Det er nå klart at domstolene, ledet av Høyesterett, ikke legger inn begrensningsmekanismer i sin anvendelse av internasjonale menneskeretter i norsk rett. Høyesterettspraksis viser med tydelighet at akademiske synspunkter om at domstolene skal gjøre bruk av begrensningsmekanismer som forskjellige typer av «klarhetskrav», skjønnsmargin på nasjonalt plan eller tilbakeholdenhet ved anvendelsen av menneskerettene, nå har utspilt sin rolle. En parallell rettsutvikling som forsterker denne trend – og følger av menneskerettenes rotfeste i norsk rettstradisjon – er at Høyesterett i flere saker viser at norsk rett gir sterkere beskyttelse enn internasjonale garantier, og at mindre utviklede internasjonale rettigheter ikke reduserer det nasjonale handlingsrommet for å utvikle rettighetsvernet.