Hvordan har det norske dialogmiljøet forholdt seg til rettighetskollisjoner mellom religionsfrihet og likestilling basert på kjønn?

Det har tradisjonelt sett eksistert en form for blindhet for religion og religionens betydning innen både samfunnsvitenskapene og kjønnsforskningen, slik teologi og religiøse miljøer tradisjonelt har vært blinde for betydningen av kjønn. Disse blinde flekkene bør i størst mulig grad oppdages der de fortsatt befinner seg og erstattes av mer inkluderende perspektiver både innen samfunnsvitenskap, kjønnsforskning, teologi - og i tros- og livssynsorganiserte miljøer.

I den viktige prinsipielle diskusjonen om vekting av ulike sett av rettigheter slik som i diskusjonen om religiøs diskrimineringsvern vs. likestillings-loven, er det en stor fordel om perspektivene kan åpnes noe i alle leire.

Side: 466

I denne kommentaren vil jeg si noe om hvordan det jeg kaller det norske dialogmiljøet, særlig de institusjonaliserte dialogfora som Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn (STL) har forholdt seg til rettighetskollisjoner både prinsipielt og praktisk. Deretter vil jeg komme med noen korte betraktinger om forholdet mellom dialog og feminisme, og noen utfordringer til oss som er en del av denne dialogdiskursen.

Religionsfrihet vs. likestilling mellom menn og kvinner i norsk tros- og livssynsdialog

Hvordan har dialogdiskursen i Norge de siste ti–femten årene forholdt seg til det vi kan kalle rettighetskollisjoner mellom religionsfrihet på den ene siden og likestilling mellom kvinner og menn på den andre siden? Både STL og de øvrige dialoginstitusjonene som har arbeidet med tros- og livssyns-dialog, men med STL i en naturlig særstilling, har vært opptatt av å fronte religionsfrihetsprinsippet religionspolitisk i mange ulike saker. For å si det helt kort: Religionsfrihetsprinsippet har hatt klar forrang foran likestilling, og dette har man hatt klare og sterke begrunnelser for. Denne debatten har hele tiden inkludert et nødvendig ventilerende argument for å få det hele til å «gå opp»: det som kalles exit-muligheten, som er den mulige individuelle retten til å melde seg ut av tros- og livssynssamfunn. Man kan for så vidt kalle dette ventilerende argumentet for en mulig exit-strategi fra hele debatten.

STL har vært avgjørende, slik jeg ser det, for å få høynet bevisstheten om tros- og livssynsminoriteters rettigheter i Norge, og sikre disse bedre rettigheter i tråd med religionsfriheten. Men hva med likestillingen mellom kvinner og menn, hva med rettighetene i følge likestillingsloven? Har dialog-diskursen vi er en del av, inkludert STL, vært «kjønnsblind», altså blinde for kjønns betydning i forhold til tros- og livssyn og deres indre makthierarkier basert på kjønn? Med andre ord: har vi vært blinde for mulig kvinneundertrykkelse og begrensning av kvinners handlingsrom i tros- og livssynssamfunnene? Har vi vært bevisste på om vi som representerer tros- og livssynssamfunnene har tatt med oss en eventuell kjønnsblindhet fra tradisjonene våre inn i dialogen?

Side: 467

Jeg tror verken dialogdiskursen generelt eller STL har vært entydig blinde i forhold til sammenhengene mellom kjønn og makt. Men dette tematiske området har, slik jeg oppfatter det, vært definert dels som et område utenfor religionspolitikken (og STL har stort sett vært et religionspolitisk organ) og dels som et område som ligger innenfor medlemmenes egen virksomhetssfære, slik at det ikke regnes som en del av STLs mandat å jobbe med. STL har imidlertid initiert flere arrangementer som har handlet om kvinners stilling i tros- og livssynssamfunnene, og om kjønnsroller og utfordringer knyttet til dette innenfor tros- og livssynssamfunnene – både praktisk og læremessig. Disse arrangementene har vært dialogpreget og prosessorientert, slik jeg oppfatter dem, men relativt langt unna den religionspolitiske virkeligheten ellers innen STL.

I en av arbeidsgruppene i den nasjonale tros- og livsynssdialogen i regi av STL og Verdikommisjonen skulle temaet være kjønn, seksualitet og samliv. Denne gruppa, som jeg ble satt til å lede, skjønte raskt at det oppgitte mandatet var altfor bredt. Vi valgte derfor å konsentrere oss om temaet seksualitet og samliv, samtidig som vi påpekte av kjønnstematikken burde ha vært behandlet som et eget tema.

På bakgrunn av denne og flere lignende erfaringer vil jeg komme med en sterk anbefaling. Når det skal arbeides med kjønnsperspektiv tematisk, kan det være gode grunner til å ikke slå sammen kvinne- eller kjønnsperspektiv med andre perspektiver som noen definerer som nærliggende. Eksempler er seksualitet og samliv, familiespørsmål, barn og barns rettigheter, ungdom. Grunnen er at når dette gjøres, er min erfaring at kjønns- og kvinnedelen lett forsvinner ut av fokus på mystisk vis. Det betyr ikke at temaet skal behandles isolert, men gjerne interseksjoneres i forhold til makt, sosial status, religiøs utøvelse og ikke minst: De større politiske samtaler og diskurser. Det er for eksempel ingen tvil om at særlig muslimske kvinner i såkalt vestlige samfunn har fått en spesiell rolle som «superundertrykket», og at «den muslimske kvinnen» har blitt tildelt en rolle som symbol på et ufritt individ som må «reddes» av «norsk» eller «vestlig» likestillingspolitikk. Denne kollektive stigmatiseringen som jeg mener skjer i stor skala i den nåværende politiske diskursen i «Vesten», er stort sett kun interessert i den muslimske kvinnen som et objekt for likestillingsmisjon, i orientalistisk hjelperånd.

Side: 468

Noen utfordringer knyttet til kjønn blant tros- og livssynssamfunnene

Jeg vil gjerne dele en observasjon jeg har gjort. Ved mange ulike anledninger har jeg vært i samtaler med ledende representanter fra nær sagt alle tros- og livssynssamfunn i Norge om kvinners rolle og stilling slik den praktiseres i deres tros- eller livssynssamfunn. De aller fleste jeg har snakket med mener at deres reelle praksis i forhold til dette ikke er i samsvar med egne idealer. Dette gjelder uavhengig av hvilke idealer de ulike tradisjonene opererer med, om det er full likestilling mellom kjønnene eller en likeverdstanke med ulikt definerte roller for kvinner og menn. Med andre ord, det er en vidstrakt oppfatning at det eksisterer et sprik mellom liv og lære når det gjelder praktiseringen av kjønnsroller og kjønn i forhold til makt, på tvers av tros- og livssynsgrenser. Og i tillegg: Nær sagt alle virker også villige til å gå med på at dette er et område med rom for forbedring av praksis i forhold til å komme nærmere sine egne idealer. Mange sier også at de ønsker denne forbedringen av praksis. Dette er viktig. Spørsmålet blir hvordan dialogmiljøet og STL kan være med på å stimulere et større samsvar mellom ideal og praksis når det gjelder kjønn og kjønnsroller, og kvinners rettigheter spesielt i det enkelte tros- og livssynssamfunn. Kanskje dette kan settes høyt på en eller helst flere dagsordener?

Dialogmiljøene i seg selv er også kjønnede arenaer. Kjønn blir både forhandlet om (åpent eller mer skjult) og synliggjort, eventuelt usynliggjort. Siden flere dialogmiljøer i Norge er temmelig innflytelsesrike både «opp-over» mot politiske miljøer, mot ledermiljøer i tros- og livssynssamfunn, samt i forhold til enkeltpersoner i tros- og livssynssamfunn, betyr det noe hvordan kjønn kommer til syne og blir håndtert i dialogmiljøene. Dette gjelder både i forhold til deltakelse (det numeriske forholdet mellom kvinnelige og mannlige deltakere) og i forhold til hvilke tema som adresseres. Viktigst av alt er imidlertid, etter min mening, å inkludere kjønn og særlig kvinnerettigheter i det grunnleggende etiske og verdimessige fundamentet for dialogen.

Dialog og feminismer: Felles verdier?

Dialogens verdier kan nevnes på mange måter, men slik vi har praktisert tros- og livssynsdialog i Norge, har verdier som respekt, likeverd, gjensidig

Side: 469

het, tillit og felles eierskap til dialogprosessene vært avgjørende. Dette har ikke bare vært vakre idealer, men også i stor grad holdninger som er utøvd i praksis – og som vi synes vi har blitt ganske gode på. Vi har også øvd oss på at enighet i mange tilfeller kan være et begrensende mål, og vi har derfor utforsket uenighetens landskap sammen mange ganger. For hver gang blir vi litt mindre redde for å være uenige, og vi skjønner litt bedre at enighet ikke er en betingelse for verken likeverd eller fellesskap.

Feminismer kan beskrives på mange måter, men felles er en enighet om at makthierarkier i religion og samfunn er konstruert i menns favør, og at det å endre dette til strukturer der kvinner ikke blir urettferdig behandlet i forhold til menn, er feminismens normative mål. Strategiene for hvordan dette skal oppnås og idealene for hva som er rettferdig vil variere innenfor de ulike feminismene. Men uansett er det grunnlag for å si at mange av de samme idealene som jeg beskrev i sted knyttet til dialog – respekt, likeverd, gjensidighet, tillit og felles eierskap til forandringsprosesser – også kan knyttes til praktiseringen av ulike typer feminisme. Forskjellen er at disse verdiene, slik vi har praktisert dem i dialogen, blir anvendt for å skape intergritetstryggende fellesskap og felles handling mellom folk av ulike tros- og livssyn, mens i feminismen er fokuset å skape det samme mellom folk av forskjellig kjønn.

Tros- og livssynsdialog og feminisme(r) vil av mange oppfattes som direkte motsatte normative retninger. Dette er det mange grunner til, som jeg ikke kan komme inn på i denne korte kommentaren. Jeg ønsker slett ikke å konstruere en falsk harmoni eller å si at disse to prosjektene umiddelbart kan overlappe hverandre fullstendig. Poenget mitt er å peke på at de holdninger og verdier for likestilling mellom folk av ulik religion og forskjellig livssyn som vi lenge har arbeidet for å få til i praksis, også kan appliseres på mennesker av forskjellig kjønn. Dette kan gjøres på forskjellige måter, og kanskje i all uenighet. Men vi trenger å bli utfordret, og vi trenger å utfordre samfunnet rundt oss og trossamfunnene på dette området.

Vi kan begynne med oss selv, med vårt eget tros- eller livssynssamfunn, og med et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvorfor er det annerledes å være en kristen kvinne enn en kristen mann? Bør det være sånn, og hvis ikke, hva skal vi gjøre? I forhold til dialogmiljøene og tros- og livssynsdialogene kan

Side: 470

vi spørre: Er det annerledes å være en kvinne i en tros- og livssynsdialog enn å være en mann? Bør det være sånn, og hvis ikke, hva kan vi gjøre? Er ikke praktisering av dialogens verdier mangelfull hvis vi ikke inkluderer kjønn som en størrelse som angår oss alle og som angår dialogen?