Denne utgaven av Fokus er på mange måter typisk for hvordan tidsskriftet har utviklet seg. Artiklene spenner over et bredt spekter av tema, og er hentet fra en rekke praksisområder. De strekker seg fra Kjell-Ivar Andersens «multipolare observasjonslidelse», til Siri Søftestads drøfting av fagfolks følelsesmessige reaksjoner i møte med overgrepssaker og Gunn Sissel Henriksens behandling av temaene skyld og skam i terapi. Anders Fagerlund er opptatt av hvordan gode coterapirelasjoner kan utvikles gjennom øvelser i en veiledningskontekst, mens Grete Lie gir oss et berørende innsyn i et terapeutisk sorgarbeid, før, under og etter en mors død. Som vi har nevnt i tidligere redaksjonelle kommentarer ser vi denne bredden i temavalg og ulike fokus som et positivt uttrykk for bredden i faglig interesse blant nordiske familieterapeuter, og som avvisning av ensretning og dominerende diskurser innen fagfeltet. Vi ser hvordan familieterapeutisk tenkning og metode inspirerer og informerer, og hvilke andre inspirasjonskilder terapeuter ønsker å utvikle feltet gjennom.

Til tross for de store forskjellene er det likevel et tema som dukker opp hos alle disse forfatterne, om enn på svært ulikt vis. Det er det doble perspektivet på «klienten» og på «oss selv», som observatører, terapeuter, fagfolk.

Hos Kjell-Ivar Andersens humoristiske, men likevel alvorlige, lille artikkel er det nettopp terapeutens observasjoner som settes i fokus. Med utgangspunkt i en observasjon av en elev i en vanlig klassetime, viser han hvor vidt forskjellig elevens adferd kan fortolkes av ham som observatør. Siden det åpenbart kan ha stor betydning for eleven hvordan han blir sett og forstått av en annen med makt over hans situasjon, reiser dette viktige etiske problemstillinger og faglige dilemmaer. Når «virkeligheten» alltid blir fortolket i våre hoder blir det vanskelig å vite hva som er virkelig nok til å kunne få status som faglig forsvarlig, evidensbasert, reliabelt osv. Tar man den usikkerheten og tvilen som følger av dette på alvor, kan det, ifølge forfatteren, føre til alvorlige problemer for observatøren 

Siri Søftestads Fagfolks følelsesmessige reaksjoner â€" en ressurs i tverretatlig arbeid med overgrepssaker, har også primært fokus på «oss selv». Ikke «oss selv» som observatører, men som personlig og følelsesmessig involverte deltakere i møter med folk som har vært utsatt for traumer som seksuelle overgrep. Søftestad er opptatt av at hvis ikke våre følelsesmessige reaksjoner ivaretas på en god måte, kan det ha potensielt store skadevirkninger for behandlerne, men også for de traumatiserte klientene. Hvis, på den annen side, fagfolks følelsesmessige reaksjoner anerkjennes og sees som en viktig faglig utfordring, kan det som ble opplevd som en

Side: 82

belastning snus til en ressurs i arbeid med slike saker.

Skyld, skam og tilgivelse er tema for Gunn Sissel Henriksens artikkel. Hun kaller det tema på eksistensens grunnfjell, som det er viktig for oss å være i stand til å arbeide med, kanskje spesielt i familier med vold og overgrep. Det er drøfting og avklaring av begrepene og fortellingen om det terapeutiske arbeidet med en mor og en datter, som utgjør hoveddelen av denne artikkelen. Likevel kan vi tydelig se hvordan arbeidet med disse temaene tvinger forfatteren til å reflektere over sitt eget forhold til skyld, skam og tilgivelse, og betydningen av disse temaene i hennes eget liv.

Anders Fagerlunds artikkel Tilsammans handler om hvordan forholdet mellom coterapeuter kan utvikles til å bli en ressurs og ikke et problem. Forfatteren foreslår strukturerte øvelser i veiledningskontekst, fordi coterapirelasjoner fortjener spesielt fokus og utvikling. Her er det samarbeidet mellom terapeutene, forhåpentligvis til klientenes beste, som er tema. Klientene, og deres interesser, er der mer som et bakteppe, som noe fraværende men implisitt. For at en coteraporelasjon skal fungere må terapeutene være personlige og åpne mot hverandre, hevder forfatteren.

Når mor skal dø er tittelen på Grete Lies artikkel. Her er også fokus på klienten, 12 år gamle Andrea og hennes mor med dødelig kreft. Vi får følge terapeutens møter med mor og datter, gjennom sykdommen, døden, og etter at mor er død. Samtidig får vi følge terapeutens reise. Hennes refleksjoner over hvordan hun forstår jentas (og mors) ønsker og behov, hvordan hun søker å bryte ut av rammene for et alminnelig behandlingstilbud, og hvordan møtet med datter og mor påvirker hennes eget liv. Dette er et tema som ingen av oss er unndratt fra, og egne erfaringer og reaksjoner blir en del av det vi må forholde oss til på veien.

Det som er et felles tema i alle disse vidt forskjellige artiklene, er at de sier noe om en terapeutisk prosess som en gjensidig prosess. Vi, som terapeuter, har alltid et ønske om å bevege dem som søker vår hjelp. Målet er at vi skal bidra med vår kunnskap, vår erfaring på en måte som de erfarer som betydningsfull og positiv. Det har tradisjonelt blitt gitt mindre oppmerksomhet til hvordan våre, terapeutenes, liv blir beveget av å møte de såkalte ’klientene’. Terapeutisk arbeid vil alltid forbli en prosess hvor faglige, personlige og relasjonelle temaer er tett knyttet sammen. Hvis dette nummeret av Fokus kan bidra til en økt oppmerksomhet mot dette aspektet av terapiprosessen ønsker vi det velkommen.