Artikkelen fokuserer på flertydighet i lovtekster, i kontrast til vaghet og andre former for uklarhet. Forfatteren legger til grunn et kontekstuelt begrep om flertydighet og viser gjennom eksempler fra lovtekster at det finnes minst fire ulike kilder til flertydighet. Eksemplene illustrerer også at flertydige lovtekster gir opphav til prinsippavgjørelser om hvordan selve ordlyden skal forstås. Artikkelforfatteren påpeker at en flertydig ordlyd er flertydig også etter at den juridiske betydningen er avklart, og reiser spørsmålet om flertydige lovparagrafer i større utstrekning enn i dag bør entydiggjøres gjennom lovendring.

Eivind Kolflaath er født i 1964, ble cand.philol. 1994, dr. art. 2003 (avhandling om forholdet mellom filosofi og lingvistisk semantikk). Kolflaath er nå førsteamanuensis ved Filosofisk institutt og Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. I 2004 publiserte han boken Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss.

1 Innledning

Lovspråket er blitt viet en del oppmerksomhet av fagpersoner utenfor juristenes rekker. For eksempel har språkprofessor Finn-Erik Vinje lagt ned et stort arbeid med å vise hvordan innholdet i lovtekster kan gjøres mer tilgjengelig for menigmann.1 Vinje har først og fremst fokusert på tungt språk i regelverket, men også andre fenomener er blitt belyst, f.eks. vaghet.2

Denne artikkelen handler om flertydighet i lovtekster, et fenomen som ikke i samme grad har vært diskutert av språkvitere og andre ikke-jurister.3 Innenfor jussfaget pleier

Side: 465

forfattere av lærebøker i rettskildelære å nevne eksempler på flertydig ordlyd når temaet er lovteksten som rettskildefaktor, men en litt mer systematisk drøfting av fenomenet kan gjerne ha interesse for lovkonsipister og rettsanvendere. Jeg vil særlig fokusere på ulike kilder til flertydighet, altså på ulike forhold som gjør at ordlyden blir flertydig. Med to unntak er alle eksemplene hentet fra vedtatte lovtekster.

2 Flertydighet

2.1 Kontrast til vaghet

I likhet med f.eks. Eckhoff,4 Fleischer5 og Nygaard,6 og i samsvar med generell språkteori, betrakter jeg flertydighet og vaghet som to ulike fenomener. Jeg tar utgangspunkt i setningsnivået (i motsetning til f.eks. ordnivået) og videre spørsmålet om hvorvidt en bestemt setning i en lovtekst kan forstås på flere måter. Dersom det på grunnlag av vanlig eller juridisk språkforståelse er mulig å identifisere ulike måter å oppfatte setningen på, er den flertydig.

Mer generelt er flertydighet en (mulig) egenskap ved språklige uttrykk. Et språklig uttrykk – et ord, en frase eller en setning – er flertydig hvis (og bare hvis) uttrykket kan forstås på flere måter. Begreper er ikke flertydige, med mindre man tar som utgangspunkt at ord og begreper er det samme. Vaghet, derimot, er en egenskap ved en bestemt betydning – ett og samme uttrykk kan ha både en vag og en ikke-vag betydning.7 Den som sier om et uttrykk at det er vagt, har allerede forutsatt en bestemt betydning.

Sondringen mellom flertydighet og vaghet forutsetter en sondring mellom tre ulike nivåer – uttrykksnivået, betydningsnivået og virkelighetsnivået. Flertydighet er et forhold mellom uttrykk og betydning, mens vaghet er et forhold mellom betydning og virkelighet.8 Ved flertydighet kan vi peke på en betydningskontrast – to eller flere ulike generelle måter å forstå ordlyden på – mens vaghet dreier seg om gråsoner som oppstår etter at den generelle betydningen er fastslått. Vaghet kan føre til at ordlyden gir begrenset veiledning i enkelte konkrete saker, men vaghet vanskeliggjør ikke den generelle forståelsen av ordlyden. Ved flertydighet, derimot, blir det et spørsmål om hva som

Side: 466

helt generelt skal forstås med ordlyden. I denne sammenhengen kan det føyes til at når forfattere av lærebøker i juridisk metode snakker om «ordkjerner» og «ordgrenser»,9 er det ikke ordene som har kjerner og grenser – her er det tale om betydninger som gir opphav til kjernetilfeller og grensetilfeller på virkelighetsnivået, med andre ord om vage betydninger.

2.2 Flertydighet i kontekst

Begrepet om flertydige setninger kan enten knyttes til setninger betraktet isolert, eller til setninger i konkrete kontekster. Når vi studerer språket i bruk – i motsetning til språket som et abstrakt tegnsystem – blir det interessante spørsmålet ikke hva et uttrykk betyr «i seg selv», men derimot hva uttrykket kan bety innenfor den konkrete konteksten hvor det opptrer. I tråd med dette tar jeg utgangspunkt i et kontekstuelt begrep om flertydighet, og betrakter en setning som flertydig i en konkret kontekst hvis (og bare hvis) setningen kan forstås på flere måter innenfor denne konteksten.

Et spørsmål som naturlig melder seg i denne forbindelse, er hva som skal regnes som kontekst. I utgangspunktet kan vi regne som kontekst alt som ikke er kunnskap om språket (dvs. kunnskap om det aktuelle språkets leksikon og grammatikk), men som likevel kan bidra til forståelsen av setninger i bruk. Omkringliggende tekst er således en kontekst, og det samme gjelder forhold knyttet til avsenderens og mottagerens situasjon. Men jeg inkluderer også kunnskaper om verden. For eksempel er det våre kunnskaper om verden som gjør at de fleste av oss ikke oppfatter den flertydige setningen

«A ble dømt for drapet i lagmannsretten»

på den måten som rent språklig er mest nærliggende. I tillegg til omkringliggende tekst, språkbrukerens situasjon og leserens kunnskaper om verden, kan vi også inkludere kulturelle og samfunnsmessige kontekster.10

For våre formål vil det være hensiktsmessig å definere konteksten som det forfatteren (avsenderen) eller leseren (mottageren) faktisk tar i betraktning, enten ureflektert eller som et bevisst valg. Man kan f.eks. velge å lese ordlyden i en lovparagraf isolert fra lovteksten for øvrig, eller man kan trekke inn andre rettskildefaktorer som kontekst. Et sentralt poeng i denne sammenhengen er at lovkonsipisten (avsenderen) og lovtolkeren (mottageren) befinner seg i ulike kontekster. Én forskjell kan være at lovtolkeren

Side: 467

skal ta stilling til en konkret sak, og nettopp i lys av det konkrete tilfellet «ser» flere måter å lese ordlyden på, mens lovkonsipisten på sin side gjerne ikke hadde et slikt tilfelle i tankene da ordlyden ble utformet, og dermed kom til å overse flertydigheten.

Før jeg går over til de konkrete eksemplene, kan det være på sin plass å understreke at jeg ikke betrakter eksemplene i det følgende som juridisk uavklarte. Tvert imot er de fleste eksemplene hentet fra dommer som nettopp tar stilling til den aktuelle flertydigheten. Det jeg fokuserer på, er lovteksten som rettskildefaktor, altså på det som i rettskildelæren noen ganger omtales som «lovtolking i snever forstand» eller «slutning fra ordlyden».11 Denne artikkelen er ikke et forsøk på å løse juridiske spørsmål, men et forsøk på å belyse flertydighet som en kilde til slike spørsmål.

3 Generelle betydningskontraster

Generelt kan flertydigheter klassifiseres på to måter — enten etter hva slags generell betydningskontrast det er tale om, eller (alternativt) etter hva som er kilden til flertydighet. Utenfor lovtekster er sondringen mellom det deskriptive og det normative en vanlig betydingskontrast – en setning kan i visse kontekster forstås både deskriptivt og normativt. I lovtekster, derimot, er bare normative tolkninger mulige, som følge av at setningen befinner seg nettopp i en lovtekst.

Når en lovtekst inneholder en flertydighet som kan gjøre en forskjell i praksis, dreier det seg ofte om et valg mellom en vid og en snever tolkning. Med den vide tolkningen vil vilkåret i ordlyden fange inn visse tilfeller som med den snevre tolkningen faller utenfor, mens alle tilfeller som omfattes av den snevre tolkningen også omfattes av den vide tolkningen. De fleste eksemplene i denne artikkelen er av denne typen.

En annen generell betydningskontrast som forekommer i lovtekster – om enn sjeldnere – er sondringen mellom at noe bestemt skjer i sin alminnelighet, og at dette noe skjer på et konkret tidspunkt. Følgende eksempel er hentet fra helligdagsfredloven:

«§ 5. Salg fra faste utsalgssteder
På helligdager skal faste utsalgssteder som selger varer til forbrukere, holde stengt.»

Justisdepartementets lovavdeling har i en tolkningsuttalelse 16.12.2003 beskrevet den konkrete betydningskontrasten:

Side: 468

«En mulighet er at bestemmelsen kun omfatter utsalgssteder når de faktisk selger varer til forbrukere, altså at det er tillatt å holde åpent for utstillinger på helligdager dersom det ikke drives salg fra utsalgsstedet. En annen mulighet er at faste utsalgssteder som har salg av varer til forbrukere som sin alminnelige virksomhet, må holde stengt på helligdager, uavhengig av hva slags virksomhet som skjer der en bestemt dag. Lovens ordlyd gir rom for begge disse tolkningene.»

Et lignende eksempel er frasen «hunder som benyttes til rendriften» i den nå opp-hevede bufeloven, jf. avsnitt 4.3.

4 Kilder til flertydighet

Én ting er hva flertydigheten består i – hva betydningskontrasten går ut på – en annen ting er hva flertydigheten beror på. Nedenfor skal jeg gruppere flertydigheter ikke etter generelle betydningskontraster (dvs. de innholdsmessige forskjellene mellom de ulike lesemåtene), men etter ulike kilder til flertydighet.

4.1 Leksikalsk flertydighet

Ved leksikalsk flertydighet er et enkelt ord i setningen flertydig isolert sett, samtidig som setningen ikke fjerner flertydigheten. Et eksempel er ordet «elektrisitetsverk» i den gamle skatteloven (1911) § 19 bokstav e slik den lød på begynnelsen av 90-tallet – skulle ordet forstås som «kraftselskap» eller «kraftanlegg»? Den konkrete saken (Rt. 1991 s. 688) dreide seg om hvorvidt et kraftselskap på Sørlandet skulle betale skatt til kommunen av inntekter og formue ikke bare knyttet til de fysiske anleggene, men også knyttet til bedriftens finansaktiva. Høyesterett valgte den snevre tolkningen for både inntekter og formue, det siste med dissens 4–1.

Et annet eksempel er ordet «omsorg» i frasen «alene om omsorgen» i den gamle barne-trygd-loven (1946) § 2 andre ledd. Skulle ordet forstås som «juridisk omsorgsplikt» eller som «daglig omsorg»? I den konkrete saken (Rt. 1995 s. 54) hadde en mor giftet seg på nytt, men krevde fortsatt barnetrygd for ett barn utover det faktiske barnetall. Høyesterett valgte den siste forståelsen, og moren tapte saken mot staten.

4.2 Syntaktisk flertydighet

Ved syntaktisk (eller «grammatisk») flertydighet er det ikke et enkelt ord, men derimot setningskonstruksjonen som gir opphav til flertydighet. Flertydigheten beror på at det er uklart hvilke deler av setningen som hører sammen. Eksemplet med A som ble dømt for drapet i lagmannsretten (jf. avsnitt 2.2) er av denne typen, men ofte er det ordet

Side: 469

«og» eller «eller» som i kombinasjon med visse grammatiske forhold skaper flertydigheten. Følgende eksempel er fra abortloven § 2 andre ledd første punktum:

«Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd …»

Her er det uklart om frasen «tilbud om» har grammatisk rekkevidde bare over «informasjon m.v. som nevnt», eller også over «og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum».12

Et annet eksempel er det opprinnelig foreslåtte13 første ledd i arveloven § 19:

«Gjenlevende ektefelle råder som en eier over alt som hører til boet. Men ektefellen må ikke uten arvingenes samtykke gi bort fast eiendom eller gi andre gaver som står i misforhold til boets formue.»

Også her blir det et spørsmål om den grammatiske rekkevidden til et uttrykk, i dette tilfellet uttrykket «som står i misforhold til boets formue».

4.3 Betydningskomprimering

Leksikalsk og syntaktisk flertydighet er vanlige kilder til flertydighet på setningsnivået. Men flertydighet kan også bero på andre forhold. Én mulighet er at forfatteren språklig komprimerer betydningen på en måte som gjør at flere lesemåter blir mulige. Følgende eksempel, hentet fra § 2 andre ledd i den nå opphevede bufeloven, er en gjenganger i lærebøker i rettskildelære:

«Likeledes kan en hund som påtreffes uten ledsager i sådan strekning i den tid bufe beiter drepes eller kreves drept som nevnt. Sistnevnte bestemmelse gjelder dog ikke for hunder som benyttes til rendriften.»

Her ble spørsmålet om frasen «hunder som benyttes til rendriften» skal forstås som «hunder som er dressert til bevoktning av rein og i alminnelighet benyttes til reindriften» eller som «hunder som i øyeblikket benyttes til reindriften». Høyesterett (Rt. 1937 s. 861) la til grunn den siste betydningen.

Side: 470

Et annet eksempel på betydningskomprimering har vi i varemerkeloven § 2 andre ledd:

«Et merke anses å være innarbeidet når det innen vedkommende omsetningskrets her i riket er godt kjent som særlig kjennetegn for noens varer.»

Her ble spørsmålet om «noens varer» skulle forstås som «noens varer som er i handelen» eller som «noens varer som er eller har vært i handelen». Flertallet (3–2) i Høyesterett (Rt. 1999 s. 1725) la til grunn den første betydningen.

4.4 Konteksten

En fjerde kilde til flertydighet er konteksten. Ofte vil kontekster redusere flertydighet, men noen ganger kan flertydighet oppstå som følge av konteksten. Et uttrykk kan være entydig isolert sett, men likevel opptre i konteksten – f.eks. i den omkringliggende tekst – på en slik måte at uttrykket blir flertydig. Det første eksemplet er hentet fra straffeprosessloven:

«§ 134. Bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet må bare finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Det gjelder også bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle adferd. Slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning. Motbevis må alltid tillates.»

En tilsvarende bestemmelse med samme ordlyd (hvis vi ser bort fra en skrivefeil) finnes i tvistemålsloven § 193. Den språklige flertydigheten dreier seg om hvorvidt frasen «slik bevisførsel» i tredje punktum bare refererer til andre punktum, eller også til første punktum. Språklig sett er vel tolkningene omtrent like nærliggende, og ingen av betydningene kan vel umiddelbart avskrives på grunnlag av utenomspråklige forhold. I dette tilfellet kunne flertydigheten fjernes ved å erstatte uttrykket «slik bevisførsel» med «bevisførsel som nevnt i … punktum», eller ved å dele paragrafen opp i flere ledd.

Et annet eksempel på uklar referanse bakover i teksten har vi i fjerde ledd i følgende paragraf i utlendingsloven:

«§ 12. Bosettingstillatelse.

Tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Vedtak om bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. Utlending kan etter søknad gis adgang til å være borte fra riket lenger uten at tillatelsen faller bort. Nærmere regler kan gis ved forskrift fastsatt av Kongen.»

Side: 471

Høyesterett har drøftet (Rt. 1997 s. 1784) spørsmålet om forskriftshjemmelen i siste punktum bare gjelder søknad om forlenget fravær fra riket, eller også bortfallsregelen i første punktum.14 Justisdepartementet hadde gitt nærmere regler om bl.a. bortfall av bosettingstillatelse, men det var ikke klart ut fra ordlyden at departementet hadde hjemmel til dette. De to siste eksemplene har mye til felles, men avviker likevel fra hverandre ved at ordlyden i det første inneholder en eksplisitt (men like fullt uklar) referanse til foregående tekst, mens referansen i det siste tilfellet bare er implisitt.

Kontekstuelle flertydigheter som de to foregående skulle være forholdsvis enkle å unngå. Da er det verre med kontekstuelle flertydigheter som i praksis bare kan oppdages i forbindelse med spesielle – i noen tilfeller svært marginale – typetilfeller. Som eksempel kan vi bruke følgende paragraf i straffeloven:

«§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.
Har den skyldige handlet med Overlæg, eller … , kan Fængsel inntil 21 år anvendes. …»

I andre ledd blir vi fortalt at den som med overlegg har begått en handling av typen beskrevet i første ledd, kan straffes med fengsel inntil 21 år. Dette kan virke klart nok, helt til et såkalt feiltrefftilfelle havner på dommerens bord, se f.eks. Rt. 2000 s. 970. Må overlegget ha vært knyttet til den personen som faktisk ble drept? Uttrykket «Har den skyldige handlet med Overlæg» i andre ledd kan i sammenheng med første ledd forstås enten snevert, som betydningslikt med

«Ble personen drept med overlegg»,

eller vidt, som betydningslikt med

«Ble personen drept med overlegg, eller ved at den skyldige med overlegg forsøkte å drepe en annen person».15

Side: 472

I tråd med den siste forståelsen mente flertallet (3–2) i Høyesterett at den domfelte kunne dømmes for overlagt drap selv om overlegget ikke hadde vært knyttet til den personen som faktisk ble drept.

5 Flertydigheter krever prinsippavgjørelser

Det synes å være en vanlig oppfatning blant jurister at det finnes lite flertydighet i lovtekster.16 Og det er i hvert fall ikke vanskelig å være enig i at flertydighet forekommer langt sjeldnere enn vaghet. Men så er også vaghet både uunngåelig og i en del tilfeller ønskelig – vaghet er én av flere kilder til skjønn i rettsanvendelsen. En flertydighet, derimot, må vel alltid betraktes som en arbeidsuhell i lovgivningsprosessen, i hvert fall når den ikke er presisert i forarbeidenes merknader til den aktuelle paragrafen. Det er vanskelig å forestille seg at lovgiver bevisst overlater til domstolene å velge mellom to generelle og klart distinkte forståelser av ordlyden – dette er jo noe ganske annet enn at domstolene må ta stilling til noen enkelttilfeller i gråsonen som oppstår med en vag betydning. Flertydige lovtekster skyldes nok alltid at lovgiver har oversett at ordlyden er flertydig på en måte som kan ha praktiske konsekvenser.

Flertydighet forekommer sjeldnere enn vaghet, men en flertydig ordlyd krever en prinsippavgjørelse om hva ordlyden betyr. Er ordlyden språklig flertydig og juridisk uavklart, og domstolen får seg forelagt en sak hvor de ulike lesemåtene vil gjøre en forskjell i den konkrete saken, må dommeren ta stilling til flertydigheten. Når Høyesterett slår fast hva ordlyden betyr, har dette rekkevidde langt utover den konkrete saken — her dreier det seg om et veivalg om hvordan ordlyden isolert sett skal forstås. Ved vaghet, derimot, er det ikke nødvendig med en generell avklaring av ordlyden for å få det konkrete resultatet «i havn». Riktignok kan argumentasjonen i forbindelse med en vag betydning noen ganger gi enkelte holdepunkter i etterfølgende saker, men problemstillingen i slike tilfeller dreier seg like fullt om forholdet mellom et enkelttilfelle og en vag betydning, ikke om hva betydningen i det hele tatt er.17

Et spørsmål som likevel kan melde seg, er om sondringen mellom flertydighet og vaghet alltid er så skarp i praksis. Dette spørsmålet blir særlig aktuelt i forbindelse med sondringen mellom på ene side tilfeller av vaghet hvor omfanget til betydningen gir en fast kjerne (men altså uskarpe grenser), og på den annen side tilfeller av flertydighet hvor valget står mellom en snever og en vid tolkning, jf. avsnitt 3. I forbindelse med snevre og vide tolkninger av uttrykk i lovtekster er det ofte naturlig å tenke at den

Side: 473

snevre tolkningen gir de sikre kjernetilfellene, mens den vide tolkningen i tillegg gir diskutable ytterkanttilfeller. Dette kan ligne ganske mye på situasjonen når vi står overfor vage betydninger, og dermed kan man gjerne få en følelse av at flertydighet og vaghet egentlig er det samme. Det avgjørende er likevel om det er mulig å identifisere ulike (generelle) betydninger på grunnlag av vanlig eller juridisk språkforståelse, med eller uten hjelp av konteksten. I så fall må det en prinsippavgjørelse til når det kommer en sak hvor valget av betydning vil gjøre en forskjell.

6 Avslutning

Som nevnt er det atskillig mer vaghet enn flertydighet i lovtekster. Men en oppfatning om at det finnes lite flertydighet i lovtekster, er kanskje i noen tilfeller basert på et «lingvistisk» (i motsetning til et kontekstuelt) begrep om flertydighet, hvor bare leksikalsk og syntaktisk flertydighet regnes som kilder til flertydighet på setningsnivået. Kanskje er det også slik at jurister flest har en tendens til å betrakte ordlyden som entydig når rettskildebildet som helhet klart peker ut den ene betydningen, noe som for øvrig ikke alltid synes å være tilfellet.18 Når flertydigheten er juridisk avklart, så «er» ikke ord-lyden flertydig lenger – den andre betydningen «eksisterer» ikke lenger for juristen. Men en presiserende tolkning av en flertydig ordlyd innebærer ikke at ordlyden er blitt entydig – en flertydig ordlyd kan bare entydiggjøres ved at ordlyden endres.

Dette reiser spørsmålet om ikke de respektive fagdepartementene oftere enn i dag burde foreslå lovendringer som entydiggjør en flertydig ordlyd. Formålet med lovteksten er vel, som Nygaard har gitt uttrykk for i en litt annen sammenheng,

«å formidla den autoriserte rettsregelen, slik at at folk på førehand kan vita kva den inneheld og innretta seg etter det. Tanken er jo at folk ved å lesa lovteksten skal kunne få eit rimelig klårt svar på eller orientering om kva loven seier, dvs. kva substansen i regelen er i dei ulike variantar av tilfelle.»19

Det er grunn til å tro at lovteksten er den mest nærliggende rettskilde for menigmann, i hvert fall så lenge vi holder oss til de skriftlige rettskildene. Lovendringer som fjerner flertydigheter kan dermed være et bidrag til å øke den reelle forutberegnligheten for borgere som ikke har jevnlig kontakt med jurister.