Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 71-73)
av Håvard Hegre og Bjørn Høyland
Fagfellevurdert
(side 75-103)
av Bernt Aardal
Valgordningen er et sentralt element i det representative demokratiet. Beslutningen om hvilken valgordning vi skal ha er en viktig del av den demokratiske prosessen, og den utgjør en viktig rammebetingelse ...
SammendragAbstract
Valgordningen er et sentralt element i det representative demokratiet. Beslutningen om hvilken valgordning vi skal ha er en viktig del av den demokratiske prosessen, og den utgjør en viktig rammebetingelse for individuell velgeratferd og for konkurransen mellom partiene. En valgordning er et resultat av kompromisser mellom partier som kan ha svært ulike interesser knyttet til utformingen. Det finnes imidlertid ingen ordning som fullt ut tilfredsstiller alle ideelle krav. Denne artikkelen gir først en oversikt over hovedtyper av valgordninger og utviklingen av den norske valgordningen for stortingsvalg, og dernest en analyse av den nåværende ordningen med vekt på dens politiske konsekvenser. Sett under ett er den valgordningen som ble vedtatt i 2003 blitt mer partipolitisk proporsjonal enn tidligere, samtidig som den geografiske fordelingen av mandatene er blitt mer systematisk og ikke like skjev som tidligere. Både den nåværende ordning og tidligere ordninger kombinerer elementer som avspeiler ulike prinsipper og hensyn. Dels ønsket om større partipolitisk proporsjonalitet, og dels ønsket om at partisystemet ikke bør fragmenteres. Analysene viser at samspillet mellom de ulike elementene er komplekst. En og samme ordning kan gi ulike utslag alt etter balanseforholdet mellom partiene og den geografiske fordeling av stemmene. For å kunne studere effektene av eventuelle endringer av ordningen er det derfor nødvendig å gjennomføre beregninger basert på data over tid.

Nøkkelord: arealfaktor, proposjonalitet, stortingsvalg, utjevningsmandater, valgordning

The Norwegian Parliamentary election and its political consequences

The electoral system is an integral part of any representative democracy, and the choice of system is an important framework for individual behavior and party competition. An electoral system results from compromise between parties with vested interests in the system setup. However, no system satisfies all ideal claims. This article is an introduction to the electoral system used in parliamentary elections in Norway; it emphasizes the political consequences of vital elements such as the balance between district seats and compensatory seats, and the geographical distribution of seats and electoral formulae. In sum, the system introduced in 2003 is more proportional in terms of the parties’ share of seats compared with votes, and the geographical distribution has become more systematic and less skewed, although the ideal of one vote–one value has not been achieved. Both the present and previous electoral systems combine elements reflecting different principles and concerns such as increased proportionality, on the one hand, and the fear of a fragmented party system on the other. The analyses show a complex interplay between different parts of the system. One and the same system may have different effects depending on the balance between the parties and between electoral districts. Thus, in order to study the effect of changes in the electoral system one needs to use simulations based on election outcomes over time.

Keywords: compensatory seats, electoral system, geographical distribution of seats, parliamentary elections

Fagfellevurdert
(side 105-131)
av Johannes Bergh, Tor Bjørklund og Ottar Hellevik
Ved kommunevalg har velgerne alltid hatt store muligheter for å påvirke personutvelgingen. Dette til forskjell fra stortingsvalg, der det ikke er reell mulighet for dette. Det samme var situasjonen ved ...
SammendragAbstract
Ved kommunevalg har velgerne alltid hatt store muligheter for å påvirke personutvelgingen. Dette til forskjell fra stortingsvalg, der det ikke er reell mulighet for dette. Det samme var situasjonen ved fylkestingsvalg inntil 2003, da det ble innført en ordning med personvalg. Bondevik II regjeringen foreslo samme ordning for stortingsvalg, men dette ble avvist av Stortinget. Åpningen for velgerinnflytelse over personvalget ved fylkestingsvalget har hatt liten betydning for kandidatutpekningen. Både i 2003 og 2007 ville 99 prosent av representantene blitt valgt også om en som tidligere hadde fulgt rekkefølgen på lista. Et mindretall rettet på listene (en fjerdedel i 2007), og de støttet gjerne toppkandidatene. Det kreves at minst åtte prosent av velgerne må støtte en kandidat for at dette skal påvirke utvelgingen. Ved kommunevalg kan partiene sikre kandidater valg gjennom å gi dem stemmetillegg. Men det er ingen minstekrav til velgerstøtte. I tillegg er det flere velgere som retter (andelen økte til 40 prosent i 2007). To tredeler av plassene i kommunestyrene ble i 2007 tildelt på grunnlag av velgernes listeretting, men mange av disse ville også bli valgt hvis rekkefølgen på listen var avgjørende. En fjerdedel av representantene ble valgt inn utelukkende på grunn av personstemmer. Et spesielt trekk ved den norske ordningen er at velgere kan gi så mange personstemmer de ønsker, vanligvis er dette begrenset til én stemme. Dette åpner mulighet for flertallsvalgliknende utfall, eksemplifisert ved såkalte kupp ved kommunevalg. Kandidater med minoritetsbakgrunn har blitt favorisert av listerettingen. Kvinnelige kandidater har generelt kommet dårligere ut, selv om det er eksempler på at kvinner har tjent på organisert listeretting.

Nøkkelord: personvalg, valg, valgordning

Preferential voting in Norway

Norwegian parliamentary elections are de facto closed to preferential voting. Voters may change the ranking of candidates, but to have an effect this has to be done by at least half of the voters, which never happens. In local elections, on the contrary, voters have ample opportunity to influence the selection of candidates. Preferential voting was introduced in county elections in 2003. A proposal by the government to include parliamentary elections was rejected. However, the consequences for the candidate selection in county elections have been minor. In the 2003 and 2007 elections, 99 percent of the representatives would have been elected even without preferential voting. A minority (in 2007 a quarter) expressed candidate preferences, and those who did tended to support the top candidates. In addition, at least 8 percent of the voters have to support a specific candidate for this to have any effect on selection. In local elections, the parties may secure the election of candidates by means of an extra vote and voters may provide preferential votes for any number of candidates. An increasing number of voters express candidate preferences (40 percent in 2007) and the result has a substantial impact on the selection of candidates. In 2007, two-thirds of the seats in municipal councils were decided by preferential votes. Many representatives would have been elected anyway, as the voters mostly supported highly ranked candidates, but a quarter owe their seats to the preferential votes. In Norway, voters may support as many candidates as they wish, while in most countries this is restricted to one vote. Unlimited preferential voting opens up the possibility for «winner takes all» outcomes. While candidates from ethnic minorities have been favored by preferential voting, the opposite is the case for female candidates. However, there are cases of successful organized campaigns in support of female candidates.

Keywords: elections, eletoral system, preferntial voting

Fagfellevurdert
(side 132-148)
av Gunnvald Grønvik
En større reform av valgordninga ble første gang tatt i bruk ved stortingsvalget i 2005. Basert på valgene i 2005 og 2009 vurderes det om det er behov for ytterligere reform. Det legges ...
SammendragAbstract
En større reform av valgordninga ble første gang tatt i bruk ved stortingsvalget i 2005. Basert på valgene i 2005 og 2009 vurderes det om det er behov for ytterligere reform. Det legges til grunn at valgordninga bør måles ut fra hvor godt den bidrar til at den nasjonale politiske representasjonen er i samsvar med de politiske preferansene. Fire sider ved valgordninga vurderes som viktige. Det gjelder hvordan mandatene fordeles i fylkene, effekten av tiltak mot representasjon fra små partier, hva som er tilstrekkelig utjamning og effekten av den geografiske fordelinga av mandatene (arealfaktoren). Det viser seg at det som i hovedsak forklarer avviket fra fullt samsvar mellom politisk preferanse og politisk representasjon, er at Sainte-Laguës fordelingsmetode er modifisert for å gjøre representasjon fra små partier vanskeligere i fylkene. Det skisseres også ei ordning som i de fleste tilfeller vil sikre full utjamning. Den kan ha ei nasjonal sperregrense på tre prosent, og på seks prosent i fylkene. Mandatene bør fordeles med den reine Sainte-Lagües metode (deletall 1, 3, 5, …), og antallet utjamningsmandater bør økes ved å variere det med samlet mandattall i fylkene. Metoden for fordelinga av mandater på fylkene (dvs. fortsatt arealfaktor, norske eller alle innbyggere) har neppe betydning for å sikre full utjamning.

Nøkkelord: parlamentsvalg, proposjonal representasjon, valgordning

The electoral system: Have the practical tests been passed?

A major reform of the electoral system in Norway was first put to test at the parliamentary elections in 2005. Whether further reform is warranted is assessed using the experience from the elections in 2005 and 2009. The analysis is based on the premise that an electoral system should be measured by its ability to deliver correspondence between national political representation and expressed national political preferences. Four aspects of the electoral system seem vital in this assessment. These are: how seats are allocated in the counties, the effect of efforts to hinder representation of really small parties, the size of the national proportional adjustment in representation, and the effect from the semi-fixed geographic allocation of the seats in parliament. It is shown that the major factor explaining discrepancy between preference and representation is the modification to the Sainte-Laguë method of seat allocation which is used to reduce representation from small parties. The outline of an electoral system that in most cases will secure the full proportionality between preferences and representation is also given. This may have a 3 percent national and a 6 percent county-based threshold for representation. Seats are to be allocated in counties with the clean version of the Sainte-Laguë method (division by 1, 3, 5, …), and the number of national adjustment seats is to be increased in counties with many seats. The method for allocation of the total number of seats to each county (continued use of area, Norwegian or all inhabitants) is probably not important in securing correspondence between national political preferences and national political representation.

Keywords: Electoral system, parliamentary elections, proportional representation

  • ISSN Online: 1504-2936
  • ISSN Print: 0801-1745
  • Utgiver: Universitetsforlaget
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon