsfasene strammes grepet rundt deltagerne. De må holdes på plass i nettverket, og dette skjer ved en rekke mekanismer. Sentralt står oversettelsen av elementer i naturen til grafer og figurer, det Latour (1987) kaller produksjon av inskripsjoner. Disse fungerer som representanter for nettverket ved at de kan flyttes i tid og rom og representere fenomen. De er uttrykk for kysttorsk som natur, og de representerer kysttorsk i diskusjonsrommet på land, enten det er på forskerkonferansen eller i forhandlinger med myndig-heter om hva kysttorsk og kysttorskforvaltning skal være.

Johnsen (2004) har anvendt dette analyseskjema på norske havforskeres mengdemåling av fisk. Han analyserer metoden som en «oversettelsesprosess» der det skapes allianser mellom forskere, fisk, mengdemålingsutstyr og figurer og tabeller. En rekke oversettelser er nødvendige for å gi kysttorsken identitet. Mens Johnsen slik ser på oversettelser i mengdemålingsinstitusjonen, vil jeg se på andre oversettelser, mer bestemt det som skjer når naturen kysttorsk skal snakkes om i de fora som definerer forvaltningskategorien kysttorsk. I det å gi

Side: 365

innhold til både naturen kysttorsk og forvaltningskategorien, står noen særlige tekster om kysttorsk sentralt. Vitenskap er en tekstlig øvelse, der utsagn om verden må flyttes fra typen ’det kan være sant’ til at ’det er sant’; og for å forstå hvordan kunnskap produseres, må vi se på det arbeid som kreves for å flytte utsagnene fra den ene status til den andre (Latour, 1987). De tekster i kysttorskforskningen som jeg analyserer for oversetterarbeid, er de årlige rapportene som havforskerne produserer med tanke på anbefalinger for fisket. Her er det til enhver tid gjeldende kunnskapsgrunnlaget for kysttorsk skrevet ned. Disse tekstene kan ses som kontrakter som søker å binde sammen kysttorsk, politikere, samfunn og forskere (Callon, 2002). Det er kysttorskens foreslåtte identitet som uttrykkes skriftlig, og det er denne identiteten det skal forhandles om før den blir gyldig.

Det at rapportene produseres årlig viser til at de inngår i et system, de har en rolle i en vitenskapsbasert forvaltning. Holm (2001) har beskrevet dannelsen av denne forvaltning som en «usynlig revolusjon». Revolusjonen består i et helt nytt syn i forvaltningen. Mens det var omsorg for fiskeren og hans mulige fangst som preget «før-tida», er det fisken som står i sentrum etter revolusjonen. Holm anvender innsikt fra aktør–nettverk–teori og analyserer hvordan sentrale elementer initierer og støtter opp om denne endring i forvaltningen uten at dens form er direkte planlagt. Den er et nettverk, og avhenger blant annet av så ulike elementer som Gordon–Schaefer-modellen for forholdet mellom fiskeinnsats og biologisk og økonomisk utbytte, utviklet på 1950-tallet (Gordon, 1954; Schaefer, 1954) og innføringen av 200 mils økonomiske sone i 1977. Den sistnevnte hendelsen ga rammer i form av nasjonale eiendomsgrenser å gi forvaltningsregler innenfor – den førstnevnte innebar modeller for liv i havet som var enkle nok til å gi forvaltningsråd på bakgrunn av og komplekse nok til å si noe om forståelsen av livet i havet (Holm, 1996). Begge deler satte fart i utviklingen av det vitenskapsbaserte forvaltningssystemet, der forskere produserer råd for forvaltningen.

Kysttorskens liv i det utilgjengelige havet gjør den vanskelig å kjenne godt. Fiskere som har samhandlet med torsken har meninger og oppfatninger om den, men i den norske fiskeriforvaltningen har havforskerne en autorisert posisjon til å uttale seg om hva kysttorsk er. De øvrige deltagerne i feltet påvirker, som jeg vil vise, hva som kommer til å stå i rapportene, men rapportene taler med én stemme. Havforskerne har et forvaltningsoppdrag; de skal finne kysttorskens identitet, og de gir en autoritativ beskrivelse av kysttorskens væren, dens ontologi. De snakker om den som natur, men det er de aspekter ved torsken som er relevante i forvaltningsoppdraget det settes lys på. Hvor stor er bestanden, hvor fort vokser den, hvor mye kan fiskes – er sentrale spørsmål som forvaltningen ønsker råd om. Forvaltningen kan på sin side velge å høre

Side: 366

på rådene eller se bort fra dem. Forvaltningen beskjeftiger seg med hva fangster på kysttorsk betyr i samfunnet. Med det snakker vi om ulike praksisfelt når kysttorsk skal defineres. Havforskere beskjeftiger seg med natur, men med formål å gi kunnskap til en forvaltningskategori. Dette gir spørsmål om hvordan kysttorsk som natur samsvarer med kysttorsk som forvaltningskategori. Forvaltningskategorien vil være vellykket hvis den kan representere naturen som et helhetlig og velorganisert fenomen. Med det kan kontroverser om naturen bilegges. Realister vil i en slik situasjon si at naturen er blitt kjent og kontroverser om den løst fordi forskningen har utdypet naturens beskaffenhet (Myklebust, 1996). Relativister, eller det Johnsen (2004) kaller «konstruktivistiske realister», vil derimot si at naturens beskaffenhet oppstår som resultat av kontroversens bileggelse. Mitt fokus på selve arbeidet med å etablere forvaltningskategorien vil vise til kontroverser og deres løsninger. Det må forhandles om natur når forvaltningskategorien skal klargjøres. Dette gir anledning til å problematisere en viktig side ved forholdet mellom natur og forvaltningskategori, nemlig Law (2004) sitt spørsmål om ontologi-politikk. Law spør om det finnes politiske preferanser som gjør at det arbeides mer med iscenesettelsen av en virkelighet enn en annen? Overført til kysttorskforskningen kan vi spørre om det i politikk-feltet finnes hendelser som fremmer iscenesettelsen av en særlig natur som er i tråd med forvaltningens behov og muligheter for håndtering av natur. Får praksis-feltet ’etablering av forvaltningskategori’ innflytelse på praksis-feltet ’beskrivelse av natur’?

Forskernes tekster utgjør hovedgrunnlaget for mine analyser. Tekstene er analysert i tråd med Callon (2002), som ser det å skrive tekst som en handling, som utforming av en tentativ kontrakt som søker å binde natur og samfunn sammen. I dette språk kan en si at det er kontraktbetingelsene og tekststrengers performative elementer som jeg har hatt blikk for. Tekstene analyseres for fokus – hva anses som kysttorskens relevante attributter i forhandlingene om identitet? Det er direkte utsagn av typen «kysttorsk er …» som jeg har satt lys på, da det er dette som identifiserer torsk og som kan ses som det kontraktspartnere skal enes om. I tillegg analyserer jeg tekstene med blikk på produksjon av inskripsjoner – de særlige elementer som kysttorsken representeres ved og som ligger bak de direkte utsagn om kysttorskens identitet (Latour, 1987). Jeg retter analysen mot hvilke inskripsjoner kysttorsken ser ut til å trenge, slik det uttrykkes gjennom selve produksjonen av dem. Tidslinjen i analysen muliggjør et fokus på hvordan behovet for inskripsjoner endres over tid. Tidslinjen gjør det også mulig å analysere hvordan tekstene får formatterende potensialer på virkeligheten (Callon, 2002).

Forskernes tekster er imidlertid kun et forslag til kontrakt. Den responderende parten hører vi lite fra direkte i forskerrapportene. Men tolkning av kon

Side: 367

traktsforslag over tid illustrerer at det er noen som responderer på tekstene. Tekstene endrer karakter, og en kan fortolke et responderende publikum som noe av årsakene til dette. Min kjennskap til fiskeripolitiske diskurser gjennom lang fartstid i fagfeltet ressursforvaltning, gir et blikk på publikum som jeg vil nytte i fortolkningen av forhandlingene om kontrakt.

1970-tallet – interessering

De forskertekstene jeg så langt har vist til, er havforskerne årlige arbeidsgrupperapporter. Rapportene inneholder status i forskernes kunnskap om kysttorsk og blir lagt til grunn for beslutninger om neste års fiske på bestanden. Forskerne lager framtidsbilder for hvilke konsekvenser det har at vi tar opp et visst kvantum torsk til neste år, og politikerne fastsetter det endelige uttaket av fisk. Politikerne er norske og russiske i fellesskap, eller rettere: i forhandlinger. Torsken eies i fellesskap mellom Norge og Russland, og på årlige møter i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen blir neste års tillatte fangster fastsatt under forhandlinger.

Rapportene utarbeides av det som kalles ’Arbeidsgruppen for arktiske fiskerier’ (Arctic Fisheries Working Group). Dette er en ekspertgruppe bestående av forskere fra relevante medlemsland i ICES, som igjen er et organ med 20 medlemsstater knyttet til fiskerier i Nord-Atlanteren. Ekspertgruppen har flere ressurser å uttale seg om: nordøst-arktisk torsk,2 kysttorsk, hyse, nordøst-arktisk sei, uer, kveite og lodde. Forskere i de ulike land representerer både nasjonal forskning på ulike områder samt internasjonale samarbeidsprosjekter. Mot slutten av året, før neste års fiskeriforhandlinger skal finne sted, møtes de og enes om hva som skal stå i den årlige rapporten de har som formål å produsere. Rapporten er ikke kjent for offentligheten før møtene er avholdt, og innholdet i rapportene står for forskernes regning. Rapportproduksjonen startet midt på 1960-tallet, og kort tid deretter, i 1970, skrev forskerne for første gang om kysttorsken:3

Beregningene som arbeidsgruppen har utført har kun omhandlet norsk-arktisk torsk. Men i norske kystfarvann finnes det en annen populasjon av torsk som skiller seg ut ved en karakteristisk otolittstruktur. Kysttorsken lever i -norske farvann hele sitt liv, mens den norsk-arktiske torsken besøker området til forskjellige tider gjennom sine årlige migrasjoner (ICES, 1970: 4).



Denne korte, første teksten om kysttorskens identitet inneholder tre klare elementer: 1) Det finnes en torsk som er forskjellig fra den som forskerne har hovedfokus på, den norsk-arktiske. 2) Denne torsken bor ved kysten hele livet.

Side: 368

Riktignok ble det senere sagt at ca. 2 % av den vandret ut i Barentshavet og ut til Bjørnøya. Det var altså ca. 2 % torsk som ikke aksepterte dette første stabiliseringsgrepet – som adlød den performative instruks som lå i forskernes beskrivelse. Dette ble imidlertid ikke kommentert ytterligere. I stedet ble det vist til viktige støttespillere og allianser for forskerteksten: 3) Otolittstruktur i denne «andre populasjon» skilte seg fra den norsk-arktiske. Otolitter, eller øresteiner, som de kalles på norsk, ligger i væskefylte blærer i hodet på fisken. Rollefsen (1933) fant at otolittene hos loddetorsk og skrei var ulike. Men denne studien ble ikke referert her. Det ble heller ikke vist til andre og nyere studier av otolittstrukturforskjeller. Vitenskapelige referanser ble med andre ord ikke ansett som nødvendige støttespillere til beskrivelsen av kysttorsk på dette tidspunkt.

Ekspertene uttalte seg også om fangster av kysttorsk. For å gjøre dette måtte de definere fiskens utbredelsesområde, og det definerte de til torsk fisket sør for Troms i andre tider på året enn i gytetida. Metodene for kalkulering av fangster var gode i den forstand at de kunne presentere nøyaktige tall for fangster av kysttorsk: I 1968 ble det fisket 21 554 tonn kysttorsk og fjordtorsk i Lofoten og Troms, mens fangstene sør for Lofoten utgjorde 29 400 tonn.

Kysttorsken som natur var på dette tidspunkt definert som å leve i et særlig og avgrenset utbredelsesområde. Den hadde noen biologiske karakteristika som skilte den fra annen torsk, og fangsttall ga indikasjoner på hvor mange kysttorsk det var i havet. Denne klare identiteten i 1970 møtte imidlertid motbør året etter, og det var særlig torskens russiske slektning som utfordret den. I et iscenesetterperspektiv kan en si at det arbeid forskerne gjorde i 1970 ikke var tilstrekkelig. Det ble ingen enighet om relasjonen mellom den norske kyst-torsken og den russiske. Som arbeidsgruppe opptrådte forskerne på den russiske fiskens vegne og sa at den fantes ved den russiske kysten, men at fangs-tene av den allerede var inkludert i statistikken. I rapporten året etter gjelder ikke dette lenger. Utsagnet ble avvist og motsagt – fangstene var ikke inkludert – og russerne skulle presentere statistiske opplysninger om fangster senere. De kom til å arbeide noen år med dette. I årene 1972 og 1973 gjentok arbeidsgrupperapportene den i 1971 først presenterte statistikken over norske fangster av kysttorsk. Fangstene varierte fra noe over 20 000 tonn til vel 50 000 tonn i tiårsperioden 1960 til 1970. I 1974 var det ingen opplysninger om kysttorsk. Men i 1975 kom russerne igjen på banen – med karakteren ’Murmansktorsk’.

Hittil hadde russisk kysttorsk hett akkurat det – russisk kysttorsk. Men i 1975 fikk den russiske kysttorsken et egennavn som plasserte den geografisk innenfor Russlands grenser. Den ble nevnt så det gagnet. Hele 19 ganger ble begrepet Murmansktorsk skrevet i 1975-rapporten. Til sammenligning ble kysttorsk i norske farvann anvendt én gang. Navngivingen kan ses som et performativt grep som klargjorde den russiske kysttorskens eksistens. Den var ikke

Side: 369

bare en torsk på den russiske kysten. Den var en egen bestand, knyttet opp mot Murmansk. Og murmansktorsk ble snakket om med selvfølgelighet. Rapporten åpnet med de tradisjonelle betraktningene rundt torsk, der det bl.a. ble sagt at som tidligere ble vitenskapelige vurderinger utført for torsk og hyse i året som gikk. Men man gjorde flere beregninger:

Dessuten, på dette møtet ble det utført alternative beregninger som inkluderte landinger av hyse fra USSR sine kystfiskerier og murmansktorsk fanget av båter fra USSR, som arbeidsgruppens medlemmer fra USSR sa ikke tidligere hadde vært rapportert til ICES eller til arbeidsgruppen (ICES, 1975: 2).



Murmansktorsken ble presentert som en torsk man hittil ikke hadde rapportert om – en hemmelig torsk! Men den var bare hemmelig for nordmenn. Russerne selv hadde kjent den lenge. De hadde faktisk forsket på den siden 1930-tallet. Forklaringen på at de ikke hadde fortalt nordmenn om den, var at den ikke korresponderte med den norsk-arktiske typen. Den trengte ikke snakkes om i de fora forskerne møttes. Det var bare den norsk-arktiske disse to landene eide i fellesskap. Men at torsken fantes og levde i beste velgående var hevet over enhver tvil. En rekke vitenskapelige referanser ble trukket fram som bevis for murmansktorskens eksistens: For det første ble den tidligere annonserte fangststatistikk nå lagt fram. Tallmaterialet omfattet perioden 1960 til og med 1974, og fangstene varierte fra 23 000 tonn som lavest i 1972, til 127 000 tonn som høyest i 1967. Gjennomsnittsfangstene var 86 000 tonn per år i perioden. Det må her sies at nordmennenes snittfangster på kysttorsk lå på knappe 40 000 tonn, og at rapporten, da den i 1971 uttalte seg om russisk kysttorsk, presenterte et anslag på russernes fiske i størrelsesorden 40 000 tonn (ICES, 1971). Det var altså feil.

For det andre kunne russerne vise til omfattende forskning på temaet. Rapporten hadde to appendiks. Appendiks I var skrevet av V.P. Ponomarenko og åpnet slik: «Det finnes mange lokale bestander av torsk nær kysten av Kolahalvøya» (ICES, 1975: 22). Appendikset viser til fire torsketyper: kysttorsk i Kvitsjøen, vintertorsk i Kvitsjøen, fjordtorsk ved Murmanskkysten og murmansk kysttorsk. Dette dokumenteres med forskning, og det er forskning utført for lenge siden. Det vises til referanser fra 1934, 1935, 1948 og 1949, men også nyere forskning fra 1960- og 1970-tallet. Forskeren E. Mankevich hadde f.eks. tatt for seg perioden 1960–1973 og faktisk gjort otolittanalyser, i tråd med det forskerne i ICES hadde trukket opp som rettesnor for bevisførsel for ulike typer torsk.4 Mankevich gjorde en god jobb og undersøkte mange otolitter. Ved avlesing av 122 658 otolitter fant han at murmansktorsken hadde distinkte, klare ringer, ifølge Ponomarenko. Og Ponomarenko gir videre opplysninger om referan

Side: 370

ser til tekst om kysttorsks gytested og ulike morfologiske trekk som vekst-rate, antall gjellebuer, modningstid og livstid. Det finnes også opplysninger om dybder, temperatur, hovedtidspunkt for gyting og saltinnhold i havet ved gyting, også dette godt referansebelagt med flere henvisninger. Og endelig plasseres torsken i det russiske fisket – den utgjør 32 % av det som tas i farvannene rundt Kola, både i indre og ytre kystfarvann. Men den er viktigst i det kystnære fisket.

Forskningen på russisk kysttorsk var med andre ord omfattende. På de 23 tekstlinjene ble det henvist til ikke mindre enn ni forskningsarbeid om kysttorsk, datert fra 1935 til 1969. Russerne hadde altså drevet kysttorskforskning lenge og med imponerende resultat. Men de øvrige forskerne i arbeidsgruppen hadde innvendinger:

[…] videre undersøkelser av USSR sine fangster av torsk i Barentshavet, rapportert til «Bulletin Statistique», og andelen av otolitter av norsk-arktisk type torsk i de sovjetiske prøvene, indikerer at det kan være noe inkonsistens i dataene fra USSR (ICES, 1975: 2).



Inkonsistensen ble blant annet begrunnet med at torskens utbredelse vestover langs kysten av Nord-Norge og nordover inn i Barentshavet skulle tilsi at en fant murmansktorsk også i andre lands fangster. Disse landene hadde imidlertid ikke skilt ut denne torsken, og det fantes ingen estimat av andelen murmansktorsk i fangstene. Det ble konkludert med at en måtte se bort fra murmansktorsk i analysen av hvor stor torskebestanden var dette året. Men en hånd ble strukket ut. Russerne skulle få hjelp med å forske fram kysttorsken. Forslaget om hjelp tok utgangspunkt i at det fantes genotypiske data for torsk i Lofoten og langs norskekysten som viste at skreien var forskjellig fra kysttorsken, og at slike data ikke fantes for murmansktorsk. Et program for å skaffe data ble forelagt russerne, og Det internasjonale råd for havforskning skulle bistå arbeidet. Forskningsfartøyet «Cirolana» skulle stilles til disposisjon i juni 1976. To sovjetiske biologer og tolk ble invitert om bord, sammen med et team fra Lowestoft, hvor analysene skulle skje. En logg skulle føres over alle prøvene, og denne skulle oppbevares på «FF Cirolana». Russerne skulle få en fotokopi ved slutten av prøvetakningen.

Men russerne syntes ikke dette var en god idé. Det ble ikke noe av under-søkelsen.

Papirfisken fødes

I disse første problematiserings- og interesseringsfasene (Callon, 1986) ble det ikke oppnådd enighet om kysttorskens identitet. Russerne gjorde mye nødvendig

Side: 371

arbeid og produserte en rekke viktige inskripsjoner og oversettelser av torsken, slik at den kunne snakkes om og gis identitet som var flyttbar i tid og rom (Callon, 1986; Latour, 1987; Johnsen, 2004). De søkte å interessere de øvrige deltagerne i diskusjonene i en figur som de kalte Murmansktorsk. Men de øvrige deltagerne ytte motstand. Russernes arbeid var med andre ord ikke tilstrekkelig. Kysttorsken ble tema, men det skulle gjenstå mye arbeid før den kunne innrulleres i det regime for forvaltning av torsk som var under oppbygging. Oversettelsene, transformasjonene og representasjonene av materiale i kysttorskens tre-dimensjonale verden til forskernes todimensjonale tekstlige verden (Johnsen, 2004) var på langt nær sterke nok på dette tidspunkt. Men mens forskerne slik drøftet kysttorskens natur og produserte representasjoner av den, trengte politikerne et innhold til forvaltningskategorien kysttorsk. 1970-tallet var ei tid hvor fiskerinasjonene som forvaltet torsken begynte å se behovet for kvotereguleringer i fisket. Særlig bekymret var forskerne over fiskens stadig synkende gjennomsnittsstørrelse. Ideer om økning i maskevidde i trål ble gjentatte ganger diskutert som reguleringstiltak, men også spørsmålet om totalkvote var på banen. I tilfelle totalkvote skulle innføres, ville det være viktig for nasjonene å argumentere for begrepet ’historiske fangster’. Historiske fangster ville gi rettigheter i kvotetildelingen. Det norske kravet om kysttorsk som egen bestand kan ses på denne bakgrunn. Dersom kysttorsken kunne defineres som en helnorsk bestand, ville kvote på denne kunne komme i tillegg til den andel Norge skulle få av totalbestanden. Forskere, politikere og andre som måtte ha som ønske å fremme norske interesser, gjorde lurt i å argumentere for en unik norsk kysttorskbestand. Russerne gjorde lurt i å argumentere mot den. En totalkvote som skulle forfordeles Norge, ville redusere deres andel av bestanden.

I kvoteforhandlinger for året 1975 ble politikerne enige. De avsatte 40 000 tonn kysttorsk til hver av nasjonene. Den russiske delen skulle tas av totalkvota, og fangstene inkluderes i fangsttallene for nordøst-arktisk torsk. Den norske delen skulle komme i tillegg til totalkvota. Fangstene kom følgelig i tillegg til nordmenns fangster av den øvrige torsken. Dette er et første grep som faktisk foreslår at de to torskene har ulik identitet. Den russiske kan snakkes om sammen med den øvrige, den norske er eksklusiv. Det blir imidlertid ingen fortsatte diskusjoner om torskens natur i de følgende årene. Selv om ingen av kategoriene aksepteres som legitime naturbeskrivelser, skal det gå flere år før forskningen om kysttorsk igjen tas opp.

Forskerrapporten neste år er interessant. Her ble ideen om norsk kysttorsk som en egen populasjon understreket, mens murmansktorsken ble avvist:

Murmansktorsketypen kan ikke på nåværende stadium bli behandlet som en egen bestand for forvaltningsmessige formål (ICES, 1976: 1).



Side: 372

Forskernes underkjenning var performativ: De underkjente selve navnet til den russiske kysttorsken. Murmansktorsken ble søkt svekket ved å benevne den som murmansktorsketypen. Den fikk identitet som en type blant flere, men ikke som en egen bestand.

Selv var jeg under norsk utdanning på slutten av 1980-tallet, og i biologi-timene lærte jeg at kysttorskens sanne natur var ukjent. Den årlige kvota på kysttorsk var alltid 40 000 tonn. Kvote skal være et uttrykk for bestandsstørrelse og -tilstand. Mens kvota på den nordøst-arktiske torsken svingte i takt med de årlige skaleringer og estimat for bestandstilstand, var den stabile kysttorskkvota i seg selv et vitne om at kvotefastsettelsen var et politisk grep. Kysttorskkvota ble forhandlet fram med en nabo mange vestlige land fryktet i den kalde krigen, og kvota representerte kultur – den var en politisk kvote – en ’papirfisk’. Den uttrykte et samfunnsskapt eller konstruert begrep om en natur som vi visste for lite om – en uutforsket natur.

Dette er interessante iscenesettergrep. Norge reproduserte, på rutinemessig måte i utdanningssystemet, den kunnskap at kysttorskens natur var ukjent (Luke, 1999). Det ble skapt interesse i å forske mer på den. På 1990-tallet kom også de første studentoppgaver om kysttorskens natur (Berg, 1991; Eriksen, 1996). Samtidig var det andre hendelser som stimulerte til ny diskusjon om kysttorskens identitet. Det ene var at forskere i Tromsø drev et merkeprosjekt på torsk. Tiden var moden for havbeite, dvs. fangst på torsk satt ut i fjordene. En forutsetning for utsetting var nærmere kjennskap til torskens levesett. Blant annet var det viktig å vite om utsatt torsk ble boende i fjorden, slik at gevins-tene ved utsett kunne høstes lokalt. Forskningen om å dyrke havet som en åker – så torsk og høste gevinsten – møtte også et annet nasjonalt behov i 1989. 18. april dette året ble det ordinære torskefisket stoppet. Totalkvota var tatt, fisket ble stoppet. Dette hadde aldri skjedd før. Totalkvota som Norge og Russland ble enige om for hvert år var tidligere oppfisket utpå høsten, men fisket fortsatte ofte litt ut over kvotestørrelsen, slik at det varte ut året. Nå så imidlertid fiskeriminister Bjarne Mørk Eidem det som umulig å overfiske kvota allerede fra april og framover, og fisket ble stoppet. Det var krise på kysten. Vinterfisket står sentralt i fiskernes årsinntekt, og mange av de mindre båtene hadde såvidt startet sitt fiske i april. Stoppen betydde utsikter til smalhans i mange hjem ved kysten.

Forskningen på kysttorskens levesett, dens tilhørighet til ulike fjorder, åpnet en veg ut av uføret. Det var kanskje bare den nordøst-arktiske torsken som var i krise? Kanskje kunne en fortsatt fiske på sunne kysttorskpopulasjoner? Det ble skrevet hovedfagsoppgaver som støttet en slik hypotese, og det vokste fram et press for eller ønske om å finne at kysttorsk kunne kompensere for tapet av nordøst-arktisk torsk.

Side: 373

1990-tallet – mobilisering

Etter sist å ha blitt skrevet om i 1976, dukket kysttorsken opp igjen i arbeidsgrupperapportene i 1990. Spørsmålet om torskens identitet stod umiddelbart på dagsordenen. Forskerne uttrykte at statusen til murmansktorsk og norsk kysttorsk i bestandsberegningene «må klargjøres på eller før neste arbeidsgruppemøte» (ICES, 1990: 1). Et møte mellom forskere ved det russiske og det norske havforskningsinstituttet ble avholdt i 1990, og en enighet om torsken ble ført til protokoll:

Det var enighet om at der ikke finnes tilgjengelig bevis for full reproduktiv isolasjon mellom ulike torskegrupper nord for 62 grader nord. Norsk og murmansk kysttorsk representerer trolig økologiske (geografiske) former av en og samme bestand (ICES, 1994: 21).



Den protokollerte enigheten ble imidlertid utfordret etter som norsk forskning på kysttorsk ble intensivert i årene som fulgte. Kysttorsken ble underlagt samme type skaleringsstudier som den nordøst-arktiske torsken, dvs. akustiske mengdemålinger fra havforskerfartøy. Det ble også tatt en rekke otolittprøver i tilknytning til mengdemålingene for særlig å finne forholdet mellom kysttorsk og nordøst-arktisk torsk ved kysten til ulike tider av året (Eliassen et al., 1993; 1994; 1995).

Toktene startet i 1992, og de ga resultater. Allerede etter to år ble det meldt om interessante funn. Kysttorsken holdt til også i Finnmark. Selv om det ble nevnt i 1970-rapporten at torsken holdt til i dette området, var Finnmark ikke inkludert som utbredelsesområde i tidligere beregninger av torsken. Men definisjonen av 1970 om hvor kysttorsk holdt til, ble nå endret: Kysttorsk ble definert som all torsk sør for 67 grader nord hele året, og siste halvdel av året sør for 70 grader. Identiteten til kysttorsken var med andre ord klarere, og fors-kerne konkluderte:

Arbeidsgruppen føler nå at beregningene av nordøst-arktisk torsk og norsk kysttorsk burde utføres separat (ICES, 1994: 22).



I 1996 hadde man utført tokt fra nord til sør og estimert at der fantes 201 000 tonn kysttorsk, hvorav gytebestanden utgjorde 153 000 tonn (ICES, 1996: 31). Og nå uttalte forskerne seg om forholdet mellom bestandsstørrelse og fangst. En bestandsbiomasse på 123 000 tonn i havområdet fra Nordland til Møre ville gi 32 000 tonn i fangststatistikken. Brukte man samme forholdstall på utbytte for Finnmark og Troms, ville landingene her bli 20 000 tonn. Verdien totalt skulle da bli 52 000 tonn. Forskningen hadde med andre ord gitt gevinst. Nasjo

Side: 374

nen kunne i alle fall fiske 12 000 tonn mer enn de 40 000 tonnene med ’papirfisk’.

Men samtidig med at ’papirfisken’ begynte å få mer materialitet i tekst om den, forble forvaltningskategorien kysttorsk uendret. Arbeidsgruppen skrev at den var:

fremdeles på linje med tidligere arbeidsgrupper og dokumenter fra Den rådgivende komiteen for fiskeriforvaltning. For tiden er disse retninglinjene:
At der ikke finnes noe bevis for at norsk kysttorsk og murmansktorsk er reproduktivt isolert fra nordøst-arktisk torsk.Torsk i det nordøstlige Arktis forvaltes som en enhet (ICES, 1996: 31).



Samtidig som at forskerne fant 201 000 tonn kysttorsk på fjordene ved kysten av Norge, sådde de tvil om hvorvidt kysttorsken kunne skilles fra den øvrige torsken. Et blikk på koblingen mellom kunnskap og politikk kan forklare dette (Holm, Rånes og Hersoug, 1998). Konsekvensen av den nyfunne kunnskapen om kysttorsk hadde store forvaltningsimplikasjoner. Skulle kysttorsk forvaltes som nordøst-arktisk torsk, måtte det utarbeides bestandsanslag for hver fjord. Noen forskere hadde nemlig produsert kunnskap om at kysttorsk holdt til i fjordene og gytte der. Det kunne med andre ord være snakk om mange og ulike populasjoner av kysttorsk, og nye forvaltningsregimer for den burde ta hensyn til dette og forvalte hver bestand for seg (Fevolden og Pogson, 1996). Det ville koste mye og bety en omlegging av forvaltningen.

Den motstand som kysttorsken nå stod overfor, var den ikke klar til å tåle ennå. Den hadde for få støttespillere. Men inskripsjonsproduksjonen var i gang. I 1994 fantes noen kysttorsktabeller i rapportene som var forståelige for folk flest. Tekstene uttrykte hvor lang torsken var i kjente fjorder som Malangen og Balsfjord. Jeg kunne lese hvor tung torsken var, samt dens alder og lignende opplysninger som var lette å forstå, og interessante for en leser som meg. Fem av de seks sidene med figurer i 1994-rapporten forstod jeg godt. Men den siste siden, den med «SHOT forecast spreadsheet version 3», og kolumnetitler som «W’td Index» og «Est’d SQC» virket umiddelbart vanskeligere (ICES, 1994: 186). Kysttorsken var i ferd med å bli det Latour (1987) betegnet som en sort boks. Begrepet låner han av kybernetikerne, som anvender det for å betegne felt eller fenomener som er så vanskelige at en kun bryr seg med å forstå hva som går inn i boksen og hva som kommer ut. Boksen er lukket for innsyn. Forskere som skal skape sannheter om natur, lykkes i det hvis sannheten kan framstå som en sort boks, dvs. som uavhengig av de omstendigheter den blir skapt gjennom. Det handler om å kutte forbindelsene som går inn og ut og bare

Side: 375

vise fram boksen – naturen. Latours poeng er videre at forskere i feltet vitenskapsstudier må åpne boksene for å se de prosesser som konstituerer virkelighet. Det kan være vanskelig, men ikke umulig. Og heller enn å avskrekkes som samfunnsforskere over underlige parametre, bør vi se nærmere på indeksene og vise til hvilke elementer av kysttorskens identitet som det her arbeides med. W’td Index er forståelig for flere enn havforskere. Det er en indikator på vekst (Weighted Index). Est’d SQC betyr Estimated Status Quo Catch og er tall som representerer fangstnivå gitt fjorårets eller de siste tre års fangsttrykk. Det å utstyre kysttorsken med de nevnte indekser er viktig. Kysttorsken trenger dem for å styrkes og mobiliseres i havforskernettverket. Det er slik torsker ser ut i dette nettverket. Kysttorskens identitet blir klarere ettersom den utstyres med disse hjelpemidlene. Og mengden av denne type støttespillerne vokser. Figurmengden, der kysttorsken snakkes om med indekser og andre begrep, er i rask vekst. Mens inskripsjonene i form av figurer og tabeller i 1994 utgjorde seks sider, økte de til tyve sider ti år senere. Og i 2007 var det 44 sider med tabeller og figurer i arbeidsgrupperapporten.

Denne styrkingen av kysttorskens identitet, denne mobiliseringen var nødvendig, for kysttorsken ble angrepet fra flere hold på 1990-tallet. Den kjempet ikke bare mot enigheter i ICES mellom norske og russiske forskeres om at den ikke var noe eget. Også norske forskere stilte spørsmål ved dens identitet. På et møte mellom forskere ved det russiske og norske havforskningsinstituttet i 1997, framførte en norsk forsker det syn at det som så ut som forskjeller mellom kysttorsk og nordøst-arktisk torsk var gradsforskjeller. Fisken gytte ved kysten, og de egg som ble dratt til havs ble til havtorsk, mens de øvrige ble til kysttorsk, mente han. Og Mork og Giæver (1999) fant omtrent ingen forskjeller mellom nordøst-arktisk torsk og kysttorsk i sine studier. Andre forskere, som Fevolden og Pogson (1996), fant store forskjeller. Diskusjonen gikk fram og tilbake, og mens Mork (1987) sa at de fleste anerkjente markører for forplantningsmessig isolasjon: morfologi, undersøkelser av hemoglobin og øresteinsavsetning viste seg å være miljøpåvirkete forskjeller og ikke genetiske, og at bassengeksperiment viste at kysttorsk og skrei krysset seg frivillig, viste Fevolden og Pogsons forskning at slik var det ikke. Aftenposten.no (2002) refererte deres forskning under overskriften «Kysttorsk og skrei deler ikke ’seng’!»:

Forskere har tidligere funnet forskjeller mellom skrei og kysttorsk. Men kritikerne har ment at det skyldes miljøfaktorer. For ti år siden begynte Fevolden å studere en spesiell DNA-markør sammen med en amerikansk forsker. Markøren kan måle forskjeller direkte på DNA-molekylet. Da fant de betydelige forskjeller mellom kysttorsk og skrei. – Forskjellene er så store at det ikke kan være snakk om den samme gene

Side: 376

tiske bestanden. Denne markøren synes å være helt uovertruffen til å skille kysttorsk fra «ekte» skrei, sier Fevolden.



På 2000-tallet begynner kysttorskens identitet som forskjellig fra nordøst-arktisk torsk, ulik murmansktorsk og endatil med variasjon fra fjord til fjord, å bli klarere. I 2001 avsa arbeidsgruppen en viktig konklusjon. Arbeidsgrupperapporten åpnet med et hjertesukk:

Til tross for det forhold at biologiske særtrekk ved torsk i Norskehavet og Barentshavet har vært studert i mer enn 50 år, er validiteten i å skille ut den uavhengige kysttorskbestanden fra den nordøst-arktiske torskebestanden fremdeles omdiskutert (ICES, 2001a: 3).



Men, sa man også, dersom man tok i betraktning at torsken levde nokså isolert i kystsonen, samt så på de særskilte trekkene ved kystfisket, ville man i rammeverket til Det internasjonale råd for havforskning skille mellom kysttorsk og nordøst-arktisk torsk. 1990-tallets fornyede kysttorskforskning brakte altså ingen vitenskapelig akseptert klarhet i hvem kysttorsken var. Men gitt dens opptreden – kysttorskens iscenesettelse av seg selv, gjenspeilet i fiskernes forhold til den i fisket – ville forskerne nå opptre og handle som om den var en egen natur, en natur som i forvaltningssammenheng kunne skilles fra den nordøst-arktiske torsken.

Det forskerne på dette tidspunkt ble enige om, var ideen om én enhetlig kysttorskbestand. Men det gikk ikke mange år før de også åpnet for ideen om flere bestander. I 2002 startet havforskningsinstituttet en omfattende genetisk kartlegging av torsk langs hele kysten, og i 2004 skrev Berg (2004a) i en publikasjon på havforskningsinstituttets hjemmesider at det fantes kysttorsk langs hele norskekysten, men det var bare kategorien ’norsk kysttorsk’ det ble foretatt bestandsberegninger for. ’Norsk kysttorsk’ ble et samlebegrep for torsk som oppholdt seg i fjorder og kystnære områder fra Stad og nord til russegrensen.

Det var først og fremst den genetiske forskningen på 2000-tallet som åpnet for å snakke om kysttorsk som mange bestander. Metodisk ble det etablert et verktøy som forenklet prosessen med å identifisere torsk. Analyser av nye DNA-markører ga svar på hvilke torsk en stod overfor. Det ble etablert et redskap som leste torsk og oversatte den til en kategori av mange identiteter.

De mange identitetene vet man likevel for lite om i dag til å forvalte dem hver for seg. I forvaltningen forholder man seg fortsatt til samlekategorien ’norsk kysttorsk’.

Side: 377

Den truede kysttorsken

Med torskens klarere identitet økte forskernes bekymringer om den. Den totale biomasse kysttorsk ble i 1999 vurdert som den laveste noensinne, og bare halvparten av biomassen i 1995 (ICES, 2001a: 9). Det ble kommentert at bestandsstatus var langt fra optimal, rekrutteringen var synkende og svært lav i 1999. Den totale biomasse ville fortsatt synke og bestanden minke i minst tre–fire år med mindre fisket ble redusert betraktelig. Definisjonen av «betraktelig» kom i en senere rapport dette året:

For å gjenoppbygge gytebestanden til 1999-nivå, må fiskedødeligheten reduseres til nær null (ICES, 2001b: 11).



Dette var første gang ICES ga råd om norsk kysttorsk. Og det var et drastisk råd. Men det fikk ikke umiddelbare konsekvenser. Fisket ble ikke begrenset. Igjen kan vi forstå hendingene i lys av de konsekvenser reduksjon i kvote har i samfunnet. Et fiske i størrelsesorden ’nær null’ ville innebære stopp i kystfisket. Det er det vanskelig for en fiskeriminister å være ansvarlig for. Det trengs gode argumenter og støttespillere for slike valg.

Forskerne gjorde jobben med å finne nødvendige støttespillere. I 2002 presenterte de første gang forslag til referansepunkter for hva bestanden kunne tåle av fiske. En «Blim» på 100 000 tonn og en «Bpa» på 164 000 tonn var tall som skulle representere henholdsvis en minimumsverdi for den mengde kysttorsk som burde svømme i havet for at bestanden skulle sikres fortsatt rekruttering, samt et mål på bestandsstørrelsen i et føre-var-perspektiv (ICES, 2002: 13). Virkeligheten i 2001, med en gytebestand målt til 54 000 tonn, var altså langt under de bærekraftige tålegrensene. Og i årene som fulgte fortsatte fors-kerne å presentere kritiske prognoser. Fisket burde reduseres betraktelig, og i 2004 var rådet en gjenoppbyggingsplan. Det stod så dårlig til med kysttorsken at den måtte gjenoppbygges.

De politiske vedtakene var som nevnt i utakt med forskernes anbefalinger. Men i 2004, når forskerne alarmerte om gjenoppbygging, ble fiskeinnsatsen redusert. Kvota ble halvert fra 40 000 tonn til 20 000 tonn. Denne situasjonen har vedvart i årene etter 2004. Det har også blitt innført andre reguleringer i fisket som regulering av redskapsbruk, områdebruk, båtstørrelse, fritidsfiske etc., men det fiskes fortsatt kysttorsk.

Det hører med til historien at murmansktorsken fikk en annen skjebne. Murmansktorsken fikk aldri noen W’td Index eller Est’d SQC. Både ’Murmansktorsk’ og ’Norsk kysttorsk’ er forvaltningskategorier, men identiteten til den norske kysttorsken som en reell fisk i havet ble sterkere enn murmansktorskens. Skaleringsundersøkelser, genetiske studier og vektede indekser er

Side: 378

inskripsjoner og oversettelser som ga den norske kysttorsken en styrke som ikke ble murmansktorsken til del. Ironisk nok var det de 44 sidene med figurer og tabeller på papir som flyttet den norske kysttorsken fra kategorien ’papirfisk’. Murmansktorskens manglende tekster gjør at den fortsatt er den ’papirfisk’ som den var i 1975, da den først ble definert i forvaltningssammenheng. Og den forvaltes fortsatt på samme måte. Den har identitet i de politiske forhandlingene om kvoter i den norsk-russiske fiskerikommisjonen, men ICES gir ingen råd om murmansktorsk. I ICES-sammenheng tok den norske kysttorsken farvel med murmansktorsken allerede i 1998. Inntil da het det kapitlet i arbeidsgrupperapporten som omhandlet kysttorsk «Coastal Cod in Subarea I and II». I 1998 ble det omdøpt til «Norwegian Coastal Cod in Subarea I and II». Det skal fortsatt samarbeides med russiske forskere om murmansktorsk, sies det. Men i arbeidsgruppesammenheng gjøres det kun analyser av den norske kysttorsken.

Avslutning

Iscenesettelsen av norsk kysttorsk har tatt tid. Det internasjonale havforsk-ningsrådet, som har ansvar for råd i forvaltning av viktige fiskeressurser, lanserte en figur de kalte kysttorsk allerede i 1970. De kalte den ikke ’Norsk kysttorsk’, men de sa det befant seg kysttorsk ved norskekysten, og den levde der hele sitt liv. De beregnet hvor mye norske fiskere fanget av den. Dette formidlet de skriftlig, i en tekst som skulle ha den funksjon at det kunne gis råd til forvaltningen på bakgrunn av den. Min analyse av denne og påfølgende tekster med samme status, har vist tekstenes viktige funksjon i kunnskapsproduksjonen om kysttorsk. Tekstene kan ses som tentative kontrakter som skal binde sammen samfunn og natur. De er tentative fordi det må forhandles om innhold i tekstene om kysttorsken. Den tekst som ble lansert i 1970 ble ikke akseptert. Det skulle mye mer arbeid til for å iscenesette norsk kysttorsk. Og mens en del av arbeidet handlet om å måle og veie natur – tradisjonelle naturvitenskapelige undersøkelser – handlet vel så mye, eller mer, om en mer ukjent del av naturvitenskap, nemlig det å få oppslutning om hvilke handlinger som skal konstituere en kategori i forvaltningen som skal hete ’Norsk kysttorsk’. Arbeidet med å definere disse handlingene, og arbeidet med å få oppslutning, kan leses i tekstene. Det kan leses at kysttorsken måtte få merkelapper som W’td Index og Est’d SQC. Det kan leses at den måtte lukkes inne i sorte bokser med merkelapper som satte lys på noen egenskaper som forvaltningen kunne bruke og satte andre egenskaper i skyggen. Lyset ble satt på en samleenhet som heter ’Norsk kysttorsk’ mens det ble satt skygge på de mange lokale bestander som konstituerer denne ene store bestanden. Med det kan vi si noe om det spørsmål jeg lanserte innledningsvis, om hvor

Side: 379

vidt vi kan spore ontologi-politikk i kunnskaps-etableringen om kysttorsk. Politiske preferanser for iscenesettelse av en natur framfor en annen har gjort seg gjeldende. Det har handlet om å iscenesette naturen kysttorsk som én bestand i stedet for de mange lokale bestander. Slike prosesser har også Asdal (2004) beskrevet med fokus på framvekst av miljøforvaltning som felt og miljø som objekt å forvalte. Asdal kaller sin studie empirisk naturhistorie. Slike historiestudier er viktige. De viser til at virkeligheten er historisk, kulturelt og materielt lokalisert. Kysttorsken er en slik virkelighet. Dens identitet er skiftende over tid. Mye arbeid er lagt ned å i gjøre den robust, og den er mer robust i dag enn for noen år siden. Det er likevel ingen stor spådom å si at om noen år kan den ha en annen form enn dagens. Antagelig vil man enes om referansepunkter for bestandsstørrelse og høsting, og med det gjøre torsken ytterligere stabil i forvaltningsnettverket. Men motstand lurer i kulissene. Oppdrettstorsk representerer et politisk felt som gir næring til forskning om hvilke bestander som inngår i ’norsk kysttorsk’. Havforskerne anbefaler overfor Fiskeri- og kystdepartementet at området Vestfjorden, Lofoten og Vesterålen etableres som en sone uten torskeoppdrett. Begrunnelsen er at dette er viktige gyteområder med «stor genetisk diversitet», og det refereres videre til begrepet «kysttorskbestander», i flertall.5 Videre anbefales restriksjoner på transport av oppdrettsfisk fra sør til nord, og begrunnelsen her handler igjen om genetiske variasjoner i bestandene av torsk, samt å hindre utbredelse av sykdom. Den lille bakterien francisella lever foreløpig kun sør for Stad, og det er viktig å hindre dens videre utbredelse. Kan hende er det oppdrettstorsk som kysttorsk nå må kjempe med for ytterligere å befeste identitet. Og kan hende vil oppdrettstorsk og francisella få betydning for hvordan framtidas kysttorsk iscenesettes.

De framtidige tekstene om kysttorsk kan imøteses med spenning. For det er i disse tekstene vi vil lese kampen om og iscenesettelsen av identitet. Tekstene er som sagt tentative, og jeg har vist at de må forhandles om. Tekstene blir til i forhold hva mottakere av tekst aksepterer. Mottakerne er andre forskere, fiskere og politikere. De to siste gruppene er usynlige aktører i de tekster jeg har analysert i den forstand at de ikke sier noe direkte. Det er forskerne som snakker i rapportene. Men innflytelsen fra samfunnet kan leses inn i forskernes oppmerksomhet – i de politisk-ontologiske valg som får betydning for forskningen. Med det ser vi at teksten konstituerer kysttorsk i en komposisjonsprosess (Callon og Law, 1997). Det var en konflikt i teksten om kysttorsk som var klar på 1970-tallet. Da diskusjonen om kysttorskens natur kom opp igjen på 1990-tallet, fantes en enighet – bevis for reproduktiv isolasjon mellom kysttorsk og annen torsk manglet. På 2000-tallet ble man enige om det motsatte. Politikk og forskning spiller sammen i det å forme den kontrakt som gir forskningen fokus og kysttorsken eksistens. I dette aner vi en spenning i havforskningen der man

Side: 380

dels iscenesetter natur, og dels iscenesetter en forvaltningskategori. Forskningen på kysttorsk i norske fjorder er utført av en rekke studenter og professorer som har kysttorskens natur som fokus. De gleder seg over å forstå mer av dens natur. I dagens vitenskapsbaserte fiskeriforvaltning har deres naturforståelse anvendelse som konstituerende på forvaltningskategorien kysttorsk. Denne er det ICES-organene som uttaler seg om, og her tar man forvaltningsoppdraget alvorlig. Her er man lojale til at forvaltningen ikke kan håndtere en forvaltningskategori av mange lokale norske kysttorsker. Inntil vi har tilstrekkelig kunnskap til å forvalte hver bestand for seg, er dagens strategi bedre enn å ikke forvalte enheten ’norsk kysttorsk’, slås det fast på havforskningsinstituttets hjemmesider (Berg, 2004a). Og hva angår tilstrekkelig kunnskap, handler det om ytterligere mobilisering av allianser og inskripsjoner som gir kysttorsken en enda mer robust identitet. Det kan avslutningsvis sies å være et paradoks at mens dens identitet er i ferd med å bli mer robust, trives den dårlig som natur. I henhold til forskernes modeller er bestanden av norsk kysttorsk redusert fra om lag 330 000 tonn i 1994 til 90 000 tonn i 2003 (Berg, 2004b), og i 2006 står det enda dårligere til. Da vurderes bestanden til å være 39 000 tonn (ICES, 2007b) – 1000 tonn mindre enn det som var kvote da kysttorsken var en ’papirfisk’.

Referanser

Aftenposten.no (2002) http://www.aftenposten.no/dyr/article373382.ece

Asdal, K. (2004) Politikkens teknologier. Produksjon av regjerlig natur. Miljøhistorie som politikk- og vitenskapshistorie. Oslo: Unipub.

Berg, E. (1991) Forvaltning av en fjordressurs av torsk (Gadus morhua L.) som beskattes med garn. Fiskerikandidatoppgave. Tromsø: Norges Fiskerihøgskole.

Berg, E. (2004a) Norsk kysttorsk – historie og fremtid http://www.imr.no/aktuelt/nyhetsarkiv/2004/april/norsk_kysttorsk__historie_og_fremtid

Berg, E. (2004b) ’Norsk kysttorsk’, Havets ressurser 2004, s. 121–123. Bergen og Tromsø: Havforsk-ningsinstituttet. http://www.imr.no/__data/page/4631/5.1_Norsk_kysttorsk.pdf

Callon, M. (1986) ’Some Elements of a Sociology of

Side: 381

Translation: Domestication of the Scallops and the Fishermen of Saint Brieuc Bay’, i J. Law (red) Power, Action and Belief: A new Sociology of Knowledge? (s. 196–233). Sociological Review Monograph. London: Routledge & Kegan Paul.

Callon, M. (2002) ’Writing and (Re)writing Devices as Tools for Managing Complexity’, i J. Law og A. Mol (red) Complexities. Social Studies of Knowledge Practices (s. 191–218). Durham og London: Duke University Press.

Callon, M. og Law, J. (1997) ’After the Individual in Society: Lessons on Collectivity from Science, Technology and Society’, Canadian Journal of Sociology 22: 165–183.

Eliassen, J.E., Ahlquist, I., Sundet, J.H., Berg, E., A. Lørstrand, D.T. Jespersen, S. Skreslet og S.H. Rubach (1993) Coastal and Fjord Resources off Finnmark and Troms Counties, Norway, Based on the 1992 Survey. Rapport 9/1993. Tromsø: Fiskeriforskning.

Eliassen, J.E., Sundet, J.H., Ahlquist, I., Berg, E., Skreslet, S., Richardsen, W., Lyshoel, E. og Jespersen, D.T. (1994) Coastal and Fjord Resources off Nordland and Southern Troms Counties, Norway, Based on the 1993 Survey. Rapport. Tromsø: Fiskeriforskning.

Eliassen, J.E., Sundet, J.H., Berg, E., Ahlquist, I., og Skreslet, S. (1995) Coastal and Fjord Resources off Trøndelag and Møre, Norway, Based on the 1994 Survey. Rapport. Tromsø: Fiskeriforskning.

Eriksen, I.A. (1996) Beregning av torskeressursen i Tanafjorden i Finnmark. Fiskerikandidatoppgave. Tromsø: Norges Fiskerihøgskole.

Fevolden, S.E. og Pogson, G.H. (1996) A Highly Dia-gnostic Nuclear DNA-marker for Distinguishing between Norwegian Coastal and Northeast Arctic Populations of Atlantic Cod, ICES CM 1996/G: 24. 9 pp.

Gordon, H.S. (1954) ’The Economic Theory of a Common-Property Resource: the Fishery’, Journal of Political Economy 62: 124–142.

Holm, P. (1996) ‘Fisheries Management and the Domestication of Nature’, Sociologia Ruralis 36: 177–188.

Holm, P. (2001) The Invisible Revolution: the Construction of Institutional Change in the Fisheries. Ph.D.-avhandling. Tromsø: Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Holm, P., Rånes, S.A. og Hersoug, B. (1998) ’Creating Alternative Natures: Coastal Cod as Fact and Artifact’, i D. Symes (red) Northern Waters: Management Issues and Practice (s. 79–89). Oxford: Fishing News Books.

ICES (1970) Report of the Meeting of the North-East Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1970/F: 2.

ICES (1971) Report of the North-East Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1971/F: 3.

ICES (1975) Report of the North-East Arctic Fisheries -Working Group. ICES Doc. C.M.1975/F: 6.

ICES (1976) Report of the North-East Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1976/F: 10.

ICES (1990) Report of the Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1990/Assess: 4.

ICES (1994) Report of the Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1994/Assess: 2.

ICES (1996) Report of the Arctic Fisheries Working Group. ICES Doc. C.M.1996/Assess: 4.

ICES (2001a) Advisory Committee on Fisheries Manage-ment. Report of the Arctic Fisheries -Working Group. ICES C.M. 2001/ACFM: 02.

ICES (2001b) Advisory Committee on Fisheries Manage-ment. Report of the Arctic Fisheries -Working Group. ICES C.M. 2001/ACFM: 19.

ICES (2002) Advisory Committee on Fisheries Manage-ment. Report of the Arctic Fisheries -Working Group. ICES C.M. 2002/ACFM: 18.

ICES (2007a) ICES Advice 2007, Book 3, Norwegian Coastal Cod (Subareas I and II).

ICES (2007b) Advisory Committee on Fisheries Manage-ment. Report of the Arctic Fisheries -Working Group. ICES Report AFWG 2007, ACFM: 16.

Johnsen, J.P. (2004) ’Latour, natur og havforskere – hvordan produsere natur?’, Sosiologi i dag 34: 47–67.

Latour, B. (1987) Science in Action. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Law, J. (1999) ’After ANT: Complexity, Naming and Topology’, i J. Law og J. Hassard (red) Actor Network Theory and After (s. 1–15). Oxford: Blackwell Publish-ers/The Sociological Review.

Law, J. (2004) After Method. Mess in Social Science -Research. London og New York: Routledge.

Luke, T. (1999) ‘Eco-Managerialism: Environmental Studies as a Power/Knowledge Formation’, i F. -Fischer og M.A. Hajer (red) Living With Nature. Envi

Side: 382

ronmental Politics as Cultural Discourse (s. 103–121). Oxford University Press.

Mork, J. (1987) ’Torskens utbredelse, vandringer og genetiske struktur’, Ottar 17–25. Tromsø: Tromsø Museum.

Mork, J. og Giæver, M. (1999) ’Genetic Structure of Cod along the Coast of Norway: Results from Isozyme Studies’, SARSIA 84: 157–168.

Myklebust, R.B. (1996) ’Vitenskapsantropologi, filosofi og «vitenskapsøkologi»’, Etterord i B. Latour, Vi har aldri vært moderne (s. 201–220). Oslo: Spartacus Forlag.

Rollefsen, G. (1933) ’The Otholiths of the Cod’. FiskDir. Skr. Ser. Havunders., Vol. IV, No. 3, Bergen.

Schaefer, M.B. (1954) ’Fisheries Dynamics and the Concept of Maximum Equilibrium Catch’, i Sixth Annual Proceedings of Gulf and Caribbean Fisheries Institute 1953 (s. 1–11).