Jakub M. Godzimirski internettmedarbeider

Denne utgaven av Velkommen til internett er viet et svært aktuelt tema, nemlig den nylig avsluttede gasskonflikten mellom Russland og Ukraina, en konflikt som også har rammet store deler av Europa. For å gi en bedre forståelse av hva denne konflikten egentlig dreier seg om, skal vi først presentere energiressurser i en bredere geografisk kontekst, for deretter å se nærmere på selve konflikten, involverte aktører og reaksjoner.

Da konflikten blusset opp første uke i januar, fikk mange en deja vu-følelse – en lignende konflikt hadde også utspilt seg i 2006. Hovedårsaken til konfliktene – både i 2006 og i 2009 – var at Russland og Ukraina ikke klarte å bli enige om hvor mye Ukraina skulle betale for leveranser av russisk gass. Dette førte til at Russland stoppet gasstilførselen til Ukraina og samtidig anklaget Ukraina for å stjele russisk gass på vei til Europa i transitt gjennom det ukrainske rørledningssystemet. Da Ukraina nektet for at dette var tilfelle, svarte Russland denne gangen med å stenge gasskranene helt. Dette skjedde på et tidspunkt hvor temperaturen var falt til minus 15 grader i store deler av Øst-Europa. Etter dette kom også EU på banen. I første omgang oppfordret EU de to partene til å besinne seg. Da disse oppfordringene ikke gav resultater og konflikten i stigende omfang begynte å få ringvirkninger for mange EU-borgere, la man et betydelig press på partene for å finne frem til løsning. Og den 18. januar skrev endelig statsministrene Vladimir Putin og Julija Tymosjenko under en avtale som satte en foreløpig sluttstrek for konflikten.

For å skaffe seg oversikt over konflikten, må man begynne med å plassere den i et større, globalt perspektiv. Den er et resultat av politiske prosesser som fant sted for nesten tjue år siden da det sovjetiske unionsprosjektet gikk i oppløsning. Med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den sovjetiske gassinfrastrukturen stykket opp: De viktigste produksjonsfeltene befant seg i Russland og Sentral-Asia, mens rørnettet som skulle bringe gassen til kunder i Europa, nå gikk gjen-

Side: 68

nom en rekke uavhengige transittland. I 2007 gikk kun 10 % av eksporten til «det fjerne utland» direkte til markedet, det vil si leveransene til Finland og Tyrkia. Om lag 20 % av den russiske gassen ble fraktet via Hviterussland og Polen, mens resten – 70 % – gikk veien om Ukraina. Ukraina er samtidig den største importøren av russisk gass.

Det er dermed duket for et gjensidig avhengighetsforhold: Ukraina trenger russisk gass, Russland trenger transittadgang for å nå sine viktigste markeder. Problemet var imidlertid at Russland helt siden Sovjetunionens oppløsning hadde fortsatt å subsidiere tidligere sovjetrepublikker, men samtidig brukt subsidiene som et politisk pressmiddel: Støttespillere som Hviterussland og Armenia ble belønnet med lavere gasspriser enn problemmakere – som for eksempel Ukraina etter oransje-revolusjonen i 2003–04. Russland har dermed brukt gassresursene også som et politisk virkemiddel, og gasskonflikten mellom Ukraina og Russland kan derfor ikke forstås utelukkende som en økonomisk konflikt om pris, men må også leses som en geopolitisk tautrekking om Ukrainas politiske veivalg. Alt dette bidro til at det ble særdeles vanskelig å finne en løsning på konflikten.

Bakgrunn: det store bildet

En god oversikt over kilder med oppdatert informasjon om globale energispørsmål finnes i tilknytning til prosjektet og nettstedet «Mapping the world: Energy in the 21st century: Risks, challenges and perspectives» på adressen

www.cartografareilpresente.org/ ?lang=en

Her gis en oversikt over energi i en global kontekst. Sidene inneholder blant annet en omfattende oversikt over institutter og forskningsmiljøer som jobber med energispørsmål:

www.cartografareilpresente.org/rubrique75.html?lang=en

En annen nyttig side her er den som tar for seg internasjonale perspektiver på energispørsmål. Her er det samlet mye informasjon om og direkte lenker til publikasjoner og rapporter om energi i en større global sammenheng:

www.cartografareilpresente.org/article265.html

For mer informasjon om energirelaterte spørsmål brutt ned på enkeltland, se

www.cartografareilpresente.org/article262.html

Nettstedet omfatter også en bibliografi med oversikt over de viktigste publikasjonene om energi (senest oppdatert i august 2008):

www.cartografareilpresente.org/rubrique76.html?lang=en

For en oversikt over publikasjoner om Russland og russisk energipolitikk, se

www.cartografareilpresente.org/article233.html#diretto2

Nettstedet gir også en kort innføring i russisk energipolitikk:

www.cartografareilpresente.org/article126.html

Side: 69

Og for de som er interessert i gode kart som kan bidra til å gi en bedre forståelse av det store bildet, vil vi anbefale denne siden:

www.cartografareilpresente.org/article182.html

Det er også mulig å få et mer norsk perspektiv på disse aktuelle problemstillingene. Dette kan man finne på nettstedet til RussCasp-programmet, et NFR-finansiert forskningsprosjekt ledet av Fridtjof Nansens Institutt, NUPI og Econ Pöyry med fokus på energipolitikk i Russland og det postsovjetiske rom:

www.fni.no/russcasp/index.html

Konflikten, aktører og reaksjoner

I det følgende skal vi se på både russiske og andre kilder. Et godt bilde av bakgrunnen for konflikten kan man få ved å se på en ny rapport fra Razumkov-senteret i Kiev om gassrelasjonene mellom Ukraina og Russland og EUs energipolitikk. Denne er å finne i den seneste utgaven av deres engelskspråklige publikasjon National Security and Defence, og kan lastes ned fra adressen

www.razumkov.org.ua/eng/files/category_journal/NSD102_eng.pdf

Det offisielle russiske synet på konflikten formidles gjennom mange kanaler. En viktig kilde er som vanlig Rossijskaja gazeta. Avisen har samlet hele sin dekning av konflikten på adressen

www.rg.ru/sujet/2298.html

Lenta.ru gir også en god oversikt over konflikten fra et russisk perspektiv, men er mindre offisiøs enn Rossijskaja gazeta. Nettstedet har samlet stoff om gasskonflikten og de viktigste momentene i tilknytning til utviklingen av denne på tre store samlesider. Først skisserer man bakgrunnen for konflikten ved å se på den ukrainske gassgjelden til Gazprom:

http://lenta.ru/story/gasprom

Stansen i russiske gassleveranser til Ukraina er grundig dekket på følgende side:

http://lenta.ru/story/gasstop

Og stansen i leveransene til Europa, hvilke konsekvenser dette hadde og løsningen partene ble enig om, dekkes her:

http://lenta.ru/story/transit/index.htm

Det polske Center for Eastern Studies (CES) i Warszawa har også en god oversikt over de ulike fasene i årets gasskonflikt, så vel som over forløperen i 2006. Konflikten i 2006 er omtalt i følgende utgaver av senterets ukentlige nyhetsbrev East Week:

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_21.pdf

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_23.pdf

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_24.pdf

Årets konflikt er utførlig dekket i disse tre utgavene:

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_151.pdf

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_152.pdf

www.osw.waw.pl/files/EastWeek_153.pdf

Side: 70

Hvis man er interessert i å lære mer om bakgrunnen for konflikten, kan man også søke på «Gazprom» på CES’ engelskspråklig side på en av følgende to adresser:

www.osw.waw.pl/en/eindex.htm

www.osw.waw.pl/NSearch/SearchServlet?lang=en

CES har også utgitt en egen rapport om Gazproms interesser i Europa. Denne er tilgjengelig på adressen

www.osw.waw.pl/files/GP_EU_en.pdf

The European Centre for Policy Studies (CEPS) i Brussel publiserte også nylig en rapport om hvordan man kunne unngå liknende energikonflikter i fremtiden. CEPS’ forslag innebærer å etablere et Gas Transit Consortium i Ukraina. CEPS-rapporten er tilgjengelig på denne adressen:

http://shop.ceps.be/downfree.php?item_id=1782

Selv om konflikten i utgangspunktet dreide seg om uenigheter mellom to selskaper angående hvilke vilkår og til hvilken pris russisk gass skulle leveres til Ukraina, involverte en rekke statlige aktører seg etter hvert som konflikten entret en mer tilspisset fase. På ukrainsk side var de viktigste av disse aktørene president Viktor Jusjtsjenko og statsminister Julija Tymosjenko, mens «tandemet» Putin–Medvedev spilte hovedrollen på russiske side. Offisiell informasjon om disse fire politiske lederne kan man finne på deres offisielle hjemmesider:

www.president.gov.ua/en

www.kmu.gov.ua/control/en

www.premier.gov.ru

www.kremlin.ru

En annen kilde til detaljert – og mindre offisielt preget – informasjon om disse fire statslederne er «Lentapedija», Lenta.rus oversikt over de viktigste aktørene i russisk og postsovjetisk politikk og næringsliv. Her finner vi Putins biografi på:

www.lenta.ru/lib/14160711/full.htm

Medvdevs på:

www.lenta.ru/lib/14160711/full.htm

Jusjtsjenkos side har adressen:

www.lenta.ru/lib/14159874/full.htm

Og Tymosjenko på:

www.lenta.ru/lib/14159943/full.htm

Blant selskapene som var involvert i konfliktene er de viktigste det russiske gassmonopolet Gazprom, hvis hjemmeside har adressen

www.gazprom.com

Russisk gasseksport ivaretas av GazpromExport. Dette datterselskapet har en egen hjemmeside på

www.gazpromexport.ru

På ukrainsk side er det vikitgste selskapet Naftogaz Ukrainy:

www.naftogaz.com

I tillegg har selskapet RosUkrEnergo spilt en viktig rolle som leverandør av russisk og sentralasiatisk gass til Ukraina. Dette selskapet ble opprettet som en del av forhandlingsløsnin-

Side: 71

gen i 2006, men var et av de største ofrene i årets utgave av konflikten. Ifølge avtalen inngått mellom Putin og Tymosjenko skal RosUkrEnergo ikke lenger kontrollere gasshandelen mellom Russland og Ukraina. Mer informasjon om dette selskapet finner man på adressen

www.rosukrenergo.ch/eng/index.html

Selskapet eies av noen av de rikeste ukrainske oligarkene, og den største eieren er Dmitrij Firtasj. Også Firtasj er behørig dekket i «Lentapedija» på adressen:

http://lenta.ru/lib/14187105

En av Firtasjs nærmeste støttespillere i RusUkrEnergo er Ivan Fursin. For å finne ut mer om Fursin kan man for eksempel gå til yandex.ru og følge denne lenken:

http://news.yandex.ru/people/fursin_ivan.html

I følge enkelte kilder – herunder statsminister Tymosjenko – omfatter eierne av RosUkrEnergo også en beryktet russisk forretningsmann og såkalt «kriminell autoritet», Semjon Mogilevitsj. Mer om Mogilevitsjs bakgrunn kan man finne her:

http://lenta.ru/lib/14160436

Ved siden av Ukraina og Russland var EU den part som ble mest direkte berørt av konflikten, og EU bidro også sterkt til å bilegge den. Mer informasjon om EUs energistrategi og politikk, i tillegg til lenker til ytterlige relevant informasjon, finnes på adressen

http://ec.europa.eu/energy/index_en.htm

For å forstå hvorfor EU er så opptatt av gasskonflikten, holder det å kaste et blikk på oversikten over EUs eksterne energileverandører. For en oversikt over Russlands rolle i EUs økonomi kan man studere Eurostats oversikt over EUs samhandel med omverdenen i perioden 1999–2006:

http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_OFFPUB/KS-DJ-07-001/EN/KS-DJ-07-001-EN.PDF

Eurostat har også utarbeidet en kort oversikt over unionens avhengighet av energiimport. Denne kan lastes ned fra

http://epp.eurostat.ec.europa.eu/pls/portal/docs/PAGE/PGP_PRD_CAT_PREREL/PGE_CAT_PREREL_YEAR_2008/PGE_CAT_PREREL_YEAR_2008_MONTH_07/8-10072008-EN-AP.PDF

Etter at EU involverte seg i konflikten, gikk både Russland og Ukraina med på at EU skulle sende observatører for å overvåke infrastrukturen.

EUs Gas Coordination Group kom også med en rekke uttalelser om konflikten:

http://europa.eu/rapid/pressReleasesAction.do?reference=IP/09/75&format=HTML&aged=0&language=EN&guiLanguage=fr

Også José Manuel Barroso, president i EU-kommisjonen, uttalte seg om krisen og dens følger for EUs energipolitikk:

http://ec.europa.eu/commission_barroso/president/pdf/speech_20090120.pdf

Side: 72

Fra Moskvas perspektiv var konflikten en påminnelse om at Russland fortsatt er avhengig av å ha adgang til andre lands territorier for å kunne frakte russisk gass til Europa. Russland har imidlertid de siste årene satset målbevisst på å utvikle flere prosjekter som vil kunne gjøre russiske gassleveranser til EU mindre avhegning av de eksisterende transittrutene. De viktigste av disse prosjektene er:

Blue Stream fra Russland til Tyrkia over Svartehavet:

www.gazprom.ru/eng/articles/article8895.shtml

Nord Stream, tidligere kjent som North European Gas Pipeline, til Tyskland via Østersjøen:

www.nord-stream.com/en

http://lenta.ru/story/seg

South Stream over Svartehavet til Bulgaria og videre til Ungarn, Serbia, Hellas og Italia:

www.southstream.ch

www.gazprom.ru/eng/articles/article27150.shtml

EU har også satset på en del alternative gassprosjekter, hvorav det viktigste er Nabucco, en åpen konkurrent til South Stream:

http://nabucco-pipeline.com