Abstract:

Jürgen Habermas har vært en nådeløs kritiker både av den objektivistiske og den subjektivistiske tilnærmingen til samfunnsmessige fenomener. Hans eget metodiske alternativ har ikke fått like mye oppmerksomhet, noe som er beklagelig fordi det viser fram styrker og svakheter ved forfatterskapet i sin helhet.

Grovt sett kan samfunnsvitenskapelige tilnærminger til virkeligheten deles inn i to helt grunnleggende paradigmer. Et objektivistisk paradigme modellert etter naturvitenskapene hvor samfunnsforskeren inntar et tilskuerperspektiv til den handlende aktør, og hvor det primære siktemål er å beskrive aktørens handlinger uten tanke for den mening aktøren knytter til sine handlinger. Det andre paradigme er det subjektivistiske, hvor forskeren inntar et deltagerperspektiv, og hvor de meninger aktørene knytter til sine handlinger gis en avgjørende plass.

Jürgen Habermas har fremstått som en av de mest profilerte kritikerne av begge disse erkjennelsesteoretiske posisjonene. Hans kritikk av det eksternalistiske, positivistiske paradigmet er velkjent. Habermas har imidlertid også fremstått som en nådeløs kritiker av det ensidig subjektivistiske paradigmet. Ved å forholde seg kritisk til begge disse tilnærmingene har Habermas’ forfatterskap antatt en kontroversiell posisjon som har generert en svært omfattende sekundærlitteratur. Her drøftes og kritiseres både de nevnte kritiske ansatser, og de substansielle posisjonene Habermas har gjort seg til talsmann for, eksempelvis diskursteorien og den deliberative demokratiteorien.

Det er derfor overraskende at den metodologien Habermas har bygget sine teoretiske ansatser ut fra har vært viet relativt liten oppmerksomhet.1 Habermas betegner denne metoden som rasjonell rekonstruksjon,2 en metode som først blir funderende for forfatterskapet i dét Habermas vender seg mot kommunikasjon, nærmere bestemt i 1973 med nyutgivelsen av Erkenntnis und Interes

Side: 120

se
.3 Rasjonell rekonstruksjon representerer et alternativ både til det objektivistiske og det subjektivistiske paradigmet. Det er et forsøk på å etablere en erkjennelsesteoretisk posisjon som reiser sterke teorikrav (anspruch), og samtidig åpner opp for en kritisk, ikke relativistisk fundering av samfunnsvitenskapene. Habermas søker å kombinere en fortolkende og en forklarende tilnærming til virkeligheten, men denne tilnærmingen skal også være deskriptiv og normativ, samtidig. Mer presist innebærer dette en «[…] systematisk rekonstruksjon av den intuitive kunnskap hos kompetente subjekter».4

Jeg gjør i det følgende først rede for bakgrunnen for Habermas’ interesse for rasjonell rekonstruksjon. Denne metoden, eller mer presist, metodiske innstillingen, bygger på noen grunnleggende prinsipper som presenteres punktvis. Habermas’ rasjonelle rekonstruksjoner bygger inn både en synkron og en diakron analyse. For enkelthets skyld kan vi benevne den første som en ahistorisk redegjørelse for kommunikativ handling. Dette er Habermas’ formalpragmatikk, hvor noen underliggende, universelle og strukturelle trekk ved vår bruk av språk fremheves. Den synkrone rekonstruksjonen bør primært forstås som en utviklingsteori, hvor den historiske utviklingen av de universelle strukturene den formalpragmatiske analysen avdekket, presenteres. Kort fortalt er det Habermas’ poeng å vise hvordan bevissthetens strukturer er underlagt en utviklingslogikk, at denne utviklingslogikken kan rekonstrueres og at den har universell gyldighet, uten at det dreier seg om en historiefilosofi i tradisjonell forstand.

Avslutningsvis presenteres noe av den mest grunnleggende kritikken som har vært reist mot rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling. Et avgjørende problem som fremheves er at det forblir uklart hvordan en kan teste de hypotesene som fremstilles gjennom rasjonell rekonstruksjon.5

Mellom det empirisk-analytiske og det hermeneutiske

Et av de tidligste bidragene Habermas leverte i diskusjonen om samfunnsvitenskapenes grunnlag er hans innspill i den tyske positivismestriden. Habermas forsvarte her en hermeneutisk, fortolkende omgang med den sosiale virkeligheten. Jeg ønsker ikke her å repetere argumenter som i dag i stor grad er velkjente. Formålet her er primært å vise hvorfor Habermas hevder en scientistisk oppfatning av forholdet mellom teori og observasjon ikke er tilstrekkelig, og å vise at selv om dette forholdet mellom teori og observasjon peker mot en hermeneutisk dimensjon er de tradisjonelle hermeneutiske tilnærmingene til spørsmålet om mening i samfunnsvitenskapen heller ikke tilfredsstillende. Scientisme, slik Habermas forstår det, er en vitenskapsforståelse som ved å definere seg som den eneste gyldige form for kunnskap fortrenger en refleksiv, fortolkende omgang med virkeligheten.

Habermas’ diskusjon av forholdet mellom teori og observasjon har typisk nok vært ført som et spørsmål om hva som ut

Side: 121

gjør sannhet når det gjelder teoretiske spørsmål. Habermas påpeker her et problem når det gjelder forholdet mellom observasjon og språk. En kort gjennomgang av denne problematikken vil være klargjørende for den kritikken som reises mot scientismen:

Et fundamentalt problem for scientismen er at selv de mest elementære utsagn om observasjoner er uttrykt i et teoriladet språk. Og siden disse teoriladete språkene forandres med tiden kan ikke sannhet bestå i korrespondansen mellom et observasjonsutsagn og en empirisk verden. Derfor kan ikke teoriladete språk forstås som noe som beskriver verden direkte, men snarere som noe som fortolker verden mer og mer «adekvat» etter hvert som vitenskapene utvikler seg. Adekvansen må derfor måles både i henhold til den eksperimentelle verifikasjon som er kjennetegnende for naturvitenskapene, men også i forhold til den måten vi fremstiller dette argumentativt på, innenfor våre til enhver tid teoriladete språk. Dette kobles typisk til den måten vi innfrir gyldighetskrav på i forhold til empiriske utsagn. Dersom adekvansen var knyttet utelukkende til den eksperimentelle verifikasjon ville vi stå overfor et problem knyttet til menings-varians, fordi det ikke finnes noen språklige muligheter for å skille mellom erfaringer uttrykt i ett teoriladet språk i forhold til erfaringer uttrykt i ett annet teoriladet språk. Fordi det dermed blir umulig å sikre identiteten når det gjelder referansen i et observasjonsutsagn som handler om det samme, må korrespondanseteorien om sannhet forkastes. Vi trenger i stedet kommunikasjon og argumentasjon mellom (og innenfor) forskjellige teoriladete språk.6

Dermed forkastes den scientistiske forståelsen av forholdet mellom teori og observasjon, til fordel for en hermeneutisk, fortolkende omgang med vitenskapelige utsagn.

Nå unnslipper imidlertid heller ikke den hermeneutiske tilnærmingen Habermas’ kritiske blikk. Han skiller mellom hermeneutisk objektivisme (Dilthey) og en radikal hermeneutikk (Heidegger og Gadamer): Den hermeneutiske innfølingsteori slik den framstår i mest rendyrket form hos Dilthey hevder at objektiv innsikt kan nås nærmest ved å krype inn i andres hoder og skille våre fortolkninger fra vår egen hermeneutiske situasjon. Habermas hevder denne form for hermeneutikk «[…] har blitt blokkert av Gadamers kritikk av den tidlige Diltheys innfølingsteori.»7 Gadamer så på språklige uttrykk som noe mer enn rene uttryksfenomen. Gjennom språket gjør kompetente subjekter krav på å utsi noe sant, i språket hevdes det noe om et spesielt saksforhold, og dette kan ikke reduseres til rene symptom på det psykologiske liv, om vi følger Gadamer.

Heller ikke den radikale (ontologiserte) hermeneutikken hos Heidegger og Gadamer er farbar vei for Habermas. Her oppgis ethvert krav om objektivitet og forklaringskraft. Gadamer selv vil ikke gi noen metodelære, men fokuserer snarere på transcendentale betingelser ved vår forståelse. Dette er problematisk i følge Habermas: «Konfrontasjonen av ‘sannhet’ og ‘metode’ burde ikke ha forledet Gadamer til å sette den hermeneutiske erfaring opp mot den metodiske erkjennelse.»8 For Habermas ender Gadamers hermeneutikk i en relativistisk posi

Side: 122

sjon som ikke er forenelig med et kritisk prosjekt. For Habermas er det også åpenbart at Gadamer tilskriver våre fordommer en for sentral plass, i det han vektlegger fordommenes betydning for forståelsen heller enn å fokusere på refleksjonens mulighet for overskridelse: «Gadamer undervurderer kraften av den refleksjon som utfolder seg i forståelsen.»9 Problemet sett fra Habermas’ ståsted, er dermed både at den ontologiske funderingen av hermeneutikken i for stor grad går på bekostning av vitenskapelig opparbeidet, og metodisk sikret erkjennelse, og at Gadamer i følge Habermas har en for enkel og ukritisk oppfatning av tradisjon, noe som kan åpne for dogmatisme og autoritarianisme.10

Habermas’ egen posisjon utkrystalliserer seg altså på bakgrunn av den utilstrekkelighet som hefter ved de alternative tilnærmingene. Han skriver:

Some who face the problem of interpretation are prepared to drop the conventional postulate of value neutrality, abstain also from assimilating the social sciences to the model of pure nomological science, and yet advocate the desirability and possibility of approaches which promise to generate some sort of objective and theoretical knowledge.11

De rekonstruktive vitenskaper som søker universelle kompetanser overkommer i følge Habermas problematiske aspekter både ved scientistiske og hermeneutiske tilnærminger. De bryter seg ut av «[…] the hermeneutic circle in which the Geistwissenschaft as well as the interpretive social science are trapped».12 Habermas understreker med andre ord nødvendigheten av en «Sinnverstehende» tilnærming til den sosiale virkeligheten, men søker å komme ut over den partikularistiske tilnærmingen som hefter ved tradisjonell hermeneutikk.

Den tilnærming Habermas her anvender er illustrerende for hans arbeidsmåte. Han etterstreber ofte en aufhebung i hegeliansk forstand. Det vil si at han søker å skape en syntese der han trekker med seg de verdifulle innsiktene som kan finnes i et begrep og i dets motsetning, samtidig som disse begrepene renses for det som oppfattes som utilstrekkelig. Dermed oppstår et nytt begrep eller posisjon (i dette tilfelle rasjonell rekonstruksjon) som tar vare på og transformerer de to forutgående (scientismen og hermeneutikken).

Metodiske prinsipper for den rasjonelle rekonstruksjonen

For å lette tilgjengeligheten til et i utgangspunktet komplekst tema, fremstiller jeg den rasjonelle rekonstruksjonens bærende prinsipper punktvis.13

1. De rekonstruktive vitenskapers14 gjenstandsområde skiller seg, som jeg allerede har vært inne på, fra naturvitenskapenes gjenstandsområde ved at de knyttes til den symbolsk strukturerte virkeligheten. Med Ernest Cassirer kan vi si at mennesket ikke bare lever i et fysisk univers, men også i et symbolsk, der den fysiske virkeligheten «[…] synes å vike plassen alt eftersom menneskets symbolske aktivitet skrider frem».15 Cassirers poeng er at mennesker samhandler ved hjelp av symboler som representerer en mening. Det primære symbolsystemet er språket, som strukturerer den verden vi erfarer rundt oss. Gjennom språket sosialiseres hvert enkelt individ inn i en sosial, intersubjektiv sammenheng, og gjennom språket internaliseres et sett av normer og regler

Side: 123

som ikke kan beskrives som naturlig gitte. Språket antar dermed en helt avgjørende posisjon. Det er imidlertid ikke alltid entydig og klart hva disse språklige symbolene representerer. Derfor må de fortolkes.

2. Den hermeneutiske tilnærmingen følger dermed som en konsekvens av det gjenstandsområdet som undersøkes. Men i motsetning til hermeneutiske tilnærminger som primært er opptatt av semantiske strukturer som så å si kan avleses fra overflatestrukturene i et språk, søker den rasjonelle rekonstruksjonen å avdekke dypstrukturer, det vil si et grunnleggende sett av regler, for eksempel for frembringelsen av meningsfylte symbolske uttrykk. Dermed er det ikke en direkte parafrase eller oversettelse av en uklar mening som er siktemålet, men snarere underliggende regler og strukturer som er betingelser for meningsfulle språklige uttrykk overhodet.

3. Nøkkelen til en forståelse av rasjonell rekonstruksjon ligger kanskje primært i ønsket om å gjøre en implisitt, før-teoretisk viten eksplisitt. Habermas bygger her på en distinksjon innført av Ryle mellom «know how», og «know that». Den implisitte viten er «know how». Utsagnene som er fremstilt ved hjelp av rasjonell rekonstruksjon gjør «know how» til «know that»; kunnskapen går fra å være implisitt til å bli eksplisitt.

Det er en åpenbar forskjell mellom en aktørs (implisitte) evne til å utføre bestemte handlinger, og hans eksplisitte viten om hvorfor han er i stand til å utføre den samme handlingen. En kompetent språkbruker vil for eksempel kunne uttrykke meningsfulle setninger og utvikle konsistente argumenter uten å kjenne til de reglene man nødvendigvis følger når man utfører disse (tale-) handlingene. Det avgjørende her er at et handlende subjekt vil vite hvordan man skal gjennomføre handlinger uten å være oppmerksom på de forskjellige betingelsene som gjør en handling mulig. For å få tak på disse betingelsene må en avdekke dypstrukturer, en må så å si hente frem kunnskap aktørene besitter, men som ikke er dem refleksivt bevist. Dette fordrer en performativ innstilling, et deltakerperspektiv hos den som søker å rekonstruere de symbolske prosessene.

De empirisk-analytiske språkvitenskapene kan dermed avgrenses fra de rekonstruktive ved at de førstnevnte beskjeftiger seg med beskrivelser, mens de sistnevnte ekspliserer betydningen av en ytring: «By using a sentence that reports an observation I can describe the observed aspect of reality. By using a sentence that renders an interpretation of the meaning of a symbolic formation I can explicate the meaning of such an utterance.»16 Nå kan imidlertid både beskrivelser og eksplikasjoner operere på to forskjellige nivåer. De kan bevege seg på overflaten, eller de kan søke dypere etter underliggende strukturer som nærmest fungerer som premissleverandører for det vi kan avlese på overflaten. Det at underliggende strukturer kan påvises, og at dette gjøres ved hjelp av eksplikasjon, er dermed en grunnleggende premiss for å bedrive rasjonell rekonstruksjon.

4. Disse rekonstruksjonene deler også et ønske om å avdekke en universell «know-how». Det dreier seg ikke om å avdekke trekk som gjelder innenfor en spesiell kontekst avgrenset i tid og rom, men snarere om en blottlegging av en artskompetanse, en kompetanse som gjelder universelt, og som

Side: 124

på universalpragmatikkens område må forstås som en mulighetsbetingelse for språk overhodet.

5. Rekonstruksjonen reiser videre et essensialistisk krav. I empirisk-analytisk forsk-ning tillates forskjellige epistemologiske fortolkninger, for eksempel realistiske eller instrumentalistiske fortolkninger. Rasjonell rekonstruksjon må derimot antas å eksplisere essensielle trekk ved det som undersøkes.17

6. Det som rekonstrueres er altså en kompetanse hos handlende subjekter. Rekonstruksjonen avdekker for det første noen få fundamentale kompetanser (horisontal rekonstruksjon), men også hvordan disse kompetansene har utviklet seg over tid (vertikal rekonstruksjon). Den vertikale rekonstruksjon forutsetter den horisontale, det vil si at rekonstruksjon av en viss kompetanse nødvendigvis må komme forut for utviklingshistorien.

7. De hypotesene som rekonstruktive analyser fremstiller er feilbarlige hypoteser. De er i seg selv åpne for bekreftelse og falsifikasjon. De er basert på empiriske analyser og representerer ikke en transcendentalfilosofisk avdekning av mulighetsbetingelser. Kant ville avdekke mulige betingelser for erfaring. Dette ble muliggjort gjennom transcendentale analyser som avdekket trekk ved fornuften som strukturerte virkeligheten (tid, rom og kausalitet regnes ofte som de viktigste). Disse kunne avdekkes ved å undersøke fornuften selv. Empiriske data var unødvendige. Undersøkelsen gikk fram a priori. Hos Habermas forlates altså den aprioriske analysen til fordel for en halvtranscendental, eller kvasi-transcendental analyse. Dermed avdekkes fornuften gjennom en undersøkelse av måten språket anvendes på, og denne undersøkelsen krever omgang med et empirisk materiale.

Forholdet til Kant er dermed som følger (og dette utdypes under): Der Kant er opptatt av å avdekke mulighetsbetingelser for å erfare objekter er Habermas opptatt av muligheter for å oppnå enighet gjennom kommunikasjon. Og der Kants avdekninger er mulig på bakgrunn av ren introspeksjon er Habermas’ avdekninger bare mulig på bakgrunn av en analyse av faktiske (empiriske) ytringer.

Men til forskjell fra empirisk-analytiske vitenskaper som søker å erstatte før-teoretisk kunnskap med en mer adekvat vitenskapelig forklaring, søker de rekonstruktive vitenskapene å forstå og avdekke de strukturene som vår før-teoretiske kunnskap er bygget opp av. På bakgrunn av dette fremstår disse vitenskapene som et alternativt paradigme både i forhold til empirisk-analytiske og hermeneutiske tilnærminger. Følgelig kan de hypotesene som fremsettes hverken vurderes ut fra standardene som gjelder innenfor det empirisk-analytiske, eller det hermeneutiske paradigmet. Habermas skriver:

While this research program may prove to be unfruitful this cannot be shown at the level of a critique that already presupposes a competing paradigm; it has to be shown in terms of the success or failure of the theories and explanations the competing paradigms make possible.18

Den før-teoretiske viten som de rekonstruktive vitenskaper forutsetter at kompetente subjekter innehar, er imidlertid ikke umid

Side: 125

delbart tilgjengelig for subjektene selv. Den må hentes fram av forskeren, gjennom spesielle prosedyrer:

The expression intuitive knowledge should not be understood as meaning that a speaker’s pretheoretical knowledge about the grammaticality of a sentence (the rigor of a derivation, the cogency of a theory and so forth) is the kind of directly ascertainably intuition that is incapable of being discursively justified. On the contrary the implicit knowledge has to be brought to consciousness through the choice of suitable examples and counterexamples through contrast and similarity relations, through translation, paraphrase and so on – that is through a well sought out maeutic method of interrogation.19

Habermas hevder Chomsky’s utarbeidelse av lingvistisk kompetanse, Piagets studier av utviklingen når det gjelder operasjonell tenkning, og Kohlbergs påvisning av forskjellige stadier når det gjelder moralsk utvikling er paradigmatiske eksempler på rekonstruktiv vitenskap.20 Felles for disse teoriene er at de søker å gjøre eksplisitt en universell kompetanse hos aktører på det språklige, det operasjonelle og det moralske feltet.

Disse syv punktene representerer de grunnleggende trekkene ved rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling slik Habermas så det i sin programmatiske artikkel Was heist Universalpragmatik fra 1976. Når Habermas senere tar disse spørsmålene opp igjen til ny vurdering, først i 1981, så i 1983 og sist i 1992, legger han til følgende tre viktige punkt:

8. Den rasjonelle rekonstruksjonen skal samtidig ha en kritisk, konstruktiv og teoretisk funksjon. Ved å eksplisere hva som gjelder som gyldige ytringer, settes en gyldighetsstandard som fungerer som målestokk. Dermed kan også de ytringene som avviker fra denne målestokken forklares slik at målsetningen om å fungere kritisk kan ivaretas. I den grad differensieringene mellom individuelle krav om gyldighet flyttes forbi de grensene som gjelder tradisjonelt, kan nye analytiske standarder etableres slik at den rasjonelle rekonstruksjonen får en konstruktiv funksjon. Når svært generelle vilkår for gyldighet analyseres, beskrives universelle trekk ved den menneskelige kompetanse. Rekonstruksjonens resultater, eller mer presist, det som frembringes ad rekonstruktiv vei, representerer derfor en parallell til generelle teorier når det gjelder omfang og status.21

9. Rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling hviler på en teoretisk og en metodisk pluralisme. Med det mangfold av teoretiske og metodiske tilnærminger til sosiale fenomener kan en ikke binde seg til en bestemt disiplin, hevder Habermas:

Rather one must remain open to different methodological standpoints (participant vs. observer), different theoretical objectives (interpretive explication and conceptual analysis vs. description and empirical explanation), the perspectives of different roles (judge, politician, legislator, client and citizen), and different pragmatic attitudes of research (Hermeneutical, critical, analytical etc).22

Det er på bakgrunn av denne metodiske og teoretisk pluralismen Habermas håper å

Side: 126

kunne unngå arbeidsdelingen som hittil har ført til en splittelse mellom normative disipliner som moralfilosofi på den ene side, og de objektiverende samfunnsvitenskapene på den andre side.

10. Gitt den rasjonelle rekonstruksjons hypotetiske karakter, er det avgjørende hvordan en kan teste de hypotesene som utarbeides. Habermas hevder en bekreftelse av hypotesene avhenger av indirekte verifikasjon gjennom andre empiriske teorier. Gyldigheten avgjøres på bakgrunn av hvordan de fungerer sammen med en rekke andre teorier i et produktivt samspill. Siden dette åpenbart er et avgjørende moment når man skal vurdere hvilken epistemisk status Habermas’ rasjonelle rekonstruksjon har, og siden Habermas så vidt jeg vet bare har tatt opp dette i to tilfeller, siterer jeg fra begge disse:

What I accept as an antifoundationalist criticism of all strong a priori and transcendentalist claims does not however block attempts to put rational reconstructions of supposedly basic competences on trial and to test them indirectly by employing them as input in empirical theories.23

I en annen passasje siterer Habermas en av sine diskusjonspartnere:

Habermas practices (a mode of theory whereby)[…] claims articulated in one domain can be checked for their consistency, or more permissively, consonance, with assumptions accepted in others. Judgements reached with confidence in one area can be brought to bear on issues posed in more problematic or mysterious areas of a theory.24

La meg kort oppsummere de viktigste trekkene ved rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling: Det som her undersøkes er den symbolsk strukturerte virkeligheten. Målet er å rekonstruere de dypstrukturene som er betingelser for ytringer slik de arter seg på overflaten. Rekonstruksjonen sikter mot å avdekke universelle kompetanser hos kompetente språkbrukere. Det som skal avdekkes er en før-teoretisk kompetanse, en kompetanse som ikke er refleksivt bevisst. Siden denne typen undersøkelser avhenger av a posteriori kunnskap, må den betegnes som en empirisk vitenskap; en vitenskap som er kritisk, konstruktiv og teoretisk på samme tid. Rasjonell rekonstruksjon som metodisk innstilling legger opp til en teoretisk og metodisk pluralisme. De hypotesene som framstilles, testes ved å anvende dem som input i empiriske teorier.

Punktene ovenfor må forstås på bakgrunn av Habermas’ ambisjon om å grunnlegge en kritisk sosialteori. Habermas’ program må imidlertid ikke tolkes som om det dreier seg om en førstefilosofi, eller en ontologi. Det er snarere et forsøk på å fremme utkast i en forskningsprosess hvor teorien (eller de forskjellige elementene teorien utgjøres av) revurderes fortløpende. Derfor betegner Habermas ofte sitt prosjekt som et forskningsprogram, et program med åpen utgang, hvor de resultatene som fremlegges har hypotetisk status.

Et fundament for en kritisk samfunnsteori må, slik Habermas ser det, inneholde to grunnleggende rammeverk som begge fremstilles ad rekonstruktiv vei. En synkron, eller horisontal analyse hvor en intuitiv, univer

Side: 127

sell viten rekonstrueres hos kompetente språkbrukere. Den avgjørende innsikten Habermas her kommer fram til er at det ligger et normativt element i hvordan språket anvendes, og at dette normative elementet kan tjene som en kritisk standard som faktiske samtaler kan måles opp i mot. Habermas hevder han avdekker mulighetsbetingelser for språkbruk overhodet, og på dette planet kommer den kantianske arven tydelig til uttrykk i Habermas’ tenkning. De svake transcendentale argumentene er derfor nødvendige, men dataene som anvendes er altså empiriske data, og er ikke, som hos Kant opparbeidet gjennom introspeksjon.

Det fordres imidlertid også en diakron, eller vertikal rekonstruksjon hvor språkbrukens historiske utvikling underkastes en grundig rekonstruksjon.25 Her viser Habermas at han tar Hegel på alvor: Bevissthetens strukturer og dens forskjellige manifestasjoner er historisk konstituert. Vi er i økende grad blitt klar over at det finnes bevissthetsstrukturer som determinerer vår forståelse av oss selv og av verden rundt oss, og vi regner det som usannsynelig at disse bevissthetsstrukturene er av en ahistorisk karakter. Derfor fordres en historisk redegjørelse for hvordan bevissthetsstrukturer som nedfeller seg i vår bruk av språket endres over tid.

Formalpragmatikk som rasjonell rekonstruksjon

Teorien om kommunikativ handling er det mest fundamentale resultat av Habermas’ rasjonelle rekonstruksjon.26 Den identifiserer nødvendige betingelser ved menneskelig kommunikasjon generelt, og kommunikasjon innrettet mot å oppnå enighet (einverständnis) spesielt. I en tidlig fase kalte Habermas dette forskningsprogrammet for universalpragmatikk, men han benytter nå den mindre kontroversielle termen formalpragmatikk. At det dreier seg om en formal pragmatikk henviser for det første til at de forutsetninger som her avdekkes er nødvendige forutsetninger for at kommunikasjon overhodet skal kunne finne sted. For det andre dreier det seg ikke om forutsetninger knyttet til partikulær, kontekstbundet kommunikasjon, men om en avdekking av en generell artskompetanse knyttet til hvordan språket anvendes. Og for det tredje rekonstrueres her formelle, og ikke substansielle forutsetninger for å oppnå enighet. Habermas sporer dermed strukturene i kommunikativ handling tilbake til formelle strukturer ved måten vi bruker språket på (tale). Det forutsettes her en distinksjon mellom språk, som har setninger som den mest fundamentale undersøkelsesenhet, og kommunikasjon, hvor ytringer primært er det som analyseres. Habermas avdekker hvordan det i språkbruk ligger nedfelt prinsipper for rasjonell meningsutveksling,27 og det er altså kompetente taleres faktiske ytringer som utgjør undersøkelsens materiale. Teorien om kommunikativ handling er dermed i seg selv uttrykk for Habermas’ lingvistiske vending. Subjektet oppfattes ikke lenger som monologisk, sentrert rundt seg selv, slik det er blitt oppfattet i det cartesianske paradigmet, men snarere som et kommunikativt, intersubjektivt erkjennende og handlende subjekt.

Side: 128

Formalpragmatikken må forstås som en rekonstruktiv vitenskap.28 På det mest grunnleggende plan skilles det mellom handlinger som er orientert mot suksess, og handlinger som er orientert mot å oppnå en felles forståelse. Disse to handlingstypene som kan påvises i konkrete handlinger, er forskjellige ved at den første kan realiseres av én enkelt handlende aktør, noe som ikke er mulig for den andre handlingstypen. Enighet eller felles forståelse er ikke noe som kan påtvinges. Derimot bygger en kommunikativt oppnådd enighet på et rasjonelt grunnlag. «It cannot be imposed by either party, whether instrumentally through intervention in the situation directly, or strategically through influencing the decisions of opponents.»29 Om enigheten skulle ha kommet til under slike forutsetninger vil den ikke kunne gjelde som kommunikativt oppnådd enighet.

Habermas knytter gjennom sin formalpragmatiske analyse an til talehandlingsteoretikere som Wittgenstein, Austin og Searle. Det Habermas tar med seg fra disse tenkerne er tanken om at man gjennom språk kan utføre handlinger. Når man ber om å få et glass vann utfører man en handling. Ber man om et glass vann kan to ting skje. Dersom selve ytringen «gi meg et glass vann» problematiseres, beveger vi oss over i det Habermas kaller diskurs. Som oftest forstår og samtykker imidlertid den vi snakker sammen med og utfører dermed en handling uten videre problematiseringer. Habermas er imidlertid primært opptatt av det som foregår i diskursen, hvor ytringer problematiseres. På diskursens område er han ute etter å identifisere og rekonstruere i betingelser for mulig forståelse. Han hevder tre typer gyldighetskrav er universelle. Disse må forutsettes hos enhver taler som ønsker å gjøre seg forstått: Taleren må uttrykke noe sant, han må uttrykke noe riktig, og han må være oppriktig med tanke på det som ytres.30

I diskursen rettes fokus mot testingen av disse gyldighetskravene. Diskursen er i følge Habermas utelukkende rettet mot argumenter som skal belyse de gyldighetskrav som reises. Både handling og diskurs innebærer kommunikasjon, men det er kun i diskursen gyldighetskravene reises eksplisitt, eller sagt annerledes, det er kun her de gjøres til et tema. Kommunikativ handling forutsetter da et forsøk på å komme fram til enighet i forhold til alle tre gyldighetskrav. Som McCarthy har foreslått, kan vi tenke på disse gyldighetskravene som forskjellige måter kommunikativ interaksjon kan bryte sammen eller møte vanskeligheter.31 For eksempel kan sannheten ved en ytring bestrides eller trekkes i tvil på en slik måte at kommunikasjonen i verste fall opphører.

Aktørene forholder seg på bakgrunn av disse gyldighetskravene til tre forskjellige verdener: En objektiv, en sosial og en subjektiv verden. Hver gang en taler ytrer seg om noe, hevder han et av de tre gyldighetskravene, og refererer dermed til et av de tre forholdene han kan ha til verden. Dette forutsetter at talerne gjennom sine ytringer kan skille mellom en ytre, en sosial og en indre verdensrelasjon, og anvende disse distinksjonene refleksivt i kommunikative handlinger og argumentative diskurser. Hevder vi en påstand må vi samtidig, for det første, kunne stå inne for at den er sann. Her refererer vi til den objektive verden. Vi må også,

Side: 129

for det andre, kunne stå inne for at den er riktig, og vi refererer derved til en sosial verden. For det tredje må vi kunne stå inne for at vi snakker sannferdig, og vi refererer dermed til en subjektiv verden.

Talehandlingsteorien til Austin har som utgangspunkt at man gjennom å tale også kan utføre handlinger. Han skiller mellom lokusjonære, illokusjonære og perlokusjonære handlinger. Gjennom lokusjonære handlinger kan en taler uttrykke noe om hvordan noe forholder seg. Han sier noe. En lokusjonær handling er rett å slett å uttrykke en meningsfull setning. Perlokusjonære handlinger derimot, er handlinger som oppnår et eller annet resultat. Ytringer brukes da som middel til å oppnå et resultat. For eksempel kan det ytres en befaling, en kan overtale, trøste også videre. Disse handlingene er imidlertid kun vellykkede når den ønskede virkningen har inntruffet. Fra et intersubjektivt ståsted kan slike talehandlinger ikke føre til enighet. Illokusjonære handlinger forutsetter derimot ikke noen slik ønsket virkning ut over det at den blir forstått. En illokusjonær handling kan regnes som vellykket ved at den er fremsatt og forstått. Meningen av hva som er sagt er altså det sentrale i illokusjonære handlinger, mens aktørens intensjoner er sentrale i forhold til perlokusjonære handlinger.32

For Habermas er det skillet mellom perlokusjonære og illokusjonære handlinger som er i fokus. Han hevder at perlokusjonære handlinger er en form for strategisk handling:

«I would like to suggest that we conceive perlocutions as a special class of strategic interactions in which illocutions are employed as means in a teleological context of action.»33 Det er viktig å innføre denne forståelsen av perlokusjonære handlinger fordi den da kan kontrasteres med kommunikativ handling som er rettet mot felles forståelse. Kommunikativ handling kan da forstås som: «[…] those linguistically mediated interactions in which all participants pursue illocutionary aims, and only illocutionary aims, with their mediating acts of communication.»34 Videre ser Habermas på strategisk handling som «[…] those interactions in which at least one of the participants wants with his speech act to produce perlocutionary effects on his opposite number.»35

Dersom vi som deltakere i en diskurs ikke godtar at disse forutsetningene gjør seg gjeldende, både for oss selv og for andre, vikler vi oss inn i en performativ selvmotsigelse: Vi hevder noe, men i det vi gjør det så hevder vi også det motsatte. Dette fordi det i selve samtalen (diskursen) ligger innebygget noen idealiserte forutsetninger, en oppfatning Habermas’ utarbeider gjennom sin teori om den ideelle samtalesituasjon. Den ideelle samtalesituasjon beskriver en grunnleggende symmetri mellom samtalepartnere i en diskurs, og er, uttrykt i kantianske termer, både en regulativ og konstitutiv idé.36 Det vil si at den ideelle samtalesituasjon både er en kontrafaktisk ide, men samtidig også noe enhver som involverer seg i kommunikasjonsprosesser må forutsette. De avgjørende trekkene ved den typen diskursiv symmetri det her er snakk om, er tydelig oppsummert av Benhabib:

(1) Participation in such deliberation is governed by the norms of equality and symmetry; all have the same chances to initiate

Side: 130

speech acts, to question, to interrogate, and to open debate; (2) all have the right to question the assigned topics of the conversation; and (3) all have the right to initiate reflexive arguments about the very rules of the discourse procedure and the way in which they are applied and carried out. There are no prima facie rules limiting the agenda of the conversation, or the identity of the participants, as long as any excluded person or group can justifiably show that they are relevantly affected by the norm under question.37

Disse moralske og demokratiske dydene er altså allerede tilstede i måten språket anvendes på. De lar seg rekonstruere som en operativ virksom fiksjon, i følge Habermas. Det vil si at måten vi bruker språket på forutsetter tvangsfri kommunikasjon for at det skal kunne fungere. En analog situasjon som ytterligere kan kaste lys over hva dette innebærer, er løgnen. Dersom språkbrukens normalsituasjon er løgn, undergraves språkets funksjon. Løgnen lever dermed som en parasitt på den oppriktige talen. Uten at den grunnleggende oppriktigheten er forutsatt, vil heller ikke løgnen ha noen funksjon. Språket vil være undergravet. Det er opp i mot denne bakgrunnen vi må forstå Habermas’ påstand om at kommunikativ handling er den mest primære form for kommunikasjon. De ovenfor nevnte idealer skal samtidig også tjene som en kritisk standard vi bør etterstrebe (men aldri kan oppnå) i faktiske diskurser. Den kritiske standarden som kritisk teori er ute etter, avdekkes altså ved hjelp av rekonstruksjonens metodologi, og den formen for svak fundering som Habermas gjør seg til talsmann for kan bare forstås ut fra hans rekonstruktive ambisjon.

Habermas utleder imidlertid også en annen avgjørende innsikt gjennom formalpragmatikken. Den danner bakgrunn for en normativt underbygget samfunnsanalyse: I språket bor det en normativ kraft. Det ligger et normativt element i det å uttrykke seg sannferdig, det å forholde seg til normativ riktighet, og det å uttrykke seg oppriktig. Språket er primært rettet mot det å komme fram til enighet («Verständigung wohnt als Telos der Sprache inne»). Alle andre former for språkbruk er parasittær i forhold til denne formen, for eksempel det å bruke språket på strategisk vis. På denne måten utledes en teori om kommunikasjon som både er teoretisk og normativ, og som kan fungere som en metateori for en samfunnsanalyse. Gjennom rekonstruksjonen av kommunikativ kompetanse, oppdages det normative grunnlaget for kritikk: De idealiserte forutsetningene som vi alltid må forutsette når vi er engasjert i en diskurs. Formalpragmatikken åpner altså opp for to avgjørende innsikter: At vi ikke kan samtale uten at det reises gyldighetskrav, og at disse gyldighetskravene peker mot en normativ føring i språket selv. På denne bakgrunn kan vi forstå den innledende målsetning om at vitenskapene som grunnlegges på rasjonell rekonstruksjon både er deskriptive og normative.

Som fundament for en kritisk samfunnsteori er dette imidlertid ikke tilstrekkelig, slik Habermas ser det. Den synkrone analysen må suppleres med et diakront perspektiv hvor spesielt normative bevissthetsstrukturers historiske utvikling gjøres rede for. Dermed anerkjenner Habermas at fornuften bare kan forstås som historisk situert, og

Side: 131

innvevd i sosiale praksiser. Gitt at fornuften er historisk konstituert, er det ikke tilstrekkelig å forklare hvordan tvangsfri kommunikasjon arter seg slik vi så det utlagt i formalpragmatikken, vi må også kunne belyse hvordan kommunikasjon begrenses ut fra en historisk kontekst.38 Dette er et viktig poeng som må utdypes. Hva som gjelder som gode grunner kan bare avgjøres av deltakerne i en diskurs, gjennom en problematisering av gyldighetskrav. Dette spørsmålet kan ikke besvares verken transcendentalt eller kvasitranscendentalt. Her ligger det formelle i formalpragmatikken. Den sier ingenting om hva som gjelder som gode grunner i en gitt kontekst. Derfor er den formal. Den beskriver, som vi har sett en «know-how» hos kompetente språkbrukere, og derigjennom et begrep om kommunikativ handling som forstås som (illokusjonære) handlinger utelukkende innrettet mot å komme fram til enighet. Men det sies altså ikke noe om hva som gjelder som gode grunner i en gitt kontekst.

Habermas’ kritiske teori kan derfor sies å inneholde også et hegeliansk element, i tillegg til det Kantianske elementet jeg gjorde rede for gjennom formalpragmatikken. Dette hegelianske elementet har form av en utviklingsprosess. Men som vi skal se dreier det seg ikke om enn klassisk historiefilosofi, men snarere en nyansert redegjørelse for en universell utviklingslogikk, en utviklingslogikk som må forstås atskilt fra historiske prosessers utviklingsdynamikk. Også den diakrone analysen må forstås som en rekonstruksjon, men det er en annen form for rekonstruksjon enn den vi har studert hittil. Oppsummert kan vi si at den synkrone, formalpragmatiske analysen avdekker noen grunnleggende kommunikative kompetanser, mens den diakrone utvik-lingsteoretiske analysen tar for seg hvordan disse kompetansene utvikler seg historisk. Både den diakrone og den synkrone rekonstruksjonen er nødvendige forutsetninger for den funderingen Habermas etterstreber.

Utviklingslogikk som rasjonell rekonstruksjon

I sin diakrone, sosiohistoriske analyse er Habermas primært opptatt av å avdekke dypstrukturer som virker bestemmende på spesifikke samfunn slik de fremstår i dag.39 Teorien er en utviklingsteori som forklarer det mønsteret menneskelige bevissthetsstrukturer kan følge, dersom disse utvikler seg. Den hviler videre på en homologi mellom individers evne til å lære og samfunnenes evne til å lære, hvor det påstås at læreprosessene i begge tilfeller følger en parallell utvikling.40

Fire trekk ved den diakrone analysen står sentralt. For det første skjer historisk utvikling på to områder: Det kognitivt teknologiske felt og det moralsk praktiske felt. Disse to feltene er logisk uavhengig av hverandre, og i begge tilfeller skjer utvikling i form av læreprosesser. For det andre er det avgjørende å skille mellom den utviklingslogikken konkrete samfunn kan følge, og den de faktisk følger, noe som avhenger av varierende empiriske faktorer. Dette skillet mellom utviklingslogikk og utviklingsdynamikk er avgjørende for å forstå den diakrone dimensjonen i Habermas’ rekonstruksjon. Hans tese er altså at utvikling ikke nødvendigvis vil finne sted i et konkret samfunn, men dersom utvikling finner sted vil den følge en spesiell logikk, og det er de formale trekkene ved denne logikken Habermas vil rekonstruere. For det tredje forstås utvikling som

Side: 132

en rasjonaliseringsprosess, og for det fjerde er det moralsk-praktiske, og ikke det kognitivt-teknologiske felt avgjørende for at utvikling skal finne sted.

Habermas’ samfunnsmessige utviklingsteori utarbeides som en rekonstruksjon av den historiske materialisme.41 Marx’ utviklingsteori brukes med andre ord som utgangspunkt, men den plukkes fra hverandre og settes sammen igjen etter at den er korrigert på grunnleggende punkter. Den mest grunnleggende korreksjon i forhold til ortodoks historisk materialisme ligger i Habermas’ syn på samfunnsmessig reproduksjon. Samfunn reproduseres, i følge Habermas, gjennom samspillet mellom interaksjon og arbeid, men i motsetning til ortodokse materialister oppfatter Habermas ikke interaksjon som noe som kan reduseres, eller avledes fra sosialt arbeid. Både interaksjon og arbeid er former for handlingskoordineringer som utvikler seg i form av en intern, indre logikk, og de spiller en like avgjørende rolle i samfunnsutviklingen:

The species learns not only in the dimension of technically useful knowledge decisive for the development of productive forces but also in the dimension of moral-practical consciousness decisive for structures of interaction. The rules of communicative action do develop in reaction to the changes in the domain of instrumental and strategic action; but in doing so they follow their own logic.42

En teori som søker å forklare samfunnsmessig utvikling vil derfor måtte gjøre rede for utvikling på hvert av disse atskilte feltene.

Interaksjon viser i denne sammenheng til symbolsk reproduksjon av sosialt liv, mens arbeid omhandler materiell reproduksjon av sosialt liv. Disse to formene for samfunnsmessig reproduksjon er tett knyttet til det formalpragmatiske skillet mellom handlinger orientert mot å oppnå suksess (instrumentell handling) og handlinger orientert mot felles forståelse (kommunikativ handling). Innenfor arbeidssfæren som koordineres instrumentelt, utvikles kognitivt-teknologiske bevissthetsstrukturer som dreier seg om vår kjennskap til empirisk kunnskap om en objektiv verden.43 Disse må imidlertid skilles fra moralsk-praktiske bevissthetsstrukturer som utgjøres av vår praktiske «know-how» i forhold til den sosiale verden. Bevissthetsstrukturene både på det kognitivt-teknologiske og på det moral-praktiske feltet avgjør hvilket sett av handlingsvalg som er mulig i en gitt situasjon. Habermas rekonstruerer derfor de formale trekkene, eller det mønsteret disse bevissthetsstrukturene kan utvikle seg etter. Det er på dette punktet Habermas trekker tunge veksler på kognitiv utviklingspsykologi gjennom å påpeke en homologi mellom ontogenesen og fylogenesen. Piagets teori om kognitiv utvikling skal kort omtales her for å illustrere hvordan Habermas’ homologi-argument er bygget opp.

Piagets teori er en stadieteori som beskriver en kognitiv modningsprosess hos individer fra fødsel til voksen alder. Disse stadiene betegnes som det sansemotoriske stadiet, som strekker seg fra 0 til ca 2 år, det preoperasjonelle stadiet, som grovt sett strekker seg fra 2 til 7–8 års alderen, det konkret-operasjonelle stadiet, fra 7–8 år til ca 11–12

Side: 133

års alderen, og det formal operasjonelle stadiet fra 11–12 års alderen og gjennom det voksne liv. Det er imidlertid ikke primært det konkrete innholdet i Piagets stadieteori som interesserer meg her. Det avgjørende for en forståelse av Habermas’ overføring av Piagets kognitive utviklingsteori til å omhandle kollektive læreprosesser ligger i de formale trekkene stadieteorien fremhever. Det er Piagets stadieteori som underbygger tesen om en utviklingslogikk, og denne tesen er av avgjørende betydning for Habermas. Tesen bygger på fire antagelser:

For det første må barnets kognitive utvikling kunne sies å inneholde tydelige atskilte epoker av intellektuell modning. Prosessen må med andre ord kunne beskrives som en diskontinuitetsprosess heller enn en kontinuitetsprosess. Barnets utvikling oppviser kvalitativt forskjellige stadier, og ikke bare en kvantitativ kognitiv vekst. For det andre må ethvert individ passere gjennom stadiene på samme måte. Den formal-operasjonelle fase er dermed ikke mulig å oppnå uten at man først har passert gjennom de foregående stadier. For det tredje er stadiene hierarkisk ordnet. Det formal-operasjonelle nivå representerer et høyere utviklingstrinn fordi det tar opp i seg elementer fra de tre andre stadiene, og for det fjerde må hvert stadium utgjøre en integrert helhet.

Det er altså de formelle trekkene ved den utviklingslogikken Piaget fant i barnets modningsprosess Habermas anvender for å forklare samfunnsmessig utvikling. Det er avgjørende at Habermas’ hypoteser bygger på et homologiargument i motsetning til et analogiargument. Analogiargumentet referer nemlig til en sammenligning av substansielle egenskaper ved noe, mens et homologiargument primært refererer til strukturelle eller formelle trekk ved det som sammenlignes.44 Dette innebærer at Habermas ikke hevder en empirisk undersøkelse av barns kognitive utvikling vil kunne bidra med noe for en samfunnsmessig utviklingsteori.45 Det er utelukkende de formelle trekkene som utledes og knyttes til begrepet utviklingslogikk som har relevans i sosialteoretisk forstand.

Det er fra disse presiseringene Habermas foreslår å skille mellom utviklingslogikk og utviklingsdynamikk. Dermed kan han hevde at samfunnsmessig utvikling har et moment av universalitet – utviklingslogikken – uten å si noe om utviklingsdynamikk, slik den tradisjonelle historiefilosofien gjør. Den sentrale påstanden er at ethvert samfunn som utvikler seg, vil måtte utvikle seg i henhold til en rekonstruert utviklingslogikk hvor hvert stadium er klart atskilt fra de andre stadiene, hvor alle må bevege seg i forhold til de forskjellige stadier på samme måte, og hvor stadiene er hierarkisk ordnet og utgjør en integrert helhet. Utviklingslogikken er altså universell, men det ligger ingen nødvendighet i hvordan et gitt samfunn vil utvikle seg. Habermas holder muligheten åpen både for samfunnsmessige fremskritt og tilbakegang, og nevner Nazi-Tyskland som et eksempel på at samfunn kan bevege seg fra et høyere til et lavere læringsnivå.46

Habermas’ teori om samfunnsmessig utvikling er altså strukturert som en todimensjonal rasjonaliseringsprosess. Rasjonaliseringen arter seg som en læreprosess hvor bevissthetsstrukturer utvikler seg. Disse bevissthetsstrukturene er ikke egenskaper ved hver enkelt bevissthet, de er snarere inter

Side: 134

subjektive strukturer lokalisert i felles livsverdener. Livsverdenbegrepet, som Habermas forstår som et komplementærbegrep til kommunikativ handling, består av tre strukturelle komponenter: Kultur, samfunn og personlighet. Samlet sett danner livsverden et reservoar av delte meninger som vi kan trekke på i hverdagskommunikasjon. Derfor begrenser livsverden den språklige interaksjonen (kommunikativ handling), og det blir avgjørende å forstå hvordan de intersubjektive strukturene beveger seg fra ett læringsnivå til et annet. Innenfor disse intersubjektive bevissthetsstrukturene vil det derfor være varierende standarder for hva som regnes som gyldig argumentasjon.

Som Weber, hevder Habermas at moderne samfunn kjennetegnes av en gradvis rasjonaliseringsprosess. Men Habermas er kritisk til Webers begrepsapparat, som han hevder er for snevert. Det som er mest problematisk er at Weber setter likhetstrekk mellom rasjonaliseringsprosesser og utbredelsen av formålsrasjonell handling. Rasjonaliseringsprosesser må i følge Habermas forstås både som et fremskritt når det gjelder kognitiv-teknologisk kunnskap, men også som fremskritt på det moralsk-praktiske feltet. Faktisk er utvikling i den moralsk-praktiske sfære en nødvendig forutsetning for at utvikling skal finne sted i den kognitivt-teknologiske sfære. Dette fordi moralsk-praktisk innsikt er nødvendig for å stabilisere et samfunn som skaper krisetendenser gjennom sin utvikling på det kognitivt-teknologiske planet. Habermas betegner de normative strukturene som pacemakeren i den samfunnsmessige utvikling:

I would even defend the thesis that the development of these normative structures is the pacemaker of social evolution, for new principles of social organization means new forms of social integration; and the latter in turn, first make it possible to implement available productive forces or to generate new ones, as well as making possible a heightening of social complexity.47

Kollektive læringsprosesser på det moralsk-praktiske feltet er derfor nødvendig for at et samfunn skal kunne bevege seg fra et utviklingsnivå til et annet. Men disse normative strukturene tvinges nærmest til å utvikle seg på grunn av en utvikling på det kognitivt-teknologiske feltet. Sagt annerledes og i marxistiske termer: Det presset som er nødvendig for at de normative strukturer skal kunne utvikle seg, kommer fra samfunnets produktivkrefter. Det genereres her en krisesituasjon som tvinger de normative strukturene til å takle situasjonen, noe som bare kan oppnås ved å bevege seg til et høyere læringsnivå. Samfunnsmessig utvikling forstås dermed som en todimensjonal læringsprosess, hvor læring er knyttet til bevissthetsstrukturer både i den kognitivt-teknologiske, og i den moralsk-praktiske sfære. Dialektikken mellom de to formene for bevissthetsstrukturer er avgjørende for at utvikling skal finne sted.

Nå har imidlertid rasjonalisering en spesiell betydning for Habermas. Rasjonalisering forstås som en desentrering av perspektiver. Igjen anvendes individhomologien, for å illustrere hvordan samfunn kan lære: Barnet er i utgangspunktet motivert ut fra et egoistisk perspektiv hvor valg gjøres ut fra lyst/ulyst. Dette perspektivet byttes gjennom so

Side: 135

sialiseringsprosesser ut med et konvensjonelt og deretter med et postkonvensjonelt perspektiv. På det konvensjonelle nivået tar individet stilling til rett og galt på bakgrunn av konvensjon og tradisjon. På det postkonvensjonelle planet reflekterer voksne individer over de prinsippene som styrer handlingene deres, og den høyeste moralske bevissthet nås når individet handler ut fra en overveielse av om handlingen kan universaliseres.

Habermas støtter seg her på Lawrence Kohlbergs teori om moralsk utvikling. Men der det for Kohlberg dreier seg om individuelle bevisstheter, er det i følge Habermas mulig å overføre dette også til å omhandle kollektive læringsprosesser og bevissthetsstrukturer. Et samfunn vil dermed kunne sies å ha nådd et høyere eller mer rasjonelt nivå desto mer desentrert perspektiv det har. Desto mer desentrert perspektivet er, desto større er læringspotensialet koblet til normative strukturer, og desto større er mulighetene for å takle de krisetendensene som oppstår som følge av utvikling på feltet for materiell reproduksjon.

Desentreringen av perspektiver følger som en konsekvens av teorien om kommunikativ handling. Her betegnes det å komme frem til enighet med noen som nødvendig betinget av at en forlater sitt eget ego-perspektiv og prøver å sette seg i den andres sted, noe som i seg selv fører til at graden av refleksivitet øker. Økt refleksivitet indikerer en økt kapasitet for læring; Habermas kan derfor snakke om å bevege seg til et høyere læringsnivå.

Her ligger også noe av teoriens kritiske brodd. Ved å differensiere mellom forskjellige grader av rasjonalisering, kan en normal rasjonaliseringsprosess spesifiseres. Denne normalprosessen kan deretter tjene som målestokk for enkelte samfunns faktiske rasjonaliseringsgrad, til tross for at konkrete samfunn ikke vil kunne innfri helt og fullt det rasjonalitetspotensialet som er til stede.48 På bakgrunn av teorien om samfunnsmessig utvikling gis også noen holdepunkter for hva som regnes som gode grunner i en gitt samfunnshistorisk kontekst. Dersom vi kan slå fast hvilket stadium et gitt samfunn befinner seg på, vil vi også kunne si noe om hva slags formelle trekk et godt argument må inneholde. For samfunn som befinner seg på et postkonvensjonelt nivå vil man for eksempel kunne gå ut ifra at grunngivning av handlinger ut ifra universaliseringsprinsipper vil stå seg sterkere enn grunngivning som støttes opp av konvensjon.

Kritiske røster

Avslutningsvis skal jeg ta opp to viktige innsigelser til rasjonell rekonstruksjon som metode slik denne er fremstilt av Habermas. Det dreier seg til en viss grad om kritikk fra de perspektivene Habermas avhever seg fra; empirismen og transcendentalfilosofien. For sistnevnte reises de vektigste motargumentene av Karl Otto Apel.49 Apel er primært kritisk til Habermas’ oppfatning av at alle filosofiske utsagn kan underkastes empirisk testing, og derfor må sies å være feilbarlige.50 Selv forutsetningen for argumentasjon kan komme til å vise seg å være feilbarlig, en påstand Apel finner vanskelig å svelge:

Thus for example, the unavoidable presuppositions of argumentation (which cannot

Side: 136

be denied without committing a performative self-contradiction) cannot be fallible and subject to empirical tests, because in case of falsification they would simultaneously be presupposed in their transcendental function.51

Deretter fastslår Apel lettere sarkastisk at det er tullete å tro at «[…] one fine day the presuppositions of argumentation could change, for the question would be: from where – i.e. under which presuppositions – could we think of these presuppositions as being contingent?» I følge Apels kritikk blir Habermas for opptatt av å distansere seg fra Kants transcendentalfilosofi, han godtar rett å slett litt for mye av den kritikken som har vært rettet mot filosofien, på de empiriske vitenskapers premisser.

Habermas på sin side hevder argumentasjonens forutsetninger tilhører det «faktisk uunværlige», og at de er uløselig knyttet til vår sosiokulturelle livsform. Vi har ingen umiddelbar tilgang til våre egne argumentasjonsforutsetninger, og følgelig er også denne formen for kunnskap fallibell. Gitt vår livsform er det ikke mulig å tenke seg et argumentasjonsfellesskap uten at de reglene som avdekkes formalpragmatisk er operative. Men av dette følger det ikke, i følge Habermas, at vi bør rangere denne form for kunnskap høyere enn den form for kunnskap som oppnås gjennom vitenskapelige metoder. Vi kan altså ikke hevde at det som avdekkes rekonstruktivt, for eksempel gjennom formalpragmatiske analyser av språklig kommunikasjon, har en kvalitativt forskjellig status fra empiriske analyser. I begge tilfeller fremstilles hypoteser som må utsettes for bekreftelse, eller falsifikasjon. Her er Habermas konsistent i forhold til de metodiske prinsipper som gjelder for rasjonell rekonstruksjon.52

Det er imidlertid uklart hva slags form for empiriske analyser som kan anvendes overfor denne typen spørsmål. Dermed er vi over i kritikken fra empiristisk hold.53 I empiriske vitenskaper er operasjonaliseringsprosessene avgjørende. Det etterstrebes gjerne en operasjonell definisjon som på mest mulig presist vis kan angi hvordan målingen av en gitt variabel kan gjennomføres. Empiriske vitenskaper fordrer også vanligvis begrepsmessig gjerrighet, eller med andre ord, at vi bør bruke så få begreper som mulig for å beskrive de tingene vi studerer. Det er åpenbart at det er en lang vei å gå fra Habermas’ filosofiske begrepsbruk til vitenskapens ideer om operasjonaliserbarhet og begrepsmessig gjerrighet.

Et annet problem ved Habermas’ arbeidsmåte illustreres også: Hans syntetiserende metode er ikke uproblematisk. Som jeg har vært inne på er en av Habermas’ vanligste fremgangsmåter å ta utgangspunkt i eksisterende teorier for å plukke dem fra hverandre og sette dem sammen igjen på nytt vis. Dermed risikerer han å forsøke å forene posisjoner som ikke bør forenes, som snarere har sin egen logikk, og som ikke kan plukkes fra hverandre uten at noe betydelig går tapt. Dette kommer spesielt til uttrykk når forskjellige paradigmer som det vi litt løst kan kalle det filosofisk normative og det scientistiske paradigme søkes syntetisert slik som hos Habermas.

Det betyr imidlertid ikke at den rekonstruktive metodologi Habermas bygger på bør forkastes. Men metoden har problematiske sider, og hvordan disse kan håndteres er blant de mest interessante spørsmålene som må besvares dersom en ønsker å etablere forskningsprogrammer i tilknytning til Habermas’ tenkning. I så måte fremstår rekonstruksjonens metodologi definitivt som et godt utgangspunkt for de som vil tenke med Habermas, mot Habermas.