DEN NORSK-ÍSLANDSKE HISTORISKE TRADISJON OM HARALD HÅRFAGRE I ET KILDEKRITISK PERSPEKTIV

 



(E)in lyt hugse kor reint yvervaksen med segner den elste historia vår er; ein er nøydd til å reinske dugeleg upp, um ein vil vinne fritt utsyn. 1
Halvdan Koht

For den generasjon av nordmenn som leste historie rundt århundreskiftet 1900 var Harald Hårfagre en person som hadde hevdet det norske folks nasjonale selvstendiget i ett avgjørende vendepunkt. Nesten samtidig hevdet islandske historikere et historiesyn og iflg. den oppsto den islandske nasjon i frihetskampen mot Harald Hårfagres tyranni. Denne historieoppfatningen var preket av Snorre Sturlasons utførlige skildring av Haralds erobring av kongemakten og samlingen av Norge på 800-tallet: En historie som for det meste er blitt motsagt av senere tids historikere. Men likevel levde historien om Harald Hårfagre videre. Og det gjorde den på grunn av Snorres kilder, skaldekvadene. I denne artikkelen argumenteres det for at vi ikke formår å begripe eller tolke våre kilder uavhengig av 1200-tallets historikere. Og når man ikke kan benytte skaldedikt som selvstendige kilder, blir flere saker vedrørende Haralds historie usikre. Harald Hårfagre skal skjønnes som en mystisk eller legendarisk person, ikke en historisk skikkelse.

I.

På 1800-tallet fremsatte historikeren Ernst Sars (1835-1917) en tese om at det norske kongeriket i middelalderen var et "kristelig-demokratisk" rike hvor kongene var folkets forkjempere mot stormennene. Historien om dette kongeriket begynner med den første kongen, Harald Hårfagre. Sars fremhever den påvirkning Harald hadde på nordmennenes nasjonale sjel:


         Idet Harald underlagde sig de Norske Fylker,
         afskar han alle Krav paa Over højhed fra Dane
         og Sveakongens Side og stillede et Noregsvelde
         jevnbyr-

 

1 H. Koht, Innhogg og utsyn i norsk historie, Kristiania 1921:51.

Page: 214

digt op ligeoverfor Dane og Sveavældet. Det var endnu langt frem, til Fyl kesaanden kunde siges at være kuet. Men den nationale Eenhedsfølelse havde dog nu vundet en fast Grund, idet den var fremtraadt i en for alle fattelig Form og havde sammenknyttet sig med Erindringen om en mægtig Person lighed, der havde gjort et dybt Indtryk paa Folket. Saaledes blev den istand til at gjennemgaa Krisen, og det kan siges, at Harald Haarfagre, idet han grund lagde det Norske Rige, har hævdet det Norske Folks nationale Selvstændig hed i et afgjørende Vendepunct.2

Harald Hårfagre ble således et viktig ikon for den generasjon av nordmenn som leste historie da Norge fikk sin selvstendighet i 1905.3

Nesten samtidig fikk Harald Hårfagre også en viktig rolle for Íslandsk historie. Den første professoren i historie ved Íslands Universitet, Jón Aðils (1869-1920), foreleste i Reykjavík i begynnelsen av 1900-tallet og hevdet et historiesyn hvor innvandrerne til Ísland ble definert som politiske flyktninger fra Haralds tyranni i Norge.4 I flere år ble dette synspunkt propagandert av den mest populære Íslandske læreboken i historie for barn. Bokens forfatter, Jónas Jónsson frá Hriflu (1885-1968), ble senere en innflytelsesrik person i islandsk politikk.5 Læreboken var fremdeles i bruk i slutten av 1970-årene og har antakelig i stor utstrekning preget den alminnelige islendings syn på landets eldste historie.6 I den kunne man lese at frihetslengselen var den sentrale årsak til Íslands bosetning i landnåmstiden (870-930). Men den uheldige siden av dette selvstendighetstrekk i folkets mentalitet var et stridt lynne, noe som fikk utslag i Sturlungetiden (1220-1262) og resulterte i det etterfølgende tap av Íslands nasjonale uavhengighet. Íslands tidlige historie fikk i dette perspektivet et tragisk trekk som skulle forstås i sammenheng med folkets "geist" eller natur. Den Íslandske nasjon ble, ifølge Jón Aðils og Jónas frá Hriflu, dannet i frihetskampen mot Harald Hårfagres tyranni, og det hadde følger for den nasjonale sjel.

2 J.E. Sars, Om Harald Haarfagres Samling af de norske Fylker og hans Tilegnelse af Odelen, Historisk tidsskrift, I. 2 (1872): 237.

3 Sverre Bagge mener at Sars "hadde stor innflytelse i almenheten", jf. Udsigt og innhogg. 150 års forskning om eldre norsk historie, Historisk tidsskrift, 75 (1996): 44.

4 J. Aðils, Íslenzkt þjóðerni. Alþýðufyrirlestrar, Reykjavík 1903: 22, 28. Denne oppfatningen går tilbake til skrifter fra 1600-tallet. Arngrimi Jonae Opera latine conscripta (Bibliotheca Arnamagnæana, IX-XII), utg. av J. Benediktsson, 4 bind, København 1950-1957, I: 172-81, II: 21, III: 232-33, þórður þorláksson, Dissertatio chorographico-historica de Íslandia, Wittenberg 1666.

5 J. Jónsson, Íslandssaga. Kennslubók handa börnum, 2 bind, Reykjavík 1937 (4de pr.), I: 15.

6 G. Karlsson, Markmiðsögukennslu. Söguleg athugun og hugleiðingar um framtíðarstefnu, Saga, 20 (1982): 183-91.

Page: 215

II.

Norsk historisk forskning om Harald Hårfagre og Norges samling var på 1800tallet dominert av en middelalderskikkelse, den Íslandske historiografen Snorre Sturluson (1179-1241), forfatteren av den mest utførlige skildringen av Haralds erobring av kongemakten og samlingen av Norge på 800-tallet: sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla.

Da Sars beskrev den mektige personlighet som grunnla norsk nasjonal identitet, fulgte han i kjølvannet av Rudolf Keysers (1803-1864) og Peter Andreas Munchs (1810-1863) historieskrivning. Disse historikerne hadde stor tillit til kongesagaer som kilder til Norges tidlige historie, men de prøvde likevel å glatte ut motsetninger i dem, og ikke minst utrydde overnaturlige fenomen, selv om disse ofte hadde stor betydning for handlingsforløpet i sagaene. P.A. Munch mente at tilegnelsen av odel, som Harald forsøkte å gjennomføre, i virkeligheten var et tidlig forsøk på innføring av feudalisme i Norge.7 Ernst Sars la derimot vekt på kongenes rolle som folkets forkjempere mot de privilegertes stand. Hans hovedkilde for konflikten mellom kongemakt og aristokrati var Egils saga, og han ville heller ikke avvise Heimskringlas syn på det riket Harald Hårfagre hadde grunnlagt.

Denne historieoppfatningen er for det meste blitt motsagt av senere tids historikere. Historikere som islendingen Guåbrandur Vigfiisson (1827-1889) og Halvdan Koht (1873-1965), kritiserte kongesagaenes kronologi, blant annet på grunnlag av angelsaksiske kilder.8 Men Halvdan Koht forkastet mer enn Heimskringlas kronologi. Han mente også at dennes syn på samfunnet var preget av forfatterens samtid.9 I denne sammenhengen mener Koht at den første kongens rolle var særlig viktig. "Det er i sagaene om Harald Hårfagre og Olav den Hellige at Snorre sterkest gir uttrykk for sitt syn på hvad som er grunnspørsmålet i Noregs historie."10 Historikere av samme generasjon som Koht, f.eks. Edvard Bull (1881-1932) og Gustav Indrebø (1889-1942), hadde i høy grad samme syn på den tidligste historien. Edvard Bull ville "opgi enhver illusjon om at Snorres mektige historiske epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden

7 P.A. Munch, Det norske folks historie, 8 bind, Christiania 1852-1863, I: 467, 715-16.

8 Corpus poeticum boreale, utg. av G. Vigfusson og F. York Powell, 2 bind, Oxford 1883, II: 487-94. Kohts nye genealogi bygger på de samme kilder som han kritiserer mest, slik at den nyere tids forskning igjen har vent seg til å stole på Are den frode, jfr. Olafia Einarsdöttir, Dateringen av Harald Hårfagres død, Historisk tidsskrift, 47 (1968): 15-34. Olafias bruk av den Íslandske lovsigemannsrekken for å bekrefte Ares kronologi er likevel problematisk for Haralds periode. Man tilskriver de to første Íslandske lovsigemenn en embetsperiode på 20 år hver, kanskje på grunn av mangel på presis informasjon.

9 Koht, Innhogg og utsyn: 90, 108; A. Holmsen og J. Simonsen, Rikssamling og kristendom (Norske historikere i utvalg I), Oslo 1967: 54.

10 Koht, Innhogg og utsyn: 108.

Page: 216

mellem slaget i Hafrsfjord og slaget på Re."11 Leting etter den historiske Harald Hårfagre var begynt.

III.

Harald Hårfagre er en særpreget figur innenfor 800-tallets historie. Mens andre konger i Norden synes å ha vært vikinghøvdinger med maktbase i beskjedne handelsbyer, skal Harald Hårfagre ha grunnlagt et nasjonalt kongedømme, det første i Norden.12 Men dette vet samtidskildene ikke noe om.

Allerede på 1600-tallet søkte historikere forgjeves etter Harald i samtidskilder, særlig i angelsaksiske krøniker. Den Íslandske historikeren þormóður Torfason(1636-1719), som ofte anses for å være troskyldig ut fra moderne kriterier, tvilte likevel på de opplysningene om Haralds regjeringstid som finnes i kilder fra 1100tallet. Han søkte etter "synchronismos" med engelske kilder.13 Historiene som ble nedskrevet om Harald i de 12. og 13. århundrene forteller om kamper på de britiske øyer. Men selv om irske og angelsaksiske krøniker har en del å fortelle om nordiske vikingkonger i disse strøkene, finnes det ikke noen Harald i kildene mellom 850 og 930. Vikingkongene Ketil Hvite, Olav, Halvdan og Ivar, "konge over alle nordiske folk i de Britiske øyer" nevnes ofte, og etter Ivars død er hans sønner omtalt som konger i Dublin og York. Selveste Ragnar Lodbrok er nevnt i de frankiske Annales Xantenses.14 Historikere på 1200 og 1300-tallet mente Ivar og Halvdan var sønner av Ragnar Lodbrok og at Harald Hårfagre også tilhørte denne slekten. Men det finnes ingen spor etter denne påståtte slektningen til Ragnar og hans sønner i engelske eller frankiske annaler.

Adam av Bremen er den høyeste autoritet i Vest-Europa mht. Nordens historie fra ca. 900 til 1070 og ofte den kilde som kommer nærmest den etterspurte samtidighet. Jevnføring med den forteller oss at Íslandske middelalderannaler tar feil når de påstår at Gorm den Gamle kom til makten i Danmark omkring 840.15 Men Adam har ikke mange opplysninger om norske konger for øvrig. Han kjenner ikke til noen norsk konge før Håkon jarl, som forresten skulle nedstamme fra

11 Rikssamling og kristendom: 120.

12 V. Anskarii omtaler kongene Horik den eldre og yngre i Hedeby, Bern og Oleph i Birka, Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts zur Geschichte der hamburgischen Kirche und des Reiches (Ausgewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters, XI), utg. av W. Trillmich og R. Buchner, Berlin 1961: 40, 78-102.

13 A. Magnusson, Brevveksling med Torfæus (þormóður Torfason), utg. av K. Kålund, København og Kristiania 1916: 268, 308.

14 Om de historiske begivenheter som muligens ligger bak, jf. N. Lukman, Ragnar loåbrök, Sigifrid and the Saints of Flanders, Mediaeval Scandinavia, 9 (1976): 7-50.

15 Íslandske Annaler indtil 1578, utg. av G. Storm, Christiania 1888: 13, 172, 312.

Page: 217

den legendariske Ivar (eller Ingvar). Før hans tid, påstås det, var der ingen konger i Norge.16 Adam mener at kong Tryggve og hans sønn, Olav Krakebein, nedstammet fra ham og at Olav også hadde magiske krefter.17

En enkelt engelsk kilde omtaler en norsk konge som het Harald på 900-tallet. I sin historie om de engelske kongene beskriver William av Malmesbury (ca. 1090-1143) hvordan "Haroldus quidam, rex Noricorum" sendte den angelsaksiske kongen Æthelstan et skip av gull med purpurfarget seil. Vi vet ikke om denne kongen var norsk, eller bare norrøn, men senere bruker William betegnelsen "rex Noricorum" om norske konger, mens den danske betegnes som "rex Danorum". Æthelstan var konge av England 924-939, et par århundrer før denne kilde er forfattet. William forteller ikke noe om det som senere ble gjengs innenfor kongesagatradisjonen, at Æthelstan skal ha oppfostret Haralds sønn Håkon. Den slags forbindelse ville ha hatt fortellingsverdi, hvis William hadde kjent til den.

William kjenner en Harald Hårfagre, men hos ham er det en annen og atskillig yngre Harald, som ble slått i hjel ved Stamford Bridge 1066.18 Denne Harald, identisk med Harald Sigurdsson (ca. 1015-1066), bærer også tilnavnet "harfagera" eller "harvagra" i MS. D av den angelsaksiske krøniken, i chronicon ex chronicis av John av Worcester og i Ordericus Vitalis' (1075-1142) kirkehistorie.19 Det ser ut som om disse kildene har lært dette tilnavn å kjenne fra skandinaviske kilder, som muligens har vært muntlige. "Harvagra" har jo ikke noen betydning i engelsk. Dessuten vet man at Harald Sigurdssons vakre, lyse hår gjør et sterkt inntrykk i norrøne kongesagaer.20 Tilnavnet "Hårfagre" er dessuten mer positivt enn det han har i de norsk-Íslandske kongesagaene: Harald Hardråde. Det er ikke sannsynlig at tilnavnet "Hardråde" ble brukt om Harald Sigurdsson i Norge i hans regjeringstid, eller da hans sønn og sønnesønn var konger. Det er mer i stil

16 "Hacon iste crudelissimus, ex genere Inguar et giganteo sanguine descendens, primus inter Nordmannos regnum arripuit, cum antea ducibus regerentur." Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts: 258.

17 Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts: 268, 276.

18 Jf. Willelmi Malmesbiriensis monachi De gestis regum Anglorum (Rerum Britannicarum medii oevi scriptores, 90), 2 bind, London 1887-1889: 149, 281, 318-19. I Sakses Danesaga omtales Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært "Norvagiæ rex", Saxonis Gesta Danorum, utg. av J. Olrik og H. Ræder, København 1931: 269.

19 J. Jesch, Norse Historical Traditions and the Historia Gruffud vab Kenan: Magnus berfoettr and Haraldr hårfagri, Grufudd ap Cynan. A Collaborative Biography (Studies in Celtic History, 16), red. K.L. Maund, Woodbridge, Suffolk 1996: 139-44; jf. også B. Fidjestøl, Skaldekvad og Harald Hårfagre, Rikssamlingen og Harald Hårfagre. Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Karmøy kommune 1993: 16.

20 Á. Jakobsson, Í leit að konungi. Konungsmynd isslenskra konungasagna, Reykjavík 1997: 102.

Page: 218

med det bildet man har av Harald i Adam av Bremens historie, og kan ha vært brukt av hans danske og tyske motstandere.

Den eldste skriftlige norrøne kilde om Harald Hårfagre er vesentlig yngre; den oppsto da man begynte å nedskrive historiske beretninger på Ísland. I Islendingeboken av Are den frode þorgilsson (1068-1148) hevdes det at "Ísland først ble bosatt fra Norge i kong Harald hårfagres dage, som var sønn av Halvdan den svarte, i den tid Ivar sønn av Ragnar lodbrok lot Eadmund den hellige kong av England drepe, som inntraff i år 870 fra Kristi fødsel, ifølge hans historie [dvs. historien om Eadmund]."21 Are utarbeidet sin kronologi i samsvar med engelske kilder, som han må ha hatt god kjennskap til.22

Ifølge de eldste kildene er Harald Hårfagre i så fall identisk med Harald Hardråde, en nokså veldokumentert konge fra 1000-tallet.23 Are frode, som ser ut til å ha vært forholdsvis kyndig vedrørende engelsk historieskrivning, kan ha hørt dette tilnavnet brukt om Harald Sigurdsson. Men Ares patroner, Haukdølene, var allierte med erkebispen i Bremen, og det er sannsynlig at de har betegnet Harald Sigurdsson som "den hardråde". I den norsk-Íslandske tradisjonen flyttes tilnavnet "Hårfagre" over på en annen og eldre konge.24 Tidligere enn på 1000-tallet er det neppe tale om noen Harald Hårfagre.25

Men likevel levde historien om Harald Hårfagre videre. Og det gjorde den på grunn av Snorre, eller snarere på grunn av hans kilder, skaldekvadene.

21 "Ísland byggðisk fyrst ýr Norvegi á dogum Haralds ens hárfagra, Halfdanarsonar ens svarta, í þann tíð ... es Ívarr Ragnarssonr loðbrókar lét drepa Eadmund enn helga Englakonung; en þat vas sjau tegum <vetra> ens níunda hundraðs eptir burð Krists, at því es ritit es í sogu hans." Íslendingabók. Landnámbók (Íslenzk fornrit, I), utg. J. Benediktsson, Reykjavík 1968: 4.

22 Jf. H. Pálsson, Játmundar saga hins helga, Skirnir, 131 (1957): 141-44; Ö. Einarsdöttir, Studier i kronologisk metode i tidlig Íslandsk historieskrivning (Bibliotheca Historica Lundensis, 13), København 1964: 23-24, 30-32.

23 Claus Krag mener "Hardrådeætten" er "et historisk mer korrekt navn" på den norske kongeslekt i middelalderen, jf. Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Aschehougs Norgeshistorie, 2), Oslo 1995: 168. Men selv om Harald Hardråde blir gjort til stamfaren for det norske kongehuset, kan man likevel tale om "Hårfagreætten", idet Harald Hårfagre er identisk med Harald Hardråde!

24 Således fikk 800-tallets Ragnar tilnavnet Lodbrok i senere kilder, jf. R. McTurk, Studies in Ragnars saga loðbrókar and its Major Scandinavian Analogues (Medium Ævum Monographs. New Series XV), Oxford 1991: 39-50.

25 Tilnavnet er neppe å finne i samtidige skaldekvad, jf. Fidjestøl, Skaldekvad og Harald Hårfagre: 15-16.

Page: 219

IV.

De svenske historikerne som grunnla den moderne kildekritikken i nordisk historie i begynnelsen av 1900-tallet var svært kritiske overfor de Íslandske kongesagaene, mens de aksepterte skaldekvadene som mer pålitelige vitnesbyrd. "Mellan de samtida skaldeverserna och de flera århundraden efter händelserna nedskrivna sagorna måste dras en bestämd och skarp gränsskillnad, " bemerket Curt Weibull (1886-1991).26 Skaldediktene ble dermed til selvstendige kilder, befridd fra sagaenes lenker. Men denne selvstendighet er overvurdert.

De fleste skaldestrofene som ifølge sagaene ble diktet ved Harald Hårfagres hoff er av den typen som filologer ikke nærer stor tillit til, såkalte lausavísur. Dessuten mener man at der også finnes to større dikt, Glymdrápa og Hrafnsmál. Begge to ble utgitt av Finnur Jönsson (1858-1934) i Norsk-Íslandsk skjaldedigtning, men det bør understrekes at i denne utgaven er begge diktene rekonstruksjoner.27

De fleste strofene i Glymdrápa er enten å finne i Fagrskinna eller Heimskringla eller i begge de to kongesagaene. Det er diktet i dróttkvæðr hattr på regelbundet vis, slik man ikke ofte ser det i dikt man mener stammer fra omkring 900. Harald er nevnt i bare en strofe i diktet, og denne strofen er bare gjengitt i et ungt håndskrift, Flatøyboken (et samlingshåndskrift fra ca. 1380). Kongesagaforfatterne i begynnelsen av det 13. århundre må likevel ha antatt at diktet handlet om Harald. Historikere har brukt diktet som en viktig kilde om Haralds krigføring "sør om havet" (fyr haf sunnan) og hans kamper mot "skottenes hær" (herr skota) og gøtene. Kenningen "hlymreks troå" menes å vise til den irske byen Limerick, men ikke alle eksperter har villet godkjenne det, f.eks. ikke Bjarne Fidjestøl (1937-1994).28 Diktets opplysninger om Harald, hvis det virkelig handler om ham, er ytterst beskjedne. I tillegg finnes det en lausavísa som er tilskrevet TorfEinar, den første norske jarlen i Orknøyene, hvor han hevder å ha slått "Håfæta" og "skarn i skildi Haralds hoggvit". Men på grunn av keltiske kilders taushet om Haralds ekspedisjon til Orknøyene har noen forskere, f.eks. Peter Sawyer (f. 1928), antatt at denne tradisjonen er en senere tids rekonstruksjon, som kanskje bruker ekspedisjonene til Magnus Barfot i 1098 og 1102 som forbilde.29

26 C. Weibull, Källkritik och historia. Norden under äldre medeltiden, Stockholm 1964: 69.

27 Den norsk-islandske skjaldedigtning, utg. av F. J6nsson, 4 bind, København 1912-1915, I. A: 22-29, I. B: 20-25.

28 B. Fidjestøl, Det norrøne fyrstediktet (Universitet i Bergen, Nordisk institutts skriftserie, 11) Øvre Ervik 1982: 77-78.

29 P.H. Sawyer, Harald Fairhair and the British Isles, Les Viking et leurs civilisations. Problèmes actuels, red. av R. Boyer (Ecole des hauted etudes en sciences sociales. Bibliotheque Arctique et Antarctique, 5), Paris 1976: 105-09.

Page: 220

Men det finnes dikt som er viktigere kilde for Haralds historie, som man kan anta av Gustav Storms ord:

Om den Maade, hvorpaa Harald Haarfagre underlagde sig hele Norge, er egent lig kun meget faa Beretninger bevarede. Naar undtages Snorres Beretninger om Kampe i Throndhjem, der ikke er videre paalidelige, kanske endog opdigtede, og om Kampe med Kongerne i Mørene og Fjordene, der ialfald er vilkaarligt be arbeidede af ham, staar kun tilbage det afgjørende Slag ved Havrsfjord.30

Den eldste kilde som behandler dette slaget er et dikt som er bevart i Fagrskinna, Heimskringla og Flatøyboken. Jon Helgason (1899-1986), som har utgitt diktet to ganger, er sikker på at det ikke kan ha vært bevart i muntlig tradisjon gjennom tre århundrer uten å endres.31 Men siden andre kilder fra dette tidspunkt mangler helt, kan man likevel påstå at det er den beste kilden vi har.

Dette diktet kan kanskje slett ikke omtales som en enhet. I utgaven i Norsk-islandsk skjaldedigtning er det 23 strofer, der 1-6 og 15-23 befinner seg i Fagrskinna og skal ha vært diktet av Torbjørn Hornklove. Om de andre strofene i diktet er våre kilder uenige, slik det gjengis i følgende oversikt:

 Kilde Forfatter
Strofer 1-5 Fagrskinna Hornklove
6. strofe Fagrskinna, Heimskringla Hornklove
7.-11. strofe Fagrskinna, Flatøyboken Tjodolv fra Kvine
 Heimskringla Hornklove
Dessuten: 11. strofe Snorre-Edda Tjodolv fra Kvine
12. strofe Snorre-Edda Tjodolv fra Kvine
13. strofe Heimskringla Hornklove
 Flatøyboken Tjodolv fra Kvine
14. strofe Flatøyboken Tjodolv fra Kvine
15.-23. strofe Fagrskinna Hornklove
Dessuten: 21. strofe Flatøyboken Audunn illskælda

Ifølge dette skjema er de fleste kilder samstemmige i å tilskrive Tjodolv fra Kvine strofene 7-14, noe som tyder på at de nedstammer fra et annet dikt. Flere indisier peker i denne retning. Strofene (7-12), som handler om slaget i Hafrsfjord, synes

30 G. Storm, Slaget i Havrsfjord, Historisk tidsskrift, II. 2 (1880): 313.

31 J. Helgason, Haraldskvæði, Timarit Máls og Menningar (1946): 131.

Page: 221

å ha vært diktet like etter slaget, mens de andre skildrer etablert hoffliv. Kongen som kjemper i Hafrsfjord er "allvaldr austmanna" og bor "i Útsteini", men "drottinn Norðmanna" i de 15 strofene fra Fagrskinna bor "á Kvinnum". I de 15 strofene er Harald omtalt seks ganger, en gang i den 13. strofen. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er han aldri omtalt. Ingen av sagaforfatterne ser ut til å kjenne til alle strofene, og de fleste synes ikke å ha ment at de nedstammet fra samme dikt.

Som jeg har omtalt tidligere, ville Finnur Jónsson likevel betrakte disse strofene som en enhet; han anså det for "höjst usandsynligt, at þorbjörn skulde have digtet to kvad, bægge i målahåttr og bægge i den samme (samtale)form mellem de samme 'personer'. Eksempel på sådant gives der ellers ikke i den hele skjaldepoesi." En av hans forutsetninger er at hele diktet er komponert av Hornklove "idet de bedste og ældste kilder, som Heimskringla, udtrykkelig og uden nogen forvirring tillægger ham det."32 I den tid var en blind tro på Snorres og Heimskringlas autoritet fremdeles mulig. Nå har denne autoritetstro tapt terreng for et mer skeptisk syn, og det er på tide å vurdere Finnurs argumenter på nytt. 33

For det første kan man ikke gå ut fra at Hornklove har diktet begge diktene. Den kilde som innholder størstedelen av "diktet" tilskriver en del av det til en annen skald. Bruken av målahåttr er ikke bevis for noe som helst. Den var særlig populær blant hirdskalder i tiden før 1000. Samtaleformen kjennetegner ikke hele diktet, den forekommer bare først i strofene om slaget i Hafrsfjord. Der taler skalden til sine lyttere, noe som neppe har vært uvanlig i poesi på det muntlige trinn.

Ikke alle forskere har trodd på diktets enhet. Ludvig Holm-Olsen (1914-1990) hevdet at det er "tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt, og at strofene om slaget i Hafrsfjord er diktet av Tjodolf fra Kvine."34 Bjarne Fidjestøl fant det derimot "forsvarleg å slutte meg til Snorre i hans resonnement" fordi diktet "syner seg å bli ein kunstnarleg tilfredsstillande heilskap".35

Noen forskere har andre meninger om diktets tilblivelse. Klaus von See

32 F. Jonsson, Den oldnorske og oldislandske literaturs historie, 3 bind, København, 1894-1902, I: 431-32.

33 Dette har Bjarne Fidjestøl påpekt, jf. Kongsskalden frå Kvinesdal og diktinga hans, i Rikssamlingstid på Agder, red. H. Try, Kristiansand 1976: 18. "Som kjelde er ["] Fagerskinna truverdigare, det kan ein syne fleire klare døme på."

34 L. Holm-Olsen, Middelalderens litteratur i Norge, Norges litteraturhistorie, I, red. E. Beyer, Oslo 1974: 227.

35 B. Fidjestøl, Kongsskalden frå Kvinesdal og diktinga hans: 18-19. Senere mente Fidjestøl at det bare var første delen av diktet (str. 1-12) som var "prega av følgjestreng og vakker orden", jf. Fidjestøl, Skaldekvad og Harald Hårfagre: 14.

Page: 222

(f. 1927) mener diktets siste del er en nydiktning fra det 12. århundre. Han peker på at diktets første del handler om en hærkonge som kjemper i sjøslag, mens den andre delen er helt annerledes. Den handler om Haralds hoffliv og gjengir tydeligvis den spenningen som hersket mellom skalder og forskjellige slags narrer ved et kongehoff på 1100-tallet. Denne delen er under påvirkning fra Eddadiktning og annen poesi, som man ikke finner spor av i diktets første del.36 von See tror likevel at diktets første del utgjør en helhet og setter ikke spørsmålstegn ved Finnur Jönssons og andre filologers rekonstruksjon av ulike strofer i Heimskringla og Fagrskinna.

Det har norske historikere heller aldri gjort, så vidt jeg vet. Noen av dem har likevel jevnført diktene med skriftlige kilder på en kritisk måte. Johan Schreiner (1903-1967) har fremhevet forskjellene mellom diktet om slaget i Hafrsfjord og det Heimskringla forteller om slaget. Schreiner mente Snorre hadde rekonstruert begivenheter fritt ut fra de kilder han hadde for hånden, misforstått en del og diktet opp en del. Han mente det var mulig å fastsette ut fra diktet at Harald kom fra vest, det vil si Utstein i Rogaland, og hans motstandere fra øst. Først etter slaget ble Harald "østmennenes alvald", slik det kan ses i bruken av nåtidsform i denne setning, i motsetning til slagskildringen, som har fortid overalt.37

En yngre historiker som har forsøkt å benytte skaldedikt som uavhengige kilder er Claus Krag (f. 1943). Han har gransket samtidige skaldedikt for å finne opplysninger om avstamningen til 1000-tallets konger og er kommet frem til dette resultat:

Hårfagre-ættens kongedømme varte i to ledd etter Harald. De senere østnorske kongene, Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Sigurdsson, stammet etter alt å dømme ikke fra Harald; i alle fall holder ikke de samtidige beleggene man gjerne har villet bevise eller sannsynliggjøre avstamningen med, og ellers er det mye som taler mot den. Ingen samtidige kilder tyder heller på at man på 900 tallet og 1000-tallet har oppfattet det norske kongedømme i et lengre historisk perspektiv som et privilegium for en bestemt slekt.38

Denne oppfatningen, mener Krag, oppsto blant lærde islendinger på 1100-tallet, først og fremst Sæmund den frode Sigfússon (ca. 1054-1133) og miljøet rundt ham. Dermed hadde de konstruert den klare sammenhengen i den norske kongelinje.39

36 K. von See, Studien zum Haraldskvæði: 105.

37 J. Schreiner, Harald og Havsfjord, Scandia, 9 (1936): 64-88.

38 C. Krag, Norge som odel i Harald Hårfagres ætt. Et møte med en gjenganger, Historisk tidsskrift, 48 (1989): 300- 01.

39 Krag, Vikingtid og rikssamling 800-1130: 75.

Page: 223

Schreiners og Krags forsøk er interessante, men ikke vidtrekkende nok.40 Man må gå videre og se på hvordan skaldediktene opphavlig ble anvendt som kilder for eldre historie og hva som står igjen når vi ser bort fra alt som er avhengig av middelalderens tolkning.

Det hersker ingen tvil om at de 15 strofene i Fagrskinna forteller om Harald, sønn av Halvdan. Han betegnes som "veldig rik" (afar auðgi) og en ung konge (ungr ynglingr), nordmennenes drott, som bor på Kvinnar. Ordet "ynglingr" kan vise til Haralds slekt, men den mest forsiktige tolkning er at det viser til at han er konge.41 Her beskrives en konge som kjemper i sjøslag. Som kilde for politisk historie forteller den ingenting, uten kongens navn.

Hvor kommer kongen i dette diktet fra? Navnet Harald er fremmed i vestnorrøne språk. Fra det området kjennes navn som Hermundr, Hersteinn, Herjölfr og Herdis. Harald skulle på samme vis være *Herjoldr. Den svenske navneforskeren E.H. Lind (1849-1931) har vist at navnet ikke er kjent utenfor kongeslekten i Norge, og på Ísland er den første som bærer navnet høvdingen Harald Sæmundsson (d. 1251), foruten en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon er "att detta namn alldeles övervägande hör hemma på Östlandet. Från andra landsdelar endast ett 20-tal fall. Sannolikt är det infört från Danmark ock överflyttningen har förmedlas av konungaätten." Han konstaterer også at "(p)å västerhavsöarna tycks det ha varit ganska väl hemmastatt. I konungaätten på Man ock Suderöarna träffas flera bärare av namnet."42 Den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge i det 10. århundre var faktisk dansk, Harald Blåtand (d. 987), som på Jellingstenen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge.

Navnet Halvdan er heller ikke kjent i Norge eller Ísland før på 1200-tallet, hvis man ser bort fra kongeslekten. Det er "(m)ycket använt inom den norska konungaätten i äldre tider. Dessutom er H. iarl på Harald hårfagres tid ock en isl. gård ... Annars icke att finna vare sig i Norge äller på Ísland före 1200."43 Men navnet er alminnelig i Danmark og i Danelag i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925. "Namnets

40 Krags oppfatning er likevel blitt motsagt av Knut Dørum i Det norske riket som odel i Harald Hårfagres ætt, Historisk tidsskrift, 80 (2001): 323-42, som hevder et mer tradisjonelt syn på det norske rikskongedømmet på 900 og 1000-tallet.

41 Et annet håndskrift har "eðlingi" i stedet for "ynglingi". Fidjestøl, Skaldekvad og Harald Hårfagre: 17, hevder at denne lesemåten er rimeligere. Jf. også C. Krag, Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder (Studia Humaniora, 2), Oslo 1991: 210.

42 Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden. Supplementband, utg. av E.H. Lind, Oslo, Uppsala og København 1931: kol. 402-14.

43 Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden, utg. av E.H. Lind, Uppsala og Leipzig 1905-15: kol. 451-52.

Page: 224

ursprungliga hemland är tydligen Danmark. Därifrån har det överförts till Norge, där det i äldre tider icke är något alllmogenamn. Från Norge har det senare överflyttats till Ísland."44 Halvdan Koht hevdet på grunn av dette at "(d)e norske Halvdan'er bær vitne om dansk kulturpåvirkning; men påvirkningen har holdt seg til høvdingættene."45 Andre navn innenfor den norske kongeslekten som ikke er kjent i det vestnorrøne språkområdet på denne tiden er: Ragnar, Guðröðr og Sigfröðr.

Historikere har prøvd å bortforklare denne navneskikken på alle mulige måter. Halvdan Koht mente at disse navnene var motenavn som alle kongeslekter i Norden brukte. Kohts tese er blitt gjengs hos forskerne, men få har prøvd å utvikle Linds argument. Men hans tese hviler på et usikkert grunnlag. Hvorfor i all verden skulle de norske kongene, om de ville bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formål? Hvorfor ære nabolandet på denne måten? Hvis Harald Hårfagre og hans avkom opprinnelig var kommet fra Danmark, ville det kanskje ha vært tenkelig, men ellers neppe.

Men hvordan kunne en dansk konge komme til å opptre i norske skaldedikt? De frankiske krønikene hevder at det var dansk styre i Vestfold i 813.46 De danske kongene som hersket i Vestfold den gang het Reginfred og Harald, navn som forekommer i den norske kongeslekten. Men Harald Hårfagre ble likevel først tilskrevet et rike i Vestfold i de yngste kongesagaene.

Man har lenge ment å ha samtidige vitnesbyrd for sagaenes beretning om at Eirik Blodøks var konge i Northumbria. I angelsaksiske krøniker opptrer "Yric Haroldes sunu", som må være identisk med John av Worcesters "Yrcus", mellom 948 og 954.47 Mynter med navnet Ericus eller Eric er blitt funnet i Northumbria. Vokalendringen i navnet Yrcus har ikke noen enkel forklaring, men Eric er tydelig det danske navnet Erik, slik at det i østnorrøne språk opptrer en vokalendring æi > ê.48 Det danske navnet passer bra med at Erik betegnes som dansk i den angelsaksiske krøniken, mens det ikke stemmer så godt med senere kongesagaers

44 Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden. Supplementband, utg. av E.H. Lind, Oslo, Uppsala og København 1931: kol. 378-82.

45 Koht, Innhogg og utsyn: 63.

46 Annales regni Francorum inde ab a. 741 usque ad a. 829 qui dicuntur Annales Laurissenses maiores et Einhardi (MGH SS rer. Germ.), utg. av F. Kurze, Hannover 1895: 138-39.

47 Two of the Saxon Chronicles Parallel, utg. av J. Earle og C. Plummer, Oxford 1892: 112-13. The Chronicle of John of Worcester II: The Annals from 450 to 1066 (Oxford Medieval Texts), utg. av R.R. Darlington og P. McGurk, Oxford 1995: 400.

48 E. Björkman, Nordische Personennamen in England in alt und fruhmittel-englischer Zeit. EinBeitrag zur englischen Namenkunde (Studien zur englischen Philologie, 37), Halle 1910: 34-35.

Page: 225

opplysninger om at Eirik Blodøks, Harald Hårfagres sønn, skulle være identisk med Yrcus. Adam av Bremen omtaler likeledes en konge av Northumbria som het Hiring og som skal ha vært sønn av danske kongen Harald Gormsson (d. 987), som "sendte ham med hær til England, men da han hadde underlagt seg øya, ble han sveket og drept av Nordhumbrene."49 Denne fortellingen er eldre enn dem som hevder at Erik var norsk kongssønn, men den medfører kronologiske vanskeligheter, fordi man nå mener at Harald Gormsson først ble konge i Danmark ca. 958.50

Fremdeles har man strofene om slaget i Hafrsfjord. At slaget fant sted fremgår av Ágrip, og Glymdrdpa omtaler også sin konges slag mot to andre konger.51 Men i strofene om slaget i Fagrskinna, Heimskringla og Flatøyboken er Harald aldri omtalt. Kongen kallas "lúfa" og "konungr enn kynstóri" og er østmennenes enehersker. Denne kjemper mot den rike Kjøtvi med den digre halsen og Haklang, som falt i slaget.52 Luvas motstandere kjemper med spyd fra vestlig område og franske sverd.

Hvem er Luva? I østnorske dialekter betyr ordet "hue", men på Vestlandet betyr ord med samme rot "pannedusk" eller "ull". Folkloristen Moltke Moe ville forbinde ordets østnorske betydning ved sagn om seiershuen som bringer lykke, idet Haralds lykke var legendarisk.53 Gustav Storm anså for sikkert at Harald var identisk med Luva, idet det var "et saa udbredt og gammelt Sagn, bekræftet ogsaa af Skaldevers, at om dets Rigtighed kan ikke tvivles."54 Sagaforfatterne fra det 13. århundre må ha vært av samme mening, for ellers hadde de ikke brukt diktet. Men her har vi få uavhengige kilder å ty til, og det er ikke umulig at 1100-tallets historikere selv fant på å sette Luva i forbindelse med en konge med tilnavnet "Hårfagre".

Når man benytter skaldedikt som selvstendige kilder, blir Haralds geografiske bakgrunn enda mer usikker. Han er omtalt som "ræsir Sygna" og "Upplanda gramr" og bor enten på Utstein eller Kvinnar. Det har ofte vært brukt som et indi-

49 "[C]um exercitu misit in Angliam. Qui subacta insula tandem proditus et occisus est a Nordumbris." Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts: 258.

50 Jf. K. Christensen og K.J. Krogh, Jelling-højene dateret. Kristendommens indførelse og Gorm den Gamles død, Nationalmuseets Arbejdsmark, København 1987: 223-31.

51 I Ágrip omtales et slag i Hafrsvåg, ikke Hafrsfjord. lslenzk fornrit. XXIX. Ágrip af Nóregskonunga sogum. Fagrskinna - Nóregs konunga tal, utg. av B. Einarsson, Reykjavík 1985: 4.

52 Navnet Haklang finnes på en dansk runestein fra ca. 950-980, som er reist av hans sønnesønn, Toke, men det finnes ingen viktig grunn for å anføre at det er samme mann.

53 Moltke Moes samlede skrifter (Institutt for sammenlignende kulturforskning. Serie B. Skrifter) utg. av K. Liestøl, 3 bind, Oslo 1925-1927, II: 134-40.

54 G. Storm, Slaget i Havrsfjord: 316.

Page: 226

sium på omfanget av hans rike, men her er vi igjen avhengige av 1200-tallets sagaforfattere. I det hele tatt må det nemlig anses som umulig å bruke diktene som kilder uavhengig av de sagaer de befinner seg i.55

V.

Etterkrigsgenerasjonen blant norske historikere har gjerne villet, tross en del tvil, se på Harald som den norske kongeættens grunnlegger. Sverre Steen (1898-1983) mente at det hadde vært en alminnelig oppfatning at Harald var Norges grunnlegger.

Så vidt jeg kan skjønne, må vi gi sagaene rett i at Harald Hårfagre har grunnlagt Norges rike. Fra hans tid eksisterte begrepet og døde aldri mer ut. Men at Harald har grunnlagt Norges rike, betyr ikke at han har hatt kongelig myndighet over det område som i 1030, i 1260 eller i 1929 hørte til kongeriket Norge. Hittil har man kanskje ikke skilt skarpt nok mellom det norske rike som en politisk enhet og Norge som en geografisk enhet. Det politiske Norge ble skapt av Harald Hårfagre. ... Olav den hellige skal minnes ikke fordi han grunnla Norges rike, men fordi han for første gang samlet det område som utgjør Norge i dag.56

Bortsett fra Claus Krags mer utradisjonelle synspunkter, synes denne gylne middelvei å ha slått faste røtter hos norske historikere de seinere år; f.eks. sier Erik Gunnes (1924-1999) i en biografi om erkebiskop Øystein: "Det heter seg tradisjonelt at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I virkeligheten var rikssamlingen en århundrelang prosess, og spesielt gikk det tregt med å innordne Trøndelag under rikskongens overhøyhet."57

Man har ikke lenger bruk for den mektige hærkongen Harald Hårfagre for å skape et norsk kongerike, han er avløst av andre faktorer. Johan Schreiner mente Vestfoldsrikets ekspansjon på 800-tallet skjedde samtidig med at Håløygjarlene skapte et erobringsrike i de nordlige kystdistriktene. Han diskuterer samlingen av Norge ut fra et marxistisk synspunkt. "Harald søkte [...] å skaffe seg herredømmet over de rikdomskilder som var et vesentlig grunnlag for den nordnorske høvdingklasses maktstilling."58 Andreas Holmsen (1906-1989) har i senere tid modifisert debatten om økonomiske forhold som drivkraft for Norges samling. I veitslene og

55 Sigrún Daviðsdóttir kommer til samme resultat i "Old Norse Court Poetry. Some Notes on its Purpose, Transmission and Historical Value", Gripla, 3 (1979): 198-202.

56 Rikssamling og kristendom: 372-73.

57 E. Gunnes, Erkebiskop Øystein. Statsmann og kirkebygger, Oslo 1996: 19.

58 Rikssamling og kristendom: 357.

Page: 227

ladejarlenes pelseksport ser han et økonomisk grunnlag for Harald Hårfagres herredømme, men da i form av økonomiske ressurser kongen kunne bruke, ikke som en forutsetning.59 Halvdan Koht mente at Harald kom fra Vestfold, fordi "at omfram hordane på Vestlandet, som er nemnt kringom 790, er vestfoldingane dei einaste av dei danske og norske vikingane som blir utskilde med sitt serlege landskapsnamn, - det var da dei kom på ferd til landet kringom Loire i 843. Så hadde Vestfold den einaste handelsbyen i Noreg, og venteleg den beste hærskipnaden. Her var både økonomisk og militær makt."60 Per Sveaas Andersen (f. 1921) var likeledes av den mening at Harald opprinnelig kom fra Vestfold. Han mente kaupangen i Tjølling hadde særlig betydning for den norske kongemaktens fremvekst. "En kan forøvrig merke seg at både i Hedeby og Birka lå kongsgårdene slik at de kunne føre kontroll med ferdselen til markedet, og en må derfor også gi rom for den tanke at markedsplassen har vokset frem under kongedømmets særlige vern og at det derfor har utøvet en viss innflytelse på dens organisasjon."61 Ólafia Einarsdóttir (f. 1924) mente at Harald stammet fra Vestfold på farssiden, men vokste opp hos sin mors slekt på Vestlandet. "Kildernes modstridende oplysninger om stedet for Harald hårfagres opvækst og første kongedømme, og i sammenhæng hermed om udgangspunktet for hans erobring af Norge, kan således efter alt at dømme føres tilbage til de to tidligste kendte historikere som har behandlet dette emne, Sæmund og Ari."62 Claus Krag mener også å kunne spore en alternativ tradisjon om Harald Hårfagre tilbake til Sæmund. Ifølge denne tradisjonen var Sogn utgangspunkt for hans rikssamling, ikke Vestfold.63 Klaus von See mente at ekspansjonen begynte på Vestlandet da "Vestfold gehörte zur Zeit Harald Schönhaars also wohl noch zum dänischen Einflussgebiet."64 Kildene tillater ikke en avgjørelse av denne sak.65

Moderne norsk historieskrivning har i høy grad erstattet Snorre med skaldedikt, men har ikke oppnådd annet enn en falsk sikkerhetsfølelse. Dette har Claus Krag påpekt i avhandlingen Ynglingatal og ynglingesaga: "At skaldekvadene kan betrak-

59 A. Holmsen, Nye studier i gammel historie, Oslo-Bergen-Tromsø 1976: 61-70.

60 H. Koht, Harald Hårfagre og rikssamlinga (Kriseår i norsk historie), Oslo 1955: 31-32.

61 C. Krag og J. Sandnes, Nye middelalderstudier. Kongedømme, kirke, stat (Norske historikere i utvalg, VI), Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø 1983: 60.

62 Ólafia Einarsdóttir, Harald dovrefostre af Sogn, Historisk tidsskrift 50 (1971): 147.

63 C. Krag, Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen, Collegium Medievale, 3 (1990): 179-95. Jf. Krag, Vikingtid og rikssamling 800-1130: 84.

64 K. von See, Studien zum Haraldskvæði, Arkiv för nordisk filologi, 76 (1961): 110.

65 For en mer vidtrekkende oversikt over norsk forskning om Harald Hårfagre, jf. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130 (Handbok i Norges historie 2), Bergen-Oslo-Tromsø 1977: 75-91.

Page: 228

tes på denne nokså enkle måten, uten at man f.eks. problematiserer den århundrelange skriftløse overleveringen [...], er en forutsetning for den bruk historikerne i vårt århundre har gjort av kvadene som kilder."66 Man har valgt å se bort fra at bak skaldediktene skjuler seg alltid Snorres og andre 1200-talls historikeres oppfattelse av dem, fordi man ikke har greidd å bruke diktene som virkelig selvstendige kilder.

VI.

Kongen som samlet Norge, skaldediktenes Harald, den "rex Noricorum" som William av Malmesbury kjente, har kanskje vært til. Men hvis man tror på denne kongens eksistens, må han ha vært dansk, som navnet antyder, selv om norske historikere hårdnakket har forsøkt å avvise det. Vi står overfor en uhåndgripelig historisk skikkelse som det ikke er lett å få vite mer om. Tross disse kjensgjerningene er han blitt gjenstand for heftig diskusjon i norsk historisk tradisjon, en diskusjon som i høy grad hviler på upålitelige sagaer fra 1200-tallet. Tvilen blir sterkere når det viser seg at vi ikke formår å begripe eller tolke våre kilder uavhengig av 1200tallets historikere. Langsomt, men sikkert er Harald Hårfagre på vei inn i mytenes domene, men det er ingen grunn til å tro at han blir der lenge. Enhver tid har bruk for sine myter.

Man kan nemlig godt behandle Harald Hårfagre som en mytisk person, hvis en myte defineres som en fortelling om begivenheter som ikke fant sted, men til tross for det var en del av en stammes eller et folks bevissthet om sin fortid. Det er forskjell på en myte på den ene siden og en skrøne eller skjemtehistorie på den andre. Man må huske at middelalderens islendinger og nordmenn trodde på jetter og trollmenn, og kongesagaene omtaler ofte slike vesener, selv om ingen nå tror på at de har eksistert.

Men selv om den Harald Hårfagre vi kjenner til gjennom kongesagaene godt kan omtales som en mytisk eller legendarisk person, er hans eksistens ikke utenkelig på grunn av det. Fortellingene om Harald Hårfagre kan muligens bygge historisk grunnlag, på samme måte som fortellingene om Theoderik fra Verona, Karl den Store eller den britiske kong Arthur. De to første er begge historiske personer, selv om norrøne middelalderhistorier om dem, Piðriks saga og Karlamagnús saga, ikke har noen kildeverdi og ikke mye likhet med den historiske virkelighet. Harald Hårfagres historiske stilling minner nesten enda mer om Arthur. Man har ingen samtidskilder til å finne frem til sannheten bak legendene om disse kongene; man kan ikke engang bekrefte om de var til. De eneste brukbare indisiene er

66 Krag, Ynglingatal og ynglingesaga: 22.

Page: 229

at det virker usannsynlig at så vidtrekkende oral tradisjon kunne skapes omkring en uhistorisk person.

Men betyr det egentlig noe at man ikke kan bekrefte at den britanniske Arthur levde en gang, mens man kan gjøre det med Theoderik og Karl den Store? Legendariske fortellinger om en historisk person har vel ikke høyere verdi fordi man kan bevise at en person ved dette navn en gang eksisterte. På samme vis kan det ikke hevdes at legendene om Arthur og Harald Hårfagre har mer eller mindre kildeverdi enn legendene om deres kollegaer. Men det er vanskeligere å benekte dem, fordi man ikke har noen historisk virkelighet å sammenligne dem med.

På 1900-tallet trodde historikerne at de hadde løst dette problemet. Skaldediktningen var troverdig selv om de store prosafortellingene ikke var det. Men diktningen er svært kryptisk i seg selv, og man behøvde fortsatt prosahistorikerne til å sette den i den "riktige" sammenheng. Resultatet ble at i bunn og grunn kom historieskrivningen til å følge Snorri en gang til. Han var jo den som kjente mest til de hedenske skaldene.

Mange "historiske" skikkelser ble oppfunnet i middelalderen, i en tid hvor kunnskap om fortiden var liten, men behovet for en historisk fortid stort. Man betrakter likevel ikke Fred-Frode, Rolf Krake og jomsvikingene som historiske personer, selv om kildene for deres historie ikke på noen måte er dårligere enn de om Harald. Er det en moderne årsak til det? Ville Harald Hårfagre ha fått beholde sin historiske status hvis han ikke hadde vært kongen som samlet Norge, den som hevdet "det Norske Folks nationale Selvstændighed i et avgjørende Vendepunkt" ifølge Ernst Sars?

Nå anvender man ikke lenger den samme nasjonale terminologi som Sars anvendte. Men kan vi hevde at synet på Norges første konge er blitt grunnleggende endret? Er han kanskje ennå en del av Norges nasjonale identitet? Det står et gigantisk monument over Harald Hårfagre i Haugesund. Eventyrenes helt, oppfostret av Dovre fra Dovrefjellet, finnes ennå.

Men betyr det så til syvende og sist noe om Harald Hårfagre eksisterte eller ikke? Folklorister og filologer trenger ikke en historisk person for sin forskning, men historikere gjør det, og de har bevisst unngått å svare på dette spørsmålet. Likevel er det ikke uten betydning, fordi det avspeiler vanskelighetene ved historisk forskning. Skal man forsøke å behandle kildene uavhengig av en ærverdig historisk tradisjon eller nasjonalistiske fordommer på grunnlag av hva de forteller oss, ikke på grunnlag av det man gjerne vil ha at de skal fortelle? Er dette i det hele tatt mulig? Utforskning av middelalderens og nåtidens myter om Harald Hårfagre vil kanskje kaste et lys over dette dilemma.

Page: 230

SUMMARY

The Early and the Late Myth of King Harald Fairhair

In this article, the author reviews the literature sources concerning Harald Fairhair, usually seen as the first king of Norway. On going through the material, it becomes apparent that no contemporary sources throw any light on the existence or actions of such a king. Special attention is given to Scaldic poetry, which has generally been regarded as reliable contemporary evidence of the reign of this king and events connected with it. The author argues that the evidence we draw from the poems is vague and unreliable, its use as sources highly dependent on the way in which it was interpreted by the authors of the 13th-century king's sagas in which they are found. Harald Fairhair should therefore be looked upon as a mythical figure, in line with the British King Arthur. Although such a person may have existed, there is little reason to assume that he had anything in common with the person portrayed in the king's saga. The real historical value of King Harald lies not in anything connected with his real life and actions, but in the way he was regarded by later generations, i.e. the historical narrators of the 13th century and the Icelandic and Norwegian national history of the 19th and 20th centuries.

Sverrir Jakobsson, f. 1970, MA fra The University of Leeds, doktorand og timelærer ved Hdsk6li fslands (Íslands Universitet) i Reykjavík.