1. 1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306

    1. 1.1 Presentasjon av spørsmål. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306
    2. 1.2 Rettslig plassering. Minoritetsvern og lojalitetsplikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307
    3. 1.3 Rettskildebildet. Formålsorientert tolkning. Likhetsprinsippet og vinningsformålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309

  2. 2 Inngangsvilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310

    1. 2.1 Begrepsbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310
    2. 2.2 Vurderingstidspunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310
    3. 2.3 Personelle vilkår. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311
    4. 2.4 Prosessuelle vilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312
    5. 2.5 Materielle vilkår. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312

      1. 2.5.1 Krav til beslutningens virkninger. Krenkelse av likhetsprinsippet og/eller vinningsformålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312
      2. 2.5.2 Vurderingsobjektet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313
      3. 2.5.3 Idealnormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 314

    1. 2.5.1 Krav til beslutningens virkninger. Krenkelse av likhetsprinsippet og/eller vinningsformålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312
    2. 2.5.2 Vurderingsobjektet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313
    3. 2.5.3 Idealnormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 314

  3. 3 Urimelighetsvilkåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315

    1. 3.1 Oversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315
    2. 3.2 Klanderverdige forutsetninger og andre tilblivelsesmangler . . . . . . . . . . . . . . . 315
    3. 3.3 Inngrepsterskel..................................................... 316
    4. 3.4 Saklighetsvilkåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317
    5. 3.5 Bevisbyrde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318

  4. 4 Noen typetilfeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319

    1. 4.1 Egenhandel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319
    2. 4.2 Emisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321
    3. 4.3 Utsulting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323
    4. 4.4 Aksjeminoritetens myndighetsmisbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324

  5. 5 Rettsvirkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325

    1. 5.1 Ugyldighet og endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325
    2. 5.2 Registreringsnektelse og sletting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326
    3. 5.3 Erstatning......................................................... 327
    4. 5.4 Andre rettsvirkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327

Side: 306

1. INNLEDNING 1

1.1 Presentasjon av spørsmål

Aksje- og allmennaksjeloven har to generalklausuler. Disse har følgende ordlyd:

§ 5-21. Misbruk av generalforsamlingens myndighet
Generalforsamlingen kan ikke treffe noen beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.
§ 6-28. Misbruk av posisjon i selskapet mv

  1. Styret og andre som etter §§ 6-30 til 6-32 representerer selskapet, må ikke foreta noe som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.




Generalklausulene gir uttrykk for prinsipper som uansett kodifisering, følger av alminnelige sammenslutningsrettslige grunnsetninger.2 I aksjeselskapsretten ble misbruksprinsippene kodifisert allerede ved aksjeloven av 1976 § 8-14 første ledd og § 9-16. Likevel foreligger det relativt lite rettspraksis om slikt myndighetsmisbruk. Dette betyr imidlertid ikke at bestemmelsene er uten praktisk betydning. Generalklausulene har en viktig preventiv funksjon, og benyttes ofte som argument i forhandlinger ved aksjonærkonflikter og ved tvister mellom ledelsen/ aksjemajoriteten og aksjeminoriteten. Misbruksreglene berører blant annet skranker ved handel mellom selskapet og aksjonærene, skranker ved fastsettelse av honorarer til tillitsvalgte, adgangen til å foreta rettede emisjoner, muligheten til å foreta en fusjon som innbærer verdioverføring til andre aksjonærer eller tredjemenn, mulighet til å «sulte ut» aksjonærer og aksjeminoritetens adgang til å blokkere en kapitalutvidelse.

Til tross for en sentral plassering i aksjeselskapsretten, hefter det usikkerhet om flere sider ved misbruksreglenes innhold. Dette gjelder blant annet hvem som er

1 Fremstillingen er ment som en oversikt. Av den grunn har jeg begrenset de løpende referanser. Blant spesialfremstillinger om emnet kan nevnes H. Sandbekk: Misbruk av generalforsamlingens myndighet, TfF 2002 s. 438-473; F.Truyen E.Werlauff S. Andersson m. fl: Aksjonærenes myndighetsmisbruk (2005); E.Werlauff S. Andersson m. fl: Selskabsmasken (1991). For øvrig er spørsmålet blant annet behandlet i S. Andersson m. fl.: Aktiebolagslagen (2000) s. 9:76-9:79; M. H. Andenæs: Aksjeselskaper og allmennakseselskaper (1998) s. 237-239, J. Schans Christensen: Kapitalselskaber (2003) s.97-114; M. Aarbakke m. fl.: Aksje- og allmennaksjeloven (2000) s. 328-332 og 442-444.

2 Således Innst.1970 s.123. For ansvarlige selskaper og kommandittselskaper se Om sameige: Rådsegn 4 frå Sivillovbokutvalget (1959) s.17 og ND 1989.329 s. 350 og 355. For borettslag se Rt. 1966.70 og C. Wyller: Boligrett, 4. utgave (2000) s.133-134. For foreninger se G.Woxholth N. Nygaard: Foreningsrett, 2. utgave (1999) s. 226-230. For samvirkelag se RG 1972.442 og NOU 2002:6 s. 363. Parallelle, men ikke likelydende, generalklausuler finnes også i de øvrige nordiske lands aksjeselskapslovgivning. I EF-retten er spørsmålet om myndighetsmisbruk overlatt til medlemsstatenes regulering. Det nærmeste man kommer en slik regulering på EF-rettslig plan er 2. selskapsrettsdirektiv (kapitaldirektivet) artikkel 42, hvor det ved implementeringen av direktivet stilles krav om likebehandling av aksjonærer i samme stilling. De alminnelige sammenslutningsrettslige misbruksprinsipper kan også ses som et utslag av alminnelige prinsipper om rettsmisbruk/maktmisbruk, se om slike prinsipper i N. Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt, 2. utgave (2004) s. 282-284.

Side: 307

rettighetshavere og hvem som er pliktsubjekter for misbruksreglene. Et annet spørsmål er om de uskrevne misbruksprinsippene fortsatt har en selvstendig funksjon. Det mest sammensatte spørsmålet er likevel hva som er «urimelig». I praksis beror ofte urimelighetsvurderingen på et «skipperskjønn». Dette er lite tilfredsstillende for et rettsområde hvor hensynet til forutberegnelighet står sentralt.

I det følgende skal jeg forsøke å stille opp en argumentasjonsmodell som med individuelle tilpasninger, kan benyttes på de fleste typetilfeller. En slik oppdeling av misbruksvurderingen kan også tjene som et redskap for å identifisere hva som egentlig er det omtvistede rettsspørsmål. I mange tilfeller er det å stille spørsmålet riktig den mest komplekse del av rettsanvendelsen.3 For den del av drøftelsen som gjelder urimelighetsvilkåret, er det viktig å huske på at jeg kun gjennomgår veiledende retningslinjer. Den endelige avveining beror på en konkret totalvurdering.

1.2 Rettslig plassering. Minoritetsvern og lojalitetsplikt

Aksje- og allmennaksjeloven bygger på et majoritetsprinsipp. Generalforsamlingen er selskapets overordnede myndighet. På generalforsamlingen kan de fleste avgjørelser treffes ved flertallsbeslutninger, jfr. asl./asal. § 5-17 til 5-19. Dette sikrer fleksibilitet. På den annen side åpner også majoritetsprinsippet for misbruk av flertallskompetansen. Av den grunn må majoritetsprinsippet suppleres med regler om minoritetsbeskyttelse.

Poenget med generalklausulen i § 5-21er å sikre et effektivt minoritetsvern uten å legge alt for sterke begrensninger på den handlefrihet som følger av majoritetsprinsippet. Generalklausulen fyller denne funksjonen ved å gi aksjemajoriteten et styringsrom i form av et urimelighetsvilkår. Bestemmelsen er en del av aksjeselskapsrettens materielle minoritetsvern. Urimeligheten refererer seg til de virkninger beslutningen er egnet til å medføre.Vurderingstemaet skiller seg av den grunn fra aksjeselskapsrettens formelle minoritetsvern. Kravene til kvalifisert flertall, se asl./asal. §§ 5-18 og 5-19, er eksempler på et formelt minoritetsvern.Ved anfektelsessøksmål (ugyldighetssøksmål) er de materielle og de formelle minoritetsreglene likeverdige alternativer. Der hvor en beslutning krenker både de formelle og materielle regler, står derfor saksøker fritt til å velge rettsgrunnlag. I slike situasjoner ser man ofte at misbruksreglene trekkes frem som et subsidiært grunnlag for ugyldighet. Dette skyldes at de formelle kompetanseskrankene gjerne har et enklere vurderingstema enn generalklausulenes skjønnspregede urimelighetsvilkår.

Organiseringen av aksje- og allmennaksjeselskaper bygger på en forutsetning om at også selskapets ledelse er sikret et betydelig handlingsrom. Styret står for forvaltningen av selskapet, jfr. asl./asal. § 6-12. På samme måte som § 5-21beskyt- ter aksjeminoriteten, beskytter bestemmelsen i §6-28 første ledd hele aksjonærfellesskapet mot ledelsens disposisjoner. Ettersom aksjemajoriteten i de fleste tilfeller står fritt til å fjerne styret før tjenestetiden utløper, jfr. asl./asal. § 6 -7 annet

3 Se Kåre Lilleholt i JV 2000 s.50.

Side: 308

ledd, vil imidlertid aksjemajoriteten i praksis ha en viss løpende kontroll med styret. Særlig i mindre selskaper, typisk aksjeselskaper, vil det ofte være en nær tilknytning mellom styret og majoritetsaksjonærene. Av den grunn kan også § 6 - 28 første ledd ses som en del av aksjeselskapsrettens materielle minoritetsvern. I hvilken grad §6-28 første ledd også beskytter andre interessegrupper, drøftes i pkt. 2.3.

Begge generalklausulene er individualrettigheter. Dette er kompetanseskranker som kanpåberopes aven enkelt aksjonær uten hensyntil omvedkommende representerer en viss andel av aksjekapitalen.

Generalklausulene kan anses som uttrykk for en lojalitetsplikt.4 Riktig nok følger det ingen alminnelig lojalitetsplikt med det å være aksjonær. Aksjonærenes hovedforpliktelse er oppfylt når selskapsinnskuddet er foretatt. Lojalitetsplikten i et selskapsforhold er derfor en biforpliktelse som krever en særskilt begrunnelse utover det å være selskapsdeltaker. I små selskaper med et tett samarbeidsforhold, kan det f.eks tenkes at det må innfortolkes en lojalitetsforpliktelse etter mønster fra konkurranseforbudet i sel. § 2-23. Reglene i asl./asal. § 5-21 gjelder derimot ikke en lojalitetsplikt som følger av selskapsforholdets karakter, men en lojalitetsplikt som utløses når aksjonærene velger å benytte den tildelte stemmerett. Først i en slik situasjon oppstår det en plikt til å ivareta aksjonærfellesskapets interesse.

For generalklausulen i § 6-28 første ledd er utgangspunktet motsatt. Det følger en alminnelig lojalitetsplikt med både tillitsvervet som styremedlem og ansettelse som daglig leder. Også andre som tildeles kompetanse til å handle for selskapet, må forutsetningsvis pålegges en lojalitetplikt som følge av den tildelte kompetanse.

Avtaleloven § 36 gir uttrykk for et mer generelt krav til lojalitet. Bestemmelsen gjelder i prinsippet alle avtaler om formuesforhold. I praksis vil likevel bestemmelsen sjelden komme til anvendelse mellom profesjonelle parter. Av den grunn vil den også ha begrenset betydning i selskapsforhold. Dertil kommer at generalklausulen i asl./asal. §§ 5-21 og 6-28 første ledd er de primære lempingsreglene når tvisten gjelder urimelighetssensur av selskapsorganenes beslutninger og disposisjoner. Kun der hvor det er klart at misbruksreglene ikke kommer til anvendelse, kan det her være aktuelt å anvende prinsippene bak avtl. § 36.


Selv om man kan klassifisere generalklausulene som en del av en selskapsrettslig lojalitetsplikt, er lite vunnet i forhold til innholdet av en slik forpliktelse. Begrepet «lojalitetsplikt» er en samlebetegnelse som er dårlig egnet som operativt vilkår i en rettsregel. Det avgjørende er ikke betegnelsen, som i seg selv sier lite, men heller hvilken interesseavveining som må foretas når man skal sette skranker for den tildelte kompetanse. Skal man finne frem til mulige retningslinjer for anvendelsen av generalklausulene, må man se nærmere på hvilke legislative hensyn som ligger til grunn for reglene om myndighetsmisbruk.

4 Se F.Truyen: Aksjonærenes myndighetsmisbruk kap. 3.2 og kap. 11.1.1.

Side: 309

1.3 Rettskildebildet. Formålsorientert tolkning. Likhetsprinsippet og vinningsformålet

Generalklausulenes ordlyd gir begrenset veiledning. Det beskrives ingen klar handlingsregel.Tvert om gis det anvisning på en konkret rimelighets- og rettferdighetsbetraktning. Det er også forholdsvis få argumenter å hente i forarbeider og rettspraksis. Dette gjelder selvom rettspraksis fra før kodifiseringen i1976 har relevans. Misbruksreglenes nærmere innhold beror derfor primært på en analyse av deres formål og funksjon. Som nevnt er generalklausulene en kodifisering av selskapsrettslige rettsgrunnsetninger. I utgangspunktet rekker ikke slike alminnelige rettsprinsipper lenger enn de hensyn som begrunner disse.

Generalklausulenes funksjon er å ivareta minoritetsvernet innen rammen av majoritetsprinsippet og den fleksibilitet selskapets ledelse må ha for å sikre en optimal forvaltning av selskapet. En slik funksjon fylles ved å bygge misbruksvurderingen på to selskapsrettslige grunnprinsipper. Dette gjelder likhetsprinsippet og vinningsformålet.

Kravet til likebehandling følger direkte av ordlyden «egnet til å gi visse aksjeeiere. . .fordel på andre aksjeeieres . . . bekostning». Et tilsvarende prinsipp kommer til uttrykk i fanebestemmelsen om «Likhetsgrunnsetningen» i asl./asal. § 4-1første ledd første punktum. Etter norsk rett er det antatt at den materielle vurderingen av kravet til likebehandling foretas innen rammen av generalklausulene.5

Kravet til likebehandling gjelder aksjonærer i samme situasjon. Man kan altså forskjellsbehandle på grunnlag av ulikt antall aksjer så lenge hver aksje gir lik rett. Forskjellsbehandling av aksjer som er hjemlet i vedtektene og som relateres til aksjeklasser, er heller ikke et brudd på likhetsprinsippet. Derimot vil det stride mot likhetprinsippet å oppheve en slik vedtektsfestet forskjellsbehandling. Ettersom kravet til likebehandling gjelder aksjene, er aksjonærenes individuelle forhold uten betydning. Dette gjelder f.eks den enkelte aksjonærs skatteposisjon. Så lenge utbetalingen på hver aksje er lik, krenkes ikke det selskapsrettslige likhetsprinsippet selv om aksjonærenes nettoproveny blir forskjellig på grunn av ulik mulighet for godtgjørelsesfradrag for norske og utenlandske skattesubjekter. Likhetsprinsippet kan fravikes dersom det foreligger en saklig grunn for dette.

Også vinningsformålet kan utledes direkte av generalklausulenes ordlyd. Det stilles opp et forbud mot at noen tilstås «en urimelig fordel . . . på selskapets bekostning». Med mindre annet er vedtektsfestet, har vinningsformålet to aspekter. For det første skal selskapet drive virksomhet som er egnet til å generere et maksimalt overskudd, se forutsetningsvis asl. § 1-1 tredje ledd nr. 2. For det annet skal dette overskuddet tilfalle aksjonærene, se forutsetningsvis asl./asal. §§ 2-2 annet ledd og 5-20 første ledd nr. 5. Denne todelingen er et selvstendig poeng i forhold til f.eks. utsulting. Gevinstmaksimering er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at vinningsformålet er oppfylt. På sikt må gevinsten også kanaliseres til aksjonærene. På samme måte som for likhetsprinsippet, er aksjonærenes individuelle

5 Se F.Truyen: Aksjonærenes myndighetsmisbruk kap. 9.2.2.

Side: 310

forutsetninger og fortjeneste uten betydning. Det er fortjenesten som oppnås i kraft av å være aksjonær som er avgjørende. Vinningsformålet skal vurderes i et langsiktig tidsperspektiv. En disposisjon som påfører selskapet tap, er ikke i strid med vinningsformålet dersom denne er et ledd i en langsiktig strategi som er egnet til å medføre gevinstmaksimering.

Lik behandling av aksjonærene bidrar til å gjøre det attraktivt å investere i minoritetsposter i selskapet. Dette gjør det lettere å hente inn egenkapital til en høy kurs, hvilket er gunstig både for eksisterende aksjonærer og for selskapet i den grad fremmedfinansiering er alternativet. På den annen side kan det også tenkes situasjoner hvor en forskjellsbehandling fremmer vinningsformålet. En rettet emisjon til utvalgte aksjonærer vil innebære en forskjellsbehandling. Medfører emisjonen at aksjonærer med særlig kompetanse forblir i selskapet, kan den likevel være i samsvar med vinningsformålet. Likhetsprinsippet og vinningsformålet kan således dels trekke i samme og dels i motsatt retning. Generalklausulenes funksjon er derfor både å sikre at likhetsprinsippet og vinningsformålet etterleves, og samtidig utgjøre et redskap for å avveie disse formål der hvor de strider mot hverandre.

2. INNGANGSVILKÅR

2.1 Begrepsbruk

Generalklausulenes vilkår kan grovt sett deles opp i to kumulative vilkår; inngangsvilkårene og urimelighetsvilkåret. Jeg benytter begrepet «inngangsvilkårene» som en samlet betegnelse på de vilkår som må foreligge før det er av interesse å se nærmere på urimelighetsvurderingen. Urimelighetsvilkåret er selve misbruksvurderingen og beror på en sammensatt skjønnsmessig interesseavveining. Av den grunn er det vanligvis hensiktsmessig å avvente en slik vurdering til man ser om de øvrige kumulative vilkår foreligger.

2.2 Vurderingstidspunktet

Misbruksvurderingen skal skje med utgangspunkt i beslutningstidspunktet.6 For handlinger som binder selskapet uten at det foreligger noen forutgående beslutning, jfr. § 6-28 første ledd, vil tidspunktet da selskapet bindes være avgjørende. Riktig nok vil virkningen av en beslutning eller handling ofte først materialisere seg på et senere tidspunkt.Til sammenligning skal vurderingen etter avtl. § 36 skje med utgangspunkt i domstidspunktet. Poenget med reglene om myndighetsmisbruk er imidlertid ikke å foreta en samlet vurdering og eventuell sensur av hele selskapsforholdet på domstidspunktet, men kun å fastslå hvilke skranker som pålå kompetanseutøvelsen.Vurderingen må derfor foretas ut fra slik situasjonen fremsto da vedkommende utøvet sin kompetanse.

Etterfølgende kompensasjon bidrar ikke til at beslutningen blir gyldig, se RG 1991.886. Dette får kun betydning for et eventuelt erstatningskrav.

6 Se F.Truyen: Aksjonærenes myndighetsmisbruk kap. 10.

Side: 311

2.3 Personelle vilkår

Generalklausulenes personelle vilkår kan deles opp i de som er forpliktet og de som er beskyttet av misbruksreglene. Foretas disposisjonene av noen andre enn pliktsubjektene, foreligger det intet myndighetsmisbruk. Et erstatningskrav kan fortsatt være aktuelt, men da på annet grunnlag enn reglene om myndighetsmisbruk. Påberopes misbruksreglene av andre enn de som er beskyttet, kan det derimot godt foreligge et myndighetsmisbruk, men saksøkers manglende posisjon som rettighetssubjekt vil medføre frifinnelse.

Pliktsubjektene etter generalklausulen i § 5-21 er enhver som gjennom stemmerett bidrar til at det treffes en beslutning på generalforsamlingen. Som nevnt i pkt. 2.4, kan dette både skje ved et flertallsvedtak og ved å håndheve et negativt flertall.Vurderingen gjelder for hver enkelt beslutning. Det er intet krav at man representerer en varig flertallskonstellasjon. Også andre som står fritt til å utøve stemmeretten, er pliktsubjekter. En fullmektig uten bundet mandat, er av den grunn pliktsubjekt for reglene om myndighetsmisbruk.

Bestemmelsen i §6-28 første ledd angir en videre gruppe pliktsubjekter, jfr. ordlyden «[s]tyret og andre som etter §§6-30 til 6-32 representerer selskapet. Den er altså begrenset til personer som utøver selskapsrettslig representasjon. Slik sett faller representasjon etter reglene om stillingsfullmakt utenfor, sml. avtl. § 10 annet ledd. Det samme gjelder der hvor selskapsrettslig representasjon følger av et bundet mandat. I så fall er det mandatgiveren som er pliktsubjekt for reglene om myndighetsmisbruk.

Rettighetssubjektene for misbruksreglene er de samme for begge generalklausuler. Forbudet gjelder disposisjoner «på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning». Det er tre kumulative vilkår for å være rettighetssubjekt:

For det første må man være «aksjeeier». Aksjonærbegrepet er relativt, se Rt. 2000.1792. For misbruksreglene beror dette på en vurdering av de krenkede aksjonærrettigheters overgang. Av den grunn er kreditor ved konvertible fordringer, innehavere av tegningsretter og opsjonshavere i utgangspunktet ikke «aksjeeier». Disse må eventuelt gjør sine rettigheter gjeldende ved obligasjonsrettslige beføyelser.

For det annet må beslutningen berøre aksjonærenes eierinteresser. Gjelder forskjellsbehandlingen andre aksjonærer, er ikke de rettigheter som følger av misbruksreglene, krenket.

For det tredje må aksjonæren ikke ha samtykket i beslutningen. Har man stemt for beslutningen, vil dette i utgangspunktet bli tolket som et samtykke.

Ettersom generalklausulen også nevner «selskapet» som rettighetssubjekt, kan det reises spørsmål om også tredjemannsinteresser er beskyttet. Selskapsinteressen i vid forstand består av en sammensatt personkrets hvor blant annet kreditorer, ansatte, andre medkontrahenter, lokalsamfunnet og andre samfunnsinteresser inngår. Reglene om myndighetsmisbruk er imidlertid avgrenset til å gjelde aksjonærinteressen. Dette følger forutsetningsvis av forarbeidene.7 Videre underbygges

7 Innst. 1970 s. 137-138.

Side: 312

en slik avgrensning av en formålsorientert tolkning. Tredjemannsinteresser som kreditorene og de ansatte, ivaretas av andre mer målrettede regler. I den grad mer alminnelige samfunnsinteresser også skulle beskyttes, ville reglenes funksjon som minoritetsvern bli undergravet. En slik utvidelse av aktuelle interessegrupper ville medføre at saklighetsvilkåret i urimelighetsvurderingen fikk et tilnærmet ubegrenset argumentasjonstilfang.

Etter min mening er derfor misbruksreglene avgrenset til aksjonærinteresser som likhetsprinsippet og vinningsformålet.8 Ordlydens henvisning til «selskapet» gjelder beskyttelsen av vinningsformålet, mens referansen til «andre aksjeeiere» gjelder ivaretakelse av likhetsprinsippet. Dette innebærer at begge generalklausulene kan fravikes med de berørte aksjonærers samtykke. Gjelder samtykket en konkret disposisjon, kan det gis både i forkant og etterkant av beslutningen. Derimot kan det ikke gis et generelt avkall på reglene om myndighetsmisbruk.

2.4 Prosessuelle vilkår

Betegnelsen «prosessuelle vilkår» brukes her for å beskrive de krav som stilles til kompetanseutøvelsens form for at det skal foreligge et myndighetsmisbruk. Generalklausulen i § 5-21 gjelder kun generalforsamlingens «beslutning». Av den grunn faller meningsytringer og prosessledende avgjørelser utenfor misbruksreglene. En «beslutning» er en realitetsavgjørelse om selskapets forhold. Også en avgjørelse som forkaster et forslag eller utsetter avgjørelsen unødig lenge, fyller vilkåret. Det samme gjelder minoritetens blokkering av vedtak ved bruk av negativt flertall. Utøvelse av minoritetsrettigheter utgjør derimot ingen «beslutning».

For §6-28 første ledd innebærer de prosessuelle vilkår ingen selvstendig begrensning. Reglene om myndighetsmisbruk gjelder enhver disposisjon, jfr. formuleringen «foreta noe». For enkelthets skyld omtaler jeg i det følgende likevel både generalforsamlingens beslutninger og disposisjoner som omfattes av § 6-28 første ledd, som «beslutninger».

2.5 Materielle vilkår

2.5.1 Krav til beslutningens virkninger. Krenkelse av likhetsprinsippet og /eller vinningsformålet

Generalklausulene refererer til tre vilkår som jeg for oversiktens skyld betegner som «materielle». Spørsmålet er om beslutningen er (1) «egnet til å gi» (2) «visse aksjeeiere eller andre» en (3) «urimelig fordel». Kravet om at fordelen må oppnås på «andre aksjeeieres eller selskapets bekostning» er også et materielt vilkår i den forstand at dette knyttes til beslutningens virkninger. Dette er imidlertid behandlet som en del av de personelle vilkår.

Kravet om at beslutningen må være «egnet til» å medføre bestemte virkninger, er et vilkår om potensiell kausalitet. Det stilles altså ikke opp et krav til faktisk årsakssammenheng, men heller et krav til årsaksevne. Dette har sammenheng med at

8 Motsatt E.Werlauff: Selskabsmasken s. 96 om generalklausulen i den danske aksjeloven § 80.

Side: 313

misbruksvurderingen skal ta utgangspunkt i beslutningstidspunktet/tidspunket da selskapet ble bundet av disposisjonen.

Vilkåret om at beslutningen må være egnet til å tilgodese «visse aksjeeiere eller andre», har ingen selvstendig betydning. Som nevnt nedenfor er det riktig nok av interesse for urimelighetsvurderingen om man favoriserer utvalgte aksjonærer eller tredjemenn. Slik formuleringen står i generalklausulene, utgjør den imidlertid ingen selvstendig avgrensning av misbruksreglenes omfang.

Formuleringen «urimelig fordel» innebærer derimot en avgrensning av generalklausulens virkeområde. Begrepet «fordel» forutsetter at beslutningen er egnet til å overføre et gode. Teoretisk sett kan det tenkes at en beslutning kun er egnet til å medføre en ulempe, uten at et tilsvarende gode oppnås på mottakers hånd. Her vil uskrevne selskapsrettslige misbruksprinsipper supplere generalklausulene slik at også dette rammes av reglene om myndighetsmisbruk. Så lenge vi befinner oss utenfor legalitetsprinsippets virkeområde, er det av begrenset betydning om hjemmelen finnes i generalklausulene eller de parallelle rettsprinsippene om myndighetsmisbruk. Tilfeller som faller inn under generalklausulenes ordlyd skal naturlig nok forankres i disse, men både generalklausulene og de uskrevne prinsippene om myndighetsmisbruk ivaretar den samme interesseavveining og gir følgelig uttrykk for en lik vurderingsnorm. Uansett formalisert hjemmel, må det tas utgangspunkt i de overordnede prinsipper. Det avgjørende materielle inngangsvilkåret er om beslutningen er egnet til å krenke likhetsprinsippet og/eller vinningsformålet. Er dette tilfelle, er vi over i urimelighetsvurderingen.

Av den grunn må det avgjøres om den konkrete beslutning er egnet til å krenke likhetsprinsippet og/eller vinningsformålet. Dette beror på om de virkninger beslutningen er egnet til å medføre (vurderingsobjektet idealnormen), avviker fra hvordan beslutningen burde vært (idealnormen). Foreligger slikt avvik, er de materielle inngangsvilkår oppfylt.

2.5.2 Vurderingsobjektet

Vurderingsobjektet er de umiddelbare virkninger beslutningen er egnet til å medføre. Dette skal fastsettes til virkelig verdi av den netto overføring som krenker vinningsformålet eller likhetsprinsippet. Markedsverdien danner utgangspunkt for verdsettelsen, men det er intet vilkår at det er mulig å sette en markedsverdi. I mangel av sammenlignbare transaksjoner, kan andre metoder enn markedsverdien benyttes. Det samme gjelder der hvor salgsverdien ikke gjenspeiler aksjonærinteressen knyttet til beslutningens mulige virkninger. I så fall skal verdsettelsen skje ut fra det alternativ som gir høyest nettoverdi på vurderingsobjektet. På den måten ivaretas hensynet til et effektivt minoritetsvern. Gjelder den krenkede interesse vinningsformålet, skal man se hen til verdien for selskapet.

Enkelte virkninger kan vanskelig utrykkes som en konkret tallstørrelse. Dette gjelder blant annet ideelle interesser knyttet til organisatoriske rettigheter og fordeling av risiko. En beskrivelse av slike virkninger inngår i vurderingsobjektet i tillegg til et eventuelt tallfestet nettoprodukt.Vurderingsobjektet må videre ses i

Side: 314

sammenheng med forutgående beslutninger i den grad det foreligger en nær saklig sammenheng med den beslutning som anfektes. Beslutningen kan være «dråpen som får begeret til å flyte over». På den annen side kan beslutninger som formelt inngår i samme voteringstema, være uten relevans for vurderingsobjektet. Dette er aktuelt dersom det ikke foreligger en faktisk eller rettslig sammenheng mellom den omtvistede beslutning og voteringstemaet for øvrig.

2.5.3 Idealnormen

Idealnormen uttrykker hva disposisjonen burde vært egnet til å medføre. Kjernen i idealnormen er kravet til balanse. Balanse i selskapsforholdet ivaretar likhetsprinsippet. Balanse i selskapets disposisjoner med tredjemann ivaretar normalt også vinningsformålet i den forstand at dette er de best tenkelige vilkår i et perfekt fungerende marked. Armlengdeprinsippet kan kaste lys over balansekravets innhold. Dette er et verdsettelsesprinsipp som tar utgangspunkt i hvilke vilkår som ville blitt lagt til grunn i en tilsvarende transaksjon mellom parter uten et interessefellesskap. Armlengdeprinsippet kan også formuleres som et krav om «vanlige vilkår», se reglene om konserninterne transaksjoner i asl./asal. § 3 -9. I mange tilfeller er «vanlige vilkår» ingen eksakt størrelse. I så fall må idealnormen formuleres som et prisintervall.

Generalforsamlingspraksis og styrepraksis generelt er lite egnet til å klarlegge idealnormens innhold. Dette har både en faktisk og en normativ begrunnelse. Faktisk sett er det vanskelig å kartlegge om det her foreligger en entydig praksis. Ut fra et normativt perspektiv, kan det synes lite heldig å bygge på en praksis når denne er et resultat av kompetanseutøvelsen til de pliktsubjekter som misbruksreglene skal regulere.

Aksjonærenes faktiske forutsetninger for selskapsdeltakelsen må vedtektsfestes dersom disse skal inngå som en del av idealnormen. Dette gjelder for eksempel forutsetninger om styreverv eller utbetaling av godtgjørelser. Uten vedtektsfesting får ikke forutsetninger ved selskapsstiftelsen betydning for beslutningens selskapsrettslige gyldighet. Slike forutsetninger må, i likhet med aksjonæravtaler, håndheves ved søksmål mot de aksjonærer som er avtaleparter. Selskapets og aksjonærenes avtalerettslige forpliktelser må altså skilles fra de interne selskapsrettslige kompetansereglene. I et anfektelsessøksmål mot selskapet er derfor slike individuelle forutsetninger uten betydning. Heller ikke generalforsamlingspraksis i det enkelte selskap kan uten vedtektsfesting danne grunnlag for et krav mot selskapet. Selv om selskapet tradisjonelt har delt ut store utbytter, har aksjonærene intet rettskrav på at slik praksis fortsetter utover hva som følger av en ordinær tolkning av vinningsformålet. Brudd på aksjonæravtaler og andre individuelle forutsetninger kan imidlertid utgjøre et argument for innløsning og oppløsning.9

Vedtektsbestemte forutsetninger kan gjelde både vinningsformålet og likhets-

9 Se i den forbindelse asl. § 4-24 første ledd nr. 3 og uskrevne prinsipper om oppløsning som følge av manglende samarbeid mellom selskapsdeltakerne, jfr. Rt. 2000.931.

Side: 315

prinsippet. Slike justeringer endrer innholdet av idealnormen. Det vil fortsatt være et krav til balanse, men utgangspunktet for balansevurderingen kan bli et annet. Det er f.eks ikke i strid med likhetsprinsippet å gi utbytte til bare utvalgte aksjeklasser (preferanseaksjer) dersom dette følger av vedtektene. På samme måte vil det ikke være i strid med vinningsformålet å inngå avtaler som ikke er egnet til å generere fortjeneste, dersom selskapet har et vedtektsfestet ikke-økonomisk formål.

3. URIMELIGHETSVILKÅRET

3.1 Oversikt

Urimelighetsvilkåret er en avveiningsmarkør som henviser til en konkret rimelighets- og rettferdighetsvurdering. På den måten skiller misbruksreglene seg fra en rettslig standard i snever forstand, se f.eks. kravet til «god forretningsskikk» i verdipapirhandelloven § 9-2. En rettslig standard i snever forstand henviser i selve ordlyden til en vurderingsnorm utenfor bestemmelsen selv.

En slik konkret vurdering utelukker imidlertid ikke at det kan utarbeides retningslinjer for urimelighetsvurderingen. Det kan bidra til økt forutberegnelighet. Slike retningslinjer må ta utgangspunkt i misbruksreglenes formål og funksjon. Selv om urimelighetsvurderingen er konkret, beror den altså ikke på et helt fritt «skipperskjønn».

Jeg har utarbeidet en argumentasjonsmodell hvor urimelighetsvurderingen deles opp to kumulative vilkår; en inngrepsterskel og et saklighetskrav. Dette er en modell for å klargjøre og forenkle rettsanvendelsesprosessen. Inngrepsterskelen gir et absolutt styringsrom for majoriteten. Innenfor rammen av en inngrepsterskel er pliktsubjektene tillagt en skjønnsmargin uten hensyn til om beslutningen er saklig begrunnet. Først dersom inngrepsterskelen er oversittet, vil det være nødvendig å foreta en saklighetsvurdering. Saklighetskravets funksjon er å åpne for en utvidelse av kompetansen utover den skjønnsmargin som følger av inngrepsterskelen. En saklig begrunnet beslutning vil ikke være urimelig.

3.2 Klanderverdige forutsetninger og andre tilblivelsesmangler

Som nevnt er reglene om myndighetsmisbruk en materiell kompetanseskranke i den forstand at man ser på hvilke virkninger beslutningen er egnet til å medføre. Domstolene kan prøve alle sider ved den omtvistede beslutning. Dette gjelder også kommersielle disposisjoner som forutsetter innsikt i så vel selskapets forhold som generell forretningsmessig kompetanse. Der hvor vurderingen gjelder forretningsmessige disposisjoner med tredjemann, vil imidlertid domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve beslutningens hensiktsmessighet.

Ettersom domstolene i prinsippet har full prøvingsrett, er det et begrenset behov for at misbruksvurderingen skal omfatte tilblivelsesmangler. Forholdet er av den grunn annerledes enn ved forvaltningsrettens regler om myndighetsmis-

Side: 316

bruk. I forvaltningsretten gjør innskrenkningene i domstolenes prøvelsesrett av forvaltningsskjønnet det nødvendig å utvide prøvingen av tilblivelsesmangler.

På denne bakgrunn er pliktsubjektenes motiv for beslutningen i utgangspunktet uten betydning for den aksjeselskapsrettslige misbruksvurderingen. Et motiv som gjelder egen vinning gjør ikke beslutningen mer urimelig. Mottar aksjonærene som stemmer for en fusjon en særskilt godtgjørelse fra hovedaksjonæren i fusjonsmotparten, vil ikke generalforsamlingens fusjonsbeslutning av den grunn være myndighetsmisbruk. Tilsvarende gjelder for selskapets tillitsmenn, men her vil andre regler begrense deres kompetanse, se f.eks. asl./asal. § 6 -17.

Konflikten i KværnerASAvåren 2000 er et illustrerende eksempel på en situasjon hvor en utvalgt gruppe aksjonærer ble forespeilet særskilt godtgjørelse for å stemme for et forslag på generalforsamlingen. Aker Maritime ASA, som var største aksjonær i Kværner, ønsket en fusjon mellom de to selskapene. I et forsøk på å sikre nødvendig flertall for et slikt forslag på Kværners generalforsamling, ble aksjonærer med eierandel i begge selskaper, lovet en gunstig godtgjørelse i form av utløsning fra Aker Maritime til langt over børskurs, dersom fusjonen ble vedtatt. Tilbudet omfattet kun 15 % av aksjonærene i Kværner. Sett hen til drøftelsen ovenfor, kan jeg ikke se at stemmegivning motivert av tilbudet fra Aker Maritime, kunne blitt gjenstand for en premisskontroll innenfor rammen av reglene om myndighetsmisbruk.


Til tider kan motivet for beslutningen være så støtende at alminnelige prinsipper om rettsmisbruk tilsier at motivet bør inngå i misbruksvurderingen. Dette vil først og fremst gjelde der hvor hovedmotivet er av sjikanøs art, altså en formålsløs skadehensikt. Det samme gjelder andre kvalifisert klanderverdige motiver supplerende argument som rasisme eller liknende. En aksjonær utelukkes f.eks fra en emisjon på grunn av etnisk opprinnelse. I slike tilfeller vil motivet kunne inngå som et supplerende argument i vurderingen av om en inngrepsterskel er oversittet.10 Innen rammen av saklighetsvurderingen vil derimot motivet være uten relevans. Er først inngrepsterskelen oversittet, blir ikke beslutningen mer saklig av pliktsubjektenes gode hensikt.

Andre tilblivelsesmangler enn den nevnte motivkontroll, faller utenfor reglene om myndighetsmisbruk. Saksbehandlingsfeil er selvstendig rettsgrunnlag for ugyldighet, se Rt. 2003.1501. Slike feil utgjør derimot intet argument i urimelighetsvurderingen. Det samme gjelder vilkårlig skjønnsutøvelse og faktiske feil i beslutningsgrunnlaget. Gjentatte tilblivelsesmangler kan imidlertid være et argument for innløsning eller oppløsning på ulovfestet grunnlag, se Rt. 1999.330 s. 341.

3.3 Inngrepsterskel

Poenget med en inngrepsterskel er å gi aksjemajoriteten et absolutt styringsrom. En inngrepsterskel kan begrunnes ut fra de hensyn som ligger bak majoritetsprin-

10 De materielle vilkår gjør at det alltid må foreligge en krenkelse av likhetsprinsippet og/eller vinningsformålet. I ekstreme tilfeller kan likevel sjikane tenkes å utgjør et eget rettsgrunnlag. I så fall er man imidlertid utenfor aksjeselskapsrettens regler om myndighetsmisbruk.

Side: 317

sippet. Effektiv styring av selskapets virksomhet forutsetter fleksibilitet og forutberegnelighet. Inngrepsterskelen er en beskrivelse av pliktsubjektenes skjønnsmargin.

En slik skjønnsmargin er relativ likhetsprinsippet «utbetaling p aksjer. I utgangspunktet er pliktsubjektene gitt et betydelig styringsrom. Det stilles krav om et kvalifisert avvik fra en idealnorm før inngrepsterskelen er oversittet. Imidlertid vil pliktsubjektenes skjønnsmargin innsnevres desto nærmere beslutningens virkninger kommer likhetsprinsippet «utbetaling p aksjer. Man må se på graden av interessefellesskap mellom aksjemajoriteten og de som tilgodeses ved beslutningen. Av den grunn er inngrepsterskelen lavere der hvor selskapets virksomhet indikerer at selskapet er et samarbeidsforhold hvor yrkesutøvelse står mer sentralt enn kapitalavkastning. Her må selv ordinære lønnsutbetalinger ofte ses i lys av kravet til likedeling mellom aksjonærene. Lønnsfastsettelsen vil lett utgjøre en «utbetaling på aksjer», se pkt. 4.1, hvilket innebærer at det er pliktsubjektene (saksøkte) som må sannsynliggjøre hvorfor det er saklig begrunnet å utbetale ulik lønn til de ansatte aksjonærer.

Inngrepsterskelen senkes også der hvor det er spesielt vanskeligå treut kvalifisert flertallskrav av selskapsforholdet til en rimelig pris. I slike tilfeller er aksjeminoriteten i realiteten låst i selskapsforholdet og har derfor et særlig behov for beskyttelse. Om beslutningen fyller et eventuelt kvalifisert flertallskrav i vedtektene eller de faktiske avgitte stemmer representerer en overveldende majoritet, påvirker derimot ikke høyden på en inngrepsterskel. Reglene om myndighetsmisbruk beskytter rettigheter knyttet til hver enkelt aksje. En forskjellsbehandling blir ikke mer rettmessig av at et stort flertall stemmer for denne. Den materielle flertallskompetanse blir ikke utvidet av et formelt sett kvalifisert flertall.

En rekke av de ovennevnte momenter samsvarer ofte med faktiske forskjeller mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Selskapsformen som sådan er likevel intet argument for å relativisere inngrepsterskelen. Man må se på hvilke momenter som foreligger i det konkrete selskapsforholdet.

På denne bakgrunn kan det formuleres to ytterpunkter for variasjoner av pliktsubjektenes skjønnsmargin. Inngrepsterskelen vil være spesielt høy i et stort selskap hvor beslutningen krenker vinningsformålet ved forretningsmessige feilvurderinger. Så lenge beslutningens virkninger ikke medfører en kvalifisert krenkelse av vinningsformålet, åpner derfor pliktsubjektenes skjønnsmargin for både feil og udugelighet. Dette er en risiko man må akseptere ved å slutte seg til et slikt selskap. Motsatt innsnevres skjønnsmarginen i et lite selskap som har karakter av et nært samarbeidsforhold mellom aksjonærene.Ytterpunktet er likevel beslutninger som innebærer en forskjellsbehandling i form av åpent eller maskert utbytte. Her vil et hvert avvik fra likhetsprinsippet innebære at inngrepsterskelen er oversittet.

3.4 Saklighetsvilkåret

Dette vilkåret gir pliktsubjektene et supplerende styringsrom utover det som allerede følger av inngrepsterskelen. Poenget er å sikre ytterligere fleksibilitet og dermed en optimal utnyttelse av selskapets ressurser, uten at minoritetsvernet svek-

Side: 318

kes. Vilkåret fanger opp vurderinger som er utelatt fra inngrepsterskelen ut fra ønsket om å forenkle minoritetens bevistema.

Saklighetsvilkårets funksjon er å avveie alle sider ved vinningsformålet, ulikartede virkninger innen rammen av likhetsprinsippet og forholdet mellom vinningsformålet og likhetsprinsippet. Beslutningen er saklig dersom vinningsformålet og/eller likhetsprinsippet kompenseres slik at man igjen er innenfor en inngrepsterskel.

Gjelder beslutningens virkninger kun vinningsformålet, gir saklighetsvilkåret pliktsubjektene et betydelig styringsrom som følge av moderat domstolsprøvelse. Av den grunn skal det mye til for at domstolene ikke aksepterer en oversittelse av inngrepsterskelen dersom denne har en plausibel begrunnelse i selskapets forretningsstrategi. Saklighetsvilkåret åpner derimot ikke for at pliktsubjektene kan begunstige tredjemannsinteresser på bekostning av kravet til gevinstmaksimering. Unntaket gjelder beslutninger som er egnet til å fremme allmennyttige eller liknede formål, se asl./asal. § 8-6 og Rt. 1922.272. På dette punkt har aksjemajoriteten en noe videre kompetanse innen rammen av § 5-21 enn hva som gjelder for pliktsubjektene etter §6-28 første ledd, se også §8-6 første ledd sammenholdt med annet ledd. Dette skyldes at sist nevnte pliktsubjekter er underlagt et strengt tillitsmannsansvar i kraft av at de forvalter andres midler.

Hvis beslutningens virkninger kun gjelder likhetsprinsippet, gir saklighetsvilkåret lite spillerom for både aksjemajoriteten og pliktsubjektene etter § 6-28 første ledd. Rent faktisk oppstår det likevel et styringsrom der hvor det foretas ombytting av ikke sammenlignbare rettigheter. Det kan f.eks. være vanskelig å sammenligne en beslutning som fratar en aksjeklasse rett til å velge et styremedlem med en beslutning som samtidig gir den berørte aksjeklassen utvidet stemmevekt på generalforsamlingen. Saklighetsvurderingen vil her bero på en totalvurdering av aksjeminoritetens posisjon før og etter ombyttingen.

Saklighetsvilkåret åpner ikke for at vinningsformålet alltid går foran likhetsprinsippet. En emisjon som rettes mot utvalgte aksjonærer som også er sentrale ansatte eller tillitsmenn, vil derfor ikke automatisk være saklig selv om dette utvilsomt vil bidra til en vesentlig verdiskapning i selskapet. Selv om hensynet til gevinstmaksimering har stor vekt, må det foreligge et minimum av forholdsmessighet mellom aksjonærfellesskapets samlede gevinst, optimal avkastning på den enkelte aksje, beskyttelse av grunnleggende aksjonærrettigheter og moralske likhetsbetraktninger. I den forbindelse står vurderingen av alternative beslutninger sentralt. Beslutningen vil ikke være saklig dersom det kan oppnås tilnærmet samme gevinst for selskapet med alternative tiltak som gir mindre inngrep i aksjonærenes rettigheter.

3.5 Bevisbyrde

Den part som reiser et søksmål må som hovedregel godtgjøre at både de rettslige og faktiske vilkår for kravet foreligger. I utgangspunktet vil derfor den som bærer

Side: 319

søksmålsbyrden også ha bevisbyrden, i betydningen tvilsrisikoen for hvilket faktum som skal legges til grunn når et alternativ er like sannsynlig som et annet.

Ved myndighetsmisbruk er det i de fleste tilfeller aksjeminoriteten som har søksmålsbyrden. Dette innebærer at aksjeminoriteten også har bevisbyrden for faktum som underbygger inngangsvilkårene inngrepsterskelen, altså generalklausulens vilkår utenom urimelighetsvilkåret.Videre bærer saksøker bevisbyrden for det faktum som viser at beslutningen er egnet til å krenke inngrepsterskelen. Både inngangsvilkår og inngrepsterskel er argumenter for en endring av et etablert rettsforhold.

Når man kommer til urimelighetsvurderingens andre del, saklighetsvilkåret, snur bevisbyrden.Tvilsrisikoen påligger saksøkte. Enten saksøkte er selskapet (i et anfektelsessøksmål) eller aksjemajoriteten/ledelsen (i et erstatningssøksmål) vil disse normalt ha bedre tilgang på informasjon om disposisjonens virkninger i et bredere og mer langsiktig perspektiv, herunder hvordan dette inngår i selskapets forretningsstrategi. Ved å splitte opp bevisbyrden for urimelighetsvilkårets to deler, kan et effektivt minoritetsvern kombineres med hensynet til selskapets forretningsvirksomhet. Når saksøkte bærer bevisbyrden for saklighetsvilkåret, kan dette vilkåret praktiseres med større fleksibilitet uten at minoritetsvernet svekkes.

En oppdeling ved at saksøkte bærer bevisbyrden for saklighetsvilkåret, ivaretar også minoritetsinteressene i konsernforhold. Utligningssynspunktet, altså datterselskapets fordel ved å være en del av konsernet, inngår i saklighetsvurderingen. Ved å legge bevisbyrden for saklighetsvilkåret på saksøkte, kan man åpne for utvidet fleksibilitet ved disposisjoner mellom konsernselskaper, uten å svekke minoritetsvernet. Dertil kommer ulik informasjonstilgang. Gjennom morselskapets kontroll og oversikt, er dette nærmest til å føre bevis for at disposisjonen på sikt vil bidra til gevinstmaksimering for alle.

Dersom saksøkte klarer å fylle kravene for saklighetsvilkåret, er det igjen opp til saksøker å godtgjøre at beslutningen er et myndighetsmisbruk. Av den grunn vil også bevisbyrden gå tilbake på saksøker. Dette gjelder f.eks. innsigelser om at de fordeler som gjør en beslutning saklig begrunnet, kunne vært oppnådd ved alternative fremgangsmåter som gir et mindre inngrep i aksjonærenes rettigheter. Tvilsrisikoen for slike alternative tiltak påligger saksøker.

4. NOEN TYPETILFELLER

4.1 Egenhandel

Transaksjoner mellom aksjonærene og selskapet reguleres av prosedyrekravene i asl./asal. § 3 - 8. I konsernforhold kommer også § 3 -9 til anvendelse. Disse reglene utelukker imidlertid ikke bruk av generalklausulene. Går disposisjonen klar av formkravene i § 3-8, er § 6-28 første ledd den aktuelle bestemmelse. Må disposisjonen forelegges generalforsamlingen, vil § 5-21regulere forholdet.

Ved egenhandel vil de vanskeligste spørsmål ofte gjelde vurderingsobjektet og idealnormen. For det første kan det oppstå tvil om nettoverdien på den aktuelle transaksjon. Overdras en virksomhet, kan det f.eks. være uenighet om denne skal

Side: 320

verdsettes ut fra en avkastnings- eller substansverdi. Her må man se hen til hvor presise data som finnes til bruk ved de respektive verdsettelsesmetoder. Foreligger det data som medfører at begge metoder kan anvendes, vil den metode som gir høyest verdi måtte legges til grunn. Et salg til annet enn høyeste pris vil være et brudd på vinningsformålet. Hvis andre hensyn, som f.eks strategiske allianser, tilsier et salg til underpris, vil det være opp til saksøkte å dokumentere dette som et ledd i saklighetsvurderingen.

I den grad faktisk pris avviker fra kravet til gevinstmaksimering, oppstår spørsmålet om pliktsubjektenes skjønnsmargin likevel gjør at dette faller innenfor inn- grepsterskelen.Ved forretningsmessige disposisjoner, vil domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve hensiktsmessigheten. Dårlig kommersielt skjønn er kun myndighetsmisbruk dersom dette er kvalifisert. En rekke salg til underpris eller kjøp til overpris vil derfor ikke rammes av generalklausulene. Her må man imidlertid se hen til om salget er egnet til å krenke likhetsprinsippet. Dette har betydning ettersom inngrepsterskelen senkes hvis disposisjonen krenker likhetsprinsippet.

Likhetsprinsippets omfang beror på om den aktuelle verdioverføring oppnås i kraft av aksjonærposisjonen eller i egenskap av å være medkontrahent. På samme måte som for utdelinger, jfr. asl./asal. § 3 - 6, må man se hen til om det har skjedd en «utbetaling på aksjer». Hovedregelen er at overføringer til en aksjonær må vurderes ut fra likhetsprinsippet. Unntaket gjelder der hvor man i lys av et strengt krav til sannsynliggjøring kan påvise at aksjonærposisjonen var av marginal betydning, se Rt. 1995.1026 s.1033-1034. En person som selger tjenester til Norsk Hydro ASA, vil normalt gå klar av likhetsprinsippet selv om han tilfeldigvis også har aksjer i selskapet. Sett hen til selskapets størrelse vil slike disposisjoner sjelden bli fanget opp av misbruksreglene. Det vil være en presumpsjon for at ledelsen i et stort selskap forvalter dette ut fra prinsippet om gevinstmaksimering. Selger aksjonæren med 51 % av aksjene i et lite selskap bedriftens firmahytte til seg selv, vil det derimot ikke foreligge noen skjønnsmargin utover det eventuelle prisintervall som bestemmer markedsverdien av en ytelse. Det samme gjelder der hvor et slikt selskap kjøper tjenester fra majoritetsaksjonæren eller dennes nærstående.11

Dersom inngrepsterskelen er krenket, vil det være opp til saksøkte å sannsynliggjøre at disposisjonene på sikt likevel er egnet til å generere overskudd, og dermed er saklig begrunnet. Innebærer disposisjonen en omfordeling av verdier mellom aksjonærene, stilles det vesentlig strengere krav til det potensielle overskuddet enn der hvor tredjemann blir favorisert. Dette kan illustreres med utgifter til markedsføring i form av kundepleie. Reklame og «smøreturer» som ellers er kurant i et markedsføringsperspektiv, må vurderes med skepsis dersom mottaker er utvalgte personer som også er betydelige aksjonærer i selskapet.

11 Se f.eks. LG-1997-00795 (Gulating).

Side: 321

Innebærer transaksjonen en netto overføring av verdier til utvalgte aksjonærer, vil reglene om utdeling kunne tjene som et alternativt rettsgrunnlag, se §§3-6 og 3-7. Ulovlig utdeling gir, på samme måte som for misbruksreglene, grunnlag for et krav om tilbakeføring og eventuelt erstatning. Reglene om myndighetsmisbruk åpner imidlertid for et bredere spekter av rettsvirkninger, se kapittel 5 nedenfor.

4.2 Emisjoner

Reglene om myndighetsmisbruk kan komme til anvendelse ved både emisjoner med tingsinnskudd og kontantinnskudd. Generalklausulen i § 5-21regulerer både ordinære emisjonsbeslutninger og beslutninger som tildeler styret fullmakt, jfr. asl./asal. § 10-14. Også en fullmaktsbeslutning kan være «egnet til» å krenke likhetsprinsippet eller vinningsformålet. Det stilles intet krav om at fullmakten faktisk benyttes. Når styret senere eventuelt treffer en beslutning om bruk av emisjonsfullmakten, vil dessuten § 6-28 første ledd kunne komme til anvendelse.

En emisjonsbeslutning kan tenkes å berøre både organisatoriske og økonomiske rettigheter. Tildeles aksjonærene en forholdsmessig tegningsrett organisatoriske rettigheter, kan ikke emisjonen anfektes på grunnlag av organisatoriske rettigheter. Aksjonærer som gis en delvis tegningsrett, kan kun anfekte krenkelsen av organisatoriske rettigheter for den del som fraviker en forholdsmessig andel.

Tildeling av en forholdsmessig tegningsrett fratar derimot ikke aksjonærene rett til å anfekte emisjonens samlede krenkelse av økonomiskerettigheter. Skjer fortrinnsrettsemisjonen til overkurs, vil aksjonærenes økonomiske rettigheter normalt ikke være krenket. De underliggende verdier vil øke også for de aksjonærer som ikke benytter sin fortrinnsrett. Skjer fortrinnsrettsemisjonen til en favørkurs, er utgangspunktet motsatt. Aksjonærene kan ikke pålegges en innskuddsplikt. Av den grunn kan ikke aksjonærene pålegges å tegne aksjer for å opprettholde sin relative andel i selskapsformuen. En aksjonær kan derfor anfekte en emisjon til favørkurs selv om vedkommende er tildelt en forholdsmessig tegningsrett.

En rettet emisjon organisatoriske rettigheter inngrepsterskelen vil i de fleste tilfeller innebære en vesentlig krenkelse av organisatoriske rettigheter inngrepsterskelen. Aksjonærenes skjønnsmargin er her begrenset. Allerede av den grunn vil inngrepsterskelen ofte være oversittet ved en rettet emisjon. Ettersom en rettet emisjon normalt er en vesentlig krenkelse av organisatoriske rettigheter, krever slike emisjoner en særskilt begrunnelse, en saklig grunn.

For økonomiske rettigheter Favrkurs vil inngrepsterskelen være oversittet dersom emisjonen skjer til kvalifisert favørkurs. Favørkurs foreligger der hvor aksjeinnskuddet er lavere enn verdien på de aksjer som emitteres. Aksjeinnskuddet verdsettes ut fra ytelsens markedsverdi. Der hvor det skjer et tingsinnskudd med aksjer, er det aksjenes omsetningsverdi som legges til grunn. Dette står i motsetning til verdsettelsen av aksjene som emitteres. Utgangspunktet er her selskapets underliggende verdier, jfr. prinsippene i Rt. 2003.713.12 Denne forskjellen skyldes at inn-

12 Se F.Truyen i NTS 2003 s. 353-356 om hvilke konsekvenser Rt. 2003.713 kan tenkes å få utover dommens tvistetema som gjaldt verdsettelsesprinsipper ved tvangsinnløsning.

Side: 322

skuddsobjektet representerer en omsetningsgjenstand, mens de aksjer som emitteres primært må vurderes som en selskapsandel. De underliggende verdier utgjør imidlertid bare en nedre terskel. Dersom aksjenes omsetningsverdi overstiger underliggende verdier, skal omsetningsverdien legges til grunn.

En slik definisjon av favørkurs utelukker ikke at en rettet emisjon kan skje til markedskurs for aksjene eller til og med lavere enn dette. Formålet med en inngrepsterskel er bare å fiksere et utgangspunkt for saklighetsargumentasjonen. Poenget er at det nå blir opp til saksøkte (selskapet) å føre bevis for at emisjonen har slike positive virkninger at den ikke er urimelig selv om emisjonskursen ligger vesentlig lavere enn både selskapsandelens underliggende verdier og/eller aksjenes markedsverdi.

Saklighetsvilkåret gjør at det må foreligge en viss forholdsmessighet mellom emisjonens umiddelbare krenkelse av aksjeminoritetens rettigheter og de fordeler emisjonsbeslutningen samlet sett er egnet til å medføre.Ved denne vurderingen går bevisbyrden (tvilsrisikoen) over på saksøkte.

Forventet positiv kursutvikling som følge av emisjonen, kan ikke kompensere beslutningens krenkelse av økonomiske rettigheter. Saklighetsvurderingen tar utgangspunkt i selskapets underliggende verdier. I praksis vil nemlig aksjekursen svinge i større grad enn de underliggende verdier. Foretas det f.eks. en rettet emisjon i et lite selskap mot en profilert spekulant, vil kursen på kort sikt ofte stige, uten av selskapet har blitt tilført korresponderende verdier. En slik kurseffekt kan derfor ikke bidra til å gjøre emisjonen mot vedkommende spekulant saklig begrunnet.

Rettede emisjoner til ansatte og styrets medlemmer kan være egnet til å øke selskapets inntjening. Slike emisjoner vil av den grunn veie tungt i saklighetsvurderingen dersom dette bidrar til å binde nøkkelpersonell til selskapet og motiverer til øket innsats over lenger tid, se RG 2001.841. I den grad emisjonen endrer maktbalansen i selskapet og/eller krenker likhetsprinsippet, innsnevres emisjonsadgangen vesentlig. Tilsvarende gjelder hvor det foreligger alternative tiltak som gir mindre krenkelser av aksjeminoritetens rettigheter. Det vil f.eks. være et større spillerom for syntetiske opsjoner som kun resulterer i et pengekrav, enn for opsjonsordninger som er egnet til å påvirke maktbalansen i selskapet. I store allmennaksjeselskaper hvor emisjonen til de ansatte utgjør en marginal andel av aksjene, kommer derimot en slik nyanse sjelden på spissen.

Rettede emisjoner kan også være saklig begrunnet for å avhjelpe et akutt kapitalbehov. Dette gjelder først og fremst der hvor likviditeten er så presset at oppsigelse av vesentlige låneavtaler eller tvangsrealisasjon er nærliggende. Alternativ finansiering må dessuten være utelukket eller svært kostbart. Styringsrommet er noe mindre for rettede emisjoner som kun skal sikre finansiering av nye forretningsmuligheter.

Der hvor selskapets egenkapital er tapt eller kostnadene ved fremmedfinansiering er unødig høye, åpnes det for konvertering av gjeld. Er egenkapitalen tapt eller vil den bli tapt som følge av finanskostnader, må de eksisterende aksjonærer aksep-

Side: 323

tere en betydelig utvanning av organisatoriske rettigheter ved konvertering av gjeld. Forutsetningen er at man i praksis er avskåret fra mindre inngripende finansieringsalternativer. Nedskrivning av hele aksjekapitalen med påfølgende kapitalutvidelse hvor noen av de tidligere aksjonærer ikke gis tegningsrett, er derimot utelukket uten de forfordelte aksjonærers samtykke, se dog RG 1996.491 som synes å bygge på et motsatt standpunkt.

Andre aksjonærkvaliteter som strategiske allianser, muligheten for fremtidig fusjon, evnen til å virke tillitskapende, fremtidig finansiell løfteevne, samfunnsnyttige formål og inntreden som hvit ridder i en oppkjøpssituasjon, kan også bidra til at emisjonen er saklig begrunnet. Argumentets vekt vil avhenge av potensialet for gevinstmaksimering. Dette gjør at de to først nevnte momenter har større vekt enn de fire sist nevnte. Dertil kommer at også tegnerens aksjonærkvaliteter må avveies opp mot eventuelle endringer i maktbalansen, krenkelser av likhetsprinsippet og alternative tiltak.

Et eksempel på avveininger som må foretas ved saklighetsvurderingen fremkommer ved å se på den meget omtalte fusjonsbeslutningen som ble truffet på generalforsamlingen i DnB ASA den 19.05.03. Statens Bankinvesteringsfond eide 48 % av aksjene i DnB før fusjonen. Etter fusjonen med Gjensidige NORville eierandelen utgjøre 28 % i nye DnB NOR. På denne bakgrunn krevde Bankinvesteringsfondet at fusjonsbeslutningen skulle følges opp av en rettet emisjon slik at eierandelen kunne komme opp i 34 %. En slik emisjonsbeslutning ble inntatt i fusjonsplanen som ble godkjent av generalforsamlingene i de respektive selskaper.
En rettet emisjon mot Statens Bankinvesteringsfond gav denne aksjonæren betydelige organisatoriske fordeler på de andre aksjonærenes bekostning. Emisjonen ble begrunnet med at Bankinvesteringsfondet ville blokkert fusjonen dersom staten ikke ble sikret negativt flertall. I så fall ville man gått glipp av en betydelig forventet fusjonsgevinst. Imidlertid medførte emisjonen en vesentlig endring av maktbalansen i forhold til bytteforholdet som opprinnelig fulgte av fusjonen. Emisjonen sikret én aksjonær negativt flertall. Dertil kommer at det er vanskelig å finne unike aksjonærkvaliteter ved Statens Bankinvesteringsfond, som skulle tilsi en slik kvalifisert forskjellsbehandling. Av den grunn synes emisjonsbeslutningen å stride mot reglene om myndighetsmisbruk. Statens Bankinvesteringsfond valgte da heller ikke å benytte den omtvistede emisjonsfullmakten.


4.3 Utsulting

Betegnelsen «utsulting» referer seg til alle forhold hvor utdelingen fra selskapet er mindre enn hva som følger av vinningsformålet. Vinningsformålet gjelder som nevnt både akkumulering av verdier i selskapet og en videreformidling av slike verdier til aksjonærene. Utsultingsbegrepet går altså lenger enn bare til å gjelde «squeeze-out» situasjoner.

Generalforsamlingens kompetanse til å fastsette utbytte er avgrenset av styrets forslag, se asl./asal. § 8-2. Av den grunn kan ikke en domstol ved et anfektelsessøksmål etter asl./asal. § 5-21 jfr. § 5-24, fastsette høyere utbytte enn styrets for-

Side: 324

slag. Heller ikke generalklausulen i § 6-28 første ledd kan anvendes til å motvirke utsulting. I asl./asal. § 8-4 er det imidlertid en spesialbestemmelse som gir tingretten kompetanse til å pålegge utdeling av utbytte utover styrets forslag.

Både § 8-4 og generalklausulen i § 5-21 har et urimelighetsvilkår som det sentrale vurderingstema. Videre har begge bestemmelser minoritetsbeskyttelse som hovedformål.Ved en tolkning av § 8-4 kan man derfor til en viss grad hente argumenter fra generalklausulen. Utgangspunktet for utbetalingen til aksjonærene bør være selskapets underliggende verdier. Inngrepsterskelen Saklighetsvilkret vil likevel være høy ettersom selskapets disponering av egenkapital i stor grad beror på et forretningsmessig skjønn, se Rt. 2003.335. En restriktiv utbyttepolitikk krenker dessuten sjelden likhetsprinsippet. Saklighetsvilkåret er primært et spørsmål om de langsiktige virkningene av en konsolidering. Dessuten må man se på alternative finansieringsformer for selskapet.

Til tross for sammenfallende vurderingstema, er spesialbestemmelsen i § 8 - 4 og generalklausulen i § 5-21sjelden overlappende.Ved utsulting hargeneralklausulen en mer begrenset rolle. På grunn av de begrensninger på ufallet av et anfektelsessøksmål som følger av styrets forslagsrett, er det normalt best å benytte § 8 - 4. Tingrettens kompetanse til å fastsette utbytte etter § 8 - 4 er imidlertid avgrenset til 5 % av selskapets egenkapital etter balansen. Også den alminnelige utbyttebegrensning som gjelder «fri egenkapital», jfr. asl./asal. § 8-1, setter skranker for tingrettens kompetanse. Gjennom regnskapsposteringer kan derfor styret og generalforsamlingens flertall begrense tingrettens kompetanse etter §8-4. I slike tilfeller kan generalklausulen benyttes til å forkaste den generalforsamlingsbeslutning som godkjenner årsregnskapet. Styret vil da være tvunget til å fremme en ny korrigert balanse som kan tjene som utgangspunkt for fastsettelse av utbytte etter § 8 - 4. Derimot kan man ikke med grunnlag i generalklausulen foreta en endring av de aktuelle regnskapsposteringer.

4.4 Aksjeminoritetens myndighetsmisbruk

Reglene om myndighetsmisbruk kommer også til anvendelse på aksjeminoritetens kompetanseutøvelse på generalforsamlingen. I praksis er spørsmålet her om minoriteten kan blokkere en vedtektsendring ved bruk av negativt flertall. I slike tilfeller oppnår minoriteten ingen «fordel», og slikt minoritetsmisbruk faller derfor utenfor generalklausulenes ordlyd. Av den grunn reguleres spørsmålet av de uskrevne prinsipper om myndighetsmisbruk. Vurderingen blir imidlertid den samme.

Minoritetsaksjonærene har en betydelig skjønnsmargin til å stoppe envedtektsendring. Inngrepsterskelen er høy. I praksis vil inngrepsterskelen kun være oversittet der hvor selskapet må oppløses som følge av at en lovpålagt kapitalutvidelse blokkeres. Det samme kan tenkes å gjelde der hvor den kapitalutvidelsen som blokkeres er nødvendig for å unngå at selskapet går konkurs. I mindre selskaper, som har likhetstrekk med personselskaper, er inngrepsterskelen høyere enn i store selska-

Side: 325

per. I små selskaper står altså minoriteten friere til å blokkere endringer i selskapsforholdet.

Saklighetsvilkåret knyttet til minoritetsmisbruk er et spørsmål om minoriteten kan sannsynliggjøre at aksjonærfellesskapet var tjent med at vedtektsendringen ble blokkert. Der hvor alternativet er konkurs, vil en blokkering sjelden være saklig. Unntaket gjelder der hvor alternative vedtektsendringer kunne gitt en tilsvarende positiv effekt, men likevel slik at inngrepet i minoritetens rettigheter hadde blitt mindre. Dette kan være aktuelt der hvor aksjeminoriteten har presentert en alternativ og realistisk finansieringsplan som i mindre grad ville svekket deres rettigheter enn den nedstemte kapitalutvidelse.

Minoritetsmisbruk kan også forekomme ved misbruk av lovbestemte minoritetsrettigheter, slik som retten til å kreve gransking, jfr. asl./asal. § 5-25. Det samme gjelder andre individualrettigheter slik som retten til å reise anfektelsessøksmål, jfr. asl./asal. § 5-22. Som hovedregel innebærer slikt misbruk ingen myndighetsutøvelse, og spørsmålet faller derfor utenfor reglene om myndighetsmisbruk. Imidlertid åpner de respektive reglene for en selvstendig proporsjonalitetsvurdering av forholdet mellom formål og virkemiddel. En gransking kan f.eks ikke iverksettes dersom den ikke har «rimelig grunn», jfr. asl./asal. § 5-26.


5. RETTSVIRKNINGER

5.1 Ugyldighet og endring

En beslutning i strid med reglene om myndighetsmisbruk er ugyldig. Den er en nullitet, hvilket innebærer at den har vært ugyldig allerede fra beslutningstidspunktet.

Aksjonærenes myndighetsmisbruk kan angripes ved et anfektelsessøksmål, jfr. asl./asal. § 5-22. Et slik søksmål har en utvidet subjektiv rettskraft. Dersom søksmålet fører frem, binder dette alle aksjonærene, jfr. § 5-24 første ledd. For de fleste av generalforsamlingens beslutninger er det en søksmålsfrist på tre måneder. Reglene om myndighetsmisbruk er unntatt fra denne, jfr. asl./asal. § 5-23 annet ledd nr. 2. Man kan altså anfekte flere års generalforsamlingsbeslutninger ved ett søksmål så lenge man går klar av alminnelige passivitetsbetraktninger.Ved fusjon og fisjon gjelder det særskilte søksmålsfrister, se asl. § 13 -19, jfr. asl. § 14 -10 og asal. § 13-20, jfr. asal. § 14-10.

Selv om anfektelsessøksmål ikke er et vilkår for ugyldighet, må minoriteten i praksis likevel reise slikt søksmål. Selskapets ledelse vil normalt innrette seg etter beslutninger truffet med et formelt sett lovlig flertall. I tillegg til å stadfeste at beslutningen er ugyldig, er det et poeng å reise anfektelsessøksmål i den grad man ønsker beslutningen endret, jfr. asl./asal. §5-24 annet ledd. Domstolenes endringsadgang er begrenset til der hvor det er klart hva innholdet av en alternativ beslutning ville blitt.

Den primære rettsvirkningen av ugyldighet er at ytelser skal tilbakeføres, se asl./

Side: 326

asal. § 3 -7. Tilbakeføringsplikten suppleres av en erstatningsplikt. Unntaksvis kan også mottakers berikelse kreves overført til selskapet. Der hvor restitusjon er umulig eller urimelig, vil selskapet ha et verdikrav. Restitusjon av ytelser til omsetningserverver (tredjemann) kan ekstingveres etter de alminnelige regler om godtroerverv. Dette er mindre aktuelt der hvor det har skjedd en overføring til aksjonærene.

Ulovlige vedtektsendringer skal slettes. En kapitalforhøyelse i strid med reglene om myndighetsmisbruk skal derfor reverseres selv om den er registrert i Foretaksregisteret. Tilbakeføring av innbetalt kapital kan her skje uten at det er nødvendig å følge de alminnelige regler om kapitalnedsettelse.13

Etterfølgende godkjennelse, ratihabisjon, medfører at beslutningen må regnes som gyldig allerede fra beslutningstidspunktet. Minoriteten kan likevel ha et erstatningskrav i behold. Dette beror på en tolking av samtykkeerklæringen.

Ved myndighetsmisbruk etter § 6-28 første ledd fastsettelsessksml endre, må det reises ordinært fastsettelsessøksmål endre dersom man ønsker dom for at beslutningen er ugyldig. I rettspraksis er det forutsatt at domstolene i et slikt tilfelle også har kompetanse til åendre beslutningen, se Rt. 1995.1026. Dommens subjektive rettskraft er imidlertid avgrenset til sakens parter. Rettskraftspørsmålet kommer likevel sjelden på spissen ettersom beslutningen i utgangspunktet er en nullitet. For øvrig gjelder ovennevnte betraktninger om tilbakeføring og ratihabisjon tilsvarende for beslutninger i strid med § 6-28 første ledd.

5.2 Registreringsnektelse og sletting

Til tider er registrering i Foretaksregisteret et vilkår for de ønskede rettsvirkninger. For eksempel kan det ikke utøves aksjonærrettigheter for nytegnede aksjer før kapitalutvidelsen er registrert, se asl./asal. §10-11. I slike tilfeller vil en registreringsnektelse, eller en etterfølgende sletting i Foretaksregisteret, ha samme virkning som en fellende dom i et anfektelsessøksmål.

For aksjeminoriteten vil det være enklere, raskere og billigere å fremme innsigelser mot registreringen enn å reise et anfektelsessøksmål. Foretaksregisteret skal foreta en legalitetskontroll, se fregl. §5-1. I den forbindelse har Foretaksregisteret plikt til å forholde seg til hva som følger av det innsendte registreringsskjemaet og til annen mottatt informasjon.

I prinsippet gjelder legalitetskontrollen både formelle og materielle regler. I praksis er det imidlertid vanskelig for Foretaksregisteret å ta stilling til sammensatte og skjønnspregede materielle rettsspørsmål. Dette skyldes både registerets kapasitet og saksbehandlingsform. Av den grunn vil et påstått myndighetsmisbruk bare i ekstreme tilfeller danne grunnlag for registreringsnektelse. Det foreligger ingen kjente eksempler på dette. Selv om en henvendelse til Foretaksregisteret derfor formelt sett kan fremstå som et alternativ til anfektelsessøksmål, vil dette reelt sett ikke føre frem.

13 Se uttalelse fra Lovavdelingen av 10.02.1986 (sak 85/4239).

Side: 327

5.3 Erstatning

Ved aksjonærenes myndighetsmisbruk, jfr. § 5-21, må erstatningskravet rettes mot de aksjonærer som har stemt for beslutningen. Kravet kan også rettes mot panthaver som sto fritt til å stemme for aksjene eller en fullmektig som stemte uten bundet mandat. Selskapet kan ikke saksøkes med krav om erstatning for at generalforsamlingen har truffet en beslutning i strid med reglene om myndighetsmisbruk.Tilsvarende gjelder for misbruk i strid med §6-28 første ledd. Det er misbruksreglenes pliktsubjekter som er adressater for et erstatningskrav.

Gjelder tvisten §6-28 første ledd, kan både rettighetssubjektene og selskapet fremme et erstatningskrav.Ved motstrid må den enkeltes krav vike for selskapets/ aksjonærfellesskapets krav, se asl./asal. § 17-1jfr. § 17-6.Tilsvarende spørsmål oppstår ikke i forhold til § 5-21. Riktig nok nevner § 17-1også «aksjeeiere» som mulige ansvarssubjekter. Likevel kan ikke selskapet saksøke aksjonærene for beslutninger som er truffet på generalforsamlingen. Lojalitetsplikten etter § 5-21 gjelder kun overfor de andre aksjonærene, og det er disse som må fremme et eventuelt erstatningskrav.

Ansvarsgrunnlaget er den alminnelige culparegel. Culpagrunnlagets objektive side er oversittelsen av misbruksreglene. Culpagrunnlagets subjektive side beror på pliktsubjektenes forutsetninger. Et subjektivt ansvar for brudd på § 5-21forut- setter at aksjonæren er i en posisjon hvor man har mulighet til å innse konsekvensen av stemmegivningen. For pliktsubjektene etter § 6-28 første ledd er det derimot vanskeligere å tenke seg at de subjektive erstatningsvilkår mangler. Særlig styremedlemmer og daglig leder vil neppe bli hørt med at de ikke hadde forutsetninger for å innse at den aktuelle beslutning var myndighetsmisbruk.

Et erstatningskrav forutsetter at det foreligger en faktisk årsakssammenheng. Dette er et strengere krav enn misbruksreglenes vilkår om potensiell kausalitet («egnet til»). Av den grunn vil en rekke beslutninger som er myndighetsmisbruk, ikke fylle erstatningsreglenes krav til årsakssammenheng.

Beregningen av et økonomiske tap tar utgangspunkt i den verdioverføring som har skjedd fra selskapet til utvalgte aksjonærer eller tredjemann. Utgangspunktet er endringer i selskapets underliggende verdi. Endringer i aksjekursen har ikke relevans. Erstatningsbeløpet tar utgangspunkt i inngrepsterskelen. For tapsberegningen er det altså ikke avgjørende at idealnormen stiller enda strengere krav. Beslutningen er først rettsstridig når det foreligger en usaklig oversittelse av inngrepsterskelen.

5.4 Andre rettsvirkninger

Oppløsning, innløsning og utelukkelse er andre mulige rettsvirkninger av et myndighetsmisbruk. Myndighetsmisbruk er likevel bare ett av flere momenter i vurderingen når kravet gjelder oppløsning eller innløsning etter begjæring fra en aksjonær, se asl./asal. § 16-19 ogasl. § 4-24. Myndighetsmisbruker verken en nødvendig eller en tilstrekkelig betingelse for slike sanksjoner. I et aksjeselskap kan en minoritetsaksjonær som misbruker sin posisjon utelukkes ved dom etter krav fra

Side: 328

selskapet, jfr. asl. § 4-25. Også her vil misbruket bare være ett av flere aktuelle vurderingsmomenter.

For børsnoterte selskaper kan også børsen i prinsippet gripe inn mot myndighetsmisbruk. Børsforskriften §23-8 er etter sin ordlyd delvis overlappende med asal. §5-21. Imidlertid skal de børsrettslige regler ivareta andre formål enn allmennaksjeloven. Hensynet til et effektivt verdipapirmarked står sentralt.Vurderingen blir derfor ikke nødvendigvis sammenfallende med allmennaksjelovens generalklausul. På enkelte punkter kan børsen også føre en selskapsrettslig kontroll. Dette gjelder blant annet prospektkontroll ved børsnotering og ved senere kapitalutvidelser. I praksis er ikke dette en prioritert oppgave ved Oslo Børs. Børsrettslige reaksjoner er derfor et lite aktuelt alternativ til de privatrettslige sanksjoner som anfektelse og erstatning.

I asl./asal. § 19 -1 er det en bestemmelse som hjemler straff for nærmere angitte tillitsmenn ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av lovens bestemmelser. Medvirkning straffes på samme måte. Selv om ordlyden er vid, er det likevel antatt at bestemmelsen ikke omfatter aksjonærenes myndighetsutøvelse. Stemmegivning på generalforsamlingen i strid med reglene om myndighetsmisbruk er ikke straffbart.

I den grad styremedlemmer eller daglig leder utøver eller medvirker til myndighetsmisbruk, kan det derimot tenkes et straffansvar etter §6-28 første ledd, jfr. § 19-1. I så fall medfører legalitetsprinsippet at generalklausulens ordlyd, herunder vilkåret «fordel», utgjør en selvstendig skranke. Bestemmelsen i § 19 -1 kan ikke utvides til også å omfatte brudd på uskrevne misbruksprinsipper. Myndighetsmisbruk som kun faller inn under de uskrevne misbruksprinsippene, vil imidlertid uansett kunne bli fanget opp av bestemmelsen om «grov uforstand» i § 19-2.

I praksis er det vanskelig å tenke seg at straff for myndighetsmisbruk vil utgjøre den sentrale del av en tiltale. I den grad spørsmålet om straff for slike overtredelser kommer på spissen, blir det sannsynligvis som straffskjerpende moment til grovere forhold. Utroskap fra daglig leder, jfr. strl. § 275, vil f.eks. normalt også innebære et brudd på asl./asal. § 6-28 første ledd.