Abstract:

Katedralskolen er en av de mest sentrale institusjonene i Oslos historie. Den var gjennom flere hundre år byens eneste lærested. Også skolens bibliotek har hatt en viktig stilling i byens åndsliv, både ved sine litterære og musikalske samlinger. Som katedralskole hadde dens elever tidligere ansvaret for kirkesangen i domkirken. Ved en gjennomgang av skolens regnskaper fra det syttende århundre har det derfor vært mulig å redegjøre for hvilken musikk byens innbyggere fikk høre under gudstjenestene i den gamle domkirken, Hellige trefoldighet.

Keywords:Baroque church music; 17th century Oslo; Cathedral School

Oslo katedralskole eide allerede i middelalderen en betydelig boksamling1. Ettersom skolens elever hadde ansvaret for kirkesangen, må denne samlingen også ha hatt et innslag av musikalier.2 Den eneste bevarte opplysningen om biblioteket er imidlertid et gavebrev fra 1320, der det fortelles at fehirden Bjarne Audunssøn skjenket biskopen en rekke navngitte kirkerettslige arbeider, som han skulle «hielpe fattige klercer med som han sender till skole.»3 I reformasjonsårhundret var Katedralskolen midtpunktet for østlandshumanismen, og menn som Hallvard Gunnarssøn og Jens Nielssøn, den sistnevnte en for sin tid betydelig boksamler,4 var begge tilknyttet skolemiljøet. Det er rimelig at skolen også på denne tiden eide bøker, men det er ikke bevart opplysninger om noe bibliotek. Mangelen på kilder henger sammen med flere ødeleggende bybranner. Som Biskop Rosing forteller i et brev til Bartholin i 1687, ble «de ældste oc fleste skrifter … lagde i aske, da baade Osloe- oc Hammer-Domkircher blefve afbrendte Ao 1567», og «alt hvis fra foremelte Ildebrande blef lefnet er av ilden fortæret Ao 1624, da Osloe-domkirche oc Capitel brente om Nattetide oc intet blef ræddet.»5

Fra sin grunnleggelse og frem til bybrannen i 1624 holdt Katedralskolen til i det gamle Oslo – fra reformasjonen av i byens nedlagte dominikanerkloster – men etter brannen flyttet den til det nylig anlagte Christiania. Riktig når dette skjedde vites ikke,6 men i 1638 ble det kjøpt et stort bindingsverkshus for skolen i kvartalet mellom Akersgata og nåværende Øvre Slottsgate. Gården vendte ut mot Trefoldighetskirken, byens nye domkirke, som ble tatt i bruk på samme tid som skolebygningen. Svært lite har hittil vært kjent om skolens boksamling i denne perioden, ettersom skolebygningen med alt dens inventar brant til grunnen i den store bybrannen i 1686.

Side: 69

Denne artikkelen er inndelt i to hovedavsnitt. Det første tar for seg det lille som finnes av trykte kilder om – og levninger av – det biblioteket skolen tapte ved bybrannen. Det andre avsnittet, som er betydelig mer omfattende, er en gjennomgang av skolens bevarte regnskaper fra den gjeldende perioden, også med hensyn til skolebøker og interiør, men hovedsakelig med tanke på opplysningene om skolens samling av sangbøker. I et tredje, avsluttende avsnitt presenteres noen opplysninger om et nyoppdaget innkjøp av bøker i 1689, da skolen sannsynligvis forsøkte å erstatte de viktigste verkene i den boksamlingen den hadde tapt noen år tidligere.

I

Det finnes ingen samtidige trykte kilder til Katedralskolens biblioteks historie i det syttende århundre. De tidligste trykte etterretningene om perioden stammer fra daværende konrektor (viserektor) Søren Seerup Monrads innbydelsesskrifter til eksamen i 1777 og året etter.7 Her finner man noen opplysninger om en bokgave bestående av tre folianter, som hittil har vært de eneste bøkene man med absolutt sikkerhet har kunnet plassere i skolens eie før Christiania brant. Gaven nevnes første gang i presten og forfatteren Christen Staffenssøn Bangs testament av 1. januar 1649. Da bestemte han sammen med sin hustru Helena Hansdatter at det av deres «efterladte Boslod» skulle kjøpes tre oppslagsverker. Disse var Calepini dictionarium undecim lingvarum cum Onomastico, en flerspråklig ordbok; Scapulæ lexicon Græco-Latinum, en gresk-latinsk ordbok, og Coldingii etymologicum Latinum, en latinsk etymologisk ordbok, «hvilcke trende Bøger», som det heter, «skulde være foræhret til Christianiæ Skolis Inventarium och befestes med smaae Jernnlencker der sammesteds, Scholæ Børn til Forfremmelse.»8 Hallvard S. Bakken mener forøvrig at dette – formodentlig Bangs omtale av inventariet – vel må bety at skolen allerede hadde en boksamling.9

Christen Bang var sin samtids mest produktive norske forfatter, og dessuten den som først fikk bragt et boktrykkeri til landet. Hans gode forhold til Katedralskolen kommer tydelig frem i boken Christianiæ Stads Beskrifuelse (1651), der han omtaler skolen, «udi huilcken dend studerende Ungdomb flitteligen opdragis udi bogelige Konster», som et «christeligt oc Gud velbehagligt Huus, ja een aandelig Zion, oc een Figur oc Affmalning til ded himmelske Regentze og aandelige Jerusalem som er her ofuen til i Guds Rige.»10 Det fortelles at Bang døde i stor fattigdom som lem på Oslo hospital i 1678, men da hadde han allerede i 1663 skjenket skolen de bortlovede bøkene.

Av disse «trende Bøger» står i dag kun Scapulas ordbok i biblioteket, etter giverens ønske igjen fastlenket til en lesepult eller bokstol. Biblioteker i middelalderen hadde ikke bokhyller, men lesepulter eller bokstoler, der bøkene lå oppslått. Bøker var også så dyre – etter reformasjonen kostet en bibel like mye som en hest – at man gjorde alt man kunne for å forsikre seg mot tyveri. Dette innebar som regel at bøkene ble lenket fast enten i en vegg eller i selve lesepulten. Med spesielt store og verdifulle bøker fortsatte

Side: 70

man med dette i flere hundre år. At denne ene boken er bevart, skyldes imidlertid en ren tilfeldighet, ettersom skolehuset med alt dets inventar, derunder biblioteket, gikk tapt ved bybrannen. Konrektor Søren Seerup Monrad gjør seg i sitt latinske eksamensprogram for 1777 noen tanker omkring Bangs gave. «Om forøvrig», skriver han i rektor Carl Müllers oversettelse,

disse høist fortjente Mænd Calepinus, Scapula og Coldingius nogensinde hos os have baaret disse Lænker, eller om de have brudt dem og hvor de i saa Tilfælde ere rømte hen, derom har jeg endnu ikke kunnet komme til nogen Kundskab. Kun saameget veed jeg, at der hverken af dem eller af de Jernlænker, hvormed salig Bang bandt dem, nu findes Spor tilbage hos os. Saavidt jeg kan formode, have netop disse Lænker, som bandt dem til Skolens Vægge, medført Bøgernes Undergang, dengang nemlig, da den ulykkelige Ildebrand i Aaret 1686, som bekjendt, med Kirken og den bedste Del af Byen fortærede vort Skolehus.11

I sitt program for det etterfølgende året har Monrad overraskende nok «den Glæde at kunne fortælle, at en af de i hans forrige Program nævnte Rømlinge, nemlig Scapulæ Lexicon Græco-Latinum er vendt tilbage.»12 Nicolai Hassing, en daværende elev i skolens høyeste klasse, hadde kjøpt et eksemplar av Scapulas ordbok på en auksjon, og siden forært det til skolen. Om hvem selgeren var opplyses det dessverre ikke. Ved nærmere inspeksjon fant man i permen en jernhempe for en lenke, og endog Bangs egenhendige gavebrev, slik det er gjengitt nedenfor. Ludvig Daae antar i Det gamle Christiania (1891) at boken må være fjernet fra skolen før brannen, og i et annet arbeide skriver han om bindet at det «bar utvetydige Mærker af at være forsættlig stjaalet.»13 Gavebrevet, hvis original forlengst er gått tapt, ble heldigvis trykt i skolens eksamensprogram for 1778.

IN NOMINE DOMINI Nostri JESU CHRISTI | Anno 1663. dend 20. Januarii, ere disse | trende Folianter, | underskreffven tilforne haffver beloffvit at ville forære til | Christianiæ | Schole. | Nemblige. | I. Amb. Calepini Dictionarium undecim Linguarum cum Onomastico. | II. Joan. Scapulæ Lexicon Græco-Latinum. | III. Jani Coldingi Etymologicum latinum. | Hvilcke Bøger er ydmygst fremskickede | til dend Hæderlige oc Höylærde Mand, | M. Henning Stochflet, | Superintendent offver Osloe Stict, | Udi dend gode Forhaabning, at de skulle bliffve | dend Christelige Ungdomb til Befordring udi Guds sande | Fryct, oc til Forfremmelse udi Bogelige Konster. Vil | oc ey paatviffle, at de jo bliffver oplagt paa en liden | Bog-Stoel udi smaa Jern-Lencker, som best kand beqvem- | me sig. Hvilket jeg oc selff haffver bekostet. Yd- | mygeligst herhos begierendes,

Side: 71

at denne min ringe | Præsent maatte udi bæste Meening optagis.| Christianiæ ut supra. | Allis plictvillige | Christen Staphenson Bang | fordum JESU CHRISTI uwærdige Tienere | oc Sogne-Præst udi Rommedal Sogn paa | Hedemarcken udi 4 - -.14

Scapulas ordbok finnes som nevnt fremdeles ved skolen, og er gjenkjennelig på jernlenken. Lite er bevart av det opprinnelige bindet. Boken er i nyere tid er blitt fullstendig restaurert, men heftingen på fem grove bind, noen hjørnebeslag og jernhempen, samt rester av skinnet og de opprinnelige trepermene finnes fremdeles. Bindet har opprinnelig vært av kalveskinn over trepermer, og rikt dekorert med blindtrykk og messingbeslag. Det kan dessverre vanskelig avgjøres hvorvidt bokbinderarbeidet er utført i Norge eller ikke, men det kan meget mulig stamme fra forleggeren. Noen antegnelser på tittelbladet, som kanskje kunne gitt interessante opplysninger om boken proveniens, er dessverre blitt uleselige da bokens første sider ble restaurert. Flere av anmerkningene synes å være bibelsteder.

II

Den viktigste kilden til bibliotekets innhold og vekst i den gjeldende perioden er skolens regnskaper. Disse er aldri tidligere gjennomgått med tanke på en rekonstruksjon av boksamlingen.15 Regnskapene, som oppbevares i Oslo stiftsdireksjons arkiv (Statsarkivet i Oslo),16 strekker seg så langt tilbake som regnskapsåret 1631 – 1632, og foreligger for århundrets andre halvdel nærmest komplett, noen enkeltvis og andre sammenbundet i enkle pergamentsbind.17 Regnskapene omfatter forholdsvis store innkjøp av bøker til utdeling blant elevene, og skolen må derfor ha vært i besittelse av et ganske stort lager av skolebøker, men dette kan naturligvis ikke kalles et bibliotek. Salget av skolebøker var, kan man bemerke, utvilsomt av stor økonomisk betydning for bokhandlerne i Christiania. Uten å gjennomgå alle lærebøkene som ble benyttet ved Katedralskolen, kan det nevnes at mens grunnleggende bøker som Donats grammatikk og Aurora latinitatis ble kjøpt inn mange ad gangen, ble utgaver av klassiske auctores gjerne innkjøpt enkeltvis for elevene, som i alle fall i endel av regnskapene navngis. Med bøkene fikk elevene ofte også penger til å få dem bundet inn. Når det imidlertid presiseres at bøker er blitt kjøpt for skolen, må det være tale om bøker til skolebiblioteket. Det bør allerede her påpekes at alle bøkene jeg har registrert innkjøpt til skolens bruk i denne tiden var musikalier. Utover musikkbøkene kjenner man kun til åtte verker som har tilhørt Katedralskolen i det syttende århundre, nemlig de tre oppslagsverkene skolen mottok i gave fra Christen Bang, og fem bøker kjøpt kort tid etter bybrannen.

Jeg finner det ikke nødvendig å gi noen lengre innføring i musikkundervisningens historie ved de gamle latinskolene, men det kan likevel som bakgrunn være nyttig å se litt nærmere på musikklivet ved Christiania katedralskole. Musikken hadde helt siden

Side: 72

middelalderen vært sentral i undervisningen. Katedralskolenes opphav ligger også i de såkalte scholæ cantorum, domkirkenes kor.18 Sangen stod naturligvis sentralt i den katolske presteutdannelsen, og den beholdt sin viktighet også etter reformasjonen. Kirkeordinansen av 1607 forteller at de to laveste klassene var fritatt for sang. For tredje klasse anføres undervisning i solmisasjon og intervallære, for fjerde klasse det samme, men også ’Rudimenta Musica’, som kan være Krafts Musicæ practicæ rudimenta (1607). Femte klasse skulle lese ’Musicæ Epitome’, som kan være verket Musicæ Epitome sive Compendium ex Glareani Dodekachordon (1557). Med stor sannsynlighet fremholdt man med å lese dette også i sjette klasse. Det finnes ingen konkrete opplysninger om undervisningen ved de enkelte skolene, men sannsynligvis har man vektlagt utenatlæring. Den praktiske undervisningen må likevel ha spilt en stor rolle.19

Katedralskolens sangkor, Davidsdegnene, som gjorde tjeneste i domkirken, ble ledet av en kantor, som ofte var en av skolens hørere eller konrektor, og undervisningen omfattet både sang og instrumentalmusikk. Sistnevnte synes imidlertid organisten ved domkirken å ha vært ansvarlig for. «Den 31 mars 1656», forteller nemlig Sollied, «blev [organist] Jacob Brandt fremkalt for kapitlet og av bispen oppfordret til å gjøre sin plikt å informere barna ’in Musica – hvilket han lovede i morgen at begynde med flid og siden continuere’.»20 Mens sanglæreren var en geistlig person og medlem av domkapitlet, var organisten lønnet og ansatt av domkapitlet og magistraten i forening.

Einar Høigård bemerker elevenes sangtjeneste i domkirken, og skriver at «én plikt var felles for alle elever: de måtte delta i kirkesangen. Dels samlet, dels etter tur måtte de synge i kirken hver morgen.» Kirkeordinansen bestemte at kun elevene i skolens øverste klasser skulle utgjøre sangkoret ved gudstjenestene i domkirken på hverdager, både om morgenen og om ettermiddagen. Til aftensang på lørdager og til samtlige helligdager måtte alle elevene ved skolen møte.21 Skolens eldste elever utførte også tjeneste som choraler ved kirken, og fungerte derved som vikarer for dem av kannikene som ikke bodde i byen.22 De hadde plikt til å være tilstede ved alle gudstjenester. «Ved brylluper og begravelser», fortsetter Høigård, «var elevene uunnværlige. Ikke noe bryllup kunne holdes, ikke noe lik komme hederlig i graven uten deres medvirkning.»23 Man kan derfor, ved en gjennomgang av de musikkbøkene skolen hadde tilgjengelig, danne seg et inntrykk av den musikken byens innbyggere fikk høre under gudstjenestene i Trefoldighetskirken, samt under skolens sangoppvartning ved Mortensaften. Mortensdag (den 11. november) var festdagen for Martin av Tours, en helgen som levde i det fjerde århundre. Denne dagen erstattet de gamle hedenske høstfestene, og ble en svært populær helligdag. Det skulle også feires kvelden i forveien, og da gikk Katedralskolens elever rundt i byen og sang for penger.

Det bør nevnes at domkirken ikke selv var besittelse av noen samling av korbøker, og i så henseende var avhengig av skolens samling. Det fremgår nemlig av Christianiæ Dom-Kirkes Bog fra perioden 1632 til 1677 at kirkens boksamling i sin helhet, foruten ministerialboken, bestod av «j gammell Dansche Bibell», «j gammell Latinsche Bibell»,

Side: 73

«ij gamble Gradualer», «j Nye Gradual», «ij gamble Alterbøger», «i Nye Alter Bogh kiøpt 1653» og «i Passional».24 Av bøkene er det kun gradualene som var musikkbøker, men de inneholdt ikke kormusikk.

Christen Bang omtaler i sin ovenfor siterte Christianiæ Stads Beskrifuelse (1651) også skolens kortjeneste, og skriver at «Chor-Sang holdis ved lige huer Morgen oc Afften med gudelige Bøner oc Bibelske Læsning ded gandske Aar ombkring, saa der siungis Te Deum laudamus, oc andre gudelige Psalmer, baade aarle oc silde (i dend sted udi de Papistiske Kircker», bemerker han, og avslører skriftets oppbyggelige karakter, «brugis latinske Sang oc Lectier, som dend gemeene Mand icke kand forstaa, oc ded foruden ald gudelige Andact:)»25 Også i det lutherske Norge hadde kirkesangen lenge foregått på latin, men i 1635 gav domkapitlet nye bestemmelser for kortjenesten.

Hver dag kl. 7 undtagen onsdag og fredag (for da var det preken) skulde halvdelen av de 4 øverste klasser (’lektier’) synge en dansk salme og lese en dansk collect for den gemene manns skyld som latin ikke forstår – og likeså om eftermiddagen. Og halvdelen av de 4 øverste klasser skal skifte hver sin uke med sangen, men chorales skulde fremdeles alltid være tilstede.26

Det første bokinnkjøpet jeg har registrert i Katedralskolens bevarte regnskaper, ble gjort under Jesse Madssøns rektorat, i desember 1642, kun få år etter skolen hadde flyttet fra Oslo til det nyanlagte Christiania. I april samme år var den nye domkirken Hellige Trefoldighed blitt innviet, og kanskje kan innkjøpet settes i forbindelse med denne begivenheten. Bøkene, som ikke spesifiseres, omtales som «9 Musical Bøgger in folio. aut[ore] Selich», og ble betalt med 4 riksdaler. Det må i det minste kunne fastlåes at det er tale om musikk av komponisten D. Selich; muligens hans Opus novum: geistl. lat. u. teutsche Concerten (Hamburg 1623). Det neste innkjøpet synes i de bevarte regnskapene å være gjort i 1657, under Søren Udbys rektorat, og bestod av «adkillige Diskantz Bøgger», som ble «kiøbt udi Kiøbenhafn til Scholens Brug i Musicens Forbedring.» Mellom disse innkjøpene lå pestårene, da skolens økonomi riktignok var god, men elevtallet lavt. Senere samme år kjøpte man av bokhandleren Hans Hoff i Christiania også «Profii Parter complet» for 2 riksdaler 2 mark, som ble innbundet i femten blå papirbind for 1 riksdaler 2 mark. Man innlemmet samtidig også et uspesifisert verk, som ble kjøpt hos den københavnske bokhandleren Christian Cassube. Det innkjøpte verket av Ambrosius Profe er uten tvil alle fire bind av hans Geistliche Concerte (Leipzig 1641 – 46), og når verket skal være bundet i femten bind, må det enten vært oppdelt i enkelte musikkstykker, eller ha foreligget i flere eksemplarer.

På rektor Søren Udbys tid fungerte konrektor Poul Hanssøn Paus som kantor, og i 1655 gikk han til rettsak mot skolens rektor, som hadde holdt tilbake deler av kantorlønnen. Tidligere kantorer hadde fått full lønn, skjønt ingen av dem hadde kunnet

Side: 74

Musicam at dirigere langt mindre nogen at informere, mens han trolig sit kald havde forestaaet med Musices direction saavel til helligdage som høie festdage og ellers naar det var nødvendig, hvilket organisten Jacob Brandt kunde bekrefte. Mens rektor ikke forstod Musicam og heller ikke havde befattet sig dermed saa det lader sig ansee at han som selv ikke elsker Musicam heller ikke gjerne søger kirken og skolen, hvor den lystige Music høres og gjøres.27

Kapitlets dom ble at rektor Udby umiddelbart skulle utbetale konrektor Paus hans utestående lønn. Det må i lys av dette være trygt å anta at musikken som ble kjøpt inn på denne tiden ble anskaffet på konrektor Paus’ engasjement.

Domkapitlet tillot i 1632 bokbinderen Anders Pederssøn å forsyne Katedralskolen med lærebøker, og bestemte dessuten at han «villigens lader sig bruge, for en mulig Penning, Bøger at indbinde for Skolen.»28 Det er vanskelig å avgjøre hvor lenge skolen forsynte ham med arbeid, men i 1657 benyttet skolen seg av bokhandlerne Hans Hoff og Christian Cassube. Hoff nevnes første gang i 1650, og inntok fra denne tiden av en sentral plass i Christianias bokhandel. Domkapitlet bestemte i 1654 endog at han skulle antas som «gymnasii og scholæ priviligerede bogfører, dog saa at han med canonicis og skolebørn handler billigen.»29 Det kan derfor være grunn til å tro at han var Anders Pederssøns avløser. I 1661 fikk han styrket sin stilling som bokhandler ved et kongelig privilegium, og i 1670 fikk han enerett på bokhandel i byen. Cassube nevnes første gang i 1644, og hadde fra 1660 til 1670 privilegium på å handle fritt med bøker i hele Norge.30 Ettersom han drev sin forretning fra København med kommisjonærer her i landet, blant annet i Christiania, er det sannsynligvis en av dem skolen har stått i forbindelse med.

De fleste bokinnkjøpene til skolens samling finnes i regnskapene fra Peder Jacobssøn Holms tid som rektor (1663 – 1686). Skjønt man ikke lenger får opplysninger om hvilke bokhandlere skolen har benyttet, må det være trygt å anta at den fremdeles handlet hos Hoff og Cassube, samt selv bestilte bøker fra København. Rektor Holm, som var født i Nykøbing i 1625, fikk som student fra Viborg skole baccalureusgraden i 1646 og magistergraden syv år senere. Etter å ha sittet noen år som rektor i Slagelse, kom han til Christiania som rektor ved Katedralskolen. Da han gikk av, fikk han stillingen som teologisk lektor, den gang en bedre ansett post enn rektoratet. Dette lektoratet holdt han frem til sin død i 1698.31 Høigård beskriver rektor Holm som

en meget stillfarende mann, som i de 23 år han ble sittende i sitt embete, meget sjelden nevnes i våre kilder. Når kildene tier om ham, kan det neppe bety annet enn at han med flid oppfylte sine plikter, og i det hele var en skolemann som det ikke var noe vondt å si om. … Det er typisk at først da alderens skrøpelighet innfant seg, hører vi om Peder Holm at han tidligere med stor ’Erudition og Flittighed’ hadde røktet sitt kall.32

Side: 75

Allerede den 6. juli 1663, samme år som han tiltrådte, har rektor Holm kjøpt «til Skolens Fornødenhed Hammerschmidts Kircke oc Taffel Music», og forteller at han gav 4 riksdaler 3 mark «for Materien oc for at lade dem indbinde udi 9 baand in 4to med Hollandske Pap». Disse bindene, som inneholdt Hammerschmidts Kirchen und Taffelmusik (Zittau 1662), var formodentlig enkle pappbind, likesom ovenfor med blått overtrekkspapir, og kom til Katedralskolen allerede året etter de ble utgitt. Den tyske kirkekomponisten og organisten Andreas Hammerschmidt (1611 – 1675), som var på moten i danske og norske skolemiljøer i annen halvdel av det syttende århundre,33 var en av den tyske protestantismens mest poulære komponister overhodet. Hans kirkelige vokalverker, hvorav flere andre senere ble kjøpt inn til skolen, røper hans tilknytning til den italienske konserterende stilen fra tidlig barokk,34 og han er sentral i forbindelse med utviklingen av den tyske kirkekantate. Hans popularitet i skolemiljøene henger utvilsomt sammen med at hans komposisjoner er forholdsvis enkle, og derfor velegnede for skoleelever.

Skolens boksamling, som besto både av musikalier og vitenskapelig litteratur, var ved dette tidspunktet oppstilt i et låsbart skap i skolebygningen. I februar 1664 forteller regnskapet at rektor Holm for 12 skilling «lod ... gjøre en nye Nøgel til Skabet i Skolen». Men de tre foliantene som var kommet i gave fra Christen Bang var sikkert oppstilt slik giveren ønsket: fastlenket og opplagt på en bokstol bekostet av ham selv.

Selv om det ikke vedrører skolens boksamling direkte, kunne man også nevne at Holm den 12. august samme år «lod ... kiøbe udi Holland een Tafle, hvorpaa alle Radices Ebr[ææ]. Lingv[æ]. udi een Hast kunde seis med sin significatis oc lod feste den til Veggen til Disciplernes Gafn». For arbeidet med «at klistre den til Veggen i Skolen» betalte han «Philip Bogbinder» 4 skilling. Schjoldager omtaler i sin liste over norske bokbindere Philip Philipsen († 1686) i Christiania, som første gang nevnes i 1660.35 Det er nærliggende å tenke seg at Holm har benyttet ham også til bokbinderarbeid, og kanskje er han endog den som har bundet inn skolens regnskaper fra perioden.

Philipsen døde etter et slagsmål med bokbinderen Syrach Gout, og foranledningen er godt dokumentert i Christiania bytings protokoller, slik Schjoldager gjengir dem. Etter middag, heter det, kom vitnet Jens Hansen slakter

ind i Christian Mucicants huus og saae Phillup bogebinder Side ved det bord næst døren och hafde en krus øl hos sig, lidet efter begynte Phillup at tahle nogle løstige ord, Og strax reiste sig og gich til den Cammerdør som Syrach Gout war inde og talte nogle ord til hannem, Og der hos kalte hannem en Bacchant som hand kunde forstaae var ondt ment, lidet efter kom Syrach ind til Phillup og efter nogle ord tog dj huerandre i haaret og i det samme slog Syrach P. til bordet, saa dj begge falt i gulfuet; og Syrach laa oven paa. ... Siden saae hand at S. Hafde 1 blaat øye, og P. war lidet blodig og blaa under øynene.36

Side: 76

Philips sønn fortsatte geskjeften etter farens død, og var en av de mest sentrale bokhandlerne i Christiania i begyndelsen av det attende århundre.

Den 27. samme måned som Philip monterte tavlen i skolehuset, kan man lese i regnskapet at Holm har skrevet «til Kiøbenhafn efter Hammerschmidts Missen», og gav 20 skilling for «Posten frem oc tilbage.» Hammerschmidts Missæ sacræ ble utgitt i Dresden i 1663, og er likesom hans Kirchen und Taffelmusik anskaffet ved skolen allerede året etter det utkom. Samtidig, forteller rektoren, betalte han «Skipperen som sendte Misserne hiid til Staden» 16 skilling, mens selve verket ble betalt med 4 riksdaler. Bindene ble straks levert bokbinderen, kanskje den samme Philip Philipssøn, som bandt dem «udi 13 Bind in 4to med Hollandske Pap» for 2 riksdaler 2 mark 22 skilling.

I Oktober 1665, forteller Holm, «skref jeg til Cantorem i Kiøbenhafn om nogle Stycker til S. Martins Aften». Med København menes rimeligvis Vor Frue Skole, senere Metropolitanskolen, der man vet det fungerte en egen kantor. Han var trolig en dyktig musiker, og hans anbefalinger sikkert tungtveiende i Christiania. Også i adskillige andre av Katedralskolens regnskaper fra samme periode fortelles det uten nærmere opplysning at det er blitt skrevet etter «Stycker» til Mortensaften, og det ser derfor ut til at man nesten årlig har ønsket å kunne tilby ny musikk ved denne anledningen.

Latinskolenes elever gikk i det syttende århundre hver Mortensaften (den 10. november), som det heter, «om med Musiken». Ved landets andre katedralskoler var det vanlig at elevene også sang ved jul, påske og pinse, men i Christiania innskrenket sangoppvartningen seg til denne ene kvelden, da elevene gikk «under full musikk, utstyrt med lys og lykter fra hus til hus for å be om penger til skolen.» «Dette Væsen eller Uvæsen», bemerker Ludvig Daae, «borttog 4 til 6 Uger af Skoleaaret, da Drengene maatte indøves i sin Sang og andre Præstationer, hvis Hensigt var at fornøie Byen og indbringe dem selv Penge.»37 Sangoppvartningen var en siste rest av middelalderens sognegang, og minstetaksten når sangerne dukket opp på døren var 16 skilling, mens maksimum var 1 riksdaler. Inntektene, som ble delt mellom rektor og elevene, var mellom 100 og 200 riksdaler i året, og nødvendig for skolens drift. Dette er forsåvidt en av grunnene til at musikkundervisningen fremdeles stod så sterkt ved katedralskolene.38

Forberedelsene til sangoppvartningen begynte allerede i oktober, og den 26. den måneden forteller Holm at han har mottatt «fra Kiøbenhafn de efterskrefne Music Bøger oc gaf jeg Skipperen som sendte dem hid» 16 sk. Han oppgir også titlene på de tilsendte verkene. «Musicbøgerne som jeg fich», skriver han, «var disse efterfølgende», nemlig «Steinmans Moteten in 4to» til 2 mark, «Thuringischer Christgarten in fol.» til hele 3 riksdaler, og «Rosenmüllers Kern Spruche in folio 2. Part» til 2 riksdaler 2 mark. Det har ikke lykkes meg å identifisere de to første verkene, skjønt det ene må være en samling motetter, kirkelig kormusikk, av komponisten Christoph Steinmann, og det annet kan være musikk av Joachim Thüring. Johannes Rosenmüllers Kern-Sprüche (Leipzig 1648 – 52) utkom i to deler, men ved denne anledningen ser kun den andre delen ut til å være anskaffet. Kanskje var skolen allerede i besittelse av den første. Rosenmüller

Side: 77

(1619 – 1684) var en av sin tids mest betydningsfulle tyske komponister, ikke minst når det gjelder kirkemusikk. Hans verker fikk stor spredning og spilles fremdeles. Kern-Sprüche, som inntar en sentral plass i hans produksjon, består av tre- til syvstemmige konsertterende motettlignende eller homofone satser med basso continuo over tyske bibel- eller andaktstekster.39

Den 7. april 1666, året etter, lot Holm «indbinde 12 Diskant Bøger in 4to, nemlig Hammerschmidt ofver Evangelia oc Zauschners Kirchen und Haus Music in 4to, oc lod sette Hollandske Papper der omkring.» Tilsammen kostet det 2 riksdaler 2 mark. Dette verket av den tidligere omtalte Hammerschmidt, er sikkert hans Mus. Gespräche über die Evangelia (Zittau 1655 – 56), og det andre er formodentlig Tobias Zautschners Musikalische Kirchen- und Haus Freude (Leipzig 1661).

Regnskapene viser nå flere år uten anskaffelse eller innbinding av bøker og musikalier, utover de lærebøkene som ble utdelt til elever. Det er først den 16. mai 1669 man igjen kan lese at rektor Holm har fått innbundet «Rosenmüllers Kernspruche Music in fol oc gaf for 6 Bind tilsammen med Hollandske Pap, Perckement oc Papier som kom dertil» 2 riksdaler. Eksemplaret er formodentlig det samme som ble anskaffet i 1665, men som ifølge regnskapene ikke ble innbundet ved anskaffelsen. Ettersom pergament nå ble benyttet (i motsetning papp som tidligere), kan man tenke seg at Holm har følt at dette verket burde utstyres mer robust. På en annen side kan det se ut til at pergament fra nå av ble det foretrukne materialet for innbinding av skolens bøker.

Den eneste samtidige omtalen av bøkene skolen mottok som gave fra Christen Staffenssøn Bang, forekommer i regnskapet for juli 1669. Den 10. denne måneden forteller Holm nemlig at han for 2 mark «lod … omkring binde Skolens Etymologia Coldingii, som var gandske forderfvet». Poul Jensen Coldings Etymologicum latinum (Rostock 1622, fol.) må, ettersom bokbindet allerede var utslitt under femti år etter boken ble trykt, ha vært et ofte benyttet oppslagsverk i skolestuen. Ettersom boken påviselig fantes ved skolen, kan det ikke være noen tvil om at Bangs bokgave faktisk ble overlevert, og at skolen ved dette tidspunktet også eide Johann Scapulas Lexicon Græco-Latinum (Basel 1600) og Ambrosius Calepinus’ Dictionarium undecim Linguarum i en eller annen utgave. De to sistnevnte bøkene ble ifølge regnskapene også erstattet få år etter brannen i 1686.

Den 22. samme måned gikk Holm for 3 riksdaler også til anskaffelse av Briegels Evang. Blumengarten auff leichte madrigalische Art (Gotha 1666), omtalt som «Brigeln Evangelischer Blumengarten udi 6 Parter», og fikk den innbundet i pergament for 1 mark 8 skilling bindet. Den tiende august samme år kjøpte han, slik at verket nå forelå komplett, inn «fra Kiøbenhafn den fierde oc sidste Part af Brigelns Evangelischer Blumengarten» for 1 riksdaler. Wolfgang Carl Briegel (1626 – 1712) var kantor blant annet i Gotha og hoffkapellmester i Darmstadt, og hans mange arbeider utgjør et viktig ledd i utviklingen fra Schütz’ evangelietolkninger til kirkekantaten.40

Side: 78

To år senere, i 1671, får man gjennom regnskapet for august måned et lite innblikk i skolens interiør, samt i bok- og musikaliesamlingens oppbevaring. Her forteller Holm nemlig at han har reparert gulvet i sin lektie, samt at han har latt «gjøre til Skaberne for Music Bøgerne», og utstyrt dem med «tvende Laase ferdige der til, oc en nye Nøgel oc tvende Hengsler, tillige med Spiger til begge dører.» Til dette arbeidet kjøpte han «3 tørre Bord», og for snekkerarbeidet måtte han betale 1 mark 16 skilling, mens smeden, som smidde låser, beslag og spiker, fikk 2 mark 12 skilling. Skolen har altså vært i besittelse av så mange bøker at man har måttet ta i bruk to skap, men at skapene synes å ha vært forbeholdt musikkbøker, kan tyde på at skolen kun eide få litterære og vitenskapelige verker.

Ved samme anledning lot Holm også «indbinde Hammerschmidts Fest und Zeit Andacten tilligemed Brigelns Evangelischer Blumengarten in 4to udi 8 Bind». Det her foreliggende verket av Hammerschmidt er hans Fest und Zeit-Andachten (Dresden 1671), og i dette tilfellet ser det ut til at boken er kommet til skolen allerede samme år som den ble trykt. Briegels Evang. Blumengarten var kjøpt inn i juli 1669, men ble altså først nå innbundet.

Nå er det igjen noen år før man får høre om skolens bøker i regnskapene, men den 18. februar 1673 måtte Holm «paa nye indbinde 12 Diskantzbøger in 4to, oc lod dem planere, nemlig Hammerschmidt». Det er nærliggende å tenke seg at bøkene – nøyaktig hvilke er umulig å avgjøre – var blitt utsatt for fuktighet, kanskje til og med direkte vannskade, og derfor var blitt så ødelagt at de måtte legges i press og ombindes. Bokbinderarbeidet kom på 2 riksdaler 1 mark 12 skilling, men det gjaldt da også hele tolv bind i kvart.

Det siste bokbinderarbeidet betalt i den bevarte rekken av regnskaper fra Peder Holms rektorat er innbindingen av Profes Geistliche Concerte, som var blitt anskaffet av rektor Søren Udby allerede i 1657. De gamle blå pappbindene var formodentlig blitt utslitt, og skjønt verket opprinnelig ble bundet i femten bind, kan det knapt være noen tvil om at det er de samme «Profii Concerter» i kvart, som nå ble utstyrt med ni bind av «Pergament oc Hollandske Pap» for 3 riksdaler 1 mark 12 skilling. Noen bind ble nå bundet inn sammen, kanskje av økonomiske eller praktiske grunner.

Det siste året av Holms rektorat får man en liten innsikt i sangtjenesten i Trefoldighetskirken. Rektor noterer seg nemlig at skolen den 27. februar 1686 har skjenket en «Grammatic[a]. Ebr[æa]. Schickardi cum notis Ernesti» til «Hans Jørgensen Schrøder udi min lectzie (som bedst hielper Musicam i kirken.)» Vi har altså her å gjøre med skolekorets dyktigste sanger.

Ut fra disse regnskapspostene kan man fastslå at skolen ved utbruddet av bybrannen i 1686 eide en etter forholdene ganske anselig samling av sangbøker. Det er dessuten interessant at regnskapene fra Holms tid avslører at det er han selv som har anskaffet musikken. Kanskje fungerte han også som kantor ved skolen. Det er vanskelig å si noe om det samlede bindantallet, men skal man stole på tallene som oppgis i kildene, kom

Side: 79

mer det på over trekvart hundre bind eller hefter. De musikaliene som omtales i regnskapene kan presenteres på følgende måte, alfabetisk og etter format.41

In folio

Rosenmüller: Kern-Sprüche (1648ff)

Selich: ‘9 Musical Bøgger in folio’

’Thuringischer Christgarten in fol’

In quarto

Hammerschmidt: Fest und Zeit-andachten (1671)

Hammerschmidt: Kirchen und Taffelmusik (1662)

Hammerschmidt: Missæ sacræ (1663)

Hammerschmidt: Mus. Gespräche über die Evangelia (1655f)

Hammerschmidt: ’12 Diskantzbøger in 4to’42

Profe: Geistliche Concerte (1641ff)

Steinman: ’Moteten in 4to’

Zautschner: Musikalische Kirchen– und Haus Freude (1661).

Uspesifisert format

’Adskillige Diskantz Bøgger’

Briegel: Evangel. Blumengarten (1666)43

Bengt Johnsson gir en presentasjon av bevarte fortegnelser over musikaliesamlingene ved Ribe katedralskole, Herlufsholm, Vor Frue skole i København, Sorø lærde skole, Vordingborg, Nykøbing katedralskole, Maribo, Malmö latinskole, Helsingør latinskole, Odense og Nyborg katedralskole i eldre tid. Flere av disse listene stammer fra samme periode som de her behandlede regnskapene, og innholdet er i overraskende stor grad det samme i de danske fortegnelsene, som i listen over musikalier ved Oslo katedralskole. Johnssons betraktninger er også i mange henseender relevante for Katedralskolens samling. Ut fra inventarlistene, og likeledes fra Katedralskolens regnskaper, kan man få et inntrykk av skolekorets repertoar, og derved av den musikken som ble fremført i domkirken for trehundre og femti år siden. Som det fremgår av de bevarte listene, dreier det seg om det sekstende og syttende århundres flerstemmige satser, i all hovedsak av tyske og nederlandske komponister. Hos mestere som Steinmann, Hammerschmidt og Zautschner, som alle påtreffes i Oslo katedralskoles regnskaper, møter man barokkens konserterende kirkemusikk. Det er, konstaterer Johnsson, hevet over enhver tvil at man har fulgt tyske prinsipper, og man behøver bare å se på musikaliefortegnelsene, for å bli klar over i hvilken grad den tyske musikken dominerte. Andreas Hammerschmidt er den best representerte komponisten ved Katedralskolen. Hans musikk må, likesom ved adskillige av de gamle danske latinskolene, ha spilt en vesentlig rolle både i skolens mu

Side: 80

sikkundervisning og sangtjenesten i kirken, foruten ved sangoppvartningen på Mortensaften.

Johnsson deler musikalielistene inn i to perioder, og påpeker at mens vokalmusikken er dominerende før 1600, er det i de senere listene også kommet inn endel instrumentalmusikk. I særlig grad merker han seg musikk i genren geistliche Konzert, som ble dyrket av tyske kantorer, med dens blanding av instrumentale og vokale elementer. Det fremgår av musikalierfortegnelsene at de fleste musikkstykkene krevde ledsagelse av instrumenter, og det er derfor nærliggende å tenke seg at Oslo katedralskole kan ha eid i alle fall en liten samling av musikkinstrumenter. Det er dog mer sannsynlig at musikere utenfor skolen, forskjellige instrumentister lønnet av byen og ikke minst kirkens organist, har stått for instrumentalledsagelsen. Avslutningsvis bemerker Johnsson at tyske komponister er i overtall i begge periodene, men helt overveldene i den siste, da Hammerschmidt var på moten. Også denne bemerkningen kan man uten videre gjengi i forbindelse med Oslo katedralskoles samling av musikkbøker. Det kan ellers også nevnes at skolen under Peder Holms rektorat gikk til anskaffelse av adskillige bøker svært kort tid etter de ble utgitt, og i ett tilfelle endog samme år. Kanskje har kantoren ved Vor Frue Skole i København vært rektor Holm behjelpelig med å anbefale musikkstykker også ved andre anledninger enn den som nevnes.

III

Katedralskolens bibliotek bestod ved utbruddet av bybrannen den 21. april 1686 i det minste av Bangs gave og musikaliene i listen ovenfor. Musikaliene, som var innbundet i blå papp eller pergament, ble oppbevart i to eller flere bokskap, mens de tre oppslagsverkene lå fastlenket til en bokstol. På veggen i skolehuset var det klistret opp en tavle med de viktigste prinsippene for den hebraiske grammatikken, som rektor Holm hadde latt kjøpe i Holland. Det kan ikke utelukkes at skolen også eide noen av Hallvard Gunnarssøns verker. Flere av dem kan ha fulgt skolen siden de ble benyttet i undervisningen hundre år tidligere.44

Bybrannen i 1686 levnet skolen uten noe bibliotek. Samtidig mistet også en av skolens elever sine lærebøker. Den 12. mai, kun få uker etter brannen, fikk nemlig «Laurids Christensøn udi anden lectzie isteden for de Bøger som blef opbrændt for hannem udi Branden» utlevert to bøker, omtalt som «Epitom. Grammaticæ latinæ» og «Cathecæs. Lutheri Danico Latin», til henholdsvis 12 og 16 skilling.

Man har tidligere tenkt seg at skolen, etter at den mistet sin bygning med alt inventar, slett ikke fikk noen ny boksamling før den i 1719 mottok deler av rektor Jacob Raschs privatbibliotek. Min gjennomgang av skolens regnskaper viser derimot at skolen allerede i 1689 gikk til innkjøp av en samling sentral referanselitteratur. Dette året ble nemlig de følgende verkene – ved siden av endel skolebøker og papir – «kiøbt til schollen».

Side: 81

Calepinum Nicenderum Linguarum [5 riksdaler 2 mark] Lexicon Scapulæ [3 riksdaler] Aurarium Poeticum [1 riksdaler 1 mark] Thesaurus Soctium [?] [1 mark 16 skilling] Presodium Smetii [2 mark]

Dagens bibliotek kan i lys av dette være grunnlagt enda tidligere enn hittil antatt, og i alle tilfeller finnes Bangs eksemplar av Johann Scapulas greske ordbok, som på sett og vis gir en kontnuitet helt tilbake til midten av det syttende århundre. Ambrosius Celepinus’ Dictionarium undecim Linguarum og Johann Scapulas Lexicon Græco-Latinum fantes som kjent ved skolen også før brannen, og det er derfor nærliggende å tenke seg at dette innkjøpet var et forsøk på å erstatte de mest sentrale verkene i det tapte biblioteket. Det er følgelig ikke usannsynlig at også de andre bøkene i listen har vært å finne ved skolen tidligere. Det tredje verket må være Melchior Weinrichius’ Ærarium Poeticum i en eller annen utgave (kanskje Frankfurt 1664), men det har ikke lykkes meg å identifisere det fjerde. Det femte verket er imidlertid uten tvil Henricus Smetius’ Prosodia in novam formam digesta, kanskje i utgaven fra 1648. Skjønt noen av titlene idag finnes i Katedralskolens bibliotek, forekommer ingen av bøkene i den tidligste bevarte bibliotekskatalogen (1783), og må derfor antas å være kommet bort forholdsvis tidlig. Det at Scapulas ordbok forekommer i denne listen, styrker historien om at skolens opprinnelige eksemplar ble stjålet. Dersom det ble reddet ut av flammene, skulle man tro det var kommet tilbake igjen til skolen tidligere.

Etter bybrannen holdt skolen til i flere lite tilfresstillende lokaler, men i 1719 flyttet den inn i en gård i Dronningens gate, der den skulle holde til helt frem til Stortinget overtok lokalene i 1823. I anledning av innvielsen skjenket den lærde rektor Jacob Rasch skolen omtrent 200 bind av sitt bibliotek. Her begynner det bevarte biblioteks ubrudte historie og vekst.45 Det er idag riktignok umulig å utskille Raschs bøker fra resten av samlingen, men et studium av bibliotekets eldre kataloger levner ingen tvil om at de fleste av dem fremdeles er bevart. I 1734 mottok skolen omtrent hundre bind i gave fra stattholderen grev Chr. Rantzau. Gaven inneholdt hovedsakelig gammel familiearv, og man finner derfor adskillige bøker som har tilhørt flere medlemmer av den danske høyadelen, blant andre Arild Huitfeldt, i det sekstende og syttende århundre. Etter dette fikk biblioteket nesten ingen tilvekst før skolenreformen av 1775 ble innført. Bibliotekets stilling ble styrket, og etterhvert ble flere betydelige privatbiblioteker innlemmet i samlingen. Da biblioteket ble slått sammen med Deichmanske bibliotek i 1803, ble det raskt den viktigste boksamlingen sør for Trondhjem.46