Abstract:

This article deals with how elderly people assess and reflect upon housing and moving. Moving has become an increasingly important issue among the elderly owing to the fact that today many elderly have considerable housing equity. They also have the opportunity to enjoy a relatively long period of retirement without serious illness and subsequent frailty. The article presents two different perspectives on the elderly’s own assessments about moving and housing issues related to retirement. One is a market-oriented approach in which the focus is on the elderly’s preferences interpreted as financial actions and transactions. An alternative perspective departs from the ideas of late modernity and the risk society and conceptions of place in this perspective. Changes related to the individual’s relations to the local are often highlighted as a significant part of the theory of the late modern society. Central to this theory is the conception that feelings of belonging are not just defined by the local. In theories of modernity the notion of individual choice is crucial. Windows of opportunity are not just determined by previous experiences or phases of life. Identities of place are continuously constructed and interpreted and never taken for granted. Against the background of results from a study based on interviews with elderly people between the ages of 65 and 68, I argue for a third perspective in order to gain a better understanding of the elderly’s own assessments of their housing preferences when they are retired. I emphasise the importance of place identity and place belonging, and argue that the elderly themselves actively seek to secure personal ties and connections with well-known places. My study shows that the elderly apply previous life experiences as points of departure when reflecting on the future. When reflecting on future housing and moving choices it is essential to be able to sustain established connections and affiliations with particular places.

Keywords:Young elderly, housing, mobility, late modernity, place identity

Side: 364

Innledning

Bolig og flyttespørsmålet blant eldre er blitt et tema ikke bare på grunn av behov for flytting og endring i boligsituasjonen når skrøpelighet oppstår, men også på grunn av at mange i dag har mulighet til en relativt lang pensjonist-tilværelse uten alvorlig sykdom med påfølgende skrøpelighet og betydelig boligkapital. I denne artikkelen presenteres to ulike perspektiver på det å skulle forklare og forstå de vurderinger eldre selv gjør omkring bolig- og flyttespørsmålet som pensjonist. Det ene perspektivet representerer en markedsorientert tilnærming der hovedforklaringen er på de vurderinger og valg eldre gjør omkring økonomiske transaksjoner. Det andre teoretiske perspektivet er representert ved teorien om det senmoderne samfunnet eller risikosamfunnet, og oppfatninger her om stedets betydning. Med bakgrunn i resultater fra en studie basert på samtaleintervju med eldre mellom 65 og 68 år, argumenterer jeg for et tredje perspektiv for å forstå de vurderinger eldre gjør omkring boligsituasjonen som pensjonist. Jeg argumenterer for å legge vekt på stedets betydning og stedstilknytningen, men har som utgangspunkt at stedstilknytning er en aktiv prosess der eldre selv søker å sikre tilknytning til kjente steder.

Min hensikt med artikkelen er to delt. Jeg legger fram de to perspektiver for forståelse av eldres vurderinger omkring bolig og flyttespørsmål og argumenter på grunnlag av min studie for et perspektiv som tillater å inkludere stedets betydning. Videre bruker jeg resultater fra min studie til å argumentere for det tredje perspektivet. Jeg viser at eldres stedstilknytning ikke må forståes som enten på den ene siden som en rotfast tilknytning der eldre selv ikke tenker over andre framtidige mulige bosteder eller på den andre siden at stedsidentitet ikke er avgjørende for framtidige boligvalg. Jeg viser at de som har deltatt i min studie bruker tidligere liv som avsett for å reflektere over livet fremover. I refleksjoner omkring framtidige bolig- og flyttevalg blir det essensielt å få mulighet til å ta vare på etablerte stedstilknytninger.

Artikkelen er inndelt i fire hoveddeler. I første del presenterer jeg den markedsorienterte tilnærmingen slik den er brukt i boligpolitikken og i forsking omkring boligvalg blant eldre. For å vise mulige andre perspektiver på hva som regulerer de bolig- og flyttevurderinger eldre gjør, redegjør jeg for resultater fra en studie av eldres syn på framtidige bolig- og flyttespørsmål. I den andre delen tar jeg derfor for meg resultater fra denne studien. Studien baserer seg på samtaleintervju med 28 eldre mellom 65 og 68 år omkring vurderinger, tanker og ønsker de har for framtidig boligsituasjon. Deretter viser jeg hvordan teorien om det senmoderne samfunnet oppfatter og forklarer individers forhold til stedet. Avslutningsvis drøfter jeg denne teorien i lys av egne resultater.

Side: 365

Markedsorienterte tilnærminger for å forstå eldres syn på bolig og flyttespørsmål

I de siste tiårene har markedsorienterte tilnærminger blitt sentrale i utformingen av boligpolitikken. Tendensen er felles for mange vestlige land. Flere har beskrevet utviklingen der markedsorienterte tilnærminger har fått en sentral plass i boligpolitikken (Van Vliet, og van Weesep 1990, Withhead 2003). Vi kan også se denne tendensen til vekt på økonomiske aspekter og markedsorienterte tilnærminger i utredninger og forskning som tar opp spørsmål som har med eldres boligforhold å gjøre (NOU 2002:2). Boligbehov blir synonymt med de subjektive preferanser til «markedsaktørene» slik de kommer til syne på boligmarkedet.1 At en stor andel av dem som når pensjonsalderen i dag, har betydelig boligkapital, gjør likevel at denne type tilnærminger oppfattes som aktuelle. Andelen eldre som eier sin egen bolig, har økt både i Norge og mange andre vestlige land. Det at eldre som gruppe rår over en betydelig boligkapital, har ikke gått ubemerket hen, verken i forskningen eller i offentlige utredninger. Oppmerksomhet på spørsmål omkring boligkapital, hvordan eldre forholder seg til boligkapitalen og hva eldre gjør med den, har fått en betydelig plass i studier som tar for seg eldres finansielle situasjon (National Research Council 2001). For Norges del – som for mange andre land – har dette vært en ønsket utvikling at befolkningen skal eie sin egen bolig. Alle skulle få muligheten til å eie sin egen bolig, ikke bare middelklassen og de best stilte.

Eksempel på oppmerksomhet rundt dette spørsmålet ser vi i boligpolitiske dokumenter fra 1990-tallet. I en offentlig utredning fra 1997 redegjøres det for ulike metoder som kan gjøre det mulig for eldre «å spise av boligformuen»: Å flytte til en leiebolig, skaffe seg en mindre bolig, anvende boligformuen uten å selge boligen, og selge boligen for å anvende boligformuen, men fortsatt ha borett, er metoder som nevnes (NOU 1997:17).

Også i NOU fra 2002 «Boligmarkedet og boligpolitikken» er oppmerksomhet rettet mot eldres boligkapital:

«Eldre som ønsker å konsumere sin boligformue uten å selge boligen, kan også oppleve tilgang på kreditt som en skranke, uten at de dermed reelt sett er i en spesielt vanskelig situasjon.» (NOU 2002, 2, :29)
«En annen gruppe som kunne ha behov for å sikre seg mot prisfall er eldre som ønsker å bli boende der de bor, men vil konsumere verdien av boligen før de dør.» (NOU 2002, 2: 54)

Side: 366

Arvespørsmålet er et tema som berøres når eldres boligformue omhandles i norske boligpolitiske dokumenter. Den offentlige utredningen «Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester» (NOU 1997) skriver følgende om eldres holdning til boligformuen og arvespørsmålet:

«Eldre bygger i liten grad ned boligformuen. En stor del overføres ofte til arvinger. Dette gjelder også annen formue. Sannsynligvis har dette mye med holdninger hos de eldre å gjøre.» (NOU 1997,17:130)

Økningen i eldres boligkapital har vært en av forutsetningene for nye ideer i norsk sosial- og boligpolitikk som omhandler skrøpelige eldres situasjon (NOU 1992:1). Fra midten av 1990-tallet fikk skrøpelige eldres boligsituasjon økt og endret oppmerksomhet. En målsetting ble da at eldres boligkapital skulle kunne omsettes til en egnet bolig når eldre har behov for dette. Målet var å sidestille eldre i institusjonsomsorg og eldre som får offentlig hjelp i eget hjem. Uavhengig av boligtype skal finansieringsformen være den samme. En forutsetning for å kunne ha dette som mål, har nettopp vært at så stor andel av eldre i dag har en egen bolig og boligkapital som oppfattes å gjør det mulig å finansiere en egnet bolig også når de er skrøpelig.

Økende andel eldre med boligkapital er et felles vestlig fenomen. Det er derfor ikke bare i den norske boligpolitikken at oppmerksomhet omkring bolig-kapitalen har økt. Internasjonalt finner vi etter hvert en betydelig forskningslitteratur som omhandler problemstillinger som har med eldres boligformue å gjøre. Det ligger utenfor denne artikkelens tema å gi en full oversikt over og vurdering av denne forskningslitteraturen. Her vil jeg likevel vise noen eksempler på problemstillinger som tas opp i denne forskningen og eksempler på både eksplisitte og implisitte forklaringer som er gitt på hvordan eldre forholder seg til boligformuen og flytting.

En beskrivelse som vi finner i forskningen om eldre og deres økonomiske situasjon, er at eldre er «rik på kapital, men fattig på inntekt» («asset rich, but income poor») (Roberts 1998:77) eller «lever for fattig, og dør for rik» («elderly live to poor and die to rich») (OECD 1994 ). Utgangsantakelsen i flere studier er at kapitalressursen som ligger i boligen, kan gi eldre mulighet til flytting, til finansiering av nødvendige omsorgstjenester og til økt forbruk ved å ta opp lån med sikkerhet i boligen (Steinnes og Hogan 1992, Barlindhaug 2002, National Research Council 2001, Ventie og Wiese 1989, 1990, 1991, Reschovsky 1990). Også i studier som tar for seg eldres syn på sparing og faktisk spareatferd, er bolig og boligformuen et element som inkluderes (Bajtelsmit og Bernasek 2001). Som hovedtendens finner en i denne forskningslitteraturen at eldre ikke «bygger ned boligkapitalen» i alderdommen. Det viser en rapport som har

Side: 367

gjennomgått litteraturen (National Research Council 2001), selv om det også finnes undersøkelser med noe motstridende resultat.

De økende mulighetene som boligkapitalen blant eldre gir til arv, er også brakt på bane i forskningslitteraturen (Kotlikoff og Spivak 1997, Altonji mfl. 1997, Stark og Zhang 2000). På samme måte som en i forskningen viser at eldre ikke bygger ned boligformuen, har forskningen vist at eldre sparer til sine barn, selv om det også finnes undersøkelser som setter spørsmålstegn ved denne antakelsen (Megbolugbe mfl. 1997).

Forklaringen som går igjen på hvorfor eldre ikke bygger ned boligformuen eller flytter, er at eldre ikke ser på boligkapitalen som kapital som kan omsettes og brukes (Merrill 1984, Feinstein og McFadden 1989, Venti og Wise 1989, VanderHart 1994). Sitatet under er illustrerende for forklaringer og synspunkt som formidles i denne forskningen:

«Consumer demand for home equity conversion is currently very low and considerably below the private insurance. The marked has the potential to grow because of high right rates of homeownership and amount of home equity among the aged. There are basically barriers to the development of a large market for home equity conversions. First, even if their characteristics are suitable for a home equity conversion, many elderly are still unwillingly «to let go» of their housing wealth. Second, even if the elderly show a greater interest in home equity conversions, the supply of these instruments may remain limited.» (OECD 2000:205)

Flere av de refererte undersøkelsene tar utgangspunkt i forestillinger om livs-faser når eldres bruk av boligformue og flyttinger skal tolkes. Teorier om livs-faser og betydningen av disse er begrepsmessig tiltalende. Et eksempel som kobler livfasetilnærming med en økonomisk tilnærming, er teorien om at det finnes et aldersmessig høydepunkt for «boligkonsum». Eldre som gruppe skulle ifølge denne teorien ha bygd ned sitt boligkonsum. De som ikke gjør dette, beskrives som en gruppe med «over consume» og situasjonen til eldre tilsvarer en situasjon med «substantial disequilibribiu» (Reschovsky 1990). Livsfaseforklaringen tar utgangspunkt i normer for livsfasen som eldre. Avviket fra en oppsatt norm for «boligkonsum» for livsfasen framheves.

Boligkapitalen vil alltid representere rammer som er med å definere det handlingsrommet den enkelte har med tanke på framtidig bolig og flytting. Men det vil være mange andre faktorer som påvirker eldres muligheter, og som dermed også får betydning for bolig- og flytteønsker. Forskningen som er referert ovenfor, kan ha begrensninger når det gjelder å forklare og forstå den betydningen som sosiale tilknytninger og stedstilknytninger har for eldres bolig- og flytteønsker. Når en forståelse av hvordan eldre forholder seg til spørs

Side: 368

målet om flytting skal utvikles, kan det derfor være behov for å supplere det markedsorientert perspektivet.

Hva har betydning for eldres syn på bolig og flyttespørsmålet?2

Jeg finner i min studie at et forskingsperspektiv som har fokus på eldres relasjon til det lokale og til områder omkring boligen må inkluderes når vi skal forklare og forstå yngre eldre syn på bolig og flyttespørsmålet. Studiens analyser viser at det å tenke på og planlegge for framtidig boligsituasjon er en del av framtidsstrategiene til de som har deltatt i min studie. Den økonomiske kapitalen og boligkapital gir handlingsmuligheter. Men for å forstå de vurderinger informantene gjør og de muligheter de har, må et bredere perspektiv på deres framtidige boligsituasjon anlegges. Analysen gir grunnlag for å trekke fram to overordnede generelle dimensjoner som var regulerende for framtidige -flyttestrategiene. For det første sees flytting på som en del av det å legge til rette betingelsene for framtidig liv. Flytting blir sett i forhold til hva som er verdifullt for informantene og hvilke mål de selv har med tilværelsen i dag og videre framover. For det andre er det fundamentalt viktig å skape og sikre sammenheng i tilværelsen. Ønsker for fram-tiden, er begrunnet med det å få til en sammenheng med tidligere tilværelse. Et mangfold av faktorer var av betydning når det gjaldt det å skape tilknytting til tidligere liv, men lokaliseringen av boligen skilte seg ut som spesielt viktig. Vesentlig i det å få til sammenheng med tidligere liv, var muligheten for tilknytning til kjente steder. Derfor var det grunnleggende for eldres framtids- og flyttestrategier at det var mulig å vedlikeholde tilknytning til kjente steder og tilknytninger. Mine informanters prosjekt for framtiden innebærer ikke å løsrive seg fra stedsbånd, men å sikre tilknytning. Disse overordnede dimensjonene er regulerende for de aller fleste. Det å føle seg integrert i det lokale, setter premisser for framtidsvalg. Både fortid, nåtid og tanker om framtiden påvirker den betydningen som stedet tillegges.

Analysene ga videre grunn for å skille mellom de relasjonene informantene har i nabolaget nær boligen på den ene siden, og relasjonen til et større område omkring boligen på den andre siden. Det er tilknytninger til det større området som er av betydning. Hva som er lokalområdet, bestemmes av informantenes etablerte aksjonsradius, det vil si sosiale praksis og bruk av området. Den enkeltes mentale kart er avhengig av tidligere erfaringer og erfaringer med steder hvor de er kjent (Law og Warnes 1982, Wiseman 1980). I storbyen kan det strekke seg utover den delen av byen den enkelte bor i. Opplevelse av tilknytning har derfor med erfaringer og praksis å gjøre.

Informantene er opptatt av den betydningen dette området hadde for dem. Felles for alle var at de ønsket å bevare den relasjonen de i dag har til dette

Side: 369

kjente området. Viktige for tilknytningen til området som alle ønsket å ta vare på, var muligheten til å gå tur i skog og mark, gå å handle og om å delta på aktiviteter. Det handlet også om å kjenne igjen og bli kjent igjen, og å kjenne til områdets historie. Det «å høre til» er ensbetydende med å kjenne til omgivelsene, å ha sosiale relasjoner og oppleve området som sitt område. Den vekten de tilla de etablerte relasjonene de hadde i og til sitt område, må forstås på bakgrunn av at det var en felles oppfatning blant informantene om at de ikke vil føle seg som fremmede. Det var også en felles oppfatning at det ikke er gitt at det er mulig å etablere nye relasjoner i et nytt område. Tanken på å skulle være en fremmed som ikke blir kjent igjen eller ikke kjenner andre, er uønsket. Å flytte fra det kjente innebærer en stor risiko. Det er ikke gitt at de vil oppleve et eventuelt nytt område som sitt. Den risikoen var mine informanter ikke villige til å ta. Den hverdagslige ansikt-til-ansikt-kontakten er viktig. Det å «hilse på» har en sentral plass her. Kanskje er hilsingskontakten noe som er med på å definere informantene som personer som tilhører området (Bauman 1991:53). Det kan også se ut som den gjenkjennelsen og tryggheten som kjente fysiske omgivelser gir, er en viktig faktor. Andre undersøkelser har kommet til samme resultat. En studie fra England fra 1986 basert på dybdeintervju med 67 eldre kvinner, viste at lokaliseringen var sentral for boligvalget (Shove 1999:137).

Min studie viser altså at den tilknytningen som informantene har til sitt område har en annen status og betydning når flytting vurderes enn tilknytningen til selve boligen. Tilknytningen til omgivelsene er for informantene mer grunnleggende. I forskingslitteraturen om hjemmet og hvilken betydning dette har, så defineres ofte hjemmet som synonymt med selve boligen. Dels må dette forklares ved at mye av forskningslitteraturen om hjemmets betydning i vesten har handlet om hjemmets ramme for utforming av privatlivet og om utformingen av boligen og hvilken betydning boligutformingen har for identitet. Derimot hevdes det at i førmoderne tid ble stedet du kom fra identifisert som hjemmet, ikke bare den konkrete boligen (Sommerville 1997:232).

Min studie gir grunn for å legge større vekt på tilhørighet til omgivelsene omkring boligen enn selve boligen, når det er snakk om hva som har innvirking på vurderinger om å flytte og dermed er av betydning for identitetsutforming. Det er i omgivelsene omkring, at eldre «kjenner seg selv best». Selv om mange legger vekt på verdien av å kunne ta vare på boligen og ting her som de verdsetter, vurderer alle det slik at det viktigste er å ha mulighet til å opprettholde kontakt med området omkring boligen. Ulike aspekter ved den hjemlige praksisen i boligen og selve boligen kan være gjenstand for forhandlinger dersom det å gi opp dette gir muligheter for å realisere ønsker de har for framtiden. De er ikke fremmede for å bytte bort verdsatte kvaliteter dersom det gir dem mulighet for å realisere ønsker. De kvalitetene informantene legger vekt på

Side: 370

som verdifulle ved området omkring boligen, er derimot ikke gjenstand for forhandlinger på samme måte som boligkvaliteter. Min studie gir derfor grunnlag for å sette spørsmålstegn ved hvor viktig en bestemt konkret bolig er for individene. Informanten kan ta med seg hjemmet sitt til en ny bolig, gitt at den nye boligen gir rom for det de ønsker seg. Tilhørigheten til stedet – eller stedsidentiteten – er derimot noe som i mindre grad er gjenstand for forhandlinger, og representerer derfor kanskje en mer betydningsfull tilhørighet enn tilhørig-heten til selve boligen

Alle informantene omtaler lokalområdet sitt i positive ordelag. Ingen legger vekt på begrensninger ved lokalmiljøet som for eksempel manglende kulturtilbud som noe som gjør at de vil velge å flytte. De uttrykte at de var tilfreds med de muligheter som miljøet gav til å realisere ønsker. Det er derfor ikke trekk ved området eller byen som uavhengig av den enkeltes egen historie og bakgrunn setter betingelser for flyttevurderingene. Når det handler om hva som avgjør om flytting oppfattes som mulig, er det den enkeltes sosiale praksis og opplevelsen av tilknytning og tilhørighet som blir avgjørende. Den etablerte bruken og følelsen av tilhørighet til området, er det som oppleves som verdifullt.

Også de som tidligere i livet som yngre har flyttet mye legger stor vekt på verdien av å føle tilhørighet. En felles erfaring blant denne gruppen er at det tok tid å opparbeide en følelse av det nye området som sitt. Men det er ikke bare de som har flyttet mange ganger som refererer til og legger stor vekt på det å føle tilhørighet. Dette er også felles for de som har bodd innenfor samme området gjennom hele livet.

Analysen viste at de som velger å flytte og de som velger å bli boende, ikke har totalt ulike ønsker de vil realisere. Intervjuene viste at begrunnelsene for flytting og for å bli boende går langs de samme dimensjonene. Både for den gruppen som har flyttet og de som vurderer å flytte, er det sentralt å ha mulighet til – tross flytting – å opprettholde kontinuitet og unngå brudd i alle sosiale relasjoner. Også de som har valgt å flyttet i eldre år over lengre distanser har hatt muligheten til å vedlikeholde relasjoner til det som hadde vært. Årsaken til dette er at de fra før hadde sosial forankring i i området de har flyttet til. Ingen har valgt å flytte til et område de ikke har hatt noen tilknytning til fra før.

I min studie finnes en gruppe som kan tenke seg å flytte fra eneboligen til en leilighet, men velger å ikke gjøre dette fordi leiligheter i området der de kan tenke seg å flytte til er for dyre. Intervjuene med dem som ikke hadde flyttet, viser at manglende økonomisk kapital i kombinasjon med tilbudet av boliger der de ønsker å bo oppleves som en begrensning i forhold til muligheten for flytting. De opplever større mulighet for å realisere sine idealer for tilværelsen innenfor den nåværende boligen. I min studie er det altså tilbudet på det lokale boligmarkedet informantene selv trekker fram som hovedårsak til at de velger å

Side: 371

bli boende. Informantene peker på det de oppfatter som urimelige priser i boligmarkedet som årsak til at de velger å bli i nåværende bolig. Hvis det skal være noe poeng i å flytte, må de få mer igjen økonomisk. Men dette er med utgangspunkt i at informantene ikke ønsker å få det trangere økonomisk enn det de har i dag; de ønsker ikke å få redusert sitt økonomiske handlingsrom. De vet at det finnes rimelige boliger andre steder, men å flytte til et sted uten tilknytning er ikke noe aktuelt alternativ.

I mitt materiale har det ikke vært grunnlag for å identifisere særlige ønskemål som er knyttet til spesielle bakgrunnskjennetegn som kjønn, bosted eller sivilstand. Heller ikke er det en type framtidsstrategier som går igjen hos informanter med en spesiell bakgrunn. Ingen kan karakteriseres som rotfaste og tradisjonelle uten eksplisitte framtidsstrategier, og det er heller ingen som er løsrevne fra konteksten de har levd innenfor og som gir uttrykk for framtidsstrategier uavhengig av det som har vært. Alle er bevisst sin tilknytning til stedet og verdien av denne. Å være bevisst denne betydningen er også en forutsetning for muligheten til å ta vare på kvalitetene de verdsetter ved området. Blant mine informanter er det ingen forskjell mellom dem som har hatt tilknytningen gjennom flere generasjoner til et område og de som har kortere botid i sitt område. Det er dagens tilknytning som framheves, ikke tidligere familietilknytning eller tilknytninger som ligger lenger tilbake i tid. Det å ha kjennskap til og være en del av hjemplassens nære historie, er et sentralt element i det å føle seg integrert.

Sesongmigrasjon er en ønskelig tilpasningsstrategi som tillater de eldre som har deltatt i denne studien å ta vare på det som har vært verdifullt for dem ved hjemmet og som gir det avbrekket de ønsker et annet sted. For mange var muligheten til sesongmigrasjon en svært vellykket strategi og representerte den type flytting de ønsket seg. Sesongmigrasjon gjorde det mulig å holde kontakt med sitt opprinnelige miljø, samtidig som de hadde mulighet til å dyrke fritidsinteresser og reise. Lignende resultater er påvist i andre land (Sulivan 1985, Martin m. fl. 1987, Longino 1979, 1986, 1990, 1992, Longino og Marshall 1990:229, Longino mfl. 1991).

Identitet og sted i teorien om det senmoderne samfunn

Bevissthet og oppmerksomhet omkring stedets betydning som en del av bredere oppmerksomhet omkring hvem vi er og hva som bestemmer vår opplevelse av steder, er tydelig i mange samfunnsfaglige studier i dag. En alternativ tilnærming til en markedstilnærming som har oppmerksomhet nesten ensidig på boligkapital for å forstå vurderinger omkring bolig og flyttespørsmålet eldre gjør, finner vi i teorien om det senmoderne samfunnet og antakelser her

Side: 372

omkring stedets betydning for konstruksjon av identitet. Nettopp endringer i individers relasjon til det lokale trekkes fram som et sentralt element ved senmoderne samfunn i denne teorien. Tradisjonelt har begrepet «lokalmiljø» blitt knyttet til et særegent sted. Lokalmiljøet var ensbetydende med en felles kultur og felles verdier der det lokale hadde stor betydning for individene. Identitet var knyttet til det lokale.

Sentralt i teorier om det moderne samfunnet er oppfatningen av individenes tilhørigheter som ikke lenger bare bestemmes av det lokale. Modernitets-teorier har valgmuligheter i fokus. Det du er og hva du skal gjøre, er ikke bestemt av forutgående hendelser eller den fasen av livet som du er i. Mulig-hetene er åpne for alle. Stedsidentitet blir kontinuerlig konstruert og fortolket og ikke tatt for gitt. Endringer i stedstilknytning er en viktig årsak til at individer ikke forholder seg til spesifikke tradisjoner og normer, men forholder seg refleksivt til både samfunnsstrukturen og egne tidligere oppfatninger (Lash 1994:115–116). Det lokale setter ikke lenger betingelser for tilhørigheten. Globalisering med forsatt økende mobilitet, ytterligere økende informasjonsstrømmer, hyppige endringer og redusert stabilitet påvirker vår oppfatning av omgivelsene. Det særegne ved det senmoderne samfunnet sammenlignet både med det førmoderne samfunnet og industrisamfunnet, er refleksjon over samfunnsstrukturer og samfunnsendringer og omkring egen posisjon og eget liv, også når det gjelder forholdet mellom individet og det lokale.

Giddens har mer spesifikt utviklet en teori om stedsidentiet i det senmoderne samfunnet. I hans teori er ontologisk sikkerhet et sentralt begrep. I følge Giddens er det særlig noen aspekter som er viktige i denne forbindelse , og alle disse har betydning for forståelsen av sted og lokalitet. For det første er det oppsplitting av tid og rom (separation of time and space). Tid og rom har betydning for hvordan sosiale systemer skapes og utvikles og har betydning for identitetsforming og stedstilknytning i alle samfunn (Giddens 1984). Giddens karakteriserer samfunn ut fra lav – eller høy tid/rom utstrekning. I tradisjonelle samfunn foregår interaksjon ansikt til ansikt, på samme tid og i samme rom. I det senmoderne samfunnet løftes individene ut av den tradisjonelle tilknytningen til stedet, og det skjer på en rekke måter og ved hjelp av nye kommunikasjonsformer. Hele denne prosessen er en prosess som gjør at vi kan forbinde det lokale og det globale. Nå foregår ikke all interaksjon på samme tid og sted, men i økende grad på tvers av tid og sted. Med utgangspunkt i ideen om oppsplittingen mellom tid og rom, introduserer Giddens det viktige begrepet løsrivningsmekanismer (på engelsk: «disembedding mechanisms»). Dette innebærer at sosiale relasjoner løftes ut av lokale kontekster og institusjoner ved hjelp av bestemte mekanismer og prosesser. Giddens peker spesielt på det han med en fellesbetegnelse kaller abstrakte systemer. Abstrakte systemer omfatter i Giddens termino

Side: 373

logi både typiske ekspertsystemer som bank- og transportsystemer som vi i økende grad omgir oss med, og symbolske medier, typisk eksempel er penger. Det typiske ved abstrakte systemer er at de ikke har noen spesifikk lokalisering, men fungerer uavhengig av og på tvers av tid og sted. Slike abstrakte systemer kan gjøre livet lettere for oss, men innebærer også at oppsplittingen mellom tid og rom blir enda mer omfattende og systematisk. Steder fjernt fra hverandre blir knyttet sammen på nye måter. Institusjoner og sosiale relasjoner som tidligere var stedbundne og lokale blir globale og allestedsnærværende.

Begrepet om institusjonell refleksivitet er sentralt for å forstå hvordan teorier om senmodernitet forstår grunnlaget for identitetskonstruksjon og stedstilknytning i våre senmoderne samfunn. Giddens (og også Beck med sitt begrep refleksiv modernitet) legger vekt på at dagens mennesker reflekterer over sine liv på andre og nye måter sammenliknet med tradisjonelle samfunn. Der man i tradisjonelle samfunn i stor grad satte sin lit til tradisjoner og etablerte forståelsesformer, er man i senmoderniteten mer systematisk refleksiv ved at man ikke bygger på tradisjonelle forestillinger og vaner, men kan reflektere selvstendig basert på kritiske vurderinger av tilgjengelig informasjon og kunnskap og i møte med de store krav til tilpasning og fleksibilitet som våre senmoderne samfunn stiller. Begrepet individualisering beskriver den samfunnsmessige utviklingsprosessen som resulterer i tap av tradisjoner som handlingsregulerende. Individualisering er ikke ensbetydende med individualisme, enten i form av at individene tenker på seg selv, er egoistiske eller at individene frigjøres. Begrepet henspeiler heller ikke på det å være autonom (Wærness 1993, Beck 1997). Individualisering er en konsekvens av detradisjonalisering og betyr desintegrasjon av tidligere eksisterende sosiale former. Individene i det senmoderne samfunnet legger på denne måten grunnlaget for sin egen livs-plan eller løp. Selv-identitet må skapes og gjenskapes for å møte de krav på fleksiblitet som det moderne samfunnet stiller. Giddens mener individet konstant prøver å skape en koherent, meningsfylt narrativ, snarere enn en stabil identitet.

Giddens mener at denne prosessen der individene selv må skape og gjenskape sin identitet relatert til krav om tilpasning, oppsplitting av tid og rom og tilpasning til abstrakte systemer, har stor betydning for stedsidentiteten. Prosessen kan føre til ontologisk usikkerhet, det vil si en grunnleggende usikkerhetsfølelse som skapes fordi folk har liten eller ingen forståelse av de prosesser som innvirker på deres dagligliv og på hvem de er og hvor de hører til. I det før-moderne samfunn var ontologisk sikkerhet opprettholdt gjennom ansikt til ansikt kontakt, innenfor slektskapssystemet på konkrete steder. Begrepet ontologisk sikkerhet refererer seg til følelsen av orden og kontinuitet som individer forsøker å opprettholde i dagliglivet. Giddens hevder vi har et (iboende, medfødt) behov for grunnleggende (ontologisk) sikkerhet (Giddens, 1991:243).

Side: 374

Dette gjelder både begivenheter i våre nære omgivelser og begivenheter som vi ikke direkte angår oss. Ontologisk sikkerhet gir oss et rammeverk som vi kan fungere innenfor og har i bredeste forstand å gjøre med om folk finner mening i tilværelsen. Den tryggheten som dette representerer, har ifølge Giddens med psykologiske aspekt og med: «å være eller uttrykt fenomenologisk: væren i verden». Men det er snarere et emosjonelt fenomen enn et kognitivt, og det er forankret i det ubevisste. (Giddens 1997:71).

Giddens ser det som viktig å kunne opprettholde en følelse av ontologisk sikkerhet. De daglige rutinene reproduserer og er dermed trygghetsskapende. Disse rutinene er gjerne lokale og stedbundne, og knyttet til hjemmet. Giddens ser den private sfære og hjemmet som et sted der folks grunnleggende sikkerhetssystem kan gjenvinnes. Slik blir konstruksjon av stedsidentitet en kompleks prosess hvor nettopp oppsplitting av tid og rom og ulike løsrivningsmekanismer spiller en nøkkelrolle for å forklare betingelsene for hvordan stedsidentitet konstrueres.

Diskusjon

Teorien om ontologisk sikkerhet og hvordan dette innvirker på stedstilknytning og identitet i er kritisert fra flere hold. Særlig er det reist kritikk som er inspirert av mer post-modernistiske og post-strukturalistiske ideer og teorier. Sosiologen John Urry (1995, 1997) har i mange egne arbeider og i samarbeid med Scott Lash (Lash og Urry 1994) kritisert Giddens for å legge for liten vekt på subjek-tiviteten og aktørene og for mye vekt på strukturnivået i beskrivelse av stedets betydning. Giddens påpeker at individenes dagligliv preges av gjentakelse og rutiner og de rutiniserte handlingene knyttes til tid-rom dimensjonen. For Giddens er det rutiniserte ved menneskelig handling fundamentalt og avgjørende som en trygghetsskrapende faktor. John Urrys, hovedkritikk handler om Giddens behandling av tid-rom-dimensjonen som en strukturerende ressurs. Denne dimensjonen behandles primært som en strukturell egenskap ved samfunn og de virkningene dette har på menneskelig handling. Individet og subjektiviteten får dermed, i følge Urry, for svak betoning på bekostning av strukturene. Individets handlingsmuligheter får for liten plass. Urry mener derfor at stedets betydning for identiteten er for lite utforsket i den senmoderne teorien til Giddens, og at han setter spørsmålstegn ved om rom/tid utstrekningen slik den utlegges av Giddens er et egnet verktøy for å forstå stedets betydning for identitet (Urry 1995).3

Min studie gir støtte til antagelsen om at individet både har fått et krav om og en mulighet for refleksjon i forhold til å forme livet fremover. Men den støtter ikke antagelsen om at individene løsrives fra stedsbånd. I stedet viser den at

Side: 375

individer selv aktivt søker å vedlikeholde tilknytninger til steder der de opp-lever tilhørighet. Denne prosessen med å vedlikeholde tilknytninger er ingen ubevisst prosess, men er en prosess der eldre reflekterer omkring stedets betydning for dem og legger vekt på å sikre de etablerte tilknytningene. Min studie viser at individualiseringsteorien (hvor altså teoretikere som Beck, Giddens, Bauman og Lash inngår) derfor ikke må forstå detradisjonalisering i form av oppløsning av bindende tradisjoner og oppbrudd med tidligere liv. De som har deltatt i min studie bruker tidligere liv som avsett for å reflektere over livet fremover. Her er stedstilknytningen viktig å framheve som noe som er en sentral del av vurderinger og tanker om bolig og flytting. Konsekvensene av et mulig flyttevalg vurderes i forhold til erfaringer. Å handle uten å kjenne konsekvensen av mulige alternativer er ingen ønskelig handlingsmåte blant mine informanter. De bygger videre på veier de tidligere har gått opp. Forestillinger om mulige levemåter i ukjente fremmede settinger styrer ikke framtidsplanene. De bygger på egne erfaringer og lokale praksiser. Disse blir gitt forrang som regulerende i flyttevurderingene, ikke muligheten til valg av nye og ukjente steder og aktiviteter. Det er heller ikke gitt at en vet hva som vil bli bra i fram-tiden, heller ikke hva en vil. Vellykket flytting har å gjøre med å ha hatt mulighet til å kunne være klar over konsekvensen av flyttevalget for egen del. I denne prosessen blir det viktig å ta vare på de etablerte stedstilknytninger.

Konklusjon

Markedsperspektivet må ikke avises, men min studie gir grunn for å peke på stedsidentitet som et perspektiv som kan supplere markedsperspektivet. Stedsidentiteten er sentralt for å forstå de flytte- og boligvurderinger eldre gjør. Ensidig vektlegging av økonomiske ageringer eller på flyttebevegelser gir begrenset innsikt i og forståelse for hva som betinger flytting og hvordan eldre forholder seg til flyttespørsmålet. Når vi som her skal søke å forstå eldres relasjon til bolig- og flyttespørsmål, må vi supplere med et perspektiv som inkluderer en forståelse av deres muligheter i en bredere samfunnsmessig ramme. Hvordan eldre relaterer seg til framtiden, har å gjøre med andre sosiale institusjoner, som familie og velferdsstatlige ordninger. De har mange ulike relasjoner og tilknytninger for eget liv. Økonomisk fristilling og de muligheter dette gir, er viktig, men det er også andre rammer og ressurser som setter betingelser for hvordan de handler. Her er stedstilknytningen en viktig faktor.

Min studie støtter heller ikke antagelsen fra individualiseringstesen om at individene løsrives fra stedsbånd, og viser at denne teorien behandler stedstilknytning for overflatisk. Stedstilknytninger spiller en sentral rolle og får avgjørende betydning i vurdering av flytting blant denne aldersgruppen. Stedsbånd

Side: 376

blir ikke uviktig. Flytting for denne gruppen handler ikke om å velge nye framtidige livsstiler uavhengig av tidligere liv, tradisjoner, og sosiale betingelser. En sentral del av vurderingene omkring flytting handler om ha mulighet til å ferdes i kjente omgivelser og ha mulighet til å vedlikeholde sosiale bånd og familierelasjoner.

Giddens teori om ontologisk sikkerhet legger vekt på at stedet har betydning, men framhever stedstilknyting som en passiv prosess. Min studie viser at stedstilknytning ikke er en enkel funksjon av omgivelser, strukturer, ressurser eller historien, men skapes, videreutvikles og reproduseres som en aktiv prosess gjennom dagligdagse rutiniserte praksiser. I denne prosessen søker individer selv aktivt å vedlikeholde tilknytninger til steder der de opplever tilhørighet.

Side: 377

Litteratur

Altonji, Joseph G., Hayashi, Fumio og Kotlikoff, Laurence J. (1997): «Parental Altruism and Inter Vivos Transfers: Theory and Evidence.» Journal of Political Economy, desember 1997, 105(6), s. 1121–1166.

Beck, Ulrich (1997): Risiko og frihet. Bergen: Fagbokforlaget.

Bajtelsmit, Vickie L. og Bernasek, Alexandra (2001): Risk Preferences and the Investment Decision of Older Americans. Colorado: ARP Public Policy Institute.

Barlindhaug, Rolf (2002): Mobility and Housing Consumption among the Elderly. Paper to be presented at the ENHR conference «Housing Cultures – Convergence and Diversity» Wien, 1.–5. juli 2002.

Bauman, Zygmunt (1991): Modernity and Ambivalence. Cambridge: Polity Press.

Feinstein, Jonathan og McFadden, Daniel (1989): The Dynamics of Housing Demand and the Elderly: Wealth, Cash Flow and Demographic Effects. I Wise, David A. (red.)The Economics of Aging. 55–91. Chicago: University of Chicago Press.

Giddens, Anthony (1997): Modernitetens konsekvenser. Oslo: Pax Forlag A/S.

Giddens, Anthony (1991): Modernity and Self Identity: Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge: Polity Press.

Giddens, Anthony (1984): The Constitution of Society. Cambridge: Polity Press.

Kotlikoff, Laurence J. og Avia Spivak, (1981): «The Family as an Incomplete Annuities Market» Journal of Political Economy, 89 (2), April 1981, 372–91.

Lash, Scott (1994): Reflexivity and its Doubles. I Ulrich Beck, Anthony Giddens og Scott Lash (red.) (1994): Reflexive Modernization. Politics, Tradition and Aesthetics in the Modern Social Order. Cambridge: Polity Press.

Lash, Scott og Urry, John: (1994): Economies of Signs and Space. London: SAGE publications.

Law, C.M. og A.M. Warnes (1982): «The Characteristics of Retired Migrants». I: Herbert, D.T. og Johnston, R.J. (red.): Geography and the Urban Environment, Volum II, Wiley: Chichester. 175–222.

Longino, Charles F. jr. (1979): Going home: Aged Return Migration in the United States 1965–1970. I: Journal of gerontology. No. 34. 736–745.

Longino, Charles. F. jr. (1986): Personal Determinants and Consequences of Independent Housing Choice. I Newcomer, Robert J. Lawton, Powell og Byerts, Thomas, O. (red.): Housing in an Aging Society. 83–93. New York: Van Nostrand Reinhold.

Longino, Charles F. jr. og Victor W. Marshall (1990): North American Research on Seasonal Migration. Aging and Society, 10, 1990, 229–235.

Longino, Charles F. jr. (1990): Retirement Migration Streams, Trends and Implication for North Carolina Communities. Journal of Applied Gerontology, 9. 393–404.

Longino, Charles F. jr., Marshall, Victor W., Mullins, Larry, C. og Tucker, Richard D. (1991):On the Nesting of Snowbirds: A Question About Seasonal and Permanent Migrants. The Journal of Applied Gerontology. Vol. 10. No. 2, juni 1991. 157–168.

Longino, Charles F. jr. (1992): The forest and the trees: micro-level considerations in the study of geographic mobility in old age. I: Rogers, Andrei, Frey, Willam, H. Philip Rees, Speare, Alden jr. og Warnes, Anthony M. (red.): Elderly Migration and Population Redistribution. London: Belhaven Press.

Martin, Harry, Hoppe, Sue Keir, Larson, Lyn C. og Leon, Robert, L. (1987): Texas Sowbirds. Seasonal Migrants to the Rio Grande Valley. I: Research on Aging, Vol. 9. No. 1, mars 1987. 134–147.

Megbolugbe, Isaac F., Sa-Aadu, Jarjisu og Shilling, James D. (1997): Oh, Yes, the Elderly Will reduce Hosing Equity under the Right Circumstances. Journal of Housing Research . Vol. 8, Issue 1. 53–73.

Merrill, Sally R. (1984): Home Equity and the Elderly. I Aaron, Henry J. og Burtless,G. (red.) Retirement and Economic Behaviour. 197–238. Washington, DC: Brookings Institution.

National Research Council 2001: Preparing for an Aging World. The case for Cross-National Research. Washington D.C.: National Academy Press.

NOU 1997: 17. Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester

NOU 2002: 2. Boligmarkedene og boligpolitikken

OECD 1994: Caring for the Frail Elderly People: New Directions in Care. OECD Social policy studies no 14, Paris:OECD

OECD. 2000: Ageing, Housing and Urban Development. OECD Paris.

Side: 378

Reschovsky, J (1990): Residential Immobility of the elderly: An Empirical Investigation. Journal of the American Real Estate and Urban Economic Association 18:160–83.

Roberts, Maree (1998): Housing with Care: Housing Policies for an Aging Australian. I Brink, Satya. (red.) Housing Older People, an International Perspective. New Brunswick: Transaction Publishers.

Shove, Elisabeth (1999): Constructing Home: A Crossroads of Choices. I Cieraad, Irene (red.). At Home. An Anthropology of Domestic Space. New York: Syracuse University Press.

Sommerville, Peter (1997): The Social Construction of Home. I: Journal of Architectural and Planning -Research. Vol. 14. No. 3. 226–245.

Stark, Oded og Zhang, Junsen (2000): Counter-Compensatory Inter-Vivos Transfers and Parental Altruism: Compatibility or Orthogonality? Economics Series 82. Vienna: Institute for Advanced Studies.

Steinnes, Donald N. og Timothy D. Hogan, (1992): Take the Money and Sun: Elderly Migration as a Consequence of Gains in Unaffordable Housing Markets. I: Journal of Gerontology. Vol. 47. No. 4. 197–203.

Sulivan, Deborah A. (1985): The Ties that Bind. Differentials Between Seasonal and Permanent Migrants to Retirement Communities. Research on Aging. Vol. 7. No. 2, juni 1985. 235–250.

Urry, John (1997): Time and Space in Giddens’ Social Theory, i Bryant, Christopher G.A og David Jary, red. Anthony Giddens. Critical Assessments Vol III. Time- space in Structuration Theory. London : Routledge.

Urry, John (1995): Consuming Places. London: Routledge

Van Vliet, Willem og van Weesep, J. (1990):Government and Housing; Developments in Seven Countries, Newbury Park, CA: Sage Publications..

VanderHart, Peter G. (1994): An Empirical Analysis of the Housing Decisions of Older Homeowners. I: Journal of the American Real Estate and Urban Economics Association, Vol. 22. No. 2. 205–233.

Venti, S. og Wise, D. (1990): But they don’t want to reduce housing equity. I Wise, D. (red.) Issues in the Economics of Aging. Chicago: University of Chicago Press.

Venti, S. og Wise, D. (1991): Aging and the Income of Housing Wealth. Journal of Public Economics 44:371–395.

Venti, S. og og Wise, D. (1989): Aging, Moving and Housing Wealth. I Wise, David A (red.). The Economics of Aging. 55–91. Chicago: University of Chicago Press.

Whitehead, Christine M.E. (2003): The Economics of Social Housing. i red. O’Sullivan, Tony og Gibb, Kennth, Housing Economics and Public Policy. Oxford: Blackwell

Wiseman, R.F. (1980): Why older people move. I: Re-search on Aging. No. 2. 141–154.

Wærness, Kari (1993): En komparativ ansats. I Kari Wærness, Ruth, Jan-Erik og Tornstam, Lars (red.): Livsløp blant gamle i Norden. Oslo: Norsk gerontologisk institutt.

Ytrehus, Siri (2005): Stedets betydning for konstruksjon av identitet i det senmoderne samfunnet. Notat Fafo.

Ytrehus, Siri (2004): Mellom modernitet og tradisjon. Unge eldres syn på flytting. Avhandling for dr.polit.-graden, Universitetet i Bergen 2004.

Ytrehus, Siri (2001): Interpretation of Housing Needs – a Critical Discussion. Housing Theory and Society. 2001;17:166–174.